On tears

lot-of-feelings source

Dette innlegget er jeg litt nervøs for å legge ut, hihi. Heldigvis får jeg inntrykk av at jeg ikke er alene om dette, så vi lar det stå til!

Jeg er en emosjonell person. Jeg er stort sett alltid blid, og jeg gleder meg over små og store ting hele tida, men jeg gråter lett. (Litt som Lena Dunham eller Kirsten Bell!) Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har et tidlig minne fra et opphold hos mormor og morfar, da jeg mistet en melketann som femåring eller noe sånt. Jeg lå lenge på senga og gråt, enda det ikke gjorde vondt i det hele tatt – jeg syntes bare det var vemodig og rart, og jeg reagerte med tårer.

Jeg gråter når jeg er lei meg. Det er ganske utbredt, selvfølgelig, men det skal ikke mye til før jeg feller triste tårer. Foruten sørgelige hendelser som tap av kjente og kjære, sykdom, avskjeder og andre lignende situasjoner, triller tårene ved vemodige vendinger i filmer, bøker, dataspill og serier, eller kanskje bare hvis jeg hører svært melankolsk musikk… Jeg lever meg veldig – VELDIG – inn i alt!
Jeg gråter når jeg blir glad eller rørt, og det er også ganske vanlig. I likhet med de triste tårene har gledestårene mange utspring. Omtenksomme gaver, en god latter, hyggelige gjensyn, bevegende bilder, flash mobs (!), historier med lykkelig slutt… Lettrørt burde vært mellomnavnet mitt.
Jeg har dessuten lett for å felle noen tårer når jeg blir veldig sint eller veldig sliten. Det er ikke noen praktisk reaksjon, så det kan være litt frustrerende, men heldigvis blir jeg sjelden så opprørt eller utslitt.

Det rareste er kanskje at jeg noen ganger gråter på andres vegne. Jeg vil så gjerne at alle skal ha det bra, og når jeg vet at folk har det vondt, smitter det liksom over på meg. Det gjelder både folk jeg er glad i, som når venner går gjennom vanskelige brudd, og mennesker jeg ikke kjenner. For eksempel hørte jeg på nyhetene for en stund siden at et helt brudefølge var blitt tatt av en flodbølge i Pakistan. Brudgommen var blant de omkomne. Han døde fra sin elskede på bryllupsdagen deres, og det er så tragisk at det nesten ikke er til å fatte. Sånne ting treffer meg som et slag i magen. Det er hjerteskjærende. Jeg vet at det ikke hjelper noen, men i slike tilfeller gråter jeg litt. For dem som har det vondt, og for dem som ikke lenger føler noe som helst.

Heldigvis er det slik at selv om følelsene tar overhånd iblant, kommer fornuften på banen igjen ganske fort. Jeg tørker tårene og får tankene over på noe annet, og det er ikke så dramatisk som det kanskje høres ut. Det er ikke som om jeg pleier å sette meg ned på gata og begynne å hulke. Det er ikke slik at jeg går rundt som en tikkende tåre-bombe. Hvis jeg merker at noe bygger seg opp når jeg er ute, kan jeg stort sett vente til jeg kommer hjem, og så gråte litt i enerom. Man kan for øvrig felle noen tårer i offentligheten uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Bak solbriller, i et hjørne, vendt vekk… Det går så fint, så.

Jeg har grått jevnlig hele livet. Jeg synes ikke det er pinlig eller ubehagelig – for meg er det tross alt helt naturlig! Jeg har grått på flyplasser i inn- og utland, jeg har grått på alle kinoer i hele Oslo, jeg har grått på kaféer og muséer og bibliotek og benker verden rundt. Alle vennene mine har sett meg gråte, gjerne mange ganger. Jonasflotte vet at hvis jeg sitter i sofaen med tårevåte kinn når han kommer hjem om kvelden, har jeg lest, sett eller hørt noe trist, og det hjelper med en klem. Når jeg blir kjent med nye folk, finner de fort ut at de må regne med noen tårer i mitt selskap. Jeg forsikrer dem om at det går helt greit, jeg har det bra, jeg er bare slik.

Det kan være litt slitsomt å ha hyperaktive tårekanaler, men det er så mange grunner til at jeg gråter, og stort sett tror jeg det er sunt. Egentlig er jeg glad for å ha evnen til å leve meg inn i ting, for det gjør livet mitt rikere. Empati er dessuten en viktig egenskap, mener jeg, særlig med tanke på vårt stadig mer blaserte mediebilde. Når man har vanskelig for å distansere seg fra andres følelser, blir man godt kjent med sine egne. I det minste er jeg flink til å verdsette små gleder og til å være takknemlig for at jeg har det så bra. Jeg gråter langt mer for andre enn for meg selv, og det gjør meg tross alt ekstremt privilegert.

– – – – –
In other words: I’m feeling nervous about publishing this post, but I think I’m not alone in this, so here we go! I’m an emotional person. I’m almost always happy, and little things make me smile all the time, but I cry easily. (Kind of like Lena Dunham or Kirsten Bell, hehe.) It has been this way for as long as I can remember. I have an early memory from a stay with my grandparents, when I was maybe five years old. I lost one of my milk teeth, and I lay on the bed and cried for a long time. Not because it hurt – it did not hurt at all – but because I found it strange, and I reacted with tears.

I cry when I’m sad. This is quite normal, of course, but it doesn’t take much to make me start. Apart from unhappy occasions like the loss of a loved one, serious illness, goodbyes and other situations like those, I cry when sad things happen in books, films, TV series and computer games, or sometimes even just listening to melancholy music… It’s like I go all in every time. I just invest a whole lot of emotion in whatever I’m doing.
I cry when I’m moved or happy. This is also fairly normal, and like with sad tears, happy tears can be caused by many different things. A good laugh, thoughtful presents, loving reunions, beautiful art, flash mobs (!), stories with happy endings… Happy tears could be my middle name.
I also tend to tear up when I’m extremely tired or extremely angry. This is not a practical reaction, and it can be quite frustrating, but luckily I am very rarely furious or exhausted to this extent.

The strange thing is that I sometimes cry for others, on their behalf. I just want everyone to be happy, and when I know that people are hurting, it’s like their pain rubs off on me. It happens when my friends are going through something, like bad breakups, or when I’m faced with the misery of complete strangers. For instance, a while back I heard about an entire bridal party which was hit by a flood in Pakistan. The groom lost his life. He died and left his wife on their wedding day, and that is tragic to such an extent that I almost can’t deal. Stories like that hit me like a fist in the stomach. It’s heartbreaking. I know it doesn’t help anybody, but in those situations I shed some tears. For those in pain and for those who are gone.

Luckily, although my emotions get the best of me now and then, my rationality comes back into play fairly quickly. I dab at my cheeks and think about something else, and it’s not as dramatic as it might sound. It’s not like I just sit down in the middle of the street and start bawling uncontrollably. It’s not like I’m a ticking tear bomb. If I sense that something’s brewing in me when I’m out and about, I can usually just wait until I get home and then weep a little in private. Then again, shedding a few tears in public is no problem for me. Behind sunglasses, in a corner, facing away… It’s fine.

I have cried regularly my whole life. I don’t think it’s embarrassing or uncomfortable – after all it’s only natural, especially for me! I have cried at airports around the world, I have cried in every single cinema venue I’ve been to, I’ve cried at cafés and museums and libraries at on park benches absolutely everywhere. All my friends have seen me cry, and my boyfriend knows that if I’m sobbing in the sofa when he comes home from work, then I’ve seen, heard or read something upsetting, and it helps to give me a hug. When I get to know new people, they soon realise that with my company comes a few tears. I assure them that it’s okay, I’m all right, it’s just the way things are.

Having hyper active tear ducts can be strenuous, but I cry for so many different reasons, and for the most part I believe it’s healthy. I’m actually glad that I am emotionally invested in things, because it enriches my life. What’s more, empathy is an important ability, especially with our increasingly extreme media coverage. If you can’t quite distance yourself from other people’s emotions, you become closely acquainted with your own. At least I’m good at appreciating little joys and being thankful for my happy life. I cry far more for others than I cry for myself, and that makes me extremely privileged.

Advertisements

34 tanker på “On tears

  1. Det är bara bra att gràta, men bäst är det att gràta för att man är lycklig. När jag gràter är det oftast för att jag lyssnar pà nàgon musik. :-)

    Lik

  2. Jeg er helt lik sjæl! Selvom det er utrolig slitsomt, og ikke minst flaut hvis man er sint og vil komme med gode argumenter (!), betyr det vel egentlig at man bryr seg. Og det er veldig viktig. Husker enda bestemora mi som sa at det å kunne leve seg så inn i, selv hverdagslige ting som en fin sms eller bra musikk – det betyr bare at man bryr seg så inderlig mye! 💖💖💖 her om dagen sang jeg med til Sonjas sang til julestjernen og da måtte jeg legge meg ned å gråte litt! Huff haha!

    Lik

    • Haha, enda godt vi ikke er alene om å måtte legge oss ned og felle noen tårer iblant! Jeg er enig i at det er kjipt hvis man er sint, men jeg er enig i med bestemoren din i at det hele vitner om at man bryr seg, og det er jo en god ting!

      Lik

  3. Dette var et nydelig innlegg. Tusen takk for at du skriver om så personlige ting her på bloggen. Det hjelper å lese at noen har det sånn som meg. Du har helt rett. Det er ingen skam i å gråte! :) Hilsen ei som også gråter for alt mulig

    Lik

  4. Det er så morsomt å lese om andre som også gråter, fordi i min familie og vennekrets er det ikke så utbredt. Til gjengjeld er «grinern» en rolle jeg fyller til gangs og som du skriver, det skal igrunn ikke så mye til. Noen ganger er det litt upraktisk, gjerne i kombinasjon med sminke og/eller ny date som ikke er vedkjent fenomenet (trikkestopp, hvor man så inn stuevinduet på et eldre ektepar som danset sånn helt for seg selv. Veldig rørende. Veldig mye mascara på aveie). Andre ganger synes jeg det er helt ålreit. Bra blogg!

    Lik

    • Takk for at du deler, Vilde! Sammen er vi sterke, haha.
      Rollen som «grinern» er jeg definitivt godt vant med, ja… Folk reagerer jo gjerne på litt forskjellig vis, og det er kjekt om man slipper å gråte på første date. Søte, eldre ektepar er en potensiell kilde til mange tårer!
      Mange takk!

      Lik

  5. Då eg gjekk på ungdomsskulen og måtte snakke med ein barne- og ungdomspsykiater etter å ha skrive ein norsktekst som gjorde lærarane mine bekymra, fekk eg «diagnosen» kjenslemenneske.

    Med andre ord: Du er ikkje åleine om dette.

    Lik

    • Ååå, det ble jeg glad for å høre! Nå ble jeg også underlig rørt, hihi – det er så fint å være sammen om sånt. Tusen takk for lenke og for gode ord!

      Lik

  6. Tilbaketråkk: nye fine. | ein kopp te, takk

  7. der tusenvis av år, gråter vi ekte tårer og menneskeheten har hørt og besvart så lite! Jeg er også en veldig følsom og jeg kan ikke skjule det lett til andre. nyheter rører meg, mine følelser (bare er kontrollerbar etter refleksjon). dette, det handler om: skjønnhet , musikk, alle mine sanser i størrelsesorden «sensitive» og absolutt så langt som skyld (samvittighet mer arv av en jødisk mor) og moral er involvert i. Så da ut som, for en gangs skyld, det gjorde jeg ikke teoretisert, det må være rar fordi Jeg setter pris på at: humor , glede : som et pust av liv ….. vel, at all rikdom av tanker i som er på inni den ettertanke, dette gjør meg til å dukke i dypet av den bevissthet og fra bevisstløshet og sublimerer for en bedre tilstedeværelse i verden.

    Lik

  8. Så fint innlegg, Synne! Du er bare skjønn og god! – Jeg tror det er din evne til å gråte og få ut følelser når du trenger det, som blant annet gjør at du er så glad og harmonisk. Fortsett med tårer, Synne! <3

    Lik

    • Tusen takk for fin kommentar, kjære Karianne! Jeg tror også at det er positivt å uttrykke følelsene sine, og at det kan bidra til god balanse i hverdagen. Stor klem til deg!

      Lik

  9. Jeg syns det er fint med folk som tar lett til tårene, selv om jeg er helt motsatt. Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje jeg er blitt litt herdet i løpet av livet. Jeg kan synes ting er helt grusomme og se kjempetriste filmer, men det er sjeldent jeg faktisk begynner å gråte. Med mindre det gjelder dyr. Som når jeg så denne videoen og gråt i en time etterpå (den er sånn glad-trist egentlig) https://www.youtube.com/watch?v=56b09ZyLaWk

    Lik

    • Godt du ikke bare blir irritert, hihi. Jeg kjenner flere som deg, som ikke feller så mange tårer. Det betyr selvfølgelig ikke at man bryr seg noe mindre!
      (Åh, jeg tør ikke å klikke på linken – er så fryktelig forkjølet og tett i systemet. Har den til gode, og kommer sikkert til å gråte som en foss!)

      Lik

  10. Vet AKKURAT hva du mener. Det er SYKT irriterende og i veien når man blir SKIKKELIG sint, også tror folk at du er lei dei… Da får du ikke brukt kraften i sinne… Også er det flaut når man leser ei bok offentlig, også renner tårene som elver nedover ansiktet…

    Lik

    • Jeg er enig i at det er frustrerende hvis tårene kommer når man er sint, men jeg synes heldigvis ikke det er flaut å gråte når jeg leser i offentligheten – det skjer hele tida, haha!

      Lik

  11. Tilbaketråkk: Last year and this year | Et dryss kanel

  12. Tilbaketråkk: A fabulous little film | Et dryss kanel

Thanks for your thoughts - I love hearing from you!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s