love | Et dryss kanel

Kjæresten min og jeg er ute på tur for å feire fem år sammen. Det ble ikke den eneste markeringen, men det visste ikke han!

Noen ganger prøver jeg å forklare Jonasflotte hvor glad jeg er i ham. Jeg får jeg det ikke til. Ofte ender jeg opp med å forsøke å vise ham det i stedet. Gjerne gjennom overraskelser! I denne sammenhengen bestemte jeg meg for å arrangere en liten skattejakt, eller et slags rebusløp, når han ikke forventet det. På datoen vi møttes, en drøy måned før selve kjærestedatoen.

Jeg begynte dagen før, med å lage lapper med svidde kanter. Jeg følte meg som en smugrøyker der jeg sto under vifta på kjøkkenet, med alle vinduer åpne, for at han ikke skulle merke lukta! Det var verdt bryet, for det ser jo ganske stilig og sjørøversk ut.

Så skrev jeg beskjeder på rim på hver av lappene. Det var gåter som fortalte ham hva som var neste stopp. Jeg planla en rute han måtte følge med fem poster, og han måtte altså tyde sporene for å finne ut hvor han skulle videre.

Den første lappen la jeg på kommoden i gangen, slik at den ville være det første han så når han kom hjem fra jobb.

De øvrige lappene ble lagt i gråpapirskonvolutter med navnet hans på, og så tok jeg dem med til ulike steder rundt i byen.

Blant annet måtte han innom minigolfbanen og Grünerløkka brygghus!

Jeg hadde snakket med de ansatte på disse stedene i forkant, så klart. Jeg hadde tross alt planlagt den lille skattejakten i ukevis! De som var på jobb denne dagen, syntes det var morsomt og hyggelig å kunne bidra!

På hvert sted fikk eventyreren først følgende beskjed. Det er sikkert noen som tar spillreferansen, hihi.

Tanken var altså at han skulle finne meg til slutt, at jeg skulle vente på et hemmelig sted. Jeg valgte Botanisk hage, for da jeg noen uker tidligere spurte ham – tilsynelatende helt tilfeldig, hoho! – om hvilken park i Oslo han liker best, svarte han den.

Jeg dro altså til Tøyen! Hele parken sto full flor i det herlige sommerværet.

Det nydelige lysthuset i sansehagen skulle være vårt slott for dagen.

Stort sett er denne lille paviljongen låst, men jeg hadde snakket med en av de ansatte i forkant og fått tillatelse til å låne huset. Jeg ringte nummeret jeg hadde fått, og vakten kom og låste opp for meg, og så satte jeg meg og ventet.

Det var morsomt å tenke på at Jonasflotte suste rundt på sykkel fra sted til sted i byen, ledet av kryptiske ord på svidde lapper.

Etter halvannen time på tokt dukket han opp! Jeg tok imot ham med en kurv jordbær, for det er sommerfavoritten hans.

Dessuten sto jeg klar med et stort smil, så klart, i det lille låneslottet.

Jonasflotte hadde blitt overrasket, for han ante ingenting på forhånd, og han hadde moret seg stort på runden sin. Det var hyggelig å høre! Vi spiste jordbær og snakket om hvor fint vi har det sammen og hvor glade vi er for at vi møttes for fem år siden. Sånne ting.

Etterpå dro ut og spiste middag på Kasbah, og så tok vi en diiiiger softis i kveldssola på Aleksander Kiellands plass.

Det ble en nydelig dag full av kjæresterier!

Nå har vi altså reist til Skottland for å feire våre fem år. Denne gangen visste Jonasflotte hvor turen gikk.

– – – – –

In other words: My boyfriend and I are in Scotland to celebrate our five years together, but that was not the only kind of celebration I had planned. He didn’t know that I was organising a little treasure hunt for him! You see, sometimes I try to tell him how much I love him, but it’s very difficult to put into words, so I like showing it instead by surprising him now and then. In this case I had prepared notes with burned edges (I felt like a sneaky smoker when I made them below the kitchen fan, so he wouldn’t smell it!) and written clues on them. He had to solve rhyming riddles in order to find out where he was going. I put the notes in envelopes with his name on them and left them at different locations around the city, like the mini golf course and a great bar. I had spoken to the staff in advance – I had planned this for weeks, you see! They thought it was fun to contribute! First he’d get the message above, which some might recognise as a video game reference, and they he’d get the next clue. I had a lot of fun working out his route! I waited for him at the Botanical Garden. I had asked him a while before what his favourite park in Oslo was – apparently quite casually, haha! – and that was his answer. So I went there, to a little folly which is normally closed, but I had talked to the manager and was allowed to borrow it for the occasion. It was our castle for the day! I waited for him and imagined him on his bike going from place to place and solving puzzles. After about an hour and a half he arrived at the folly, and I greeted him with fresh strawberries – his preferred summer snack – and a huge grin. He explained that he had had lots of fun on his quest, and I was happy to hear it! We ate and laughed and talked about how lucky it was that we met. Then we went out for dinner, and later we had huge ice creams in the setting sun. It was such a lovely day! Now we are in Scotland. This time he knew where he was going.

Nå er det ett år siden jeg flyttet fra Paris. Det har gått så absurd fort, og dette året har inneholdt så mye forskjellig. Jeg har vært i Thailand og Malaysia, jeg har fått lage radio i P2, jeg har padlet kano og gått i fjellet, jeg har bakt og sunget og badet, jeg har ledd og grått og mistet og fått. Det skjer så mye på et år, og nå er tiden jeg har vært hjemme lengre enn tiden jeg tilbragte i Paris.

Det er blitt sommer igjen, og det er fortsatt folk som spør når jeg flyttet hjem, om det er rart å være tilbake. Det er det faktisk iblant. Jeg er stadig usikker på hvilke ting som skjedde før jeg dro og hva som skjedde under eller etter oppholdet. Jeg har en slags før og etter Paris-tidsregning, men den er ikke til å stole på. Jeg gikk glipp av en masse i løpet av året ute, men samtidig var det som om ingenting hadde endret seg da jeg kom tilbake, bortsett fra meg selv. Jeg hadde vokst og lært og slitt og utviklet meg, og det var godt å komme hjem.

Jeg savner Paris. Ofte. Mye. Det er mange ting jeg gjerne skulle tatt med meg hjem, mange mennesker jeg gjerne skulle hatt i omgangskretsen min, mange steder jeg gjerne skulle besøkt jevnlig. Lukter og lyder og smaker er blant det jeg savner mest. Alle sanseinntrykkene som hører hjemme i en by og som gir den sin personlighet. Paris ble min by, slik jeg hadde håpet.

Oslo er også min by. I enda større grad. Her er nettverket mitt og friheten min større. Her er frustrasjonene mine mindre. Det er mange ting jeg absolutt ikke savner ved Paris, og ved det franske samfunnet for øvrig. Oslo er en beskjeden, men veldig vennlig by. Folk ser hverandre. Folk smiler. Da jeg flyttet hjem for et år siden, fikk jeg tårer i øyene når jeg så fremmede snakke sammen på trikken. Det er ikke så mange av oss her oppe i nord, men vi er flinke til å forholde oss til hverandre.

Jeg prøver å holde fransken ved like. Jeg leser franske tegneserier og løser franske kryssord. Jeg ser fransk film og hører på fransk radio. Jeg snakker fransk med meg selv – og med andre, så klart, når jeg får sjansen. Språket er for fint til at jeg vil gi slipp på det, men jeg vet at jeg bør bruke det mer.

Noen ganger våkner jeg og tror at jeg fortsatt bor i den lille leiligheten i 11e arrondissement. Det går noen sekunder før jeg innser at jeg ligger i fjerde etasje, ikke på bakkenivå. At lufta er friskere og mindre fuktig. At det er parkett på gulvet i stedet for kald betong. At jeg sover i en dobbelseng i stedet for på en sovesofa; at jeg ikke er alene.

Når jeg våkner i Oslo, ligger det en fyr ved siden av meg. En fyr jeg savnet så sårt da jeg bodde i en annen by i et annet land. Jeg har aldri vært så glad i noen som jeg er i ham, og derfor hadde lengselen aldri vært så voldsom. Det gjorde vondt. Fysisk. Vi hadde vært kjærester i tre år da jeg dro, men jeg hadde drømt om Paris i ti, og vi visste begge hele veien at det bare var et spørsmål om tid før jeg flyttet dit. Ett år i hvert vårt land var selvfølgelig en utfordring. Vi tvilte aldri, men det var vondt. På det meste gikk det ni uker uten at vi så hverandre. Aldri igjen.

Jeg flyttet inn hos ham da jeg kom hjem. Etter fire år som kjærester ble vi samboere. Det var skummelt. Jeg er ingen romantiker, jeg er en individualist. Jeg trenger tid, jeg trenger plass, jeg trenger å gå sakte frem. Det var skummelt, men det var også intenst hyggelig, og det føltes helt riktig. Jeg har fortsatt å vokse etter at jeg kom hjem, men på en annen måte. Jeg er hjemme, men mitt hjem er nå hans hjem, det er vårt hjem. Slik har det vært i ett år, og det er fint.

Jeg begynner å innse at jeg ønsker å være der han er. Det er ulikt meg, det føles fremmed, fordi jeg alltid har gjort det jeg har mest lyst til. Det akter jeg å fortsette med, for jeg er ikke ferdig med å oppleve verden, og det blir jeg kanskje aldri. I fremtiden håper jeg at han og jeg kan utforske den sammen.

– – – – –

In other words: One year has passed since I moved home from Paris. Time passes so quickly it’s absurd, and so many things have happened over the course of the last year. I have visited Thailand and Malaysia, I have landed a new part-time job, I have laughed and cried and lost and won. So much happens in a year, and now the time since I returned is longer than the time I spent in Paris.
Summer is here again, and people still ask when I moved home, is it strange being back? It actually is, now and then, and I’m still uncertain about what happened before I left and what happened during or after my stay. I have a kind of before-and-after-Paris time count, but I can’t trust my memory. I missed a lot during my year abroad, but when I came back it was like nothing has changed, except me. I had learned and struggled and grown, and it felt good to be home.
I miss Paris. Often. Lots. There are things I wish I could have taken home with me, people I wish I could see regularly, places I wish I could still go to frequently. I miss the sounds, the smells and the tastes of the city. These impressions belong somewhere and give a place its personality. Paris became my city, as I has hoped it would. Oslo is my city, too. To an even greater extent. My network and my freedom are bigger, and my frustrations are smaller. (There are things about Paris and about the French society in general that I don’t miss at all.) Oslo is modest, but very friendly. People see each other. People smile. When I moved home a year ago, I used to tear up on the tram if I saw strangers exchanging a few words. There are few of us up here, but we see each other.
I try to keep up my French. I watch films, read comics, solve crossword puzzles and listen to radio in French. I also talk to myself in French – and to others, of course, if I get the chance. I really want to maintain this beautiful language, but I know I should use it even more.
Sometimes I wake up believing I still live in the little apartment in the 11e arrondissement. A few seconds pass before I realise that I’m on the third floor, not the ground level. That the air is fresher and less humid. That there are warm wooden floors instead of cold concrete. That I slept in a double bed and not a narrow sofa bed; that I’m not alone.
When I wake up in Oslo, there is a fellow beside me. A fellow I missed terribly when I lived in another city in another country. I have never loved someone the way I love him, and so my longing had never been so strong. It was painful. Physically painful. We had been together for three years when I moved, but I had been dreaming about Paris for ten years, and we both knew all the way that I was going there some day. One year apart was a challenge, obviously. We never doubted our relationship, but it was painful. At one point we were apart for nine weeks. Never again.
I moved in with him when I moved home. After four years in a relationship we started living together. I was scared. I am no romantic, I’m an individualist. I need time, I need space, I need things to move slowly. It was scary, but it was absolutely lovely and felt so right. I have continued to grow since I moved home, but in a different way. I am home, but my home is his home, it is our home. That’s how it has been for one year, and it’s good.
I’m beginning to realise that I wish to be where he is. It’s not like me, it’s a foreign feeling, because I’ve always done what I want. I want to continue like that, because I’m not done experiencing the world, and maybe I never will be. In the future I hope that he and I can explore it together.