…er over i dag. Det har gått skremmende fort! Jeg skal feire månedsdagen – og høstferien, som nå ligger foran meg og er full av muligheter – ved å ta et glass vin med klassekameratene mine i kveld.

26. september 2012 handlet om en enveisbillett og to kofferter. Siden da har jeg gradvis bygget opp en ny hverdag på et nytt språk i en ny by i et nytt land, og det finnes jo ikke noe mer spennende! Jeg trives godt på universitetet, i klassen, i bydelen, i nabolaget, i leiligheten… Jeg trives, rett og slett.

Paris er riktignok en nyansert by. På den ene siden kan den føles overfladisk, motehysterisk og lite fleksibel (alt du har hørt om det franske byråkratiet er sant, og sannsynligvis underdrevet), men på den andre siden er den full av sjarm, historie, kunst og kultur, mat og vin, pene parker, flotte hus og alt det andre man forventer. Paris skuffer ikke, liksom. Man må bare være forberedt på det meste.

Noen dager regner det så mye at det trekker gjennom paraplyen din på få minutter, og bilistene fosser forbi fortauet og spruter deg ned med sølevann, og du blir nødt til å legge om ettermiddagsplanene fordi du må hjem og skifte.

Andre dager skinner sola så sterkt at du burde hatt faktor i slutten av oktober, og du sitter på en trapp og drikker iste og tar av deg skoene, og bruker klær du trodde du ikke ville se igjen før om et halvt år.

Noen dager ser man en unggutt bli tatt for tyveri i matbutikken, eller en eldre mann som urinerer på busskuret klokka tre om ettermiddagen, eller en fyr i hettegenser som jobber iherdig med å bryte opp en brusautomat. Noen dager skulle man ønske at man hadde penger å gi til enhver forkommen sjel som sover i telefonkioskene.

Andre dager ser man folk gråte av gjensynsglede utenfor jernbanestasjonen, og hører obo-øving fra et vindu i nabohuset (i tillegg til pianotrillene jeg har hørt tidligere), og så fører man en helfransk samtale nesten uten nøling, og den mørke sjokoladen som fulgte med kaffekoppen er den beste du har smakt på lenge.

Noen dager føler man seg stor og stygg. Med mine 181 cm på strømpelesten er jeg et hode høyere enn de fleste franske damer, men klær og sko er gjerne tilpasset perfekt proposjonerte, kontinentale kropper. Kjolene som ser fine ut på stativet og på den søte ekspeditrisen, blir korte og totalt ubrukelige på meg.

Andre dager tar folk bilde av deg på gata (det har skjedd meg flere ganger – hva i all verden?!), eller sier at smilet ditt lyser opp lokalet du befinner deg i, eller stopper deg på metroen for å fortelle deg at du er très belle (etterpå gjorde jeg to ting: kløp meg i armen og sjekket at lommeboka fortsatt var der).

Det skjer noe hele tiden. Det er folk over alt. Paris er en levende by, og så mange mennesker lever livene sine her. I dag har jeg vært en av dem i én måned. Det føles formidabelt.

God helg!

————

In other words: Today I have lived in Paris for one month. I like it here so much! The 26th of Setember 2012 was all about a one-way ticket and two suitcases. I am very content with the life I’ve built for myself here since then, in a new language and a new place. Those processes are so exciting, and this has been such a contradictory experience! On the one hand, Paris can feel superficial, fashion-obsessed and rigid (everything you’ve heard about the French bureaucracy is not only true, but probably understated), but on the other hand it has everything you’ve ever wished for in terms of charm, history, art, food, wine, pretty parks, beautiful buildings… You just have to be ready for a few surprises. Some days you see a boy getting caught for shoplifting, or an old man urinating on a bus shed at three o’clock in the afternoon, or someone breaking into an automat. The next day you might see a couple embracing eachother outside the train station, or overhear a piano lesson or an obo rehearsal when you pass by a window, or have an entire French conversation almost without hesitation. Then again, some days I feel freakishly tall compared to the petit French women, and no shoes or clothes fit me. Other days people take my picture on the street (that has happened twice – what the…?), or tell me that my smile lights up the room I’m in, or stop me on the metro to tell me I’m très belle (after that particular encounter I did two things: pinched my arm and made sure I still had my wallet). There is something happening all the time, and the are people everywhere. Paris is a vibrant city, and so many live their lives here. It feels formidable to be one of them.