Kategoriarkiv: Texts and thoughts

Misfit memories

Postet den av

CIMG9610

I dag har broren hans bursdag. Hvorfor husker jeg det? Jeg har ikke snakket med ham på lenge. Det ville være rart å ta kontakt for å gratulere Petter, for jeg vet ikke engang hvor gammel han blir. Jeg vet bare at han har bursdag i dag, for det lærte jeg da broren hans og jeg var kjærester i 2005.

Jeg vet fortsatt hvilket album som var det første han kjøpte seg for lommepengene sine. Jeg vet hva onkelen hans heter. Jeg vet hvilken familietur kosedyret til lillesøsteren hans stammer fra. Jeg vet hvilke grønnsaker han liker best. Disse tingene var en del av læringsprosessen, en del av historien. Historien hans, som i en periode var historien vår.

Kunnskap. Kjennskap. Små og store ting som dukker opp når man tilbringer mye tid med et annet menneske. Hvor blir det av denne informasjonen når forholdet tar slutt? Den havner vel i en slags skuff i hjernens store oppbevaringssystem. Én skuff for hver ekskjæreste. Det er ikke snakk om så mange personer for min del, men det blir ganske mye informasjon. Hva skal jeg gjøre med den nå? Det er jo ikke som om jeg har bruk for den lenger. Hvorfor visner den ikke vekk? Jeg glemmer ett og annet i årenes løp, men enkelte ting henger igjen.

Sangen er ødelagt. Den sto på i bakgrunnen da vi forsto at det var over mellom oss. Jeg bytter kanal når den spilles på radioen. Ikke fordi jeg vil ha ham tilbake, for vi var enige om at det var den beste løsningen, og i ettertid har jeg funnet noe annet og langt mer magisk. Ikke fordi jeg vil glemme det hele – jeg er glad for at vi prøvde, og for erfaringene jeg fikk. Ikke fordi jeg er bitter, eller fordi jeg ikke forstår alle fasettene ved bruddet.

Bare fordi noen minner ikke forsvinner, samme hvor mange vintre som kommer og går, og fordi jeg ikke alltid har tid eller overskudd å bruke på dem. Bare fordi at uansett hvor bra jeg har det nå, får sangen meg til å huske hvor fryktelig jeg hadde det da. Nei, det gjør ikke vondt lenger, men det gjorde veldig vondt veldig lenge, og jeg trenger bare å høre et par toner for å huske hvordan det var.

Hukommelsen er forunderlig. Iblant skulle jeg ønske at den fungerte annerledes, eller at jeg i det minste kunne kontrollere hva jeg sitter igjen med. De sier at tiden leger alle sår, og det er jeg egentlig enig i – men tiden fjerner ikke all informasjon, og tiden utsletter ikke alle minner. Heldigvis. Uheldigvis.

Jeg vil egentlig ikke glemme bursdager. Ikke de som betyr noe. Det er forsåvidt greit å vite at Petter har bursdag i dag, så lenge jeg ikke glemmer når broren hans er født. Da skal han få en hilsen, som vanlig. Da skal jeg faktisk få bruk for noe av det som fortsatt sitter. I mellomtiden holder jeg disse tankene og minnene for meg selv. De kommer kanskje ikke til nytte, men de utgjør en liten del av historien min.

– – – – – – –

In other words: Today is his brother’s birthday. Why do I remember? We haven’t talked in a long time. It would be sodd if I contacted Petter to wish him a happy birthday, because I don’t even know how old he is now. All I know it that today is his birthday; I learned as much when I was his brother’s girlfriend in 2005.

I still know what album was the first one he bought with his pocket money. I know what his uncle is called. I know during which family vacation his little sister’s preferred stuffed animal was bought. I know which vegetables are his favourites. These things were part of the learning process, part if the story. Of his story, which once was our story.

This kind of knowledge, these things that come up when we’re getting to know other human beings – where does this information go when the relationships end? I guess it’s stored in a drawer somewhere in our brains’ enormous archives. One drawer for each ex boyfriend or girlfriend. Maybe it’s not a high number of people, but it’s still quite a lot of information. What am I supposed to do with it now? It’s not like I can use it anymore. Why doesn’t it fade away? I forget this and that over the years, but some things linger.

The song is ruined. It was playing in the background when we understood that it was over between us. I switch channels when I hear it on the radio. Not because I want him back, as we both agreed that we did the right thing, and in later years I have found something else and way more magical. Not because I want to forget the whole thing – I’m glad we tried, and I value the experiences I earned. Not because I’m bitter, not because I don’t understand every part of what happened.

It’s simply because some memories don’t disappear, no matter how many winters pass by. It’s because no matter how happy I am now, the song makes me remember how miserable I was then. No, it doesn’t hurt anymore, but it hurt very much for a very long time, and I only need to hear a few notes to recall what that was like.

Our memory is mysterious. Sometimes I wish it functioned differently, or that at least I could control what I’m left with. They say time heals all wounds, and for the most part I agree – but time does not erase all information nor all memories. Luckily. Unluckily.

I don’t actually want to forget birthdays. Not the ones that matter. I don’t mind knowing that today is Petter’s birthday, as long as I don’t forget when his brother was born. On that day I’m going to send him a few words, as I always do. On that day I actually get to put some of this leftover information to good use. In the meantime I keep these thoughts and memories to myself. They may not be of use, but they make up a small part of my story.

The Paris List

Postet den av

Nå er jeg inne i min siste uke i Paris! Dette er helt uvirkelig. Etter snart ti måneder her har jeg begynt å pakke og vaske og klemme folk ekstra lenge, og på lørdag flytter jeg hjem.

I det siste har jeg vært flink til å i bruke feriedagene mine, og oppdaget og utforsket mye nytt, som jeg av ulike grunner har måttet utsette tidligere. Jeg har sett på kart, stått i køer, lagt opp løyper, tatt pauser i parker og gått rundt i solskinnet i mange, mange timer. Slike oppdagelsesferder og rusledager er noe av det aller beste jeg vet!

Nå er jeg snart i bunnen av vil-gjøre-lista, og det føles veldig bra. Denne byen har utrolig mye å by på, og jeg kommer til å savne den sånn, men samtidig er det inderlig godt å kjenne at jeg kan reise herfra uten å måtte angre på noe jeg ikke rakk å gjøre, uten å føle at noe mangler. Sånn i første omgang, altså. Det vil alltid være nye ting å oppdage her, og jeg gleder meg til å ta mange turer tilbake, men jeg er godt fornøyd med alt jeg har opplevd i løpet av oppholdet.

I en parantes kan jeg nevne at jeg ikke på langt nær er ferdig med å dele disse opplevelsene med dere – jeg har fortsatt over tjue utkast til blogginnlegg herfra! De inneholder blant annet spaserturer og museumsbesøk og rare detaljer og bra restauranter og litteratur og kunst og fine folk, så jeg håper dere bærer over med meg når Paris-bloggingen fortsetter utover sommeren!

Det blir kanskje litt stille her inne den kommende uka, ettersom det foregår så mye der ute.

Såh. Jeg konstruerte like gjerne min egen liste. Det er den første jeg fyller ut i bloggsammenheng, og jeg gjør det på engelsk for enkelhets skyld, så slipper jeg å oversette hele greia etterpå (for mine internasjonale venner skal jo ikke utelukkes, hihi).

Alle med egne blogger oppfordres til å låne med seg lista og fylle den ut med sine favoritter og minner og tips, og hvis dere linker tilbake hit, kan vi følge med på hvor den havner! Dette blir spennende!

CIMG7188

– – – – –

THE PARIS LIST

P – The perfect…

Pizza:  Thin, italian-style crust, crème fraîche and garlic sauce, mozzarella and chèvre cheese, topped with spinach, cherry tomatoes and walnuts. Oh dear, now I’m hungry.

Present: Something the giver saw which made him or her immediately think of the receiver, and something the receiver doesn’t know he or she wants until it is unwrapped. In short, I love surprising and personal gifts, both to give and to get.

Pet name: I don’t know why, but I’ve always liked Pepito! It sounds like a little fellow with fur and spots who runs around and makes cute sounds, doesn’t it? I have a long list of nerdy names I want to use one day, though. Like Glados <3

A – My most…

Annoying characteristic: I am forgetful to the point where I have to write anything and everything down. («What am I doing tomorrow? Let me check my calendar».) Also, I always feel guilty because of something or on behalf of someone, even when there’s no reason for it or when there’s nothing I can do. Furthermore, even though I’m happy and positive by nature, I am a rational realist who often becomes downright cynical.

Amazing nature experience: I think the midnight sun is rather amazing (and I’m going to the North of Norway to experience it again this summer!), and scuba diving earns you some unbelievable sights (ten metres under the surface there is a whole other world!), and I once witnessed a volcano eruption (Stromboli in the Mediterranean; we watched from a safe distance on a ship). Our planet is incredible.

Awful memory: I tend to repress awful things that happen to me. It is quite fascinating. For instance, I had completely forgotten that I once almost drowned in a bog, until my family told me the story years later! I do have some painful break-up memories, and there are a few nasty fights that I recall in detail which I really wish I didn’t, but my worst memory is probably the terrorist attack in Oslo in July 2011. Being only a few hundred metres from the bombs exploding and then following the horrible development afterwards… Those were utterly awful experiences.

R – My favourite places to…

Relax: In a hammock – they are so ridiculously comfortable. On the rooftop terrace in Oslo, high above the ground. At home in my parents’ house, where I grew up. Preferably with dark chocolate within reach.

Read: On a train or a tram, on a bench in the park, in my bed before going to sleep.

Reconnect with my inner child: In amusement parks («Let’s ride that one! Oooh, balloons! Can we get ice cream?»), at the cinema watching animated features (I cry my eyes out in one moment and laugh uncontrollably the next), in shops that sell computer games, board games, children’s books, comic books, toys or stuffed animals (why shouldn’t those things be bought and enjoyed by adults?), on giant trampolines.  I think we can safely say that I’m very much in touch with my inner child.

I – My best…

Inspiration source: People-watching, probably. Life in general, just playing out out in a random street. It is so unpredictable, so hard to define, so grand and great, and yet I find that the little things are the most joyous and rewarding. I keep seeing everyday episodes that make me smile, tear up, write and ask questions. I’m always inspired by art galleries, old films, nature, good music, well-written books and all those other lovely things, but watching life happening before my eyes really is my biggest inspiration.

Ice cream flavour combination: Three scoops, please. Dark chocolate, cherry and grapefruit (I recently tasted grapefruit sorbet for the first time, and it was scrumptious). With a sprinkle of cinnamon, obviously!

Interior design tip: Using comics as wallpaper! I bought some old, cheap comic books from a second-hand librarie up the street, which had the colours I wanted in my little bathroom, and I tore the pages out to hang them on the walls. They really tie the room together, and of course they give it a certain geeky feel!

S – My three favourite…

Smells: My boyfriend’s cologne (I know, that’s a cliché, but it has licorice notes!), the scent of warm skin in the sun, freshly ground coffee.

Sounds: This is very specific, people, but my favourite sound had always been the light tapping of the tips of my ski poles against the icy track of the ski lift taking me up the hill to the top of the slopes. I’ve loved alpine skiing for as long as I can remember! Runners up:  The opening and first pour of a wine bottle, the purr of a happy cat.

Songs: Oh dear, this is more difficult than expected. Now I feel guilty because there are so many songs that can’t be mentioned (see «annoying characteristics»)! Right, my favourites change frequently, but at the moment I’ll go with Bris by Kaizers Orchestra, Fossegrim by Kvelertak (these two are both Norwegian) and Burn the Witch by Queens of the Stone Age.

What does that spell? P–A–R–I–S!

To trace the virtual trail of breadcrumbs: Where did you find this list? Synne made it in Paris, and then it traveled to   (your location)   with   (your name)  , and then… Let’s see where it ends up!

– – – – –

In other words: This is my last week in Paris! It feels so unreal. After almost ten months I’ve started packing and cleaning and giving people extra long hugs, and on Saturday I’m moving home to Norway. I’ve really enjoyed myself recently, since school’s out and I have had the opportunity to explore lots of things that I’ve had on my list for a long time. It feels very satisfying to be almost at the end of that list, and I’m thankful for all my lovely experiences over the course of my stay – I can go home without regrets and without feeling like there’s something missing. On the other hand, there are always loads of places to go and sights to see in this city, so I will never run out of things to do when I come back to visit! By the way, I’m afraid I’m not done sharing my Parisian adventures with ye – life comes in the way of blogging, and I still have around twenty drafts prepared, so please bear with me as I take some of Paris with me to Oslo for the summer. This coming week might be a bit quiet because there is so much going on. Right, on to the list. I ended up just creating my own, and I did it in English so I wouldn’t have to translate everything afterwards – and that makes it a lot more international, too! You are free to copy it to your own blog and fill it in with your own secrets, memories and favourites. Do link back here, so we can follow the trail! This is going to be fun!

Now and then

Postet den av

Noen ganger føler jeg meg som prototypen på en frilanser. Jeg kan sitte oppe midt på natta og drikke kaffe og skrive, fordi jeg tilbragte fire timer i parken med en venn da jeg egentlig burde jobbe, eller fordi inspirasjonen kom da jeg minst ventet det.

Noen ganger tenker jeg at en mer stereotypisk student, det finnes ikke. Jeg kan vente på lønning, være tom for knekkebrød og likevel bruke de siste kontantene mine på øl.

Noen ganger føles det franske byråratiet som en eneste stor parodi på seg selv, og et monster som gjør sitt ytterste for at man ikke skal finne seg til rette. Jeg hytter med never og utfylte skjemaer og jager det vekk, igjen og igjen.

Noen ganger spiser jeg frokostblanding til middag, fordi det er hva jeg har mest lyst på.

Noen ganger stopper jeg opp og smiler stort, bare fordi jeg er i Paris.

Noen ganger blir jeg trist av å tenke på alt jeg går glipp av hjemme i løpet av året, som fester og fødselsdager og ferieturer og familieforøkelser og forfremmelser. Samt andre hendelser som ikke begynner på F, men som også ender med at jeg sender noen ord og minner folk på at jeg gjerne skulle vært der sammen med dem, og at jeg gleder meg til å sees i sommer.

Noen ganger ler jeg høyt på metroen fordi jeg kommer på noe morsomt noen sa for fire år siden.

Noen ganger koker jeg masse pasta, slenger oppi en raspet gulrot og en skje pesto og spiser rett fra kasserollen, fordi jeg ikke har tid eller lyst til å vaske opp mer enn nødvendig.

Noen ganger savner jeg kjæresten min så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

CIMG4651

Noen ganger snakker jeg om fiktive figurer (i spill, serier, bøker, filmer…) som om de var ordentlige mennesker, og som om jeg kjente dem personlig.

Noen ganger synger jeg høyt for meg selv, uten å bry meg om at naboene trolig hører meg.

Noen ganger tror jeg at jeg ser en norsk venn eller en venninne på gata, sånn i et lite sekund, og så bobler gleden opp i meg, og jeg skal til å rope hei, før jeg husker at de fortsatt er et stykke unna.

Noen ganger er det så mye jeg vil gjøre og se at jeg blir nesten apatisk. Tenk på alle mulighetene!

Noen ganger er det bare én ting som føles riktig, og det er å spise sjokolade. Da gjør jeg det.

Noen ganger ser jeg så mye ulykke og elendighet på veien hjem fra universitetet at bare såvidt klarer å stoppe tårene fra å begynne å renne før jeg kommer hjem. Storbylivet i et finanskriserammet land kan være hardt i lengden, særlig for dem som ikke er så flinke til å distansere seg fra andres nød.

Noen ganger starter jeg samtaler med fremmede som ser ut som at de trenger noen å snakke med.

Noen ganger setter jeg sammen de mest fargerike antrekk på de aller gråeste regnværsdagene, for at stemningen og humøret inne ikke skal lide under forholdene ute, og så får jeg nikk og smil på bussen.

Noen ganger spiser jeg kake som torsdagsdessert eller drikker to glass vin på en tirsdag, selv om jeg ikke har noe annet å feire enn meg selv og mine egne meritter, snodigheter, planer og drømmer.

Ikke verst, det heller. Alt er lov.

– – – – –

In other words:  Now and then I feel like a stereotypical freelancer. I sometimes stay up writing and drinking coffee in the middle of the night, because I spent four hours in the park with a friend when I ought to have been working, or because inspiration strikes at odd hours. Now and then I act like a classic student – I might be waiting for my paycheck and have run out of bread, and then buy beer with what’s left of my cash. Now and then the French bureaucracy feels like a giant monster, trying to make my stay difficult and to keep me from feeling at home. I wave my perfectly filled-out forms at it and scare it off, again and again. Now and then I have cereal for dinner, if that’s what I really want.  Now and then I have to stop and smile to myself, just because I live in Paris. Now and then I am saddened by the thought of all the things I’m missing out on back home, like birthdays and parties and promotions and pregnancies. I often end up sending someone a few words reminding them that I would have loved to be there to share the joy, and that I’m looking forward to seeing them this summer. Now and then I laugh out loud on the metro because I suddenly remember something amusing that someone said four years ago. Now and then I cook some pasta, grate a carrot, add a spoonful of pesto and just eat straight out of the casserole, because I don’t have the time or the energy to do any more dishes than necessary. Now and then I miss my boyfriend so much I don’t know what to do (and that’s where the photo comes from, haha). Now and then I talk about fictional characters (from games, films, books…) as is they were real people, and as if I knew them personally. Now and then I sing to myself, out load, not caring that the neighbours can hear. Now and then I think I see a Norwegian friend on the street, and for a second the joy bubbles inside me and I get ready to shout hi, and then I remember that they are still in another country. Now and then I become overwhelmed by all the things I want to do and see. Image all the possibilities! Now and then there is only one things that feels right: To eat chocolate. Then I do. Now and then I see so much misery and misfortune on the way from a lecture that I’m barely able to hold the tears back until I get home. The big city life in a country in crisis can be tough over time, especially for those of us who aren’t very good at keeping our emotional distance from other people’s despair. Now and then I start conversations with strangers who look like they need someone to talk to. Now and then I assemble really colourful outfits when the sky is gray and the weather is wet, in an attempt to create some balance, and people smile and nod at me on the bus. Now and then I have cake for dessert on a Thursday or have two glasses of wine on a Tuesday, although I have nothing to celebrate except myself and my merits, my quirks, my plans and my dreams. Those things aren’t half bad. We can do whatever.

Antitext

Postet den av

CIMG3835

CIMG1846

CIMG4753

CIMG4541

CIMG1534

Jeg ville skrive en liten tekst om kjæresten min, men jeg fikk det ikke til.

Jeg er allergisk mot kliss og klisjéer. Jeg er ingen romantiker, liksom, og jeg tror vel ikke egentlig på sånn klassisk, evigvarende film-kjærlighet. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg er jo oppfostret på drømmer og fortellinger og «lykkelig i alle sine dager», slik som alle andre heldige barn. Jeg har bare ikke noe behov for, eller noen sterk tro på, alt snakket om Den store kjærligheten. Jeg synes jakten på en livsledsager virker overdrevet og unødvendig, som den individualisten jeg er.

Skjønner du, eller? Haha, dette skulle egentlig handle om kjæresten min… Jeg ville altså skrive litt om ham, men jeg klarte det ikke.

Jeg ville forklare at han får meg til å føle meg spesiell. At han er oppmerksom og ærlig, at jeg slipper å lure på hva han tenker, fordi han gjerne sier det til meg. At jeg vet at jeg kan stole på ham, uten noen gang å ha måttet spørre.

Jeg ville prøve å beskrive personligheten hans, selv om sånt alltid er vanskelig, ved å bruke ord som mangefasettert, intelligent og forståelsesfull. Jeg ville si at han har innsikt og humor – at han får meg til å le, selv når jeg tror at ikke har lyst til det.

Jeg ville fortelle at jeg skulle ønske han var her. At jeg vil holde ham i hånda, kysse ham og legge hodet på skulderen hans når vi sitter på et tog eller en buss eller en benk. At jeg tenker på ham når vi ikke er sammen, noen ganger så mye at jeg nesten blir sint på meg selv. At jeg blir så grunnleggende glad av å være der hvor han er.

Jeg ville nevne at han er mer kompatibel med meg enn noen annen person jeg har truffet. At vi utfyller hverandre, at han tilfører meg noe – noe viktig og verdifullt. Samtidig som han utfordrer meg og stiller krav til meg, fordi han vet at jeg er bra. Han inspirerer meg til å bli bedre.

Jeg ville fortelle, uten å bli for privat, at han sier og skriver ting til meg som gjør meg varm av glede. At han er omtenksom og oppfinnsom, og at han overrasker meg til stadighet. At jeg verdsetter opplevelsene og minnene vi deler, og at jeg alltid ser frem til neste gang vi skal ut på eventyr sammen.

Jeg ville understreke jeg ikke tar ham for gitt. At jeg setter enorm pris på hvordan han forholder seg til avstanden mellom oss for øyeblikket. At jeg ikke vet hva jeg har gjort for å fortjene ham, men at jeg akter å fortsette med det. At jeg er stolt av ham og av oss.

Jeg ville si, på en måte som var enkel og underfundig, at jeg savner ham litt mer enn vanlig for tida.

Jeg ville skrive en liten tekst om kjæresten min, men jeg fikk det ikke til.

– – – – – –

In other words:

I wanted to write a little text about my boyfriend, but I couldn’t.

I’m allergic to the cutesy stuff and the clichés. I’m just not a romantic, I guess, and I don’t really believe in the classic, never-ending, fairy tale love. I’m not sure why, as I grew up among dreams and stories and happily ever afters, like all the other lucky children. I just don’t relate to, or have any need for, all the fuss about The One. To me, the search for a life partner seems overrated and unnecessary. I am an individualist.

See? Haha, this was supposed to be about my boyfriend. I wanted to write a little about him, but I failed.

I wanted to explain that he makes me feel special. That he is attentive and honest, that I don’t have to wonder what he’s thinking, because he is likely to tell me. That I know I can trust him, without ever having had to ask.

I wanted to make an attempt at describing his personality by using words like multifaceted, intelligent and understanding. I wanted to say that he is insightful and humorous – that he makes me laugh even when I think I don’t want to.

I wanted to express that I wish he was here. That I want to hold his hand, kiss him and rest my head on his shoulder while sitting on a train or a bus or a bench. That I think about him when we’re not together, sometimes to such an extent that I almost become angry with myself. That it makes me fundamentally happy to be where he is.

I wanted to mention that he is more compatible with me than anyone else I’ve ever met. That we exchange things, that he adds something to my life – something valuable and important. At the same time he challenges me, because he knows what I am capable of. He inspires me to become better.

I wanted to tell ye, in a not too private manner, that he says and writes things to me which make me all warm with joy. That he is compassionate and inventive, that he still surprises me. That I cherish the experiences and memories we share, and that I am always looking forward to our next adventure.

I wanted to underline that I don’t take him for granted. That I am so thankful for how he handles the distance which separates us at the moment. That I don’t know what I’ve done to deserve him, but that I intend to keep doing it. That I’m proud of him, and of us.

I wanted to say, in a simple and subtle way, that I miss him a tad more than usual these days.

I wanted to write a little text about my boyfriend, but I couldn’t.

True x 8

Postet den av

Jeg er blitt utfordret av Tine Katrine og Ragnhild, og serverer herved åtte sannheter om meg selv.

– Jeg har aldri prøvd å røyke eller snuse. Det har aldri fristet. Jeg skjønner ikke greia med tobakk.

– Jeg produserer melodier og tekster konstant. De bare dukker opp. Personer og steder som betyr mye for meg, får etterhvert sin egen melodi. Noen ganger hører teksten med, andre ikke. Så utbroderer jeg gjerne; jeg synger inn, skriver ned, finner annenstemmer, synger inn på nytt… Iblant lar jeg snuttene ligge en stund, og så tar jeg dem frem igjen. Jeg kunne sikkert lage fire album på rappen av alt det musikalske materialet jeg har liggende, haha. Det er likevel bare noe jeg gjør fordi det er gøy. Noe jeg gjør nettopp fordi det bare dukker opp.

swirls

– Jeg har aldri plukket et eneste øyenbryn. Jeg tenker heller ikke noe særlig over brynene til folk jeg møter, tror jeg. De bare er der, jo! Om folk ser på meg og tenker at jeg har uryddige, buskete bryn, synes jeg faktisk at det er deres problem i stedet for mitt.

– Jeg er egentlig ikke så glad i slike bloggfenomener som går fra person til person (men jeg byr på sannheter likevel, da!). Jeg har aldri fylt ut en sånn klassisk liste, for eksempel. Jeg tenkte å lage min egen liste etterhvert, for å se om det føles riktigere – jeg opplever det som litt lite kreativt, bare. For to uker siden fikk jeg en hyggelig utmerkelse av Tanketrollet, men det føles ikke riktig for meg å sette av et helt innlegg til et slikt kosept, så jeg benytter anledningen til å takke så mye her i stedet. Jeg må gjøre ting på min egen måte iblant, liksom, og lage blogginnlegg på mine egne premisser. Det bunner vel i at jeg er journalist, tenker jeg, for vi er jo opptatt av kildekritikk og eksklusivitet og en personlig stemme og sånt – og så handler det nok litt om at jeg er så egenrådig også, hoho!

pendant

– Jeg kan sjonglere. Med tre baller foreløpig, og med mål om fire etterhvert.

– Jeg er ikke spesielt begeistret for reality-TV, men jeg har en såkalt guilty pleasure. Den er så til de grader guilty, og den heter Say yes to the dress. Unnskyld uttrykket, folkens, men det er jo snakk om kjoleporno! Utrolige kreasjoner til svimlende priser, som de fleste bare kan drømme om. Jeg kommer nok aldri til å stå hvit brud, så da lever jeg like gjerne gjennom disse damene med vanvittige kjoler og enorme budsjett. Dessuten liker jeg å finne frem min dømmende side når jeg ser på; jeg tillater meg å le litt av de falske puppene og de pinlig tradisjonelle kjønnsrollene («ringer mannen gråtende og tigger om noen tusen dollar ekstra, jeg»). Fascinasjonen for kjoler, derimot, den er helt seriøs!

2012_08_27_16_26_267301123229007714_49427094_Hefe

– Den tredje tåa på den høyre foten min er for lang. Latterlig lang, liksom. Den ødelegger den fine bueformen som foten egentlig skal ha, og gnager inni enkelte sko.

– Det er nå sju uker siden sist jeg så kjæresten min. Det er lenger tid enn noen gang før. Om under to uker kommer han på besøk igjen, og det blir så bra, for dette går på konsentrasjonen løs… Ikke bare føles det veldig lenge, det begynner å føles for lenge. Jeg savner ham sånn! I den forbindelse har jeg skrevet et innlegg som dukker opp om noen dager, som jeg er litt nervøs for å legge ut (har faktisk hatt det liggende i to uker allerede, hihi) – så jeg håper dere tar godt imot det.

Det var alle åtte! På dette tidspunktet virker det som at de aller fleste har fått denne utfordringen, men jeg sender den gjerne videre til dem som vil ha den! Fritt frem, fininger.

– – – – –

In other words: I was challenged to share eight truths about myself.  Here we go: 1) I’ve never tried smoking. It has never been tempting, and I don’t get cigarettes at all. 2) I produce music and lyrics constantly. They just materialise in my head. Important people and places get their own melody after a while. Some times the notes come to me first, and other times there are words which I then find music for. I write it down, record it, find harmonies, record again… I could probably make four albums in a snap with all the musical material I have lying around, haha. It’s just something I do because I like it and because things just keep materialising. 3) I’ve never plucked an eyebrow. I never really think about what others’ look like either. They’re there, and that’s it, right? If someone thinks my eyebrows look bad, I actually think that’s their problem instead of mine. 4) I’m not really a fan of blog phenomena like this. For example, I’ve never filled out one of those classic lists. I just feel like it’s not creative enough, so I was thinking of making my own list some day soon. This aversion might have to do with the fact that I’m a journalist, and we’re very into good sources and exclusivity and personality and those things, but it might also just mean that I’m a little headstrong! 5) I can juggle. 6) I’m no fan of reality TV, but I do have a guilty pleasure which is very guilty indeed. It is called Say yes to the dress. Pardon my French, people, but we’re talking dress porn! Stunning creations with prices that are far beyond reach. I will probably never have a white wedding, so I like to live a little through those ladies with their huge budgets. I also like to let out my judgmental side, because I think it’s allowed to laugh a little at the brides’ huge, store bought boobs, or the embarrassing phone calls with the crying and the begging the husbands for more money. The fascination with dresses, however, is a serious matter. 7) My middle toe on my right foot is ridiculously long. It breaks the nice curve that feet are supposed to have. 8) I haven’t seen my boyfriend in seven weeks. That is longer than we’ve ever gone without seeing eachother. He’s coming to visit me in a little less than two weeks, and that’s a very good thing, as this is starting to get to me. A seven week period doesn’t only feel long, it feels too long. As a result I’ve written a post that I’ll publish in a few days, which I’m a little nervous about (it has in fact been done for a few weeks already). Be kind, won’t ye? There we go, that’s all eight! By the way, I know I’m way behind on this thing (and that has to do with point 4, ye know) – but if anyone else hasn’t done this yet, feel free to go ahead and consider this a challenge!

Encore: Overraskelse for to

Postet den av

«Til glede for nye lesere», som det heter så fint: Jeg har dykket ned i arkivet og funnet frem en tre år gammel tekst. I anledning dagen.

I mars 2010 hadde jeg blogget i en måned. (Det er rart å tenke på nå, for i ettertid er det blitt en så naturlig del av hverdagslivet!) I mars 2010 føltes det fortsatt nytt og litt skummelt å skrive ting og legge dem ut på internett. Likevel valgte jeg å dele en tekst om å overraske kjæresten, og jeg synes den fungerer ganske godt fortsatt.

Det følgende skrev jeg 9. mars, altså dagen etter Kvinnedagen, for tre år siden.

– – – – –

Overraskelse for to

I går skulle jeg være modig og romantisk. «Det er jo kvinnedagen,» tenkte jeg; «nå kan jeg være litt tøff».

Jeg har mange ganger hatt lyst til å gi kjæresten min blomster, men jeg vet ikke helt hva gutter synes om det. I går bestemte jeg meg for å gjøre det likevel. «Det er jo kvinnedagen,» tenkte jeg igjen; «han må i det minste ta imot og late som at han blir glad!»

Jeg kom frem til at jeg skulle kjøpe blomster og brownies til Jonas i går, og at jeg skulle overraske ham etter jobb ved å vente utenfor kontoret hans. Jonas har juss-praksis hos Statens Jernbanetilsyn for tida, så jeg ringte dit for å spørre når han sluttet på jobb. Jeg ble satt over til en fyr som het Harald og som hørtes livlig ut. Han hadde dårlig tid og lite oversikt akkurat da jeg ringte, men jeg forklarte hva jeg hadde planlagt, og så sa han at jeg skulle ringe ham tilbake.

Noen timer senere, etter å ha vært på forelesning i Mediekunnskap, ringte jeg Harald igjen. Nå viste det seg akkurat hvor livlig han var, for han hadde booket et møterom og gitt Jonas beskjed om å gå på et møte om forsikring klokka tre. «Det er bare han som kommer», fortalte Harald ivrig (jeg kunne høre smilet i stemmen hans), «og han har fått beskjed om å ordne kaffe».

Møte?! Klokka tre?! Jeg ble først både satt ut og stresset, for klokka var allerede over to, men Harald forklarte at det var vanskelig å si når Jonas ble ferdig på jobb, så han hadde tenkt at et møterom var like greit. Maken til lagspiller!

Jeg tok føttene fatt og kjøpte brownies og tulipaner, og ti på tre ble jeg smuglet inn på et møterom hos Jernbanetilsynet. Pulsen hamret i hodet; hva var det jeg hadde begitt meg ut på? Hvordan hadde denne lille gesten vokst ut av all proporsjon? Tenk om Jonas ville føle at jeg invaderte arbeidsplassen hans? Vel, det var ingen vei tilbake.

To på tre dukket Jonas opp med kaffekanne og skrivesaker. Jeg satt alene i det store møterommet med to brownies, en bukett tulipaner og et stort smil, og spurte om han hadde lyst til å snakke litt om forsikring?

Det tok vel et helt minutt før han klarte å snakke om noe som helst, for mer overrasket har jeg sjelden sett noen… Han fikk en kjempeklem, og jeg forklarte at jeg var nesten like overrasket over å være der som han var over å se meg der.

Da vi begge hadde fått roet oss ned nok til at vi kunne holde rundt hver vår kopp, ble det kaffe og brownies og småsnakk og latter. Tulipanene ble satt i vann og plassert i vinduet på kontoret hans. Like greit å pynte opp litt, tenkte vi; det var jo kvinnedagen.

– – – – –

Gratulerer med dagen til alle jenter, damer, frøkner, fruentimmere og kvinner!

Gjør hva du vil i dag – og enhver annen dag!

CIMG4724

In other words: I took a look in my archives. This is a repost of a three year old text about surprising your boyfriend and being surprised yourself.

On this day in 2010, I decided to buy tulips and a treat for my boyfriend and wait for him outside his work when he finished for the day. It was the International Women’s Day, so I thought I’d be brave and romantic. I didn’t know how he felt about getting flowers, but I figured on this day he would have to accept them in any case! I rang his office to ask his colleague when he would be leaving, as his work times varied. The man I spoke to was busy, but I told him what I had planned, and he said he’d look up my boyfriend’s schedule and that I should phone him back. When I did, a few hours later, I could hear the man smiling through the receiver. He had booked a conference room for me, and told my boyfriend that he had to go to a meeting at three o’clock. «Be prepared to talk insurance and bring some coffee», he had said to him. What a fun fellow, what a team player! I was shocked – a conference room? At three o’clock? It was already passed two. I headed towards the office, and only just had time to buy two brownies and a bouquet of tulips on the way. At ten minutes to three I was smuggled into the public department where my boyfriend worked. My head was spinning; what was I getting into? How did this little gesture grow out of proportion? What if my boyfriend felt like I invaded his workplace? Well, there was no going back. I sat down and waited. At two minutes to three, my boyfriend entered the room with a stack of papers and a pot of coffee, and I asked him if he’d like to talk insurance. He was so shocked he couldn’t talk about anything for the next minute or so! I don’t think I’ve ever seen anyone so surprised. I gave him an enormous hug and explained that I was almost as surprised to be there as he was to see me! When we had calmed down sufficiently to hold a cup each, we had coffee and brownies and a chat. We placed the tulips in a vase in his office. We might as well decorate a bit, we thought – it was the International Women’s Day, after all.

Congratulations to every girl, woman, miss and madam! Do whatever you want today – and every other day!

Five months and thirteen strange things

Postet den av

I dag er det fem måneder siden jeg flyttet til Paris. Det er nesten ikke til å tro!

CIMG2258

CIMG3331

CIMG3833

CIMG3067

Da jeg låste meg inn i denne leiligheten den 26. september 2012, visste jeg ikke hva jeg hadde i vente. Det er kanskje like greit, haha, for starten på oppholdet var tøff. Det var veldig spennende og inspirerende, så klart, men man bruker mye tid og energi på å bygge seg opp et liv i et annet land, særlig på et språk man ikke egentlig kan!

Jeg husker faktisk veldig lite fra den første tida. Jeg husker at jeg var sliten døgnet rundt, fordi alt var nytt og krevende. Jeg husker at jeg våknet hver morgen til en nattbordslampe som fortsatt lyste – jeg sovnet nemlig før jeg rakk å slå den av, hver kveld, hele den første måneden.

Det er fint å ha en virtuell dagbok for å se tilbake på slike perioder – jeg kan lese mine egne blogginnlegg fra oktober i fjor og tenker «jaså, var det slik det var»!

Man lærer så mye om seg selv på denne måten. Ved å utfordre seg selv, og ved å takle utfordringene. I tillegg til byen og språket og kulturen her, har jeg selvfølgelig blitt bedre kjent med meg selv.

CIMG3577

Her er tretten observasjoner etter fem måneder. Kjære Paris, dette er rart.

  • Man kan kjøpe vodka i enhver liten kiosk, når som helst på døgnet, uten å vise legitimasjon – men man må trenger resept og detaljert forklaring av fremgangsmåte for å få kjøpe nesespray.
  • Det franske språket har sikkert femti forskjellige ord for «moderne», men «avocado» og «advokat» er ett og samme ord. (Denne prioriteringen føles representativ for hele samfunnet, egentlig…)
  • Franske kinoer har ikke plassbilletter. Du kan kjøpe billetter på forhånd, men du må fortsatt stå i kø utenfor salen. Når dørene åpnes, velter alle inn, og folk raver rundt i deserasjon etter å sikre seg en god plass. Dette er ikke bare rart, etter min mening, det er rett og slett dustete.
  • Franskmenn sier ikke «fjorten dager» når de snakker om to uker. De sier quinze jours, femten dager! Det er nok fristende å slenge på en ekstra, men det er faktisk fjorten dager i to uker, da.
  • Parisere skjønner seg ikke på frokost. For dem er det bare en unnskyldning til å få i seg sukker! Mitt lokale supermarket fører 42 typer frokostblanding med sjokolade (ja, jeg måtte telle!). Antall typer uten tilsatt sukker, sånn som sunne og fornuftige nordmenn vil ha: Tre. I slankehylla.
  • Ordene «billig» og «spennende» finnes ikke på fransk. Man kan uttrykke disse tingene, så klart, men man må enten ta til takke med et ord som har en litt annen mening, eller man må bruke mer enn ett ord.
  • Parisiske bilister gir totalt blaffen i fotgjengere. Om du så er på god vei ut i et klart merket fotjengerfelt på høylys dag: De stopper ALDRI, for myke trafikanter er ubetydelige trafikanter.
  • På snakk om (manglende) trafikksikkerhet: Franskmenn vet ikke hva refleks er. Jeg har en snøkrystall hengende fra kåpelommen min, og folk spør hele tiden hva det er for noe. Selv voksne folk. En gang kom en fremmed dame i førtiårene bort til meg og tok tak i den, helt uten videre, for å ta en nærmere titt. Når jeg forteller hvilken funksjon den har, skjønner de heller ikke hvorfor det er viktig, selv om det selvfølgelig blir mørkt her også. Hver eneste kveld, faktisk.
  • Franskmenn sier gjerne je t’embrasse («jeg gir deg en klem») eller bisous («kyss») når de skilles på gata. I stedet for å klemme og kysse hverandre, liksom! Én ting er jo å skrive det, på et postkort eller en melding, men å si det ansikt til ansikt? De har altså muligheten til å gjøre disse tingene rent fysisk, men de velger ofte å slenge ordene over skulderen og gå.
  • Første semester i skoleåret fortsatte i én uke etter nyttår. Om noen kan fortelle meg hva som gjør dette logisk eller pratisk, skal jeg høre godt etter!
  • Ytterligere kalenderforvirring: Universitetet mitt har påskeferie fra 28. april til 4. mai. Det er ganske nøyaktig én måned etter påske. Jeg skjønner at dere ville legge en ferie til dette tidspunktet, og man kan selvfølgelig flytte på ferien, men ikke på påsken.
  • De mest kunstferdige bakverk, de mest vellagrede oster og de mest velsmakende viner koster ingenting – men du må betale hundre kroner for en pakke med fem støvsugerposer.
  • Parisere smiler ikke. De ser likegyldige og ofte misfornøyde ut i det daglige. Når de snakker med deg, selv som ansatte i utadvendte serviceyrker, er det gjerne med et alvorlig uttrykk og en uinteressert tone. Dette har jeg ikke tenkt å vende meg til. Jeg smiler til dem, og til livet, enten de liker det eller ikke!

Jeg har fortsatt nesten fire måneder foran meg, og de skal jeg gjøre det beste ut av.

Jeg begynner med å få besøk igjen, denne gangen av de to damene som jeg liker aller best og savner aller mest : Moren min og lillesøsteren min! De kommer på torsdag og drar sent på søndag, så i fire dager blir det oss tre. Dere vet den klassiske klisjéen, den derre «jentehelg i Paris med shopping og champagne»? Dette blir slik, haha! Det blir fjasete samtaler over lange hotellfrokoster, etterfulgt av enda lengre rusleturer i brosteinsbelagte gater med sola i ryggen, og det blir vin til alle måltider og makroner på benker i parkene, og det blir kunst og kjoler og skjulte perler om hverandre, og ikke minst blir det masse, masse gjensynsglede. Jeg gleder meg til torsdag!

CIMG3659

I kveld skal jeg feire ved å snakke med Jonasflotte på Skype, og så skal jeg skåle. Jeg skal heve glasset for nye opplevelse, gamle klisjéer, fortidige og fremtidige besøk og rare ting i hverdagen.

Jeg skåler dessuten for meg selv, og for denne eventyrlige byen, og for våre fem måneder sammen.

– – – – –

In other words: Today it is exactly five months since I moved to Paris. How time flies! When I unlocked the door to my little apartment for the first time, I did not know what to expect from my stay here. That might have been just as well, as the first part of it was quite rough! It was exciting and inspiring, naturally, but it take a lot of time and energy to build a life in a new country, especially in a language you don’t really know! To be honest I can’t remember much from the first month, as everything was new and difficult. I do remember being tired all the time, and I remember waking up each morning to see that the lamp on my bedside table was still lit – I was so exhausted I fell asleep before I got to turn it off, every night for a month. It is nice to have an online diary to look back at times like those; I read my own blog post from October last year and think «right, that’s what it was like»! You learn so much about yourself when you do this kind of thing. When you challenge yourself and then rise to the occasion. In addition to the city, the country and the language, this stay allows me to become better acquainted with myself.

Here is a list of thirteen observations after my first five months. Dear Paris, this is strange.

  • You can buy vodka in any little shop at any time of day or night, without even proving your age – but you need a prescription and a thorough walk-through from the pharmacist to buy nasal spray.
  • The French language offers fifty different ways of saying that something is «in», but the words «avocado» and «lawyer» are one and the same. (This feels quite representative for the whole society…)
  • French cinemas don’t have seat reservation. You can buy tickets in advance, but you still have to stand in line outside the theatre, When the doors open, everyone barges in, desperate to get the best seats. This is not only strange, in my opinion, it is downright stupid.
  • The French don’t say «a fortnight», as in fourteen days, when talking about two weeks. They say quinze jours, fifteen days! It might be tempting to add another, but there really are fourteen days in two weeks, ye know.
  • Parisians don’t get the whole breakfast thing. They see it as a possibility to inhale sugar. My local supermarket has 42 cereals in stock which contain chocolate (yes, I counted). The number of cereals without added sugar, which is what reasonable Norwegians want: Three. In the dieting aisle.
  • The word «cheap» doesn’t exist in French. You can express that something doesn’t cost much, of course, but not without changing the sense or using several words.
  • Parisian drivers could not care less about pedestrians. Even if you’re well on your way over a crossing in broad daylight: They NEVER stop, as pedestrians are worthless.
  • While we’re talking traffic safety (or lack thereof): The French don’t know what reflective hangers or badges are. I have a snowflake dangling from my coat pocket, and people ask me what it is all the time. Even adults. I once had a woman in her forties approaching me on the street – she grabbed it to inspect it, just like that. When I tell people what it’s for, they still don’t see why it’s important, as if the sun doesn’t set here. It does. Every evening, in fact.
  • The French like to say je t’embrasse («I give you a hug») or bisous («kisses») when they part on the street. Instead of actually giving eachother a hug or a kiss. It’s one thing to write it on a postcard or in an email, but to say it to someone in person? They have the possibility to do these things physically, but they often just throw the words over their shoulder and leave.
  • The first semester of the academic year went on for one week after new year’s. If someone sees how this is logical or practical, I’ll listen closely!
  • More calendar confusion: My university closes for Easter holidays from the 28th of April to the 4th of May. That is almost exactly one month after Easter. I realise that someone wanted a break at this point, and ye guys are free to move the vacation around, but not the actual dates of Easter.
  • The most beautiful and complicated cakes, the most scrumptious cheese and the most delicious wines are practically free – but you’ll need twelve quid to buy five bags for your hoover.
  • Parisians don’t smile. They look indifferent and often discontent in their daily life. When they talk to you, even the ones who deal with people and work in the service sector, they often do so with a serious expression and an uninterested tone of voice. This is something I refuse to get used to. I smile to them, and to life, whether they like it or not!

I have four months left, and I intend to make the most of them. I start on Thursday with a new visit, from the two ladies that I love and miss the most: My mother and my sister! For four days it will be the three of us together. You know that typical vision of a girls’ weekend in Paris, with shopping and champagne? This is going to be exactly like that. This will be all about swapping news over long hotel breakfasts, and then going on even longer strolls along narrow streets with the sun in our eyes, and we’ll have wine with every meal and eat macaroons on benches in the parks, and we’ll look at dresses and art and hidden gems all day, and most of all we’ll be very, very happy to see eachother. Can’t wait!

Tonight I will celebrate by skyping with my boyfriend and by raising my glass. I will make a toast to new experiences, old clichés, visits in the past and future, and to strange things in French everyday life. What’s more, I will raise my glass for myself, and for this wonderful city, and for our five months.