Kategoriarkiv: Texts and thoughts

A header and three good deeds

Postet den av

Aller først:
Forandring fryder, og jeg fikk lyst til å prøve meg på en beskjeden header. Noe helt enkelt, en fane som ønsker besøkende velkommen, med noen kanelstenger og en liten snurr…
Jeg har planer om å ta en ordentlig virtuell vårrengjøring etterhvert, men inntil videre nøyer jeg meg med ny header. Håper dere liker den!

CinnamonEttersom jeg har vært forkjølet denne uka, kom jeg til å tenke på dette med smitte. Et veldig todelt konsept – om det er sykdommer som smitter, er det jo noe herk, men smittende latter har jeg absolutt ingenting imot!

Kall meg naiv eller gammeldags, men jeg mener at smil og gode gjerninger avler flere smil og gode gjerninger. Det er den fineste formen for smitte, når glede og engasjement virker inn på andre.

Denne uka har jeg vært mye innendørs, med pledd og papirservietter innen rekkevidde, men jeg har selvfølgelig også vært ute noen ganger. Da har jeg prøvd å være ekstra oppmerksom på hvordan positiv utstråling kan påvirke dem rundt meg.

Gode gjerninger denne uka

  • Å gi et kompliment til ei fremmed jente på trikken. (Hun hadde så fin veske at jeg ikke kunne dy meg, og hun lyste opp!)
  •  Å ta med tre ekstra småsjokolader til min venn da vi skulle på kino på onsdag. (Alt som er godt smaker enda bedre når man deler!)
  •  Å kjøpe en brus til en stakkar som sto utenfor butikken og ba om penger. (Jeg hadde ingen kontanter på meg, så jeg spurte i stedet om det var noe jeg kunne kjøpe med til ham. Han ble overrasket og ba pent om en cola, og det var jo det minste jeg kunne gjøre!)

Så enkelt kan det være, liksom.
Sånne småting kan skape stor glede både for den som gir og den som får, mener jeg.

Jeg synes slikt er så viktig. I et samfunn som blir stadig mer basert på teknikk og usynlig kommunikasjon, må vi ikke glemme å være tilstede i øyeblikket og å være gode mot hverandre. Å vise omtanke. Å si noe fint. Å gjøre noe snilt.

Om det så bare er å holde døra for noen man ikke kjenner, eller å lage middag til den man bor sammen med, eller sende et kort bare fordi man kom til å tenke på noen. (Det er ikke lenge siden sist jeg gjorde noen av disse tingene heller, for øvrig, for sånt er jo så hyggelig!)

Jeg mener ikke å låte som en moraliserende barnehagetante, altså, men jeg vil være et godt menneske. For min egen del og for dem rundt meg. Hver dag. Verden er full av fine folk, og vi kan påvirke hverandres tilværelse på en positiv måte om vi vil. Jeg tror at jo flere som gleder andre med gode ord og handlinger, jo flere gode ord og handlinger og mennesker vil det føre til.

Nå skal jeg ta helga til hjelp og få dette viruset helt ut av kroppen. (For mine beste forkjølelsestips, ta en titt på dette innlegget.) Håper alle får noen fine dager med mange smittende smil!

Har du gjort noen gode gjerninger i det siste?

– – – – –

In other words: I felt like a little change, and so I made a header, welcoming visitors with some cinnamon sticks and a swirl. It’s just a simple thing, and although I’m planning a proper renovation this spring, I’m just trying out this header for now. I hope you like it!
I believe in good deeds. Call me naive or old fashioned, but I really think that if we do and say good things to eachother, that those words and actions will create more positivity. It’s contagious. I love it when joy and excitement rubs off! I have spent most of this week inside with a cold, and that got me thinking about the whole contagious concept – and so when I’ve been out, I’ve tried to be extra mindful of how a positive attitude and a kind work can affect those around me. Three examples: I gave a compliment to a stranger on the tram. (Her handbag was so cute I couldn’t help myself!) I brought three extra chocolates to the cinema to give to the friend I was going with. (Goodies taste even better when shared!) I bought a soda for a poor lad asking for money outside my local grocery shop. (I had no cash, so I asked if I could by him something instead. He seemed very surprised and asked humbly for a cola, which of course was the least I could do.) I think little things like these are increasingly important in today’s society, with so much technology and so much invisible communication. We mustn’t forget to be good to eachother. To be comassionate, to be kind. Holding the door open for a stranger, cooking dinner for a loved one, sending someone a card just because you thought of them. (Those are also things I’ve done lately, if not this week – almost nothing feels as good as doing something nice for someone else!) I don’t want to sound like a moralist kindergarten teacher, but I want to be a good person. Every day. There are so many lovely people in the world, and I think we all have possibilities to affect someone else in positive way. The more people who do that, through kind words and thoughtful actions, the more kind words, thoughtful actions and good people we’ll end up with. I wish everyone a wonderful weekend with many contagious smiles and laughs! Have you done any good deeds lately?

On body image and bravery

Postet den av

Iblant går jeg meg litt vill i mine egne følelser, og da hjelper det å skrive for å finne veien!

For noen uker siden sto jeg foran et helfigursspeil i godt lys, og hadde lyst til å ta noen bilder for å vise frem skjørtet jeg hadde på meg. Det er et stort, nydelig, lyslilla vintageskjørt som faller i bølger og gjør meg glad. Ved siden av speilet var det en døråpning, og i rommet innenfor satt det noen fremmede og snakket sammen. «En av dem kan stikke hodet ut», tenkte jeg, «og det ønsker jeg ikke».
Selv om jeg ble stående en stund og ingen der inne gjorde mine til å gå, var jeg redd for at noen skulle se meg. Redd for at de skulle tenke at jeg var forfengelig eller egosentrisk. Kameraet ble i veska. Dere vet fortsatt ikke hvor fint skjørtet er.

Det er ofte slik at selv om jeg vil vise dere et antrekk, så tør jeg ikke. Fordi jeg ikke vil at noen skal se meg ta bilder av meg selv, eller fordi jeg ikke vil at noen skal tro at jeg er selvgod fordi jeg legger dem ut på nettet, eller fordi at jeg ganske enkelt ikke føler meg pen nok. Det er synd.

Innbilsk, overlegen, overfladisk. Vi har mange ondsinnede ord å bruke om dem som stikker seg frem. Janteloven ligger i bakhodet og sier at ingen skal tro at de er noe. Hver eneste gang jeg deler bilder av meg selv her inne, er jeg nervøs. Selv om jeg vil vise frem klærne, ikke meg selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på at de som ser bildene, kanskje mener at jeg virker selvopptatt.

Så tar jeg meg i det. Hvorfor bryr jeg meg?

Det er som om vi mennesker har en innebygget frykt for å bli oppfattet som jålete og selvsentrerte. En grunntanke som går ut på at man ikke skal være tilfreds med det man ser i speilet, for da er man innbilsk og usympatisk. Denne tanken får oss til å avstå fra ting vi gjerne skulle gjort. Den får oss til å vifte vekk komplimenter med en brydd, avvisende kommentar. Den får oss til å sammenligne oss med andre i enhver sammenheng, og ikke minst til å etterstrebe et kapitalistisk, konstruert og uoppnåelig skjønnhetsideal, slik at våre egne attributter og egenskaper alltid kommer til kort.

Vi føler oss aldri fine nok. Det er så synd.

Jeg velger å tro at det ikke er meg det er noe galt med, men denne absurde forestillingen om at man ikke skal være fornøyd med seg selv. Dyktige damer som Marianne, Elsa og Haleigh har også skrevet om disse tingene, og viser at jeg ikke er alene.

Derfor vil jeg prøve å tenke annerledes. Jeg vil prøve å tenke som følger.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt helt ordinær. Det bør ikke være slik at man må være ekstraordinært pen for å kunne legge ut bilder av seg selv, og skjønnhet er dessuten en subjektiv oppfatning.

Jeg er fin nok. Jeg har tross alt både smilerynker og grå hår, som jeg har gjort meg fortjent til gjennom mange år med gleder og utfordringer, og som jeg omfavner.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt sunn og blid, og det er mye viktigere enn å være billedskjønn.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt den jeg er, og det er jeg helt alene om. Ingen ser ut akkurat som meg, og det er ingen svakhet, men en styrke.

Dette er tanker som burde være selvfølgelige, for hver og én av oss, men jeg tror at mange kan trenge en påminnelse innimellom. Slik er det for meg, i hvert fall.

Jeg skal vise dere skjørtet om ikke så lenge. Om jeg så må ta bildene i offentligheten. Jeg skal prøve å gi blaffen i hva folk måtte tenke. Jeg lover. For jeg er fin nok, og jeg vil være modigere.

Jeg er fin nok, for søren, og det er du også.

– – – – –

In other words:

Now and then I get kind of lost in my own emotions, and writing helps me find my way! A few weeks ago I was standing in front of a full length mirror, and I wanted to take some photos to show ye the skirt I was wearing. It’s this big, flowy, light purple vintage beauty which makes me really happy! However, next to the mirror there was a doorway, and in the next room there were some people I did not know. One of them might step out, I though, and I don’t want to be seen. I stood there for a while, and no one seemed like they were going to leave the room, but still I was afraid they’d see me. I was afraid they’d think I was vain and selfish. My camera stayed in my bag, and ye still don’t know how lovely the skirt is.

Oftentimes when I wish to show ye an outfit, I dare not do it. Because I don’t want people to see me taking pictures of myself, or because others might think I’m arrogant if I share the pictures online, or because I quite simply don’t feel pretty enough. I think that’s a shame. No one wants to seem superficial and self-centered. Every time I share a picture of myself here, I’m nervous. Even when I want to show ye a new piece of clothing, I fear that someone will think I’m narcissistic.

Why do I even care? It’s like we humans have an inner fear of being concieved as vain and egocentric. There’s this idea that we should not be happy about what we see in the mirror, because that means we are selv-loving and unsympathetic. This idea keeps us from doing things we want to do. It makes us dismiss compliments. It makes us constantly compare ourselves to others, and to today’s capitalistic, constructed and completely unattainable beauty ideal, so that we always feel inadequate. We never get to feel like we look good enough. It’s such a shame.

I choose to believe that I’m not the problem – the problem is this absurd impression we have that we are not supposed to be content with how we look. Talented women like Marianne and Haleigh show that I’m not alone. That’s why I want to change the way I think about how I look. I want to think like this.

I look good enough. After all, I’m absolutely ordinary. It should not be necessary to be extraordinarily beautiful in order to share photos, and furthermore, beauty is subjective. I look good enough. After all, I have smile lines and grey hair, which I’ve earned through many years of challenges and joys, and which I embrace. I look good enough. After all, I am happy and healthy, and that’s much more important than being pretty. I look good enough. After all, I look like myself, and I’m the only one. No one looks exactly like this, and that’s a strength, not a weakness.

These thoughts should be obvious for each and every one of us, but I still think we might need a reminder now and then. I know I do. I’ll show ye the skirt soon. Even if I have to photograph it publicly. I’ll try not to care about what people might think. I promise. Because I look good enough, and I want to be brave.  I look good enough, blast it, and so do you.

Literary love

Postet den av

Denne uka fikk jeg en bok jeg har ønsket meg. Den kom i posten. Pakkepost og gode bøker er to av tingene jeg liker aller best, og dette var attpåtil en overraskelse fra kjæresten min, så det sier seg selv at jeg ble kjempeglad!

Nå ligger boka på nattbordet mitt, når jeg ikke går rundt med den i veska eller sitter med den oppslått i lenestolen, på trikken eller på kafé. Jeg leser stort sett alltid på et eller annet, og føler meg liksom ensom uten en litterær følgesvenn.

Jeg snublet over et gammelt intervju med en av mine yndlingsforfattere. Det var The Guardian som publiserte saken, men det var barn som stilte spørsmålene. Man kan lese hele hyggeligheten her, men jeg har klippet ut det jeg synes er aller finest, fordi jeg ville dele det med dere.

Luke, 13: Why do you think it’s so important that young people read?

Philip Pullman: For the same reason that I think it’s important that they breathe, eat, drink, sleep, run about, fool around, and have people who love and look after them. It’s part of what makes us fully human. Some people manage to get through life without reading; but I know that if I’d had to do that, an enormous part of my mind, or my soul if you like, would be missing. No one should be without the chance to let their soul grow.

Fint, sant? Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg synes forsåvidt at det gjelder uansett alder, alt sammen! Lesing er en kilde til underholdning, inspirasjon, kunnskap, refleksjon og virkelighetsflukt om hverandre. Det har vi så godt av. Store og små leseropplevelser tilfører oss noe viktig.

Jeg er så glad for at jeg leste masse som barn, og jeg er så glad for at jeg har holdt fast ved fantasien og lesegleden, og jeg kommer til å fortsette å kose meg med god litteratur så lenge jeg lever.

I ♥ books

Var bare det, dere.

– – – – –

In other words: I recently received a book in the post. I love books as much as I love post, and I had been wanting to read it for some time, and it was a surprise from my boyfriend – obviously I was thrilled! Now the book sits on my nightstand, or hangs out in my handbag, or makes me smile while I read it in the armchair, on the tram or in cafés. I pretty much always have a book on hand, and it feels kind of lonely when I don’t have a literary companion. I love this extract from an old interview with one of my favourite authors, Philip Pullman. I could not agree more! If anything, I think this applies to all ages. Reading is a source of inspiration, entertainment, enlightenment and reflection, as well as an escape from reality. We need it. It is so rewarding. I’m so glad I read loads as a child, and I’m so happy that I’ve kept my imagination and my joy of reading. I intend to continue enjoying good literature for as long as I live. That’s all I wanted to share with ye today.

2014: Plans and wishes

Postet den av

Vi er to uker ut i det nye året. Det ligger femti uker foran oss, og de kan vi fylle med hva vi vil!

Jeg har allerede sett litt tilbake på 2013, i dette innlegget, og nå tenkte jeg å se fremover. Som tidligere nevnt synes jeg alltid at det er forfriskende når et nytt år tar til, for da blir jeg mer oppmerksom på hva jeg har og hva jeg vil. Det er alltid så mye å være takknemlig for og glede seg over.

Her følger tre planer og tre ønsker. Jeg håper og tror at 2014 blir et ypperlig år!

Tre planer

Å reise til Malaysia. Med hele familien, pluss kjærester, i ti dager, allerede i mars. Jeg gleder meg sånn! Etter å ha blitt begeistret både for Beijing og Bangkok er jeg spent på hva Kuala Lumpur har å friste med. Det er så mye interessant å utforske i øst! Forresten sparte jeg penger gjennom hele høstsemesteret for å kunne kjøpe flybilletten til Malaysia, og så endte jeg opp med å få den i julegave av verdens snilleste foreldre. Nå kan sparepengene brukes til noe annet! Mer spesifikt…

Å kjøpe meg et ordentlig kamera. Jeg tar alle bildene mine med et knøttlite, lilla kompaktkamera som er over tre år gammelt! Det er på tide å oppgradere, både i personlig og journalistisk øyemed. Jeg vil gjerne ha et speilreflekskamera, slik at jeg kan ta skarpe bilder med varme og dybde, og slik at jeg kan fotografere flere mennesker. Digitale kamera (og i hvert fall min trofaste lille sak) tar liksom så flate bilder av ansikter, synes jeg! Dessuten får kameraet mitt raskt problemer så fort lysforholdene avviker såvidt fra det optimale, og det må holdes heeeeelt i ro når det skal knipses. Jeg har utviklet ganske stødige hender i løpet av de siste tre årene, altså, men nå er jeg klar for å ta neste skritt… Jeg tror jeg vil gå til anskaffelse av et Canon EOS 600D. (Om noen med kunnskap og erfaring har innspill, tar jeg dem imot med stor takk!)

Å oppsøke mulige oppdragsgivere på utkikk etter flere frilansjobber. Jeg har nettopp bestilt visittkort (voksenpoeng!) som jeg gleder meg veldig til å finne i postkassa, og som vil gjøre det lettere å ta kontakt og være tilgjengelig. Spennende!

brighton marina wall

Bildet er lånt og linket

Tre ønsker

Å gjøre enda mer av det som betyr mest. Jeg vil gjerne gi mer til veldedighet, bli enda flinkere til å tenke på miljøet, tilbringe flere fine timer med dem jeg er glad i, utvide horisonten min og heve kunnskapsnivået mitt, øke antallet gode gjerninger, fortsette å uttrykke meg kreativt med lyd og bilder og ord, bidra ytterligere i viktige sammenhenger og prøve å gjøre folk glade.

Å dra til Paris, London og Roma. De to første byene er gamle venner som jeg kjenner godt og lengter til jevnlig, men den italienske hovedstaden har jeg aldri besøkt. Nå har en god venn av meg nettopp flyttet dit for å jobbe der i ett semester, og dermed passer det utmerket å reise dit i vår. Jeg krysser fingrene for storbybonanza i løpet av året, hoho.

Å lære meg noter. Dette er mitt nyttårsforsett for 2014! Jeg har alltid sunget og laget musikk, men jeg skjønner ingenting av takter og punkteringer og oktaver og sånt. Jeg drømmer om å kunne lese og skrive noter, slik at jeg kan skrive ned mine egne melodier og sette meg inn i andres, og i år har jeg veldig lyst til å gå systematisk til verks. Jeg vet ikke hvor mye det krever å lære seg sånt selv, men jeg vil prøve.

Tenk, så bra dette kan bli! Nå er jeg nysgjerrig på dere som leser!

Hvilke planer og ønsker har du for 2014?

– – – – –

In other words: We are two weeks into the new year, and fifty weeks are in store, and we can fill them up with whatever we want. As I’ve mentioned earlier, I think there is something so refreshing about starting a new year, because it makes me more focused. It makes me think about what I have got and what I would like. There are always so much to be thankful for and happy about. I’m certain that 2014 will be a magnificent year!
Three plans: Visting Malaysia. With my whole family (plus my boyfriend and my sister’s boyfriend), for ten days, in March. I cannot wait. I really like Beijing and Bangkok, and now I’m ready to explore another big city in the east, Kuala Lumpur. I saved money through all of last semester to afford the plane ticket, but the kindest parents in the world gave it to me as a Christmas present. Now I can spend those savings on something else, namely: Buying a proper SLR camera. I still use a tiny, purple compact camera, and I have for more than three years! It’s time to upgrade, for my own sake and for the sake of my journalistic profession. Also, on the same field: Contacting more potential employers and working more freelance. I’ve recently ordered business cards (such an adult act!) which will make it easier to connect and be available. Very exciting!
Three wishes: Doing more of what matters. I would like to donate more to charity, live even more environmentally friendly, spent more time with loved ones, broaden my horizon and add to my knowledge, up the number of good deeds, continue to express myself creatively, contribute further in important situations and make people happy. Going to Paris, London and Rome. The two first cities are places I know well and regularly long to go to, but I’ve never visited the capital of Italy. A good friend of mine is working there this semester, so it’s the perfect opportunity to go! Learning to read and write musical notes. My resolution of the year! I’ve always been singing and making music, but I don’t know the first thing about staves or keys. I would love to write my music down and to read others’ – this has been a dream of mine for so long, and this year I would like to make an effort. I don’t know how much it is going to take, but I wish to try.
Now I’m curious! What are your plans and wishes for 2014?

Challenge: My 2013

Postet den av

Min kjære Ida utfordret meg før jul, og jeg har vært så opptatt (?) i ferien at jeg følger opp først nå.
Her er en liste som danner et lite resymé av året vi legger bak oss!

Beskriv 2013 med ett ord.

Todelt. Jeg bodde i Paris frem til 15. juni, og det siste halvåret har jeg bodd i Tigerstaden. Det er virkelig snakk om to helt forskjellige hverdager! Det var veldig fint å komme hjem til Jonasflotte og alle de andre jeg er glad i, men jeg savner selvfølgelig Lysets by og de fine folka jeg ble kjent med der. Håper på en tur tilbake i løpet av dette året!

CIMG4550
CIMG9462

Hva er det beste minnet fra 2013?

Thailand-turen havner høyt oppe på lista, og det samme gjør ferien i Sør-Frankrike i april. Reising er tross alt noe av det jeg liker aller, aller best! Hjemkomsten i sommer, da familien og kjæresten min møtte meg og flyttelasset på Gardermoen, var også et sterkt og lykkelig øyeblikk.

Og det verste?

2013 var stort sett et godt år for meg og mine, og det er jeg inderlig glad for. Jeg følte meg noen ganger litt bortkommen og maktesløs da jeg bodde i Paris og gikk glipp av store ting her hjemme. Jeg skulle gjerne tatt del i bursdagsfeiringer da noen hadde jubileum, gått på sykebesøk til de som var uheldige og trøstet dem som mistet noen eller hadde kjærlighetssorg. Heldigvis kan man minne folk på at man tenker på dem, selv om man er et stykke unna… Dessuten savnet jeg kjæresten min så det gjorde fysisk vondt innimellom. Denne våren gikk vi nesten ni uker uten å se hverandre, det lengste noensinne, og det ønsker jeg ikke å gjenta. Ellers har det vært et år uten store nedturer, og jeg føler meg heldig på så mange måter.

Hvilke steder har du reist?

Dette har vært et år med lite reising til meg å være. Jeg var i Sør-Frankrike på ferie med Jonasflotte i april, og det var en helt annerledes og utrolig morsom tur. Da jeg flyttet jeg hjem til Norge i sommer hadde Paris spist opp alle pengene mine, så jeg jobbet og var hjemme hele høstsemesteret, foruten en liten tur til Danmark i november. Så holdt jeg ikke ut lenger og dro til Thailand i desember, hihi.

CIMG6167
Frederikshavn
A hint of Bangkok

Hva gjorde du som du aldri har gjort før?

Skal vi se… Jeg begynte å skrive for nettmagasinet Oh Chérie. Det var i februar. Jeg skrev også et teaterstykke (!) på fransk som en del av studiet mitt i Paris. Det ble ferdig i mai, og nå føles det egentlig helt absurd å ha produsert noe sånt. I juli ble jeg tilkallingsvikar i Kulturnytt og Dagsnytt 18 på NRK P2. Hurra! I november spiste jeg frokost i gallakjole på Grand Hotel klokka sju om morgenen, etter å ha holdt det gående på nachspiel hele natta siden jussballet kvelden før. Små og store prestasjoner, haha.

Hva har engasjert deg i 2013?

Hverdagsdiskriminering av kvinner, fremmedfrykt og fordommer rettet mot flyktninger og innvandrere, sløseri og overforbruk, blåblått flertall, dårlig språk, fransk byråkrati. På den andre og morsommere siden: Bøker jeg har lest, filmer jeg har sett, musikk og radio jeg har lyttet til, spill jeg har spilt, gode samtaler jeg har hatt, ting jeg har hørt eller observert… Jeg lar meg lett engasjere, både av ting jeg misliker og av ting jeg liker!

Hvilket er det fineste bildet som har blitt tatt av deg i 2013?

Jeg liker bildet oppe til høyre her på bloggen, for der er jeg så glad. Dessuten liker jeg dette, som ble tatt av min gode venn Dag Robert da han besøkte meg i Paris i februar.

72660_10152633766355341_1377222347_n

Jeg er veldig trøtt, men veldig fornøyd. Særlig med bakgrunnen. Mario og meg! <3

Om du kunne gi en ekstra klem til noen, som et takk for alt i 2013, hvem ville fått den?

Den ville gått til familien min, tror jeg. Jeg er så glad for at de støtter meg i alt jeg gjør, og så takknemlig for alt de gir og tilfører meg, og jeg gleder meg til å kunne tilbringe mer tid med dem i 2014.

Hvem/hva ville du gitt et sviende bitchslap til?

Haha, jeg har ikke noen konkrete ørefiker å dele ut, men egoister fortjener gjerne en smekk.

Om du kunne tatt med deg noe/noen fra 2013 inn i det nye året, hva/hvem ville det være?

Fransken min. Jeg lærte så mye i løpet av Paris-året, og vil gjerne holde fast på kunnskapen som best jeg kan! Derfor har jeg gjerne franskspråklig TV og radio på i bakgrunnen, og jeg snakker med meg selv på fransk som en annen raring. Slik håper jeg å kunne holde språket ved like utover 2014. Heldigvis tar jeg også med meg venner, kjæreste og familie – menneskene er jo det viktigste!

Jeg syntes det var fint å kunne oppsummere fjoråret litt på denne måten, så jeg sender utfordringen videre til tre fine frøkner: Karoline, Tine Katrine og Johanne.

Samt til dere som leser, men i miniformat: Hva er deres beste minne fra 2013?

– – – – –

In other words: I was challenged by the lovely Ida to sum up last year by answering these questions. Describe 2013 using one word. My little word doesn’t translate very well, so in English I’ll have to replace it with the expression «made up by two distinctly different halves». I lived in Paris until the 15th of June, and then I moved home to Oslo. Two very separate everyday lives! I love being closer to my friends, my boyfriend and my family, but I do miss the City of Lights and my friends there. What is your best memory from this past year? My trip to Thailand and to the South of France are high up on my list. Then there’s seeing my family and my boyfriend waiting for me at the airport when I moved home. That was a very emotional and happy moment. How about the worst one? Luckily, me and my loved ones have been spared from big problems or tragic incidents this year. I did feel a little lost and helpless at times while living in Paris, when big things happened at home: I missed a birthday jubilee, I couldn’t do hospital visits, I wanted to hug those who had lost someone or who were suffering from heart ache… That’s the price you pay for living abroad. Thankfully there are ways to let people know that you are thinking of them! I might also mention that I missed my boyfriend terribly this spring. We were apart for almost nine weeks, the longest so far in our relationship, and I don’t ever want to do that again. Otherwise I’ve had a very good year, and I feel truly privileged. Where did you travel in 2013? I travelled very little compared to what I usually do. I went to the South of France with my boyfriend in April, and took a little trip to Denmark in November. Then I couldn’t stand it any longer and went to Thailand in December! What fired you up in 2013? Discrimination against women, xenophobia and judgement towards immigrants, the waste and greed of consumerism, the right-wing government change here in Norway, bad spelling and grammar, French bureaucracy. Also, on the more fun side: Books, music, films, games, conversations and observations. I’m easily intrigued by things I like! What did you do that you had never done before? I stared writing for an online magazine. I wrote a play (!) in French s a part of my studies in Paris. I started making radio for the Norwegian national broadcaster. I managed to stay up all night after a What’s the nicest photo taken of you in 2013? I like the one I use on the top right of the blog, and the one above, taken by a good friend visiting me in Paris in February. I look tired, but happy, and I’m in such great company. Mario and me! If you were to give an extra hug to someone, as a thank you for everything in 2013, who would it be? My loving family, for always supporting me. I’m so thankful for everything they give me, and I’m looking forward to spending more time with them in 2014. A bitchslap, on the other hand? Haha, I don’t really feel the need to slap anyone in specific, but selfish people could often use a little wake-up call. If you could take something with you into 2014, what would it be? My French – I’ learned so much during my year in Paris, and I’m trying to keep the language alive. Also, luckily, my family and friends and boyfriends are joining me in the new year. People matter the most!

Grey hair, don’t care

Postet den av

Er det noen som husker TV-serien Judging Amy? Jeg minnes at jeg så på den som tenåring, på tirsdagskveldene. Jeg syntes hovedpersonens mor, spilt av Tyne Daly, hadde så utrolig fint hår. Lange, tykke, blanke lokker – som var helt grå. Noe så flott!

Jeg har en grå stripe i luggen. Et knippe litt uregjerlige hårstrå som skinner i sølv. Jeg synes de er fine. Jeg gjør faktisk det – jeg kunne løyet, så klart, men det gjør jeg ikke. Jeg liker at de skiller seg ut og glitrer og gjør litt som de vil.

Jeg la merke til mine første grå hår som tjuetreåring, og det var ingen dramatikk forbundet med den oppdagelsen. Jeg bryr meg faktisk ikke. Jeg synes ikke det er stygt, jeg føler meg ikke gammel. Dette er helt naturlig, og jeg er disponert for det – i min familie dukker gjerne de grå hårene opp ganske tidlig. Slik er det bare, og jeg har hverken lyst til eller behov for å skjule mine grå strå.

CIMG0943

Om noen synes at mine grå hår er heslige å se på, så er det jo deres problem, ikke mitt.

Jeg har skrevet en tekst om dette for Oh Chérie, som handler om at jeg synes det er synd hvis folk føler seg presset til å farge håret når de oppdager noen grå hår. Jeg mener det er rart og unødvendig å se på grått hår som noe stygt og skrekkelig. Derfor blir jeg alltid glad når jeg ser at andre jenter og damer holder hodet høyt, selv om hodet har noen grå hårstrå! (Som når Mariell skrev om dette for noen måneder siden.)

Dere må gjerne klikke dere inn og lese artikkelen min, for jeg har veldig lyst til å høre hva dere synes – jeg setter jo sånn pris på innspill fra dere som leser! Dette er dessuten en type sak som jeg ikke vanligvis tar opp her inne, og som kan være vanskelig å skrive om. Jeg vil så absolutt ikke støte noen, men jeg vet at det kan skje. Jeg synes likevel at det er interessant å se nærmere på slike fenomen, og vil altså dele disse tankene med deree.

Her er et utdrag fra teksten:

En må trå varsomt rundt dette emnet. For mange er synlig aldring et ømtålig tema. Det er noe de ikke vil tenke på, noe de ikke vil oppleve, og noe de absolutt ikke vil konfronteres med når prosessen først er i gang. Det er personlig, det er sårt. Det er likt for alle, men kan likevel føles urettferdig. Det er mange som glemmer at dette foregår gjennom hele livsløpet, og at dette voldsomme ungdomspresset er noe samfunnet prakker på oss.

Når tipper det over, egentlig? Når går det å bli eldre fra å være positivt til å bli negativt? Vi feirer åtteårsdager med den største selvfølgelighet, uten at bursdagsjenta kvier seg for å fortelle seg hvor gammel hun er blitt. Ingen gutt vil høre at han ser ut som en elleveåring hvis han er tolv år gammel. Kanskje er han til og med tolv år og ni måneder, altså… Så kommer tenårene – stor stas! – og deretter tjueårene, og når man fyller tjuefem, får man høre at man er “halvveis til femti”.

Da er det slutt, virker det som. Når første halvdel av tjueårene er over, bør man begynne å jobbe for aldri å bli eldre. Da blir det verre for hvert år. Da er det ikke snakk om å omfavne og akseptere alderen sin, men å leve i fornektelse til sine dagers ende. Med hårfarge i den ene hånda og uoppnåelige idealer i den andre.

Ellers takk. Jeg vil ikke flykte fra meg selv resten av livet. Jeg vil ikke endre på utseendet mitt fordi samfunnet forventer det av meg. Jeg vil forsone meg med alderen min og utseendet mitt, og ikke minst med at de to henger sammen, og at de kommer til å endre seg i takt.

Resten av teksten ligger altså her. Kom gjerne med tilbakemeldinger, på Oh Chérie-siden eller i kommentarfeltet her inne. Hva er deres tanker om andres eller egne grå hår?

– – – – –

In other words: I have written an article for a Norwegian online magazine about grey hair. My first greys appeared several years ago, and I’ve never tried to conceal them – they are part of who I am, and I don’t want to hide from myself or alter my looks to please others. I am tired of the obsession with youth in today’s society, fuelled by the huge beauty corporations who make millions off of our personal insecurities. I don’t care what the ladies in the commercials say – I don’t think it’s fair that women should have to colour their hair to feel attractive. Dyeing one’s hair for fun is another thing, of course (we’re free to do whatever we want with our appearance, and that’s a privilege, not a problem). The problem arises, the way I see it, when women feel pressured to start colouring their hair as soon as they discover their first grey. It shouldn’t have to be that way, because grey hair is natural and nothing to be afraid of. It’s also wildly unfair that while male celebrities are called «silver foxes» when their temples turn grey, female celebrities are mocked on the front page of gossip magazines when their grey hairs show up. Women are supposed to always look younger, never grow older. The beauty industry is telling us that if we look our age, we lose. I don’t agree. I refuse to change my appearance to fit into this superficial picture, and that’s what my article is about. I’m sorry I can’t translate the whole thing for ye, but please share if ye have any thoughts on this subject!

Charity

Postet den av

Det banker på døra, og et minutt senere klirrer det i mynt. Innsamlingsaksjonen er i gang, og jeg er hjemme med flokete hår, men jeg glemte å stikke innom minibanken i går. Jeg bruker nesten ikke kontanter lenger. Jeg gir det lille jeg har liggende i lommeboka – 28 kroner. De treffer bunnen i bøssa med hule, triste klunk. Alt er bedre enn ingenting, så klart, og bøssebæreren og jeg deler et varmt smil, men den dårlige samvittigheten tar meg.

Jeg skulle gjerne gitt mer. Gjort mer. Slik er det egentlig alltid, og i alle saker.

Hadde jeg hatt mer penger å avse, skulle jeg kjøpt hver eneste utgave av =Oslo, og ikke bare julebøkene. Da skulle jeg gitt en fast sum til verdens matvareprogram hver måned, i stedet for å bidra kun ved katastrofer. Da skulle jeg blitt Amnesty-fadder igjen.

Hadde jeg ikke fått frilansjobb å gjøre denne søndagen, skulle jeg vært bøssebærer, slik jeg har vært tidligere. Hadde jeg hatt mer tid generelt, skulle jeg gått i tog mot hogst av regnskog, i stedet for bare å skru av alle lysene i forbindelse med Earth Hour. Da skulle jeg tatt opp tråden der jeg slapp som flyktningeguide hos Røde kors.

Det skjer så mye hele tida, det er så mange som trenger og fortjener hjelp og støtte, og jeg skulle så gjerne hatt langt flere timer og kroner å bidra med.

Jeg blir lei av å høre mine egne unnskyldninger inni hodet, men jeg vet at akkurat for øyeblikket, slik livet mitt ser ut nå, er det ikke så mye mer jeg kan gjøre. Min uforutsigbare hverdag og lite imponerende økonomi gir lite rom for øvrig innsats. Jeg har skyldfølelse likevel.

En skal yte etter evne, heter det. Slik mener jeg at det bør være. Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg vet at slikt jevner seg ut over tid. En vakker dag, når livet mitt stabiliserer seg og inntekten blir større, skal jeg yte mer. Det er aldri for sent, og jeg ser frem til å bidra i større grad. Jeg gleder meg.

Inntil videre får jeg bare gi hva jeg har og trøste meg med at alle monner drar.

– – – – –

In other words: On feeling guilty because I can’t give more of my time and my money to charity. This weekend the annual national charity collection took place here in Norway, and volunteers knocked on every door in the country collecting money for a good cause. I had forgotten to withdraw money, but I gave them what I had, which was about four euros. They made a sad sound as they hit the bottom of the collection box, and I felt bad, but the girl who held it shared a warm smile with me. I know everything is better than nothing, I just wish I could do and give more. In most cases, to most causes. There are so many people and organisations who need and deserve our support. I’m really looking forward to the day when my life is more stable and my income is bigger. Then my contribution is going to grow. I believe that people should contribute according to their capacity, and I try to do just that. I know these things even themselves out over time, even though right now I have a guilty conscience for not being able to donate more money or volunteer more often. If I had more time, I would protest against rainforest, not just turn off the lights during Earth Hour. If I had more money, I would donate a certain sum to the World Food Programme each month, not just give when a disaster hits.  Right now my freelance days are unpredictable, and my economy is not great, but things will change, and I’m looking forward to doing my part. Until then I take comfort in the notion that every little helps.