Illustrasjon: Shirien Damra

Det koker i gatene for tida. I dag skal George Floyd begraves. Han er den foreløpig siste i en forferdelig lang rekke ofre for rasistisk motivert politivold i USA, og endelig har saken fått den oppmerksomheten den fortjener. I etterkant har også drapet på Breonna Taylor  kommet fram i lyset, selv om det fant sted for snart tre måneder siden. Rasismen ligger og ulmer, til enhver tid, og den er mye verre enn et visst virus som ellers opptar oss i disse dager.

For ei uke siden la jeg, som så mange andre, ut et svart bilde på Instagram, merket med #blackouttuesday, fordi jeg ville uttrykke min støtte for saken. Siden da har jeg tenkt mye. Det holder ikke. Nå er det tirsdag igjen, og jeg vil gjøre mer. Naturligvis er jeg anti-rasist, men selv om det er en selvfølge for meg, er det kanskje ikke klart for andre med mindre jeg forteller hvor jeg står. Jeg har en plattform i form av denne bloggen, og selv om den er liten, vil jeg bruke den for å løfte saken og bidra i den grad jeg kan. Jeg er ingen samfunnsdebattant, jeg er ingen ekspert, men jeg er et medmenneske, og det holder. Egentlig får denne situasjonen meg til å ville gråte hele tida, men det kommer det ikke noe godt ut av, så jeg gråter litegrann, og så skriver jeg i stedet. Nå stiller jeg meg kanskje laglig til for hogg, men den siste uka har det blitt så åpenbart at vi trenger alle stemmer i denne utvekslingen. Vi som tross alt står på sidelinja, vi som er lykkelig uberørt av det som skjer, vi bidrar til å opprettholde problemet hvis vi ikke prøver å gjøre noe med det. Her kommer derfor en hvit, privilegert kvinnes tanker om det som foregår nå, og om hva vi kan gjøre for å skape endring.

I dette innlegget kommer jeg til å bruke ord som jeg ellers aldri ville brukt, bare så det er sagt, for å få fram poengene mine. Det er ubehagelig å skrive og ubehagelig å lese slike ord, men det er nødvendig iblant.

La meg begynne med å si at dersom du er hvit i huden, som meg, så tenker du kanskje at dette ikke egentlig er ditt problem. Det rammer jo ikke deg, og du har tross alt nok med ditt eget. Det kan jeg forstå, det er lett å tenke slik når det foregår så mye annet, og det er krevende å sette seg inn i en sak når man ikke selv kjenner den på kroppen. Samtidig er dette en sak som man ikke klarer å ikke la seg opprøre av, når man først skraper litt i overflaten. Bildene og ordene er så fæle. Det er så ubehagelig. Det gjør vondt å ta det innover seg. Folk blir drept av politiet. Folk blir systematisk undertrykket. Folk blir truet og trakassert. Heldigvis skjer det ikke her i Norge, tenker vi, så vi ser på det som noe fjernt, og noe som andre må rydde opp i. Vi rister det av oss. Dessverre skjer det her også.

Dette skjer. Hvor ofte er du blitt stoppet av politiet, uten å ha gjort noe som helst?
Dette skjer. Hvor mange slike kommentarer har du fått når du har bidratt i lokalsamfunnet?
Dette skjer. Hvor mange ganger har du våknet til slike meldinger fra fremmede?
Ingen ganger? Da regner jeg med at du er hvit i huden, som meg. Flaks for oss, da.

Dette skjer, også her i Norge.

Det finnes ulike grader av rasisme, og ofte er det snakk om fremmedfrykt, fordommer, diskriminering og uvitenhet. Det er mer enn ille nok. Samtidig finnes det jo folk som faktisk mener at mennesker med andre hudfarger er mindre verdt. Den typen ekstrem og fanatisk rasisme, som blir til slaveri og nazisme og annet grums, den er selvfølgelig den verste. Den har en sterk forankring i det tidligere slaveholdet i USA, og den slags rasister har vi vel ikke i Norge? Vi vil vifte det vekk, men dessverre skjer det her også.

Dette skjer. La oss ikke glemme at det er under ett år siden en ung mann fra Bærum skjøt og drepte sin egen søster, og så løsnet skudd inne i en moské og prøvde å ta livet av så mange som mulig, fordi han mente at det pågår en rasekrig.

Dette skjer. Også her i Norge.

Greit, da har vi slått fast at rasisme ikke bare er et problem i USA, den finnes her hjemme også. Jeg synes det er ordentlig skummelt, det at folk går rundt med slike holdninger. Det rammer uskyldige mennesker, i stort og smått, hver eneste dag. Dette er ikke noe vi andre kan akseptere, om det så ikke går direkte utover oss selv.

Som Banksy sa: «People of colour are being failed by the system. The white system. Like a broken pipe flooding the apartment of the people living downstairs. This faulty system is making their life a misery, but it’s not their job to fix it. They can’t – no-one will let them in the apartment upstairs.» Dette er et veldig godt bilde, synes jeg. Når en vannlekkasje i overetasjen ødelegger leiligheten og tilværelsen til dem som bor i underetasjen, og folka i overetasjen har reist på ferie, kan man ikke forvente at de som bor i underetasjen selv skal ordne opp, for de slipper jo ikke inn i overetasjen, der lekkasjen er.

Hverdagsrasismen, i form av forskjellsbehandling, er den som er aller mest utbredt. Svarte i USA, for eksempel, har dårligere vilkår enn hvite gjennom hele livet. De vokser opp i fattigere deler av byene, de går på skoler med mindre ressurser. De får lavere utdannelse, lavere inntekt og lavere gjennomsnittlig levealder enn hvite. De får også høyere risiko for å havne i fengsel, høyere risiko for å rammes av diverse sykdommer og høyere risiko for å dø brått av for eksempel hjerteinfarkt og slag, fordi de blir nedprioritert på sykehusene. Hele systemet motarbeider dem, for det er utviklet og opprettholdt av hvite, og undertrykkelsen fortsetter. Slik er det, til en viss grad, også her i Norge. Barn med innvandrerbakgrunn kommer skjevt ut fra start, de får ikke de samme mulighetene som hvite barn, og de møtes med fordommer hele veien, som gjør det vanskeligere for dem å oppnå de samme godene som hvite voksne tar for gitt. Bare fordi de har mørk hud i et hvitt system. Det hele er blodig urettferdig.

Dette er vårt felles ansvar, og det er vi hvite som må være pådrivere for å skape endringer, fordi svarte ikke får tilgang til de arenaene der endringen skjer. Dette kan sammenlignes med kvinnenes kamp for stemmerett og andre rettigheter for hundre år siden. Kvinner demonstrerte for å gjøre seg hørt, for de kunne ikke selv endre lovene, nettopp fordi de ikke fikk innpass der lovene ble endret. Det måtte noen opplyste, fremadrettede menn til for å hjelpe dem med å utjevne forskjellene. Nå, når vi skal jevne ut nye forskjeller, må det noen hvite folk med kunnskap, empati og rettferdighetssans til. Vi kan ikke forvente at svarte skal kunne vinne denne kampen på egenhånd, men så er det heller ikke deres kamp. Det er vår. Dette angår oss alle.

La oss si at vi ikke har lyst til å være en del av problemet lenger, da, men en del av løsningen! Å, det føles bra å ha kommet hit! Det er ikke så lett å Hvordan kan vi selv bidra, i det små, her hjemme? Hva kan vi gjøre?

-Slutte å bruke ordet «neger». Jeg vet at det fortsatt er i bruk. Det burde ikke være nødvendig å minne om dette i år 2020, men det er et belastet, begrensende ord. Det sier ingenting om personen det brukes om, og veldig mye om personen som bruker det. «Neger» er nedsettende og utdatert, det er som «mongo» eller «soper». Jeg husker at disse ordene ble brukt da jeg var liten, men det er ingen oppegående mennesker som bruker dem lenger, fordi vi har fått et mer åpent og inkluderende samfunn opp gjennom årene. Heldigvis.
Her kommer noen vanlige innvendinger fra folk som av en eller annen grunn er veldig glade i dette ordet:
-«De bruker det jo selv!» Ja, og det kan de gjøre, nettopp fordi det er dem det handler om. Det blir det samme måte som at overvektige kan omtale seg selv som tjukke, men du ville ikke brukt det ordet om dem. Om du ser at en butikk har fått inn klær som ville passe din overvektige venninne, sier du ikke: «Nå har de klær til feite folk, som deg.» Du sier at de har tatt inn større størrelser. Om hun har en dårlig dag og omtaler seg selv som tjukk, sier du at nei, hun er da bare omfangsrik, rund, stor. Når noen fyller år og klager på at de er blitt gamle, sier vi nei, du er da bare moden, du har masse livserfaring! Vi er vant til å tilpasse språket vårt etter dem vi snakker med, for ikke å såre dem. Det kalles fintfølelse, det er snakk om respekt og folkeskikk, og det at noen bruker et nedsettende ord om seg selv, betyr ikke at vi skal bruke det om dem.
-«Det var jo greit å si det før!» Ja, for da var kloden større og kunnskapen mindre. I de dager da røyking ble markedsført som godt for kroppen, da var det greit å si det, for da visste man ikke bedre.
-«Det står i sanger og bøker, og det er unaturlig at det endres på!» Mange synes det er synd når gode, gamle klassikere blir modernisert. Dette har naturligvis skjedd til alle tider, ting skrives om og oppdateres hele tida, men det er merkelig nok ekstra vanskelig for folk å gi slipp på ordet «neger» i sangtekster og barnebøker. Selvfølgelig skal man lese gamle tekster med utgangspunkt i tida de ble skrevet i, men det er det bare vi voksne som kan, det har ikke barn forutsetninger til. Derfor er det kanskje greiest å erstatte noen av ordene som nå har fått negative assosiasjoner med årene, eller som rett og slett ikke gir noen mening i utgangspunktet. La oss ta faren i Pippi Langstrømpe (1945), som pleide å være «negerkonge», og som i dag er «sydhavskonge». Er ikke det mer talende, da? Poenget er jo at han er langt unna Pippi, at han er i sydligere strøk. Han er ingen aktiv del av barndommen hennes, fordi han oppholder seg på den andre siden av kloden. Det sier mye om tidspunktet for utgivelsen av boka, at det da var noe fjernt og eksotisk ved folk med mørk hud. I dag bor det jo mennesker med alle hudfarger over hele verden, så om ordet fikk stå som det var, kunne han jo like gjerne vært konge i England eller Danmark. Dessuten er det altså et nedlatende ord, som det hadde vært greit om vi ikke videreførte til barna som vokser opp i dag. (Astrid Lindgren uttalte for øvrig selv at hun var misfornøyd med ordvalget i ettertid, og hun hadde selv vært med på å redigere utgaven av boka der ordlyden ble endret. Hun var ei klok dame som levde lenge, og som oppfattet endringene i samfunnet rundt seg.)
Den aller beste grunnen til ikke å bruke ordet «neger», er at det ikke sier noe som helst, det er håpløst overfladisk. Det er som ordet «brilleslange», liksom. Du ville sannsynligvis ikke sagt at du så to brilleslanger i parken – i hvert fall ikke om du faktisk ville at folk skulle skjønne hva du sa. Folk ville jo måtte spørre om det var snakk om menn eller damer, unge eller gamle, og hvorfor du omtaler dem som «brilleslanger». Greit, de hadde tilfeldigvis briller, men hva så? Det du egentlig sier når du bruker ordet «neger», er følgende: «Jeg så et annet menneske, og jeg hverken vet eller bryr meg om hvor personen kommer fra, hva slags språk personen snakker, hvilket kjønn personen har, hvor gammel personen er eller hvilke personlige egenskaper vedkommende måtte ha, for det eneste jeg la merke til, og det eneste jeg synes er viktig å få fram, var at dette mennesket var mørkere i huden enn meg. Så grunn er jeg.»

-Slutte å omtale folks hudfarge i det hele tatt, når den ikke er relevant. Pleier du alltid å beskrive huden til folk, også når de ser ut som deg selv? Ikke? Ville du ikke sagt at du så en hvit person, så ikke si at du så en svart person. Ikke si «en av våre nye landsmenn», «en innvandrer», «en guling», «en svarting», «en neger» eller noe annet og enda verre heller. Jaså, personen så annerledes ut enn deg, men det er da ikke poenget? Det er vel en annen grunn til at du forteller denne historien? Du ville trolig ikke sagt at du så en rødhåret person miste en melkekartong, eller en person med grønne øyne som mistet en melkekartong, hvis poenget ditt er at du så noen miste en melkekartong. Hvordan vedkommende så ut, er som regel helt unødvendig å nevne.
Når vi fortsetter å understreke det hvis folk ikke er hvite i huden, opprettholder vi en oppfatning om at hvit hud er normen. Når noen sier «ei gammel dame», ser vi automatisk for oss ei hvit, gammel dame. Når noen sier «to små jenter», ser vi automatisk for oss to hvite, små jenter. Det bør ikke være slik. Det er akkurat som at når noen sier «en lege» eller «en advokat», og så ser vi for oss en mann. Man må liksom si «en kvinnelig lege» og «en kvinnelig advokat» for at folk skal se for seg ei dame. Egentlig burde vi måtte si «en mannlig lege» og en «en mannlig advokat», for det kunne jo like gjerne vært ei dame i utgangspunktet! Nå er vi over på kjønn, men akkurat slik er det med hudfarge også, og poenget er at det finnes gamle maktstrukturer i språket vårt. Vi tenker kanskje ikke over det før noen gjør oss oppmerksomme på det, men det ligger mye mellom linjene når vi sier helt dagligdagse ting. Neste gang du skal omtale en person, om du ikke ville nevnt at vedkommende var hvit, ikke si at vedkommende tilfeldigvis var svart. Hva har det med saken å gjøre?

-Slutte å bruke ordet «hudfarget» om fargen beige. Dette måtte jeg selv gjøres bevisst på denne uka, dette hadde jeg aldri tenkt over. Herlighet, dette begynner jo allerede i barnehagen! «Kan du sende meg den hudfargede fargeblyanten?» Når vi lærer barn at «hudfarget» betyr beige, lærer vi dem samtidig at dersom folk har andre farger på huden, så er det unntak fra hovedregelen, og de er annerledes. Det er ikke bare navlebeskuende, det er jo feil. Folk som er lyse i huden, er tross alt i mindretall i verden. Da er det ganske rart å ta utgangspunkt i den hudtonen du selv tilfeldigvis har, noe så subjektivt, når det er snakk om noe objektivt. Si oransje, si beige, si lysebrun. Bruk et ord som faktisk forteller hvilken farge det er snakk om. Vi ville da aldri sagt at et bygg var «hårfarget». Hår kan jo ha mange farger. Er bygget brunt, svart, rødt, grått, gult eller hvitt? Det ville vært helt meningsløst å si at noe var «hårfarget», og det er helt meningsløst å si at noe er «hudfarget».

-Slutte å snakke om demonstrasjonene her hjemme fra et smittefareperspektiv. De brøt ikke mot smittevernbestemmelsene, ifølge jussprofessoren og politiadvokaten, og deltagerne tok sine forholdsregler med munnbind og håndsprit, og det hele foregikk utendørs. Smittefaren er nok større når folk sitter tett sammen på barer og drikker øl i timevis, men det er det selvfølgelig ingen som klager på. Dessuten er det slik at i et globalt og historisk perspektiv, har rasismen tatt så uendelig mange flere menneskeliv enn Corona-viruset. Det er selvsentrert og smålig å fokusere på smittesiden i stedet for selve saken. Jeg vet at saken er ubehagelig å forholde seg til, og derfor er det lett å bare avskrive hele greia og gjemme seg bak pandemien, men dette er tross alt et mye større og viktigere formål. Nå har vi akkurat opplevd en krise, hele verdens befolkning, som har gjort det tydelig at alle land og mennesker i verden er i samme båt, vi er like. Det er mer åpenbart enn noen gang før at vi må samarbeide for å få bukt med virus. Det samme gjelder selvfølgelig når vi skal kjempe mot rasismen. Vi må heie og hjelpe hverandre framover, ikke holde hverandre igjen.

Se der, alle disse punktene går på å ikke gjøre ting. Så enkelt! Vi bare lærer oss å tenke over dem, unngå dem og bli ferdig med dem. Det er jo ingenting i verden som er så lett som å ikke gjøre noe!

Så kommer vi til sånt man faktisk kan og bør gjøre.

-Signere denne underskriftskampanjen hos Amnesty, og denne hos Change, som begge gjelder George Floyd, og denne for Breonna Taylor (her kan man bruke 01000 som postnummer). Det er faktisk det aller, aller minste man kan gjøre, det å sette navnet sitt på ei liste, for å vise at man ikke synes politiet bør kunne ta livet av folk helt uten videre. Vi som er hvite i huden, kan ringe politiet når vi føler oss truet. Hvem ringer du til når det er politiet som utgjør trusselen? Ved å skrive under på slike opprop, viser vi at vi bryr oss om den urettferdigheten som rammer andre. For oss handler det om 30 sekunder med tastetrykk, for andre handler det om liv og død.

-Lese seg opp på det som skjer, lytte til det som blir fortalt, og så videreformidle det.

-Donere penger til Black Lives Matter-bevegelsen, her.

-Se serien Dear White People på Netflix. Den både underholder og utfordrer, og jeg har lært mye av den. For ei lang liste med andre ting man kan se på, høre på og lese fra folk med mye mer oversikt enn meg, klikk her.

-Snakke med barn om at folk ser forskjellige ut, og kjøpe mer varierte bøker til dem, med bilder av personer med flere hudtoner. Jeg bladde for eksempel i denne i hylla på postkontoret i går, og den virket helt nydelig! (Det finnes sikkert en masse andre gode eksempler der ute – om det er noen foreldre som leser, må dere gjerne tipse.)

-Våge å si folk imot når de sier tankeløse ting. Som regel er det ikke egentlig rasisme som motiverer slike utsagn, det er bare uvitenhet, det er latskap, det er dårlige vaner, det er systemet som omgir oss. Ingen er født rasist, men alle blir født inn i et system, og systemet kan være rasistisk, uten at man merker det. Det er ikke vår feil, men det er vårt ansvar å gjøre hva vi kan for å forandre det. Vi må begynne med oss selv og med våre nærmeste.

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet, om dere har flere tips til hvordan vi kan bidra i kampen for rettferdighet og likeverd. Som nevnt innledningsvis er jeg ingen ekspert, jeg er bare en vanlig person som tilfeldigvis har hvit hud og som gjerne vil hjelpe til, hvis jeg kan.

Hva er det Edmund Burke skal ha sagt?
«The only thing necessary for the triumph of evil, is for good men to do nothing».

Eller, som vår egen Arnulf Øverland har skrevet:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer deg selv.»

Dette vet vi.
Nå er det på tide at vi får opp øynene og prøver å skape endring.
Alle sammen, sammen.

– – – – –
In other words: My thoughts on the protests these days, from a Norwegian point of view, with examples of how these happenings are reflected here, and how we can help. I’m no expert, and I have a tiny platform, but if I can use it to promote an anti-racist standpoint and maybe make someone think, I want to try. I’m sorry, I’m all tapped out from writing this, so I don’t have it in me to translate it all. I just want white people to be cautious of what they say and what they do, and join me in making an effort, however small, to create a better world for everyone.