Not for me

Ti ting jeg takker nei til.

– Jordbærsmak på is, snop og til og med syltetøy. Bare ferske jordbær smaker jordbær, synes jeg!

– Tabloidaviser og kommersiell radio. Jeg blir bare irritert, hehe.

– Moter. De kan inspirere meg innimellom, men jeg har alltid kledd meg slik jeg vil, uavhengig av hva motebildet dikterer.

– Svart te og rooibush-te. Grønne greier til meg, er du snill!

– Samtidlistteratur. Jeg ønsker meg eventyr og virkelighetsflukt, så jeg synes faktisk det er kjedelig å lese om dagligdagse ting!

– Tobakk. Jeg har aldri prøvd å røyke, engang. Skjønner ikke hva som appellerer, haha.

– Religion. Jeg er en glad og fornøyd og sterk ateist.

– Cognac. Huff. Når jeg en relativt sjelden gang drikker brennevin, velger jeg akevitt eller whiskey.
(Ja, jeg skriver whiskey med e, jeg har jo bodd i Irland!)

– Sminke. Foruten leppestift, så klart! Ellers bruker jeg ingenting, hverken til hverdags eller fest. Jeg vil føle meg og se ut som meg selv.

– Hvit sjokolade. Det blir for søtt for meg, og ettersom det ikke inneholder kakaomasse, mener jeg at det egentlig ikke er sjokolade i det hele tatt, haha.

Din tur! Har vi noen ting til felles, kanskje, eller er vi helt uenige på enkelte punkter?

Hva takker du nei til?

– – – – –
In other words: Ten things that make me say no, thanks. Strawberry flavoured ice cream, sweets or even jam. Only fresh strawberries taste like strawberries, if you ask me! Tabloid papers and commercial radio (I think they’re just annoying, really). Fashion trends (they do inspire me now and then, but I have always worn what I want, regardless of what the fashion industry dictates). Black tea and rooibush tea (green stuff for me, please!). Contemporary realist literature (I want adventure and escape, so I actually find it boring to read about everyday events). Tobacco (I’ve never even tried smoking a cigarette – I just don’t see the appeal). Religion (I am a happy, capable atheist). Cognac (I drink spirits now and then, but I choose our national liquor aquavit or whiskey. Yes, I write whiskey with an e – I’ve lived in Ireland, you know!). Make-up (apart from lipstick I wear nothing, not even to parties and special occasions. I prefer to look and feel like myself). White chocolate (I think it’s too sweet, and because it doesn’t contain cocoa mass, I would argue that it’s not really chocolate at all, haha). Your turn! Maybe we have some things in common, or maybe some of my views are opposite of yours? To what do you say no, thanks?

Longing and love

June

Nå er det ett år siden jeg flyttet fra Paris. Det har gått så absurd fort, og dette året har inneholdt så mye forskjellig. Jeg har vært i Thailand og Malaysia, jeg har fått lage radio i P2, jeg har padlet kano og gått i fjellet, jeg har bakt og sunget og badet, jeg har ledd og grått og mistet og fått. Det skjer så mye på et år, og nå er tiden jeg har vært hjemme lengre enn tiden jeg tilbragte i Paris.

Det er blitt sommer igjen, og det er fortsatt folk som spør når jeg flyttet hjem, om det er rart å være tilbake. Det er det faktisk iblant. Jeg er stadig usikker på hvilke ting som skjedde før jeg dro og hva som skjedde under eller etter oppholdet. Jeg har en slags før og etter Paris-tidsregning, men den er ikke til å stole på. Jeg gikk glipp av en masse i løpet av året ute, men samtidig var det som om ingenting hadde endret seg da jeg kom tilbake, bortsett fra meg selv. Jeg hadde vokst og lært og slitt og utviklet meg, og det var godt å komme hjem.

Jeg savner Paris. Ofte. Mye. Det er mange ting jeg gjerne skulle tatt med meg hjem, mange mennesker jeg gjerne skulle hatt i omgangskretsen min, mange steder jeg gjerne skulle besøkt jevnlig. Lukter og lyder og smaker er blant det jeg savner mest. Alle sanseinntrykkene som hører hjemme i en by og som gir den sin personlighet. Paris ble min by, slik jeg hadde håpet.

Oslo er også min by. I enda større grad. Her er nettverket mitt og friheten min større. Her er frustrasjonene mine mindre. Det er mange ting jeg absolutt ikke savner ved Paris, og ved det franske samfunnet for øvrig. Oslo er en beskjeden, men veldig vennlig by. Folk ser hverandre. Folk smiler. Da jeg flyttet hjem for et år siden, fikk jeg tårer i øyene når jeg så fremmede snakke sammen på trikken. Det er ikke så mange av oss her oppe i nord, men vi er flinke til å forholde oss til hverandre.

Jeg prøver å holde fransken ved like. Jeg leser franske tegneserier og løser franske kryssord. Jeg ser fransk film og hører på fransk radio. Jeg snakker fransk med meg selv – og med andre, så klart, når jeg får sjansen. Språket er for fint til at jeg vil gi slipp på det, men jeg vet at jeg bør bruke det mer.

Noen ganger våkner jeg og tror at jeg fortsatt bor i den lille leiligheten i 11e arrondissement. Det går noen sekunder før jeg innser at jeg ligger i fjerde etasje, ikke på bakkenivå. At lufta er friskere og mindre fuktig. At det er parkett på gulvet i stedet for kald betong. At jeg sover i en dobbelseng i stedet for på en sovesofa; at jeg ikke er alene.

Når jeg våkner i Oslo, ligger det en fyr ved siden av meg. En fyr jeg savnet så sårt da jeg bodde i en annen by i et annet land. Jeg har aldri vært så glad i noen som jeg er i ham, og derfor hadde lengselen aldri vært så voldsom. Det gjorde vondt. Fysisk. Vi hadde vært kjærester i tre år da jeg dro, men jeg hadde drømt om Paris i ti, og vi visste begge hele veien at det bare var et spørsmål om tid før jeg flyttet dit. Ett år i hvert vårt land var selvfølgelig en utfordring. Vi tvilte aldri, men det var vondt. På det meste gikk det ni uker uten at vi så hverandre. Aldri igjen.

Jeg flyttet inn hos ham da jeg kom hjem. Etter fire år som kjærester ble vi samboere. Det var skummelt. Jeg er ingen romantiker, jeg er en individualist. Jeg trenger tid, jeg trenger plass, jeg trenger å gå sakte frem. Det var skummelt, men det var også intenst hyggelig, og det føltes helt riktig. Jeg har fortsatt å vokse etter at jeg kom hjem, men på en annen måte. Jeg er hjemme, men mitt hjem er nå hans hjem, det er vårt hjem. Slik har det vært i ett år, og det er fint.

Jeg begynner å innse at jeg ønsker å være der han er. Det er ulikt meg, det føles fremmed, fordi jeg alltid har gjort det jeg har mest lyst til. Det akter jeg å fortsette med, for jeg er ikke ferdig med å oppleve verden, og det blir jeg kanskje aldri. I fremtiden håper jeg at han og jeg kan utforske den sammen.

– – – – –

In other words: One year has passed since I moved home from Paris. Time passes so quickly it’s absurd, and so many things have happened over the course of the last year. I have visited Thailand and Malaysia, I have landed a new part-time job, I have laughed and cried and lost and won. So much happens in a year, and now the time since I returned is longer than the time I spent in Paris.
Summer is here again, and people still ask when I moved home, is it strange being back? It actually is, now and then, and I’m still uncertain about what happened before I left and what happened during or after my stay. I have a kind of before-and-after-Paris time count, but I can’t trust my memory. I missed a lot during my year abroad, but when I came back it was like nothing has changed, except me. I had learned and struggled and grown, and it felt good to be home.
I miss Paris. Often. Lots. There are things I wish I could have taken home with me, people I wish I could see regularly, places I wish I could still go to frequently. I miss the sounds, the smells and the tastes of the city. These impressions belong somewhere and give a place its personality. Paris became my city, as I has hoped it would. Oslo is my city, too. To an even greater extent. My network and my freedom are bigger, and my frustrations are smaller. (There are things about Paris and about the French society in general that I don’t miss at all.) Oslo is modest, but very friendly. People see each other. People smile. When I moved home a year ago, I used to tear up on the tram if I saw strangers exchanging a few words. There are few of us up here, but we see each other.
I try to keep up my French. I watch films, read comics, solve crossword puzzles and listen to radio in French. I also talk to myself in French – and to others, of course, if I get the chance. I really want to maintain this beautiful language, but I know I should use it even more.
Sometimes I wake up believing I still live in the little apartment in the 11e arrondissement. A few seconds pass before I realise that I’m on the third floor, not the ground level. That the air is fresher and less humid. That there are warm wooden floors instead of cold concrete. That I slept in a double bed and not a narrow sofa bed; that I’m not alone.
When I wake up in Oslo, there is a fellow beside me. A fellow I missed terribly when I lived in another city in another country. I have never loved someone the way I love him, and so my longing had never been so strong. It was painful. Physically painful. We had been together for three years when I moved, but I had been dreaming about Paris for ten years, and we both knew all the way that I was going there some day. One year apart was a challenge, obviously. We never doubted our relationship, but it was painful. At one point we were apart for nine weeks. Never again.
I moved in with him when I moved home. After four years in a relationship we started living together. I was scared. I am no romantic, I’m an individualist. I need time, I need space, I need things to move slowly. It was scary, but it was absolutely lovely and felt so right. I have continued to grow since I moved home, but in a different way. I am home, but my home is his home, it is our home. That’s how it has been for one year, and it’s good.
I’m beginning to realise that I wish to be where he is. It’s not like me, it’s a foreign feeling, because I’ve always done what I want. I want to continue like that, because I’m not done experiencing the world, and maybe I never will be. In the future I hope that he and I can explore it together.

Finally

Nå er den her, dere.
Nå har jeg hatt bare legger i en uke, selv på grå og våte dager.
Nå står kastanjetrærne og syrinene i blomst over hele Oslo, og jeg snuser til jeg blir svimmel.
Nå er kveldene så lange og lyse at man aldri vil legge seg.
Nå har jeg funnet frem kjoler og skjørt som jeg har savnet siden i fjor.
Nå sitter det lykkelige nordmenn på hver eneste ledige gressflekk.
Nå kan jeg ha balkongdøra åpen hele dagen.
Nå har fregnene spredd seg som et slør over fjeset mitt.
Nå har jeg byttet ut den tykke, varme dyna med den tynne og svale.
Nå selger kjempedyre jordbærkurver som varmt hvetebrød.
Nå trenger jeg ikke føne håret på månedsvis, fordi det tørker på et blunk i varm og lummer luft.
Nå klinger Isbilens klokker forførerisk mellom bygårdene i nabolaget.
Nå har jeg båret støvlettene ned i boden.
Nå har tordenen rullet og det tunge regnet falt.
Nå kan jeg tørke klesvasken utendørs og kjenne lukta av vind i tøyet.
Nå lokker parkene, hustakene og øyene med solskinn og bekymringsløse timer på benker og tepper.
Nå har jeg lyst på iskrem, iskaffe og frisk frukt døgnet rundt.
Nå lukter det nyslått gress i bakgården.
Nå er den her igjen. Åh, endelig.

Bloom– – – – –
In other words:

It’s here again. Finally. Now I can keep the balcony door open all day. Now the lilacs and chestnut trees are in bloom all over Oslo, and I sniff until I feel lightheaded. Now the heavy rain has fallen and the heavy boots have been hidden away. Now my freckles are back, and the Norwegian evenings are so long and bright they seem neverending. Now I can wear dresses and skirts I’ve missed since last year, and I can walk around with bre legs even on grey and rainy days. Now there are happy Norwegians sitting on every little speck of grass, and the islands and parks and rooftops are calling to us. Now I don’t have to blow-dry my hair for months, as it dries in the wink of an eye in the warm air. Now the first and really dear strawberries are selling like hot cakes, and I want fresh fruit and ice cream and iced coffee all the time. Now I can hang the washing out to dry in the warm wind, and the backyard smells like freshly cut grass. It’s finally here again.

Because this happened

Jeg vil bare fortelle dere noe. For å minne dere på noe annet. Egentlig hadde jeg tenkt å dele hyggeligheter fra helga, men de blir utsatt, for dette er viktigere. Dette er nemlig en sånn liten ting som gjør en varm og glad når en minst venter det.

Jeg var statist under en TV-innspilling i hele går. Jeg hadde gledet meg, for jeg har aldri vært i en slik situasjon før. En dag på settet var en interessant erfaring, for det var gøy å få et innblikk i alt arbeidet bak slike produksjoner, men det var også en anstrengende opplevelse!

Det ble en veldig lang tirsdag. Jeg måtte stå opp klokka 05.30 for å møte i Lillestrøm 07.00, og jeg kom ikke hjem igjen før halv ni om kvelden. Det regnet absolutt hele dagen, og vi skulle spille inn utendørsscener, og temperaturen var mellom fem og åtte grader. Forholdene var ganske enkelt begredelige. Jeg var på jobb i tretten timer, og tilbragte minst seks av dem ute i ruskeværet, uten regnjakke og paraply (denslags passet ikke inn i bildet). Jeg gikk hit og dit, bar på tunge ting og kjente kalde dråper renne ned i nakken. Igjen og igjen og igjen. Vær så god! Kutt! Bra! Vi tar det en gang til!

Etter en dag med utfordringer både foran og bak kameraet var jeg inspirert av alt jeg hadde sett og lært, og jeg var imponert over stabens utrettelige arbeid, og dessuten var jeg ganske fornøyd med min egen innsats. Samtidig var jeg fryktelig sliten, ekstremt trøtt, stiv, støl, gjennomvåt og iskald.

På toget kjente jeg hele kroppen verke etter en varm dusj. På trikken kjente jeg øyelokkene svi og hodepinen komme snikende. Jeg rotet etter en vannflaske i veska, og kom borti boksen med en muffin i. Jeg hadde tatt med meg to hjemmelagde muffins som proviant den morgenen, men jeg hadde bare spist én. Den andre bestemte jeg meg for å gi til trikkesjåføren, fordi det sikkert ville få meg til å føle meg bedre om han ble glad, og fordi han hadde svart med et smil da jeg sa hei til ham ved ombordsstigning. Jeg hilser alltid på sjåføren når jeg går på bussen eller trikken helt foran, men det er ikke alle som svarer. Det hadde denne mannen gjort, så jeg ville gi ham en muffin på stoppet før jeg skulle av.

Jeg gikk frem til sjåføren med utstrakt hånd, og utvekslingen vår artet seg som følger.

Meg: Unnskyld, vil du ha en muffin?

Han (tar imot): Tusen takk!

Meg: Jeg har en til overs, skjønner du, og jeg synes du virker som en så hyggelig fyr.

Han: Jeg har jo bursdag i dag!

Meg: Er det sant?!

Han: Ja, jeg fyller femti år i dag!

Meg: GRATULERER MED DAGEN!

Han: Tusen takk! Den mangler bare lys, jo!

Meg: Haha, ja! Det er aprikos i den, jeg håper du liker det.

Han: Det gjør jeg! Tusen takk!

Meg: Selv takk! Håper du får en fortsatt fin bursdag! Ha det!

Han: Ha det!

Jeg tok med sakene mine og hoppet av trikken, for jeg følte meg langt lettere enn da jeg gikk på. Jeg vinket til jubilanten da han kjørte videre, og han vinket tilbake med munnen full av hjemmebakst. Jeg tror ikke noen av oss kunne smilt noe bredere.

Tenk at den dagen jeg hadde lyst til å snu min egen slitne situasjon ved å gi en muffin til en fremmed mann, fylte den fremmede mannen femti år. Hva i svingende er oddsen for det? Herlighet, den er så forsvinnende liten. Det var tilfellet likevel.

Nettopp derfor er livet så utrolig, ubeskrivelig fabelaktig.

Jeg ville bare fortelle dere dette. For å minne dere på det.

Muffin– – – – –

In other words: I just want to tell you something. This post was supposed to be about something else, but this is more important. This reminded me just how random and lovely life can be. Yesterday I was on my way home from a long and strenuous day as an extra on a TV set. I had been at work for thirteen hours (I got up at 05.30, started work at 07.00 and wasn’t home until after half past eight in the evening). We had been shooting outdoors in miserable weather – it was pouring down non-stop, and the temperature was 5 – 8 Celsius (around 40 Fahrenheit). I spent six hours out in the rain, and extras couldn’t wear rain coats or use umbrellas because they wouldn’t look right in the scene. I walked around, cold water trickling down my neck, hauling heavy things. Again and again and again. Action! Cut! Good! Once more! It really was an interesting and inspiring day on the set, but it was very demanding as well. On my way home I was terribly tired, super sleepy and aching everywhere, and I was soaked through and shivering with cold. On the train I felt my entire body aching for a hot shower. On the tram I felt my eyelids burn and a head ache starting to build like dark clouds gathering in my mind. I reached for the water bottle in my bag, and my hand touched the box with the muffin in it. I had taken two home-made muffins with me to the set as a snack, but I had only eaten one. I decided to give the other one to the dram driver, because it would cheer me up if it made him happy, and because he had answered me with a smile when I said hi to him upon boarding. (I always greet the drivers, but they don’t always answer. This one did, and I thought he deserved a muffin for being a nice fellow.) I approached him, apricot muffin in hand, and offered it to him. He accepted it immediately, and he was very surprised and grateful. As it turned out, it was his birthday! His 50th anniversary, even! I was stunned, and I congratulated him incredulously, and he gave me many heartfelt thanks in return. I waved to him when I left the tram, feeling much lighter than when I got on, and he waved back at me with his mouth full of homemade baked goods. None of our smiles could have been any wider. What an amazing coincidence. The day I wanted to turn my fatigue into something positive by offering a muffin to a strange man, that strange man happened to turn fifty. What in the world are the odds of that? The odds are miniscule, that’s what they are. Yet this occurred. Sometimes life is just unbelievably, indescribably wonderful.

The Tyger

Tyger! Tyger! burning bright
In the forests of the night,
What immortal hand or eye
Could frame thy fearful symmetry?

– The Tyger, William Blake, 1794

Da jeg bodde i Irland, analyserte vi dette diktet i engelsktimen. Jeg synes det er så flott! Jeg har alltid vært ekstra glad i kattedyr, og i mine øyne er tigeren en av klodens mest majestetiske og praktfulle skapninger.

Ikke alle er enige. Mange ser på tigeren med et blikk som er blottet for respekt og beundring. Mange ser på tigeren som en mulighet til å tjene penger, som noe de kan pynte seg selv eller huset sitt med, som en vare. Tigeren er et tilbaketrukket dyr med sterke instinkter, men ondskapsfulle og utspekulerte mennesker er ikke lette å unnslippe.

Tigeren er sterkt utrydningstruet og har vært det i flere tiår allerede. Tigeren er i ferd med å forsvinne fullstendig. I løpet av et århundre er 98 prosent av verdens tigere blitt drept, og innen tjue år kan de aller siste være borte.

Det er nå rundt 3200 tigere igjen i verden. Det høres kanskje ikke så verst ut, – flere tusen, liksom! – men til sammenligning finnes det for eksempel rundt 120 000 elger bare i Norge.

Disse tallene, og den menneskelige grådigheten, egoismen og uvitenheten de vitner om, gjør meg nesten dårlig. Jeg blir fryktelig trist av å tenke på hvor mange arter vi har utryddet allerede, og hvor mange som står i fare for å lide samme skjebne, og at tigeren er blant dem.

Alle monner drar. Alle kan bidra. Jonasflotte tok affære, uten at jeg visste noe om det, og plutselig fikk vi tigerpost.

TygerDenne lille sjarmøren kom flyvende noen uker etter at vi ble tigerfaddere gjennom WWF.

TygerHan liker å sitte i sofakroken, og han har fått navnet Poe, etter en annen stor dikter fra England.

TygerNå bor han hos oss, og minner oss om at det finnes håp. (Dessuten hjelper han litt på det store savnet etter katt, inntil vi havner på et sted hvor det passer bedre å ha husdyr. Jeg har vokst opp med katter, og gleder meg til de igjen kan berike hverdagen min!)

Vi lever på en aldeles eventyrlig planet, men ikke alle er like flinke til å ta vare på den. Ikke alle har muligheten til å løfte blikket og se forbi sin egen nød, og ikke alle har midlene til å hjelpe utviklingen i riktig retning. Det har vi, de aller heldigste.

Vår generasjons barnebarn kan bli født inn i en verden der tigeren bare er et minne. Det er ikke en virkelighet jeg vil tilpasse meg.

Alle får velge sine hjertesaker. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Om hver og én prøver å gjøre verden til et litt bedre sted, for dyr eller natur eller mennesker, vil det utgjøre en forskjell. Det er fint å tenke på at vi kan bidra, alle sammen.

– – – – –

In other words: I remember analysing this poem by Blake in English class when I lived in Ireland. I think it’s beautiful, and I’ve always loved all kinds of cats. I think tigers are some of the most magnificent creatures on our planet. That’s why I find it so very depressing that they are close to extinction because of man’s egoism and greed. Over the last century, 98 percent of tigers have been killed by humans. There are only around 3200 tigers left. That might not sound so bad – thousands! – but in comparison there are about 120 000 elk only here in Norway. This desperate situation makes me profoundly sad, and my boyfriend cheered me up and surprised me by adopting a tiger on our behalf through WWF. We received a lovely plush, which we’ve named Poe, after another great English poet. He reminds us that there is still hope. (What’s more, he soothes my constant longing for a cat, as I grew up with cats and wish to make them part of my life again when we live in a more suitable place.) We inhabit a wonderful planet, but we have to take better care of it. We can’t save it all at once all by ourselves, but if we choose our cause, we can pull in the same direction to make this world a better place for people, nature and animals. If we want our grandchildren to live in a world where the tiger is more than just a memory, we can do our part. Every little helps!

A tune and a scene: The Train Station

Nå er jeg nervøs, hihi. Nå føler jeg meg ordentlig utsatt, selv om jeg er langt borte og planla dette innlegget før jeg dro. Nå håper jeg dere bærer over med meg.

Jeg har små melodier i hodet hele tida. Slik har det alltid vært. I stua står det noen tangenter, og selv om jeg ikke kan spille, klarer jeg noen ganger å slippe melodiene ut.

Jeg må lete meg frem til hver og én av tonene, så det tar lang tid. Jeg kan hverken skrive eller lese noter, så jeg sammenligner lyden fra instrumentet med lyden i hodet mitt til de stemmer overens. (Som dere skjønner har jeg ikke kommet så langt med nyttårsforsettet mitt, å lære meg noter, men alle monner drar!) Jeg vet heller ikke hvordan man bør plassere hendene eller bruke fingrene, så jeg klosser og knoter inntil bevegelsene sitter som noenlunde.

Det er fint å kunne uttrykke seg slik, selv om det går sakte og er vanskelig. Jeg fjaser og feiler og smiler til jeg er tålelig fornøyd, og forleden dag fant jeg frem opptakeren min.

Min nølende, klønete klimpring er sikkert fryktelig å høre på for dem som kjenner sin noteteori, for dem som faktisk kan spille piano, for dem som har en metronom, for dem som har studert musikkteori… Det beklager jeg.

Jeg fikk lyst til å dele noen toner med dere likevel, fordi de hadde meg seg bilder, og bildene ble en kort tekst som dermed hører til. Denne lille melodien dukket opp en tirsdag, og ordene fulgte etter.

Om spilleren ikke synes, prøv å oppdatere nettsida.

Togstasjonen

Kanskje han ikke husker hvordan hun ser ut. Hun har tross alt begynt i femte klasse siden de så hverandre sist. Hun har kryssord i sekken, slik at hun skal ha noe å gjøre mens hun venter. Hvis han ikke kjenner henne igjen, eller hvis han ikke kommer.

Toget ankom endestasjonen litt før det skulle, og hun var ikke redd i det hele tatt. Hun har snakket om turen i deletimen på skolen, og alle syntes hun var modig som skulle reise alene. Hun sa at hun ikke gledet seg, fordi hun synes pappa er teit. Det er bare mamma som vet at hun har talt ned dagene ved å krysse i kalenderen i en måned.

Hun setter seg på en benk i den store hallen. En mann mister en koffert sånn at håndtaket faller av. En annen mann spør om han trenger hjelp, og han takker høflig nei. Hun løser et kryssord nesten uten å kikke på fasiten. Han kommer ikke.

Hun vet at hun ikke har ventet lenge, selv om det føles slik. Hun vet at toget kom frem litt tidlig. Hun sier til seg selv at han vil dukke opp, at han vil huske hvordan hun ser ut. Hun flytter seg litt bortover på benken, etter stripen av sollys som har forskjøvet seg noen centimeter, og begynner på et nytt kryssord.

Han ser henne fra den andre enden av ankomsthallen. Han er andpusten og usikker og kommer rett fra jobb. Hun har vokst siden sist, og håret hennes er blitt lengre – det skinner i sola, og støvkornene danser rundt henne, som i en film. Han håper hun ikke har ventet lenge.

Han går mot henne. Han vet ikke hva han skal si når han kommer frem – kan han fortsatt omtale henne som jenta si, eller vil hun synes det er flaut? Er det greit med forsiktig klemming i all offentlighet?

Hele veien gjennom det store rommet ønsker han at hun skal se opp og oppdage ham, slik at han slipper å gjøre henne oppmerksom på at han er der. Hun ser aldri opp.

Han stopper en meter fra henne. Han finner ingen imponerende ord.

«Hei, du.»

Hun løfter hodet og møter blikket hans, men vet ikke hva hun skal svare. Kan hun kalle ham pappa?

Et øyeblikks altomfattende uvisshet.

Han setter knærne i bakken, først det ene og så det andre. Gulvet skitner til den dyre dressbuksa. Hun ser forskrekket på ham, til han slår ut med armene og gir henne et enormt smil.

Hun spretter opp fra benken og kaster seg om halsen på ham, og de feller en tåre begge to.

Train Station Idyll

Photo: Non Paratus

Såh. Jeg vil gjerne høre fra dere, mine venner! Dette er ganske skummelt, selv om jeg er i Malaysia for øyeblikket (det er kanskje nettopp derfor jeg tør å publisere dette innlegget, haha).

Jeg har andre melodier som også har kommet trillende fra tangentene, og andre ord som hører til dem… Hvis dere synes dette fungerer på noe vis, kan jeg jo dele flere toner og tekster etterhvert!

– – – – – –

In other words: I’m so nervous about this, even though I’m far away and planned this post before I left. Please bear with me. Here’s the thing: I have melodies popping up in my head all the time. It has always been like that. They just materialise. There happens to be some keys in the living room, and sometimes I can let the melodies out. I don’t play the piano. At all. I just try every key until what I hear in my head matches the sound the instrument makes. I don’t know the first thing about chords, I can’t write or read musical notes, I have no idea how I’m supposed to position my hands or move my fingers… I just fiddle and fail and smile until it sounds about right. The other day I took out my recorder, and here is the result. I bet listening to this if you actually play the keys, or if you know anything about notes, or if you’re in possession of a metronome, or if you have studied musical theory, is torture. I’m sorry. I still choose to share this little tune, because a scene came with it, and the images turned into words. Here we go. If the audio player is missing, try reloading the page.

The Train Station

Maybe he won’t remember what she looks like. After all, she has started fifth grade since they last saw each other. She has crossword puzzles in her rucksack, so she’ll have something to do while waiting. If he doesn’t recognise her, or if he doesn’t show up. The train arrived at the final station a bit ahead of schedule, and she wasn’t afraid at all. She told her classmates about the trip during show and tell, and they all thought she was brave to go by herself. She said she wasn’t excited because she thinks dad is dull. Only mum knows that she has been counting down the days by making crosses in the calendar for a month.

She sits down on a bench in the arrivals hall. A man drops a suitcase and the handle falls off. Another man asks him if he needs help, and he politely says no. She solves a crossword puzzle almost without looking at the solution. He’s not coming. She knows she hasn’t waited long, although it feels like she has. She knows the train arrived early. She tells herself that he is going to show up, and that he is going to remember what she looks like. She scoots over on the bench to follow the sun, which has moved a couple of centimetres, and starts a new crossword.

He spots her from the other end of the great room. He’s out of breath and unsure of himself and comes straight from work. She has grown since last time, and her hair is longer – it glows in the sunshine, and the dust particles dance around her, like they do in films. He hopes she hasn’t waited long. He walks towards her. He doesn’t know what to say when he gets there – could he still call her his little girl, or would she find that embarrassing? Would a discrete hug in public be okay? Walking all the way from one end of the hall to the other, he hopes that she will look up and see him, so that he won’t have to make her aware of his presence. She never looks up. He stops a meter from her. He can’t find any impressive opening words.

«Hey, you.» She lifts her head, and their eyes meet, but she doesn’t know how to answer. Could she call him daddy? A moment of absolute insecurity. He puts his knees to the ground, first one and then the other. The dirty floor smudges his expensive suit trousers. She stares at him, stupefied, until he holds out his arms and gives her an enormous smile. She jumps from the bench and throws herself into his embrace, and they both shed a tear.

Now, my friends, I would love to hear from ye! I’m in Malaysia, but this is really quite frightening; I can’t believe I’m publishing this, haha… I do have other melodies that rolled off the keys, and words to go with them. If this is in any way interesting, I hope to share more little creations in due time!

It’s so simple

Iblant blir jeg litt oppgitt.
Derfor har jeg skrevet noen ord om feminismen, som jeg mener at ofte blir sørgelig misforstått.

Min nyeste tekst i nettmagasinet Oh Chérie ble publisert i dag. Under tittelen «Alle er feminister» skriver jeg om det mange tydeligvis synes er vanskelig å definere og omfavne, men som jeg faktisk synes er veldig lett å forholde seg til.

Dette er ikke sånt jeg pleier å skrive så mye om her inne, men jeg vil gjøre et unntak, for dette er viktig. Om jeg går for langt i teksten, får være opptil hver enkelt å mene noe om.

Her kommer et lite utdrag.

Fra mitt ståsted ser jeg det slik at alle oppegående nordmenn er feminister. Enten de er klar over det eller ikke.

Feminisme handler ikke om kvinner som vil ta over verden. Det handler ikke om kvinner som hater menn. Det handler i bunn og grunn om at kvinner har krav på, rett til og lyst til å behandles på lik linje med menn. Det var slik det begynte, da kvinnebevegelsen vokste frem som følge av et ganske enkelt ønske: Å få bestemme over sitt eget liv og bidra i samfunnet slik menn kunne.

I stedet for å diskutere hva feminisme er og betyr, bør vi diskutere hvordan vi kan fortsette fremover, her hjemme og der ute.

Jeg mener at feminismen kan oppsummeres i ett spørsmål.
Om vi løfter blikket og setter kvinnesaken på spissen, kan man veldig fort finne ut om man er en feminist eller ikke. Fremgangsmåten er den samme for kvinner som for menn.

Det hele er så enkelt.

For å lese resten av teksten, og ikke minst svare på spørsmålet selv, kan du klikke HER.

Fortell gjerne hva du synes i en kommentar, og del gjerne teksten med andre om du liker den!
Dette er noe som angår hver og én av oss, men det er det ikke alle som er klar over.

Jeg er naturligvis feminist, og jeg skriver og sier det med stolthet og et smil.

– – – – –

In other words: I’ve written a text about feminism for the online magazine Oh Chérie. It’s in Norwegian, unfortunately, but I’ll sum it up for ye, because I believe this is an important issue. I might come off as cross, but I don’t care. I think it’s a shame that feminism is often misunderstood. People shy away because they think it’s about angry, hairy women who want to take over the world. It’s not. It’s really very simple. It’s about equality. The way I see it, each and every enlightened person in the modern world is a feminist. Even if they’re not aware of it themselves. How can that be? I think it all comes down to a very simple question. The following: Do you think that women should have the same pay, the same rights and the same opportunities as men? If your answer is yes, then you’re a feminist. As long as we have not achieved equality in this world, you are a feminist. Congratulations! That does not mean that you have to burn your bra, join a club or even talk about it at parties if you’re afraid of being misunderstood, but it’s important that you know. Because it’s great. It means you are enlightened and fair. Now, if your answer is no, then you are not a feminist. Then you are not, as far as I am concerned, enlightened. You are, in my eyes, an idiot.