Noen ganger føler jeg meg som prototypen på en frilanser. Jeg kan sitte oppe midt på natta og drikke kaffe og skrive, fordi jeg tilbragte fire timer i parken med en venn da jeg egentlig burde jobbe, eller fordi inspirasjonen kom da jeg minst ventet det.

Noen ganger tenker jeg at en mer stereotypisk student, det finnes ikke. Jeg kan vente på lønning, være tom for knekkebrød og likevel bruke de siste kontantene mine på øl.

Noen ganger føles det franske byråratiet som en eneste stor parodi på seg selv, og et monster som gjør sitt ytterste for at man ikke skal finne seg til rette. Jeg hytter med never og utfylte skjemaer og jager det vekk, igjen og igjen.

Noen ganger spiser jeg frokostblanding til middag, fordi det er hva jeg har mest lyst på.

Noen ganger stopper jeg opp og smiler stort, bare fordi jeg er i Paris.

Noen ganger blir jeg trist av å tenke på alt jeg går glipp av hjemme i løpet av året, som fester og fødselsdager og ferieturer og familieforøkelser og forfremmelser. Samt andre hendelser som ikke begynner på F, men som også ender med at jeg sender noen ord og minner folk på at jeg gjerne skulle vært der sammen med dem, og at jeg gleder meg til å sees i sommer.

Noen ganger ler jeg høyt på metroen fordi jeg kommer på noe morsomt noen sa for fire år siden.

Noen ganger koker jeg masse pasta, slenger oppi en raspet gulrot og en skje pesto og spiser rett fra kasserollen, fordi jeg ikke har tid eller lyst til å vaske opp mer enn nødvendig.

Noen ganger savner jeg kjæresten min så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Noen ganger snakker jeg om fiktive figurer (i spill, serier, bøker, filmer…) som om de var ordentlige mennesker, og som om jeg kjente dem personlig.

Noen ganger synger jeg høyt for meg selv, uten å bry meg om at naboene trolig hører meg.

Noen ganger tror jeg at jeg ser en norsk venn eller en venninne på gata, sånn i et lite sekund, og så bobler gleden opp i meg, og jeg skal til å rope hei, før jeg husker at de fortsatt er et stykke unna.

Noen ganger er det så mye jeg vil gjøre og se at jeg blir nesten apatisk. Tenk på alle mulighetene!

Noen ganger er det bare én ting som føles riktig, og det er å spise sjokolade. Da gjør jeg det.

Noen ganger ser jeg så mye ulykke og elendighet på veien hjem fra universitetet at bare såvidt klarer å stoppe tårene fra å begynne å renne før jeg kommer hjem. Storbylivet i et finanskriserammet land kan være hardt i lengden, særlig for dem som ikke er så flinke til å distansere seg fra andres nød.

Noen ganger starter jeg samtaler med fremmede som ser ut som at de trenger noen å snakke med.

Noen ganger setter jeg sammen de mest fargerike antrekk på de aller gråeste regnværsdagene, for at stemningen og humøret inne ikke skal lide under forholdene ute, og så får jeg nikk og smil på bussen.

Noen ganger spiser jeg kake som torsdagsdessert eller drikker to glass vin på en tirsdag, selv om jeg ikke har noe annet å feire enn meg selv og mine egne meritter, snodigheter, planer og drømmer.

Ikke verst, det heller. Alt er lov.

– – – – –

In other words:  Now and then I feel like a stereotypical freelancer. I sometimes stay up writing and drinking coffee in the middle of the night, because I spent four hours in the park with a friend when I ought to have been working, or because inspiration strikes at odd hours. Now and then I act like a classic student – I might be waiting for my paycheck and have run out of bread, and then buy beer with what’s left of my cash. Now and then the French bureaucracy feels like a giant monster, trying to make my stay difficult and to keep me from feeling at home. I wave my perfectly filled-out forms at it and scare it off, again and again. Now and then I have cereal for dinner, if that’s what I really want.  Now and then I have to stop and smile to myself, just because I live in Paris. Now and then I am saddened by the thought of all the things I’m missing out on back home, like birthdays and parties and promotions and pregnancies. I often end up sending someone a few words reminding them that I would have loved to be there to share the joy, and that I’m looking forward to seeing them this summer. Now and then I laugh out loud on the metro because I suddenly remember something amusing that someone said four years ago. Now and then I cook some pasta, grate a carrot, add a spoonful of pesto and just eat straight out of the casserole, because I don’t have the time or the energy to do any more dishes than necessary. Now and then I miss my boyfriend so much I don’t know what to do (and that’s where the photo comes from, haha). Now and then I talk about fictional characters (from games, films, books…) as is they were real people, and as if I knew them personally. Now and then I sing to myself, out load, not caring that the neighbours can hear. Now and then I think I see a Norwegian friend on the street, and for a second the joy bubbles inside me and I get ready to shout hi, and then I remember that they are still in another country. Now and then I become overwhelmed by all the things I want to do and see. Image all the possibilities! Now and then there is only one things that feels right: To eat chocolate. Then I do. Now and then I see so much misery and misfortune on the way from a lecture that I’m barely able to hold the tears back until I get home. The big city life in a country in crisis can be tough over time, especially for those of us who aren’t very good at keeping our emotional distance from other people’s despair. Now and then I start conversations with strangers who look like they need someone to talk to. Now and then I assemble really colourful outfits when the sky is gray and the weather is wet, in an attempt to create some balance, and people smile and nod at me on the bus. Now and then I have cake for dessert on a Thursday or have two glasses of wine on a Tuesday, although I have nothing to celebrate except myself and my merits, my quirks, my plans and my dreams. Those things aren’t half bad. We can do whatever.