Kategoriarkiv: Texts and thoughts

Soixante ans

Postet den av

En liten parentes, bare. Faren min har nemlig bursdag i dag, og det er ikke snakk om hvilket som helst tall: Han fyller seksti! Jubileum! Hurra!

Det er alltid kjedelig å være utenlands på slike dager, og jeg har gått glipp av flere allerede – kjæresten min hadde busdag i oktober, for eksempel, og Mor og en bestevenninne i desember. I dag kjenner jeg det riktignok ekstra godt, fordi det er snakk om et rundt tall. Min far er dessuten en helt spesiell fyr med et utall positive egenskaper, som jeg er latterlig glad i og skikkelig stolt av, og som inspirerer meg hele tida. Jeg skulle så gjerne gitt ham en klem i forbindelse med det store jubileet, og gjort stas på ham med kake og krone, men det får vente til neste gang vi sees. For øyeblikket er han ikke engang hjemme, han er i Tyrkia og spiller golf, så jeg vet at forholdene ligger til rette for en fin dag!

Jeg nøyer meg med et bokstavbytte og en elektronisk hilsen (postkortet ligger i Norge og venter).

CIMG3566

Kjære Far: Gratulerer med dagen.

– – – – – –

In other words: This is just a little note to congratulate my father, as today is his birthday, and he turns sixty! It’s not the first time I miss a birthday living abroad (for example, I missed those of my boyfriend, my mother and one of my best friends before Christmas), but today I feel it more strongly. Probably because it’s a jubilee, a milestone, and also because my father is a great person whom I love and admire so much. I wish I could give him a huge hug today, and maybe even a cake and a crown, but I know that he’s probably having a great time playing golf in Turkey. Here’s a little electronic greeting all the same, and the birthday card is waiting for him when he returns to Norway. I’ve changed the words on my wall, now they say «Father’s the best». It’s the truth. Happy birthday to him!

Parisisk hverdagsliv

Postet den av

Så var vi i gang med årets første ordentlige uke! Jeg synes alltid det er godt å få litt struktur i hverdagen igjen når ferien er over. Jeg må riktignok stå opp klokka seks hver morgen, så nå skulle jeg egentlig gjerne hatt enda noen dager til på å komme inn i rytmen igjen! Det er heldigvis lysere her – dagslyset blir helt til klokka halv seks om kvelden –  så jeg er ikke så trøtt som fryktet. Dessuten husket jeg å kjøpe mer kaffe, og nå står trakteren og putrer på kjøkkenbenken.

Paris er en så levende by. Det er ordentlig inspirerende. I løpet av de siste dagene har jeg oppdaget flere nye butikker og barer i nabolaget mitt, som har åpnet i løpet av ferien. Dessuten dukker det opp ny gatekunst hele tida! Overalt! Etterhvert skal jeg vise den frem, det er bare vanskelig å vite hvor man bør begynne! Det er så mange flinke folk som bruker byen som lerret. Mange flere enn i Oslo, for eksempel, selv om jeg har sett mye stilig der også. Jeg vet ikke om parisere er ekstra kunsterisk anlagt, eller om det bare er en naturlig konsekvens av at det bor flere folk her. Én ting er jeg riktignok veldig sikker på: Markedet for hva som helst er mye større her enn hjemme. Man finner forretninger for alt! De snevreste utsalg du kan tenke deg! Jeg vet i hvert fall om butikker som KUN selger støvsugere, som KUN selger speil, som KUN selger drager (sånne man flyr med på blåsbortdager!) og som KUN selger metalldetektorer. Ja, det ligger faktisk en metalldetektorbutikk ikke langt unna. Hvordan er det mulig at slike foretak går rundt? Jo, innbyggertallet sikrer en kjøpemasse som er stor nok til at man kan betale husleie, nesten uansett hva man selger. Det er morsomt å se.

Jeg er ofte ute på rusletur, og går forbi så mange florister! Parisere er glade i blomster. Det er ikke så vanlig å ha blomsterbed i parkene, så det virker som at folks hjem står i flor i stedet. Ettersom det ikke er minusgrader her (tvert imot er det ni grader utenfor vinduet), kan blomstene vise seg frem ute på fortauet. Jeg knipser og suser og gleder meg over fargene. Får nesten vårfølelse allerede!

CIMG3093

Dessuten drar ikke alle fuglene sin vei, men blir gjennom hele vinteren. De synger utenfor vinduet mitt når jeg våkner. Noen ganger svinger de innom når jeg tar bilder av staselige bygg og fin himmel.

CIMG3079

Om de vil, kan fuglene speile seg i flaskene som til enhver tid florerer i båkgårder og på gatehjørner. Når jeg henger etter med halvliteren min og resten av bordet må vente med å kjøpe ny runde, sier Taran gjerne: «Drikk som en mann!» Haha, man burde si «Drikk som en franskmann!», faktisk.

CIMG3069

Jeg begynner å bli ganske godt kjent med metrokartet. Det er seksten linjer her, nesten tre ganger så mange som i Oslo, så det tar litt tid. Blir alltid glad når jeg oppdager nytt mønster i flisene!

CIMG1245

Jeg tar meg god tid til å spise frokost hver dag. Her klarer man seg kanskje med en espresso – når jeg drar til universitetet om morgenen, står det gjerne fire, fem menn ved baren på alle åpne kaféer, med hver sin lille kopp – men jeg vil ha ordentlig mat i tillegg til koffein! Gjerne muesli med yoghurt, enellerannen frukt og kaneldryss på. Alternativt grove brødskiver (ikke si det til pariserne, men jeg er mest glad i tysk pumpernickel!) med ost, pesto og paprika. Eventuelt knekkebrød, for eksempel ett med brie og ett med peanøttsmør, samt hardkokt egg og cherrytomater. Gjerne med juice og Bone ved siden av, hoho.

CIMG3063

Jeg burde nok egentlig vært mer glad i croissanter, men jeg er ingen stor tilhenger.

CIMG2017

Ukens ord, fordi jeg gjerne savner World of Warcraft om vinteren!

CIMG3066

Vi er stadig bare en drøy uke ut i det nye året, så jeg lar disse henge en stund. 2013 for the win! (Forresten trodde jeg lenge at FTW betød «for the wind», haha. Det gir jo ikke mening!)

Jeg var redd for at jeg hadde glemt all fransken i løpet av ferien, men det var jo ikke tilfellet. Det var flaks, ettersom jeg måtte starte semesteret med å holde foredrag for klassen. Læreren min spurte om jeg kunne snakke om Norge i ett kvarter, og hun ville at jeg skulle fokusere spesielt på to deler av kulturen vår, som hun kjente litt til: Nynorsk og metal. Haha! Med glede! Det gikk heldigvis riktig fint, og i det hele tatt trives jeg med de utfordringene og oppgavene jeg får gjennom undervisningen. Forleden satt jeg og klippet og limte, og endte opp med trykksverte overalt. Tilfeldig poesi som lekse! Greit for meg!

CIMG1879

Når jeg er ferdig med skolearbeidet, går jeg stort sett ut igjen. Jeg jobber mest mulig ved siden av studiene, men det er tid til å treffe fine folk, drikke te og gå seg vill i gatene likevel. Hurra!

CIMG1631

Fruktmotiver på tørkepapiret er forresten en fin bonus – og så perfekt avocado, da. Jeg blir like glad hver gang! Lurer på om det finnes en slags diagnose for sånt.

CIMG3096

Det er luksus å gå tilbake til en hverdag man trives med.

Ha en fortsatt fin uke!

– – – – –

In other words: I always like it when things settle down after the holidays. It feels good to find a routine and get the most out of each day! Now I am back at the university, and I have to get up at six in the morning – and that is actually taking it a little too far, in my opinion. Luckily, the daylight lasts longer here, and I remembered to buy coffee, so the coffee maker is mumbling to me at this very moment. I love how Paris feels so alive. After two weeks at home I returned here to find several new bars and boutiques in my neighbourhood! Not to mention the ever-changing street art. There are so many talented people using this place as their canvas. Lots more than in Oslo, for example, although I’ve seen lots of good pieces there. I don’t know if Parisians are more artistic or if it’s just the fact that there are many of them! One thing is perfectly clear, however: The high number of inhabitants in this city means there’s a market for almost anything. The tiniest little shops survive! I know places that sell only hoovers, only mirrors, only kites and only – hold on to your hat – metal detectors. This kind of specialist business would not pay the rent everywhere, but here it does. I love it! I also love the florists. They are on every street, and the bright colours and subtle smells make me happy. Along with beautiful buildings, pretty skies and singing birds (who would have migrated from Norway at this time of year) – the little things in life never stop making me smile! The big heaps of empty wine bottles are also quite a humorous sight. On a different note, I am getting to know the metro map quite well. There are sixteen lines, so it has taken some time! I love discovering new patterns underground. I start each day with a hearty breakfast, unlike the Parisians, who tend to just have an espresso. I need proper food as well as caffeine! Muesli and yoghurt with fruit and cinnamon, whole grain bread (don’t tell the locals, but I prefer the German pumpernickel variety!) with tasty spreads, vegetables, jucie… And a graphic novel on the side, please. I’m not a fan of croissants – guess I should work on that. I do however like homework which consists of cutting words out of newpapers and arranging them randomly to make poems, and I like writing nerdy, optimistic things on my wall in bold letters. We’re only eight days in, so «2013 FTW» (for the win) are my words of the week. I also have cute kitchen roll and perfect avocados, which make me equally thrilled every single time. I should probably be diagnosed with …something. Never mind, now it’s time to go out and have a cup of tea or get lots in the streets. It is such a luxury to go back to your everyday life – when your everyday life is something that you love.

Home for Christmas

Postet den av

God dommedag, alle sammen! Jeg peker nese til pessimistene ved å sette meg på et fly.

For noen timer siden hadde jeg siste eksamen. Etter å ha oppsummert fire forskjellige fag på én uke, er jeg veeeldig klar for ferie. I denne intensive innspurten har jeg pådratt meg en liten forkjølelse, og på grunn av oppussing i bygget har jeg ikke hatt vann i leiligheten min det siste døgnet. Stemningen kunne ganske enkelt vært bedre, haha.

Det har ikke dukket opp så mange juleorienterte innlegg på denne bloggen, men nå er det jo bare noen dager igjen! Før jul skal man jo være ekstra ærlig, så her er en liten desemberrapport.

CIMG2313

Noen kort som har funnet veien ut i verden, og en av årets gaver.

Denne adventstiden har vært veldig annerledes. La oss begynne med det åpenbare: Kulden, snøen og mørket mangler. Mange sier at de hater disse sidene ved den norske vinteren, men de fleste kan enes om følgende: Levende lys synes best når det er mørkt på den andre siden av vinduet. Fyr på peisen varmer mest når det er kaldt ute. Den hvite snøen lyser opp svarte vinternetter, og gjør det pent og lunt overalt. Det er ekstra godt å holde rundt en kopp kakao hvis man først har brukt hendene til å lage snøballer. Disse tingene henger sammen, og innekosen vi er så glade i, avhenger av forholdene ute. Det er ikke så mange som tenner fjorten telys, gjør opp i kakkelovnen og drikker gløgg i juli. Fordi disse tingene hører denne årstiden til. Vinteren. Den kommer hvert år, og den skiller seg fra resten av året, og det kan vi være glade for. Hvis det ikke blir hvit jul, er de fleste nordmenn misfornøyde. Da er det bekmørkt, glatt og vått ute, og det er ikke slik jula skal se ut hos oss. Den skal være kald og klar, med isroser på vinduene og varme roser i kinn, og med hvit snø under den svarte stjernehimmelen.

Én ting er å være i et varmt land – jeg har for eksempel feiret jul i Florida, og da var det strålende sol og bare ben som gjaldt. Hele familien drakk iskaffe og spilte golf og gjorde andre absurde ting, og så Tre nøtter til Askepott på DVD i hotellsenga. Det var familiejul i sommervarme, og det var supert. Frankrike ligger i en sånn underlig mellomsone som hverken er varm eller kald. Det er liksom vår eller høst eller noe midt i mellom. Her i Paris er det blitt litt mørkere (daglyset forsvinner klokka fem), og det regner og blåser en del. Vi har knallgrønt gress og ti varmegrader. Pepperkaker og gløgg er ikke å oppdrive. De færreste i klassen min feirer jul i det hele tatt, så det er lite snakk om forberedelser og familietradisjoner. Folk er glade for å få fri, så klart, men de færreste ser på det som juleferie.

Jeg har feiret jul i Irland også, og da var forholdene omtrent som her. Jeg husker at vi våknet til én centimeter slaps på første juledag. Barna (og jeg!) var helt i hundre, og resten samfunnet stoppet opp. Alle klagde over hvor kaldt det var, men jeg tror de syntes det var litt stas likevel. Særlig fordi det var en nordmann blant dem. Jeg var en del av en familie, med barn og besøk og tradisjoner og forberedelser, og bodde i et hus med julehemmeligheter og julepynt og julekaker i. Det ble en helt spesiell og veldig koselig julefeiring. En annerledes, men ektefølt og gjennomført jul. Her i Paris blir det ikke det samme, for jeg er ikke omgitt av andre som gleder seg. Det er selvfølgelig mange flotte juledekorasjoner å se rundt omkring (og en del grelle greier; dette kommer vi tilbake til), men det høles mer overfladisk enn hjemme. Det virker enda mer regissert av handelsstanden her, liksom. Folk kjøper mer enn ellers, men ser de egentlig frem til jul? Det føles noen ganger som at det bare er jeg som gleder meg. Jeg gleder meg heldigvis nok for alle sammen, da!

CIMG2673

Julepost fra fjern og nær, noe så hyggelig! 3D-kortet med katten er blant de fineste jeg har sett.

I ferien skal jeg snakke om sånt jeg tenker på. På mitt eget språk. Jeg klarer ikke uttrykke tanker og følelser ordentlig på fransk ennå. Jeg blir stadig flinkere i fransk, men enkelte ting er fortsatt vanskelig. Det er slitsomt å stadig måtte omformulere seg, å bli misforstått, å måtte forklare, å jobbe for å finne dekkende og korrekte ord. Språk er så morsomt og spennende, og samtidig så hemmende når det ikke fungerer optimalt. Jeg merker det spesielt godt når jeg faktisk har noe viktig jeg vil si, noe å uttrykke, noe å ta opp. Kanskje kommer jeg ikke til å snakke om alt med alle i juleferien, men det skal bli godt å ha muligheten. Med dem som kjenner meg best.

En venn av familien er alvorlig syk. Sånt blir ekstra stort og trist rundt jul, når alle hjerter skal glede seg. Man blir minnet på hvor lite som skal til før det hele faller sammen, og hvor viktig det er å sette pris på hverandre. Jeg skal holde ekstra hardt i mine nærmeste i jula, for jeg vet hvor privilegert jeg er som kan være sammen med dem, særlig når jeg til daglig bor et stykke unna.

At disse tre ordene kan bety så mye! «Hjem til jul». Det er noe poetisk ved det. Jeg har reist hjem til jul fra for eksempel Oslo og Molde, men i år blir det selvfølgelig enda finere enn før.

Jeg trives ordentlig godt i Paris, men har gått litt ned i vekt denne høsten. Utilsiktet vektnedgang, altså – jeg hadde egentlig håpet at om noe skulle skje på den fronten, ville det være utvikling i den andre retningen. Det er ikke snakk om så mye (jeg veier meg ikke, så jeg har uansett ikke noe tall), men jeg merker det. Det er absolutt ikke fordi jeg ikke spiser nok, og ikke fordi jeg ikke spiser godt – jeg koser meg masse! – men fordi det er anstrengende på så mange måter å bygge opp et liv i et annet land.

Jeg har hatt dårlig råd i det siste. Jeg føler meg som prototypen på en frilanser skråstrek student i utlandet, faktisk. Får betalt husleie, skolepenger og skatt, men det blir ikke stort til overs, høhø. Jobben er vanskelig å forutse. Jeg har måttet kutte kraftig ned på julegaver (vanligvis gir jeg femten stykker, men i år ble det bare fem) og julekort (og for meg er det nesten like ille!). Heldigvis kunne jeg kjøpe flybilletter i oktober, så jeg har hele tiden visst at jeg ville komme meg både hjem til Norge og tilbake hit i forbindelse med ferien! I leiligheten min har jeg minimalt med pynt, for jeg har jo hverken plass eller penger til sånt som strengt tatt ikke er nødvendig. Jeg hører på julemusikk, brenner kongerøkelse, drikker julete og åpner fem julekalendere hver dag. Likevel har jeg ingen julestemning, og det føles underlig.

CIMG2554

Snøkrystaller i taket.

Én ting er så til de grader på plass: Forventningen. Jeg har ikke helt forstått at det snart er jul, sånn skikkelig snart, men jeg gleder meg altså noe voldsomt. Til å se og lukte snø. Til å høre norsk. Til å klemme på de jeg er aller mest glad i, men ikke har sett på tre måneder. Til hele jula plutselig eksploderer rundt meg. I et stort, hvitt hus i en liten bygd hvor jeg har vokst opp, hvor alt er slik det alltid har vært, og hvor jeg hører til.

Jeg lander på Gardermoen i kveld, og jeg vet at Mor står på flyplassen og venter på meg. Vi skal synge med på «Driving Home for Christmas» og spise boller i bilen. Jeg har forberedt henne på at jeg sannsynligvis kommer til å felle noen tårer, for jeg er litt ekstra emosjonell for tida (men mest sannsynlig blir øynene fuktige allerede når vi går inn for landing og jeg skimter snøen gjennom skylaget).

Jeg kunne faktisk ikke gledet meg mer. Dette kunne ikke passet bedre. Jeg er så heldig at jeg bor i Paris, og det er jeg så intenst glad for, men nå skal jeg endelig hjem til jul.

– – – – – – –

In other words: Happy apocalypse, everyone! I will wave at the pessimists as a board a plane this afternoon. Today I have had my last exam, and after four of those in one week I am very ready for a break. During this intense last week I have caught a little cold, and because of maintenance work in my building I have no running water in my apartment. Not the best way to spend my last days in Paris before the holidays! However, honesty is extra important around Christmas, so here’s a little look at the bad as well as the good. It can be tought to be in another country around Christmas, especially if one is not surrounded by family and friends. Also, when you’re used to proper Norwegian winters with cold and snow, the Parisian winter with ten degrees and green grass and horisontal rain just doesn’t make the cut. I have celebrated this holiday in Florida and in Ireland, so I know how this works in other countries, but on those two occasions I was not alone. This time I am living by myself, and I have no money to buy decorations, and my budget for cards and presents is so much smaller than I am used to. I have unconciously lost some weight this autumn, and I sometimes feel like the only person in Paris who is actually looking forward to the holidays, not just spending more because of the flashy decorations. Most of my classmates do not celebrated Christmas, so we don’t talk a lot about preparations and traditions. Furthermore, although my French is improving, it is difficult to express thoughts and sentiments in a language which is not your mother tongue. It is challenging when you can’t find the words, and it is tiresome when you are often misunderstood and have to explain everything all the time. During my stay in Norway I’ll make sure to talk about all sorts of things! Including the fact that a friend of the family is gravely ill. Those things become even more around Christmas, as everyone’s supposed to be jolly. They do however remind you not to take your happiness or your loved ones for granted. I can’t wait to see everyone again! To spend the holidays with those who matter most, those I have not seen for three months. When I land at the airport this evening, I know my mother will be there to pick me up. I have warned her that I might shed a few tears when we meet (in fact, I’ll probably tear up when I see the snow through the plane window). We will sing along to the radio and eat treats in the car, and when the ride is over, I’ll be where I belong. I am lucky enough to live in Paris, and I am so happy about that, but now I’m going home for Christmas.

Spørsmål og svar

Postet den av

Her kommer svarene på spørsmålene jeg fikk i spørrestunden før helga. Takk til de som spurte!

Ikke uventet er det noen spørsmål som dreier seg om Paris, så jeg begynner like gjerne med dem!

Koselig koselig skriver: Så gøy å lese hos deg og det spennende med å flytte til Paris og å gå på skole der. Virker som du trives veldig godt. Hvor lenge skal du være i Paris lurer jeg på. Ett år? To? Flere?

Synne svarer: Takk, så hyggelig (eller koselig, om du vil!) å høre. I første omgang skal jeg være her i ett fransk studieår, som varer i omtrent ni måneder. Jeg flyttet 26. september 2012, og blir sannsynligvis til midten av juni 2013. Da er planen å dra tilbake til Oslo for en stund, men det kan nok hende at jeg flytter hit igjen på et senere tidspunkt! Jeg blir stadig bedre kjent med byen, og jeg trives ganske riktig ordentlig godt!

mariroyskatt og YngvilOR lurer også på hva jeg egentlig holder på med her nede, hihi.

Synne svarer: Jeg flyttet hit for å studere fransk ved Sorbonne Nouvelle. De tilbyr et deltidsstudium i fransk som er tilpasset utlendinger, og som ender med et eksamensbevis på at du snakker og skriver fransk på et visst nivå. Perfekt! Programmet heter DULF – Diplôme Universitaire de la Langue Française. Man må ta muntlige og skriftlige prøver for å komme inn, og så deles man inn i grupper etter hvilket nivå man ligger på når man begynner. Jeg har undervisning 20 timer ukentlig, og så får vi lekser (haha, har ikke gjort lekser siden videregående!), og så har vi diverse innleveringer, evalueringer og eksamener i løpet av semesteret. Studiet handler først og fremst om det franske språket, og de to største fagene mine går ut på å lære å uttrykke seg henholdsvis muntlig og skriftlig på en korrekt og effektiv måte. Dessuten har jeg ett rent grammatikkfag, ett fag som dreier seg om språkets historie og utvikling, og ett dramafag. Det sistnevnte går stort sett ut på at vi improviserer hverdagslige scener og lærer å bruke språket tilpasset ulike situasjoner. Gøy! Alt er interessant og godt lagt opp, i hvert fall foreløpig!

– – – – –

Josefine spør: Jeg lurer på om du ikke kan fortelle litt om dine fransk kunnskaper? Kan ikke du fransk ganske godt fra før, hvordan har du lært det? Jeg klarer ikke helt å tro på at det bare er VGS fransk du har innabords, for etter min egen erfaring så var ikke annenspråksundervisningen på Katta alltid så mye å skryte av.

Synne svarer: Det er så morsomt at vi kommer fra de samme traktene og har gått på samme videregående, hoho! Jeg var heller ikke alltid like fornøyd med franskundervisningen, men det hadde egentlig mer med mine medstudenter enn med lærerne å gjøre. Jeg valgte fransk på videregående fordi jeg var oppriktig interessert, men noen trodde visst bare at det ville være et enklere alternativ til realfag. (De angret på den innstillingen da hele partiet kom opp i muntlig fransk til eksamen, og folk strøk som malerpensler.) Etter videregående lå fransken min brakk i tre år, da jeg studerte statvitenskap (Molde) og gikk Journalisthøgskolen (Oslo). Etterpå ville jeg fortsette med fransk, så jeg meldte meg opp til et par enkeltemner ved UiO. Det fungerte ganske bra, så etter ett semester med deltidsstudier fulgte jeg opp med et årsstudium på heltid. Deretter lå fransken brakk igjen, da jeg jobbet fullt for Radio Nova i ett år, men  så bar det altså til Paris og til mine mest intensive franskstudier hittil, hehe. Da jeg flyttet hit for snart to måneder siden, hadde jeg altså visse grunnleggende kunnskaper allerede. Jeg kunne forstå litt og snakke litt, og føre nølende samtaler om enkle emner. Likevel var det virkelig vanskelig å følge studiene i starten, for lærerne raste i vei på akademisk fransk og forventet at alle forsto alt. Det gjorde ikke jeg! Læringskurven har vært veldig bratt!

– – – – –

FruSnikkSnakk skriver: Jeg har selv bodd flere år i utlandet, så jeg lurer på hva du savner mest nå som du er borte? Jeg elsker boktips, så hvis du har noen gode på lager hadde det vært moro å få. Det står at du “spiser grønt”. Er du vegeterianer? Du har jo også reist mye virker det som. Det hadde også vært artig å høre om noen av dine favoritt steder. Hihi, her ble det en litt tilfeldig blanding av spørsmål.

Synne svarer: Tilfeldige blandinger er som regel interessante! Det jeg savner mest når jeg bor utenlands er – naturlig nok – kjæreste, familie og venner, men det er jo enkelte fysiske ting som man også gjerne skulle hatt tilgang på. Brunosten må nevnes, selv om det er en klisjé, for jeg er ordentlig glad i det og bruker det vanligvis som pålegg flere ganger i uka. (Dessuten, når jula nærmer seg, pleier jeg å feire ved å kjøpe skikkelig geitost med masse smak. Namamnam.) Jeg er riktignok så heldig å ha brunost i kjøleskapet akkurat nå, for da Jonasflotte var på besøk nå sist, hadde han med en hel kilo til meg! Jeg savner også bøkene mine, og filmene, spillene og musikken som også bor i bokhylla. Jeg vil helst være omgitt av disse tingene hele tida! Et siste, mer uhåndgripelig savn: Jeg savner å være språklig trygg og tilbakelent. Man tar det for gitt når man rusler rundt i sitt eget hjemland og kan takle enhver utfordring på morsmålet sitt. Her slapper jeg aldri ordentlig av når jeg er ute, for rett som det er kommer noen bort og spør hvor mye klokka er eller hvor 86-bussen går fra. Enda oftere får jeg selv et behov for å spørre noen om noe. Da må jeg tenke, og kanskje er jeg uhøflig uten å vite det, eller kanskje blir budskapet mitt hindret av en grammatisk feil. Det er uvant og ubehagelig, men det er naturligvis et nødvendig onde for å lære språket skikkelig. Da jeg bodde i Irland, snakket jeg allerede ganske flytende engelsk før jeg flyttet, og kunne stort sett uttrykke det jeg hadde på hjertet fra begynnelsen av. Her er det annerledes (og å snakke flytende engelsk hjelper ikke, for få her gjør det samme, så man må stort sett forenkle uttrykksformen veldig). Jeg er altså ikke flink nok i fransk til at jeg kan slappe helt av ennå. En vakker dag vil jeg bli såpass trygg at jeg kan senke skuldrene, og vite at samme hva som skjer, kan jeg snakke for meg. Jeg gleder meg til den dagen kommer!

Når det gjeder boktips, bør jeg advare med én gang: Jeg har stort sett bare nerdete anbefalinger på lager. Jeg vil ha virkelighetsflukt når jeg leser; jeg kaster den kritiske sansen over bord og drømmer meg vekk i pirater, planeter, profetier, overnaturlige hendelser, store eventyr, fabeldyr og magi. Mange legger fra seg denne typen bøker etter konfirmasjonen, det er jeg fullt klar over (og det er deres tap, hihi). Om man er mest vant til realistisk lesning og ikke har så lett for å leve seg inn i fjas og fantasi, er det viktig å finne frem til forfattere som virkelig kan formidle en god historie. Jeg kan for eksempel trekke frem Neil Gaiman, som skriver både for barn og voksne. Kanskje du ville like American Gods? Det er en stor roman på alle måter! Mitt vintertips!

Ja, jeg skriver at jeg spiser grønt. Grønt er skjønt! Jeg sluttet å spise rødt kjøtt i 2004. Jeg har spist noe hvitt kjøtt (kylling og kalkun) litt nå og da siden den gang, mest fordi det er praktisk for dem rundt meg, men jeg kjøper eller tilbereder ikke hvitt kjøtt selv. Jeg er riktignok veldig glad i fisk, og jeg spiser egg og melkeprodukter. Jeg er med andre ord ikke vegetarianer, men jeg har tatt noen valg, og spiser absolutt mest vegetarisk mat.

Reise! Mitt favorittema! Jeg er klar over at dette svaret begynner å bli fryktelig langt, men sånn blir det noen ganger, og jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Det stemmer at jeg har reist en helt del, for familien vår har alltid dratt på turer sammen. Jeg forsto fort at det var noe for meg, så jeg har fortsatt å reise med jevne mellomrom. Jeg pleier å ta ta to, tre utenlandsturer i året, bare for å kose meg. Egentlig vil jeg helst reise hele tida! Jeg har noen favoritter, så klart. Jeg er glad i å besøke Irland (elskende Eire, der har jeg jo tilbragt et år), og Tyrkia (maten og golfbanene er i en klasse for seg). Jeg har også vært en del i Florida, (hallo, Disney World!) på to flotte familieturer, og dessuten på et to måneders reportasjeopphold.

Nabolaget mitt i Irland…

…og i Kissimmee, Florida.

Noen av mine morsomste enkeltturer har gått til Dubai (drøyere enn man kan forestille seg!), Svalbard (hurra for gruver, snøscootere og midnatssol!), Kina (to uker i Beijing var litt av et eventyr!) og New York (på ti dager rekker man å se mye, men først og fremst rekker man å få lyst til å se mye mer).

Houhai, Beijing.

Brooklyn, New York.

Min definitive favorittby er riktignok London. Jeg vet ikke om man egentlig har lov til å si det når man bor i Paris, men jeg drister meg frempå og håper at ingen parisere sender trusselbrev. Jeg har besøkt London et stort antall ganger (jeg vet ærlig talt ikke hvor mange), men jeg går aldri lei. Innimellom blir jeg overveldet av London-savn, uten at jeg helt kan forklare hvorfor… Åh, det er så godt at den byen bare ligger et par timer unna.

Fleet Street, London.

– – – – –

Johanne skriver: Eg lurer litt på om du ikkje kunne poste eit bilete av deg og Jonas? Og så lurer eg på kva du vil bli når du blir stor?

Synne svarer: Kan jeg vel! Sist jeg la ut et slikt bilde var i sommer, ser jeg, på den forrige bloggen. (Da var vi dessuten iført finstasen, så det er kanskje greit å vise frem en mer hverdagslig side av oss). Jeg pleier ikke ta så mange bilder av mennesker, rett og slett fordi at kameraet mitt ikke er bra nok til å gjengi dem på en god måte. Jeg har faktisk ikke så mange bilder av oss, og han er heller ikke så veldig glad i at jeg legger dem ut – så resultatet blir at du ikke ser oss sammen så ofte, hoho.

På Guinness-bryggeriet i Dublin. Vi er trøtte etter en lang busstur, men glade og røde i kinn!

Når jeg blir stor, vil jeg bli lykkelig. Det er det viktigste, samme hvor jeg er eller hva jeg gjør. Jeg har likevel en drøm for fremtiden, og den har jeg hatt lenge. Jeg er en av dem som aldri har nølt, som alltid har hatt stø kurs mot det som de tidlig forsto at de ville bli. Jeg ville bli journalist, for slik kunne jeg få muligheten til å treffe interessante mennesker og formidle spennende historier. Aller helst ville jeg bli utenrikskorrespondent (fra den dagen jeg klarte å uttale ordet!), slik at jeg kunne reise rundt. To år her, to år der. Optimalt. Om vi så spoler frem til i dag, har jeg gått Journalisthøgskolen, laget mye morsom radio og flyttet til Paris. Det føles selvfølgelig veldig bra! Med fransken jeg håper å lære meg her, vil jeg få muligheten til å jobbe i enda flere land enn før. Jeg drømmer altså om å kunne reise rundt og «dekke» hendelser og dele opplevelser når jeg blir stor. Det vil gjøre meg lykkelig, tror jeg, og det er som nevnt det aller viktigste.

– – – – –

Støvkorn skriver: Jeg snublet innom bloggen din akkurat nuh, og lurer på om du kan gi meg kortversjonen av deg? Hvorfor er du i Paris? Hva gjør du der? Hva vil du bli når du blir stor? Hvor kommer du fra i Norge?

Synne svarer: Velkommen innom! «Når jeg blir stor»-spørsmålet og de to Paris-relaterte spørsmålene har jo allerede fått sine svar, så jeg tar for meg de to andre! Kortversjonen av meg. Hmmmm. Det ligger en ganske dekkende oppsummering på siden «Meet Synne«, men jeg kan jo fortelle at jeg er en positiv person som har god kontakt med barnet og nerden i seg, og at jeg er ekspressiv og nysgjerrig av natur, og at jeg er latterlig glad i katter og hveteboller (foruten kanel, så klart). Jeg kommer fra lille Løten, en kommune i Hedmark med få folk, mange jorder og akevitt i grunnvannet. (Nesten, i hvert fall.) Jeg er veldig glad for å ha vokst opp i landlige omgivelser, og samtidig var det fint å kunne kjøre tjue minutter og være i nærmeste by (Hamar eller Elverum) hvis man ble rastløs… Jeg pleide å ha ganske bred dialekt, som er blitt utvannet etter mange år med skolegang på diverse andre steder, men den kommer snikende når jeg snakker med folk fra Hedmark eller tilbringer noen dager hjemme!

Veien jeg vokste opp i, Løten.

– – – – –

Diamaria spør: hvordan er du når du er syk? hva pleier du å gjøre for å få det litt bedre?

Synne svarer: Jeg får begynne med å si at jeg er lite syk. Jeg har, i likhet med hele familien min, alltid vært lite syk. Vi er vel delvis heldige, delvis fornuftige og delvis staute, tipper jeg! En god kombinasjon! Dessuten er jeg sta, og lar meg ikke stanse av småting – jeg går på jobb eller skole nesten uansett hvordan jeg føler meg, og innser ikke fysisk nederlag før det er absolutt nødvendig, hehe. Når man ikke er vant til å være syk, er det riktignok fort gjort å bli litt satt ut hvis man først blir ordentlig dårlig. Jeg har hatt influensa én gang, og da forsto jeg liksom ikke hva som skjedde – går det virkelig an å ha vondt i hele kroppen samtidig, tilsynelatende uten grunn? Jeg har også hatt bihulebetennelse ved en anledning, og lå rett ut i en uke uten å skjønne noe som helst, haha. Ellers begrenser min sykdomshistorikk seg til virus-småtteri, slikt som alle blir berørt av innimellom, og et røket leddbånd i ankelen. (Det var fryktelig smertefullt, men det var en erfaring. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.) Jeg har aldri brukket noe eller vært innagt på sykehus. Når jeg er syk, er jeg altså først og fremst overrasket, og så blir jeg alltid oppgitt fordi jeg går glipp av ting og ikke får gjort det jeg skal, men noen ganger må man jo bare kaste inn håndkleet og tilpasse seg. Jeg er ganske flink til å gjøre det beste ut av enhver situasjon, synes jeg selv. Jeg klager minst mulig (det finnes alltid noen som har det verre enn meg, samme hvor ille jeg har det) og prøver å kose meg. Jeg er positivt og konstruktivt innstilt fra naturens side, kan man si, så jeg ender gjerne opp med å få gjort noe som jeg har utsatt lenge, eller med å prøve ut en ny oppskrift, eller med å finne igjen noe jeg hadde glemt at jeg hadde. Eventuelt, hvis jeg er helt ute av spill, bare med å høre et album jeg ikke har hørt på en stund eller sende fire brev… For mine beste syketips, se her! Når alt kommer til alt, er jeg altså ganske uerfaren når det kommer til alvorlig sykdom. Heldiggrisen.

– – – – –

Håper jeg svarte på tilfredsstillende vis – hvis ikke, eller om noen lurer på noe annet, er det selvfølgelig bare å si ifra.

Takk for spørsmålene, dere!

– – – – –

In other words: My answers to the comments on the Question Time post. About French studies, travel, books, wishes for the future and being ill. Feel free to use some fancy online translation service if you are curious – there are no English answers, as there were no English inquiries.

Min første måned i Paris

Postet den av

…er over i dag. Det har gått skremmende fort! Jeg skal feire månedsdagen – og høstferien, som nå ligger foran meg og er full av muligheter – ved å ta et glass vin med klassekameratene mine i kveld.

26. september 2012 handlet om en enveisbillett og to kofferter. Siden da har jeg gradvis bygget opp en ny hverdag på et nytt språk i en ny by i et nytt land, og det finnes jo ikke noe mer spennende! Jeg trives godt på universitetet, i klassen, i bydelen, i nabolaget, i leiligheten… Jeg trives, rett og slett.

Paris er riktignok en nyansert by. På den ene siden kan den føles overfladisk, motehysterisk og lite fleksibel (alt du har hørt om det franske byråkratiet er sant, og sannsynligvis underdrevet), men på den andre siden er den full av sjarm, historie, kunst og kultur, mat og vin, pene parker, flotte hus og alt det andre man forventer. Paris skuffer ikke, liksom. Man må bare være forberedt på det meste.

Noen dager regner det så mye at det trekker gjennom paraplyen din på få minutter, og bilistene fosser forbi fortauet og spruter deg ned med sølevann, og du blir nødt til å legge om ettermiddagsplanene fordi du må hjem og skifte.

Andre dager skinner sola så sterkt at du burde hatt faktor i slutten av oktober, og du sitter på en trapp og drikker iste og tar av deg skoene, og bruker klær du trodde du ikke ville se igjen før om et halvt år.

Noen dager ser man en unggutt bli tatt for tyveri i matbutikken, eller en eldre mann som urinerer på busskuret klokka tre om ettermiddagen, eller en fyr i hettegenser som jobber iherdig med å bryte opp en brusautomat. Noen dager skulle man ønske at man hadde penger å gi til enhver forkommen sjel som sover i telefonkioskene.

Andre dager ser man folk gråte av gjensynsglede utenfor jernbanestasjonen, og hører obo-øving fra et vindu i nabohuset (i tillegg til pianotrillene jeg har hørt tidligere), og så fører man en helfransk samtale nesten uten nøling, og den mørke sjokoladen som fulgte med kaffekoppen er den beste du har smakt på lenge.

Noen dager føler man seg stor og stygg. Med mine 181 cm på strømpelesten er jeg et hode høyere enn de fleste franske damer, men klær og sko er gjerne tilpasset perfekt proposjonerte, kontinentale kropper. Kjolene som ser fine ut på stativet og på den søte ekspeditrisen, blir korte og totalt ubrukelige på meg.

Andre dager tar folk bilde av deg på gata (det har skjedd meg flere ganger – hva i all verden?!), eller sier at smilet ditt lyser opp lokalet du befinner deg i, eller stopper deg på metroen for å fortelle deg at du er très belle (etterpå gjorde jeg to ting: kløp meg i armen og sjekket at lommeboka fortsatt var der).

Det skjer noe hele tiden. Det er folk over alt. Paris er en levende by, og så mange mennesker lever livene sine her. I dag har jeg vært en av dem i én måned. Det føles formidabelt.

God helg!

————

In other words: Today I have lived in Paris for one month. I like it here so much! The 26th of Setember 2012 was all about a one-way ticket and two suitcases. I am very content with the life I’ve built for myself here since then, in a new language and a new place. Those processes are so exciting, and this has been such a contradictory experience! On the one hand, Paris can feel superficial, fashion-obsessed and rigid (everything you’ve heard about the French bureaucracy is not only true, but probably understated), but on the other hand it has everything you’ve ever wished for in terms of charm, history, art, food, wine, pretty parks, beautiful buildings… You just have to be ready for a few surprises. Some days you see a boy getting caught for shoplifting, or an old man urinating on a bus shed at three o’clock in the afternoon, or someone breaking into an automat. The next day you might see a couple embracing eachother outside the train station, or overhear a piano lesson or an obo rehearsal when you pass by a window, or have an entire French conversation almost without hesitation. Then again, some days I feel freakishly tall compared to the petit French women, and no shoes or clothes fit me. Other days people take my picture on the street (that has happened twice – what the…?), or tell me that my smile lights up the room I’m in, or stop me on the metro to tell me I’m très belle (after that particular encounter I did two things: pinched my arm and made sure I still had my wallet). There is something happening all the time, and the are people everywhere. Paris is a vibrant city, and so many live their lives here. It feels formidable to be one of them.

Kunsten å være syk

Postet den av

Man kan ikke bli profet i eget land, sies det. Å bli syk i et fremmed land, derimot, det går greit.

Jeg er heldig på så mange måter. Én av dem er at jeg har få dårlige dager. Det er kanskje mest fordi jeg ikke tillater meg selv å ha dårlige dager, tror jeg – jeg har viljestyrken fra Helvete. Enkelte dager blir likevel langt fra optimale, for eksempel de dagene da kroppen svikter. Man kan holde sammenbruddet på avstand en stund, og jeg har lenge kjent at jeg brygget på noe, men foredrag og bryllup og pakking og flytting og andre viktige ting måtte prioriteres. Etter at jeg kom til Paris, rakk jeg å bli litt kjent og å skaffe meg det viktigste. Så smalt det, hoho. Lørdag og søndag var jeg nede for telling. Totalt slått ut. Da handler det om å gjøre det beste ut av situasjonen, som ellers. Det er en kunst å få noe ut av selv sykedagene!

Det ble en liten liste, dere. Det er ikke sikkert at alle punktene passer alle, så klart, men sånn er det jo alltid. De er forresten tilpasset en solo-tilværelse uten TV, radio og internett, for slik var min helg. Om man har selskap og/eller diverse fasiliteter, er mulighetene enda flere!

Her er mine beste tips for høstens forkjølelse/influensa/bihulebetennelse, dersom den kommer innom deg også.

– Ta på leppestift, samme søren. Det er så mye hyggeligere å se seg i speilet når nesetippen ikke er den rødeste delen av ansiktet.

– Bygg deg et rede i sofaen hvor du kan ligge med beina høyt og hodet høyere. Pledd og puter er dine undersåtter.

– Gjør små ting som å ta oppvasken og re opp senga, selv om du egentlig ikke har lyst eller overskudd til det. Det føles så bra når du er ferdig, og det ser bedre ut rundt deg, og du kan belønne deg selv med sjokolade.

– Brygg te (med sitron!) og tenn lys. Gå for høy kosefaktor, hele tiden.

– Legg en våt klut på pannen når hodepinen blir for ille. Det hjelper ikke bare i filmene, men i virkeligheten også. Unngå piller; det blir bare verre når effekten forsvinner (hvis de har noen effekt foruten placebo-effekten i det hele tatt, da).

– Ring venner for å oppdatere deg på hva de holder på med, og for å underholde dem med whiskey-stemmen din.

– Begynn på bøkene du har hatt på lese-lista i evigheter. Kanskje har du ikke så mye konsentrasjon, men det er så mye lettere å fortsette på dem senere når du faktisk har begynt.

– Drikk hele tiden. Vann, juice, te, hvasomhelst. Drikk gjerne av små glass eller kopper, for da fyller man på når det blir tomt, og så drikker man automatisk litt mer.

– Samle alt du har av energi og ta en tur ut. Frisk luft gjør at hodet føles lettere.

– Besøk butikken når du først er ute. På veien kan du lage en mental liste over ting du har lyst på og ting som er bra for deg. Kjøp ALT.

Vitaminer og snacks, omnom. Seee, så fine papirservietter jeg fant! Med pausebildemotiv på esken!

– Spis ofte. Hva du vil. Kroppen trenger all den næringen den kan få, og du kan spille «syk»-kortet for å slippe unna med det meste.

– Les overfladiske magasiner og klipp ut de fineste bildene. Heng dem på veggen, så blir det morsommere å stirre på den når du pusser nesa for trettifjerde gang.

– Krydre maten ekstra godt, slik at den smaker mer (eller noe i det hele tatt). Spis sånt som du tror at moren din ville laget til deg, om hun hadde vært der. Nostalgisk fornuft!

– Gled deg til å bli frisk. Man tar det vanligvis for gitt at man kan puste uten besvær, le uten å hoste eller spise uten å snufse, men vi syklinger vet at det ikke alltid er slik. Snart vil du våkne og føle deg bedre, selv om det virker usannsynlig akkurat nå.

– Spill dataspill. Om du ikke er noen gamer fra før, har du sjansen til å bli det nå.

– Skriv kort og brev. Man klarer å holde en blyant og formulere noen setninger, nesten uansett hvor dårlig man er, og det er fint å tenke på at din kjipe situasjon kan føre til noe som gleder andre.

– Benytt anledningen til å se sære serier, mange episoder i slengen. Mine yndlingsserier er gjerne skrudde, britiske saker. Som Green Wing, Red Dwarf, Darkplace og ikke minst Spaced. Åh, Spaced for alltid.

– Vask hendene hele tiden.Om du pusser nesa eller nyser, så vask deg etterpå – bakteriene danser i håndflatene dine, og gjør det ikke lettere å bli frisk. Høyt forbruk av håndkrem er en lav pris å betale om man slipper en ekstra dag som syk.

– Hør på musikk du ikke har lyttet til på lenge. Gjerne sånne plater som er fulle av assosiasjoner og som tar deg med til et annet sted og en annen tid. Du er neppe syk der du rusler ned Memory Lane!

– Bytt håndklær, putevar og andre tekstiler når du merker at det slipper taket. Få det unna, få noe nytt og nøytralt på plass, bli ferdig med det.

– Husk at det alltid finnes folk som har det verre enn deg. Det er så oppbrukt, men så sørgelig sant. Samme hvor vondt du har i hodet, hvor tett du er i nesa, hvor tørre hender du har, hvor stygg og sliten du føler deg, hvor mye du hoster eller hvor mange halsdrops du må spise for i det hele tatt å orke å puste – du er ekstremt privilegert, tross alt.

I dag er jeg bedre, og jeg har vært på skolen, og i dagene fremover skal jeg nyte følelsen av å være stadig friskere.

Nå er det deres tur – hva er dine beste tips? Hvordan mestrer dere kunsten å være syk? Jeg vil gjerne ha gode innspill i kommentarfeltet, så kan vi finne frem dette innlegget neste gang vi havarerer og har glemt alt!

Med de beste ønsker for en frisk og fin start på oktober; Snufse-Synne.

——

In other words: I’ve been ill this weekend. Here’s a list of things to make a cold/flu/sinus infection a little more sufferable. Please use google translate or some other means of translation, as I have no energy left! Oh, and do share your own tips in a comment, if you’d like! We can return to this post the next time we’re knocked out. Let’s feel better!

Selvsagt på en dag som denne

Postet den av

Så var den her. Datoen som aldri blir den samme, ett år etter.

Bare én topp og én type blomst duger på denne dagen.

Alt godt til de etterlatte.

Jeg skrev noen innlegg om terroren i fjor, på den forrige bloggen. Om hvordan det var å være i sentrum da bomben sprang, før vi visste hvordan det skulle utvikle seg videre (her). Om tankene og tårene som kom da det gikk opp for oss hva som egentlig hadde skjedd (her). Om hvordan jeg relaterte til ungdommene på Utøya og hvordan den horrible helgen kunne oppsummeres (her). Jeg hadde tenkt å begrense meg til de tre innleggene, men det dukket likevel opp en og annen trist oppdatering utover sommeren 2011 – det skulle bare mangle. Jeg sørget lenge. Det føles uvirkelig å lese mine egne ord på nytt i dag.

Jeg holder meg unna minnesendinger og sånt, for jeg har nok med meg selv på slike dager. Jeg har tatt det rolig og hatt det hyggelig hittil, selv om jeg gråter litt innimellom. Jeg har spist kosefrokost med speilegg og scones, og drukket kaffe fra Mummikopp med et kakestykke til, og klemt mye på Jonasflotte. I kveld skal jeg på minnekonsert på Rådhusplassen – ikke nødvendigvis fordi jeg har veldig lyst til å være der, men fordi jeg ikke har lyst til å ikke være der, om det i det hele tatt gir mening. Vi står sammen nå som vi gjorde da.

Ha en god dag etter forholdene! Ta vare på hverandre!