Fint i det siste

Postet den 12. mai 2021 av Synne Cinnamon

Det går opp og ned for tida, naturlig nok, men her kommer det hverdagsgleder og vårgleder på rekke og rad. Dette er et utvalg av sånt som har fått meg til å smile i løpet av den siste måneden!

Lodne knopper på busker og trær, som etterhvert er blitt til blomster og blader.

Omtenksom post fra ei venninne, med blant annet hjemmestrikkede raggsokker som ikke er i ull. Perfekt for meg!

Årets første pinneis i en park. Dette var 10. april, og jeg startet sesongen med en lakrisvariant. Siden den gang har vi nok spist åtte is til, tenker jeg, og smakt oss gjennom de fleste av vårens nyheter. Er det sol, vil jeg ha is!

Fargen på denne coleusen etter litt tid i vårlys i vinduskarmen.

Denne lille gjengen, som holder til i nabolaget og tar en fredagspils sammen, utendørs og med god avstand, når det er fint vær. Blir glad av synet!

(Jeg måtte rett og slett spørre om å få ta et bilde av dem en gang jeg passerte, og de humret og syntes det var hyggelig.)

Nybakt, hjemmelaget brød.

Lukta etter et regnskyll.

Øl på balkongen når værforholdene har ligget til rette for det. (Med andre ord ikke særlig ofte i løpet av april eller mai så langt, haha, men en gang iblant!)

Gamle bygg, åpne dører og fine bakgårder.

God te. (Noen har kanskje allerede sett dette bildet på Instagram?) Det er gøy å sammenligne flere!

Nå drikker jeg enda mer te enn før, og det er vel ikke annet å vente når jeg har jobbet i tebutikk i et halvt år, hoho! Jeg har forresten lært at man kan fjerne koffeinet i te ved å la den trekke i 30 sekunder i en kopp og slå ut dette første vannet, for 80 % av koffeinet frigis i løpet av det første halve minuttet. Så kan man trekke teen som vanlig, og fint sette til livs ei hel kanne utover kvelden, uten å måtte bekymre seg for nattesøvnen. Praktisk!

(Egentlig har jeg aldri vært plaget av koffein på kveldstid, men nå har jeg også lært at koffeinet i te tas opp i kroppen mye saktere enn koffeinet i kaffe, så der kaffen har en virketid på omtrent tre timer, fortsetter teen å påvirke oss i opptil ti timer. Da er det kanskje dumt å ta sjansen på å drikke en liter te mellom klokka ni og ti, hoho.)

Denne katten, som har fått sitte urørt på St. Hanshaugen i mange år, og som alltid gjør meg glad når jeg går forbi.

Rødvin og lesetid til kvelds.

Et besøk på byens nyåpnede franske bakeri! Jeg fikk snakket litt fransk og kjøpt med meg noen skikkelige godsaker!

Et syprosjekt som nå er fullført og blitt til en kjole, som bare venter på å få svinge seg.

Følgende SMS fra spesialisten som har fulgt meg opp etter koniseringen: «Den siste celleprøven viste regelmessige celler og var negativ for høyrisiko-HPV. Det betyr at det ikke er risiko for utvikling av alvorlig celledeling, og tilstrekkelig med ny celleprøve om tre år.» Hurra! Nå er jeg offisielt ferdig med dette, halvannet år etter at de fant celleforandringene. En lettelse.

Rosa skyer…

…og hvit magnolia…

…og gul løvetann.

(Dette bildet føles veldig blogg anno 2010, haha!)

3D-puslespillet, som noen kanskje husker fra noen år tilbake. Nå var det på tide å ta det fram og sette det sammen igjen. En gøyal utfordring, og en perfekt pandemi-syssel!

Kveldssol på soverommet.

Ellers har det jo blitt bittelitt mer legitimt å omgås andre her i Oslo, så vi har faktisk hatt besøk her hjemme TO GANGER hittil i mai. Sjokk og vantro, haha! Først tre personer på arbeidernes dag – planen var egentlig å være utendørs, men da vi hadde sittet ute i regn og vind og sagt «det gir seg nok snart» i en hel time, måtte vi til slutt bite i gresset og flytte inn. I stua vår er det plass og seter nok til at vi kunne fordele oss utover og holde avstand, og det ble en intenst hyggelig kveld.

Jeg hadde bakt, ettersom jeg endelig hadde en anledning igjen! Havrekjeks etter denne oppskriften, med tranebær i stedet for rosiner. De blir altså så gode!

Helga etter hadde vi to personer på besøk, et vennepar som vi pleier å spille brettspill med. Nå var det nødvendigvis flere måneder siden sist, men endelig kunne vi ta opp igjen Time Stories-tråden – selvfølgelig med håndvask og avstand og separate skåler for snacks og det hele, men likevel. Vi feiret med portvin og lyktes med oppdraget vårt, så det var veldig vellykket.

Nå gleder jeg meg til å treffe familien i helga, for vi får låne en bil, så da kommer vi oss til hytta selv om vi ikke kan ta kollektivtransport. Dessuten gleder jeg meg til en liten 17. mai-feiring på mandag, med et knippe fine folk. Det føles utrolig godt å kunne være litt sosial igjen, selv når vi følger alle regler og restriksjoner – bare det å høre andre stemmer enn våre egne her hjemme, for første gang på veldig lenge, har vært skikkelig fint.

Ja, og så er jeg tilbake på jobb, ettersom butikkene i Oslo fikk gjenåpne på torsdag. Stas! Det var så hyggelig å være der igjen, og kunne ta imot kunder som hadde savnet oss og som trengte påfyll. I slutten av forrige uke lå det en sky av lettelse over byens handlegater, med vidåpne dører og fargesterke stilt overalt. Noen hadde til og med pyntet med røde løpere, flagg og ballonger. Gleden er stor! Vi er mange som har vært permittert denne våren, og nå er det godt å være i gang igjen.
Selv jeg, som stort sett skyr unna butikker, og som aldri handler bare for å handle, er glad for denne utviklingen. Nå kan jeg fylle på med telys og kronelys, for det er tomt her hjemme, og med fuktighetskrem og sjampo, for de jeg liker best, er det få steder som har. Det har vært veldig rart å bo i en by uten butikker i to måneder, og det handler ikke egentlig om å kjøpe ting, men å ordne ting. Nå kan jeg endelig ramme inn noen bilder og bytte ut den ødelagte belysningen på balkongen, nå som jeg faktisk får tak i det jeg trenger. (Jeg er veldig glad for at jeg ikke var nyinnflyttet et sted eller sto midt i et oppussingsprosjekt da butikkene måtte stenge, for eksempel!) For første gang på leeenge er hverdagen blitt et hakk enklere i stedet for vanskeligere, og det føles som en liten gave, haha.
Nå må vi bare vise oss tilliten verdig, gjennom resten av fridagene og festdagene i mai, slik at Oslo og landet for øvrig kan fortsette åpningen framover mot sommeren. Jeg orker ikke å tro eller håpe, men jeg krysser fingrene!

Riktig god langhelg, alle sammen! Kos dere!

– – – – –
In other words: Up and down it goes these days, but here are lots of things than have made me smile over the past month! Please use the translation widget for an English version.

«Ingen plasser ledig.»

Postet den 7. mai 2021 av Synne Cinnamon

Vi har nylig mistet en god nabo, og det er ikke plass til oss i bisettelsen. Det er ikke så rart, 45 plasser er jo ingenting. En person som har levd et langt og innholdsrikt liv, som hadde barn og barnebarn, som hadde studievenner og kolleger, som bodde i flere byer og flere land, har gått bort. Da holder det ikke med 45 plasser. Det dekker bare en brøkdel av alle som vil savne damen som bisettes til uka. Det er ordentlig trist at det siste året i livet hennes var preget av pandemien, at hun knapt traff noen. Hun ble 84 år, og var skarp til det siste – og hun ville vært sosial også, om det hadde vært mulig. Hun likte søndagsmiddager med familien og portvinstreff med venninnene sine.

Vår hyggelige, blide nabo var reflektert og hadde humor. Hun var glad i vin, og syntes det var stas at jeg var sommelier. Vi snakket om gode restauranter i Oslo, for hun likte å gå ut og spise. Hun fikk vintips og te av meg, og jeg fikk oppskrifter av henne. Hun hengte blomster på dørklinka vår iblant, og jeg pleide å legge kort på dørmatta hennes. Når jeg var på besøk, hadde jeg med meg vin til oss, og hun viste meg gamle bilder, og vi var enige om at klesstilen var mye finere før, hoho. Hun hadde arbeidet som lærer, og hun hadde bidratt som frivillig i Uganda. Hun hadde studert fransk i Paris, akkurat som meg, og hun pleide fortsatt å snakke med en fransk venninne på telefonen med jevne mellomrom.

Nå lurer jeg på om denne venninnen får vite at hun er gått bort. Jeg lurer på hvor mange som gjerne skulle vært med i bisettelsen, hvor lang ventelista hos begravelsesbyrået er. Jeg lurer på hvor mange eldre som uansett ikke kan melde seg på over nett eller strømme seremonien. Det blir ekstra tydelig i slike tilfeller at denne pandemien hindrer oss i å samles når vi trenger det som mest.

Jeg skulle ønske at jeg hadde besøkt naboen vår flere ganger i løpet av det siste halvåret, men etter at jeg begynte i tebutikken og ble mer utsatt, turte jeg ikke å ta noen sjanser med tanke på hennes skrantende helse. Vi snakket sammen på god avstand når vi møttes i oppgangen, og hun var interessert i å høre om den nye jobben. Hun spurte alltid hvordan det sto til, og hun kommenterte gjerne på håret eller antrekket mitt – hun pleide ofte å si at jeg var «så slank og fin og pen i tøyet», hihi. Hun var kvikk og oppmerksom og snill mot dem rundt seg, til og med når hun selv hadde problemer med ett og annet. Sånn håper jeg at jeg selv kan bli som gammel, og sånn kommer jeg til å huske henne.

I dag vil jeg bare sende en ekstra tanke til alle som har mistet noen i løpet av denne pandemien. Jeg kan bare tenke meg hvordan det føles å se at det ikke finnes ledige plasser hvis det er snakk om et familiemedlem eller en nær venn, for eksempel. Det er faktisk helt unaturlig å sette grenser for hvor mange som får samles og minnes et menneske. Når dette er over, kan vi alle endelig tilbringe tid med hverandre igjen. Tid sammen er tross alt det beste vi har.

– – – –
In other words: Our good neighbour recently passed away, and there is no room for us at the funeral, since there is a 45 person limit because of the pandemic. That’s nothing when a person has lived 84 years and meant something to many people. I just want to send an extra hug to everyone who has lost someone during this past year.
Please use the translation widget for an English version.

Et langt og rotete innlegg med sånt jeg vil dele akkurat nå

Postet den 25. april 2021 av Synne Cinnamon

Hei fra permitteringsland! Vi begynner med det negative, og så blir vi ferdige med det.

Jeg har vært permittert i hele april så langt, men håper å kunne begynne på jobb igjen den første uka i mai. Det var naturlig nok kjedelig med forlengelse, men jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg forsøker å ta på meg flere frilansoppdrag, og jeg smaker på te og leser om te, slik at jeg kan føle meg oppdatert når jeg er tilbake i butikken. For øvrig har jeg heldigvis fått dagpenger igjen, og denne gangen måtte jeg bare vente i en måned. Nå er det bare å krysse fingrene for at hovedstadens forretninger får åpne igjen snarest mulig. Det er vel ny pressekonferanse på tirsdag, etter hva jeg forstår.

Det blir ikke bryllup i år. Usikkerheten er for stor, det er helt umulig å planlegge. Vi utsetter, for andre gang, nå til 2022. Det er trist, men det føles riktig. Alt er uforutsigbart, ingen vet hvordan vaksineringen vil gå, og mediene forteller stadig om nye mutanter, nye bivirkninger, nye forsinkelser. Det er en stor påkjenning å skulle forholde seg til alt dette og hele tida lure på hvor langt vi trolig har kommet i oktober, hvilke restriksjoner som vil gjelde da, hvor mange vi kan samle. Om så vaksineringen går helt etter planen, er det fortsatt mye vi må vente med til vi vet sikkert, og til vi selv har fått vaksinen. Nå sier de at vår aldersgruppe vil være ferdigvaksinert i juli eller august, noe som betyr at vi – i aller beste fall – må haste-organisere en hel del de siste to månedene. I verste fall må vi tenke på pandemien hele veien, og tilpasse oss enda mer enn vi har måttet gjøre allerede, og ha viruset i bakhodet på selve dagen. Det vil jeg absolutt ikke. Det er nok å tenke på som det er, hoho. Jeg synes vi fortjener en lystbetont og hyggelig planleggingsprosess, og at vi fortjener å få venner fra utlandet på besøk, og at vi fortjener en feiring som blir slik vi har ønsket oss, og at vi fortjener å kunne slappe av i vårt eget bryllup. Det er ikke gøy å utsette, enda en gang, men det er riktig for oss.

Det er rare tider. Jeg kjenner det skikkelig godt nå, at denne situasjonen ikke er holdbar i lengden, selv for meg, som tross alt er heldig. Den konstante uvissheten og den evigvarende unntakstilstanden gnager og tærer på en. Oslofolk har som regel sluttet å si «det går bra etter forholdene» eller «jeg kan ikke klage» når noen spør – nå sier de «det går vel greit» eller «vi holder jo ut». Det er lite å glede seg over og omtrent ingenting å glede seg til. Tungsinnet kommer og går. Jeg er ikke syk, og heller ikke psyk, men jeg har det ikke bra. Jeg har ingen energi, ingen tiltakslyst, ikke noe overskudd. Jeg gjør det jeg må for å få hverdagen til fungere, men ikke stort mer, for mye kjennes litt meningsløst oppi det hele. Sånt som vanligvis virker inspirerende, er nå demotiverende. Jeg har sluttet å tro på at det vil ordne seg, liksom. Oslo er ikke til å kjenne igjen, Oslo blir kanskje aldri helt som før. Jeg kjenner ikke igjen meg selv heller. Det er som om personligheten min er blitt visket ut. Jeg treffer ikke venner, jeg er aldri på besøk, jeg får aldri besøk, jeg går aldri på kafé, jeg går aldri på restaurant, jeg tar aldri en øl eller et glass vin ute, jeg går aldri på kino, jeg går aldri på konsert, jeg feirer ikke bursdager, jeg bruker ikke leppestift, jeg er aldri på reise, jeg går aldri på fest, jeg har aldri grunn til å pynte meg. Hvem er jeg, egentlig? (For noen er jo dette helt dagligdags, men for meg er det helt unaturlig. Vi som er unge voksne i Oslo sentrum, bor her fordi vi har valgt oss en urban, aktiv og sosial livsstil. Det livet har stått på vent i over et år, det er vi blitt frarøvet av viruset. Dette varer og rekker, og det er ordentlig ubehagelig å være helt fremmed for seg selv.) Iblant må jeg minne meg på at denne personen ikke egentlig er Synne. Det er pandemi-Synne. Hun er min stedfortreder gjennom denne krisen, og grunnen til at hun ikke gjør noe som helst, er at hun ikke har noe valg. Hun bare holder ut, og noen ganger har hun mer enn nok med det.
Jeg har følt meg litt alene om disse tankene, og jeg har prøvd å skyve dem vekk, for man skal jo ikke klage, og jeg vet at jeg egentlig er veldig privilegert. Kanskje jeg bare takler dette dårligere enn andre, har jeg tenkt. Kanskje det bare er meg. Selvfølgelig er det ikke bare meg! Vi er bare ikke vant til å være åpne om sånt. Det viser seg at det finnes et ord for hvordan mange av oss har det for tida: Languishing. Vi visner. Vi visner, men vi er i det minste sammen om det. Et enormt antall mennesker har det slik, rundt omkring i hele verden. Det er greit å vite at man ikke er den eneste.

Sånn, det var det negative. Nå rister vi det av oss og går vi videre til det positive.

– Våren er her for alvor! Nordavinden røsker i veggene, men himmelen er blå, og trærne har begynt å blomstre! Jeg så de aller første rosa blomstene i forrige uke, og var selfølgelig raskt ute med kameraet, haha.

– Nå kan man starte dagen sammen med Kristopher Schau. Det nye radioprogrammet GodMorgenFrode går ut på at Kristopher vekker sin venn Frode ved å ha livesending i en time hver morgen, mellom åtte og ni. Dette passer kanskje best for dem som kjenner til disse gutta fra før, for eksempel fra det legendariske Kvegpels på Radio Nova, eller fra podcasten 80 prosent. Konseptet i prøvefasen, og det er egentlig en ganske snever og personlig affære, hoho, men jeg synes det er veldig hyggelig å høre på.

– Jeg er blitt veldig glad i genmaicha, en type japansk grønn te som er tilsatt ristet ris! Kuriøst og kjempegodt, hoho. Dette er hjemmekontor-teen min for tida!

For å komme til neste punkt, må jeg fortelle om en slags musikklek vi iblant hygger oss med her hjemme. I praksis sitter vi i sofaen med en øl og spiller ting for hverandre, haha, men la meg forklare konseptet for dere. Man velger annenhver låt, og det beste er å ha tilgang til både ens private platesamling(er) og en strømmetjeneste som Spotify, pluss Youtube hvis det kniper. Da kan man finne det meste som måtte dukke opp! Enten kan man begynne med en tilfeldig låt og la seg lede til neste av assosiasjonene man får, eller man kan ha et bestemt tema som man tar utgangspunkt i. Fra store, diffuse emner som kjærlighet («love» må være nevnt i teksten) eller reise (et transportmiddel må være nevnt i teksten), til mer spesifikke ord (eksempler: money, sky, lady, tree, shoes, rose – norsk er også lov). Dette kan vi holde på med i mange timer! Man vet aldri hvor man ender opp, for plutselig hører man et riff som minner om et annet, eller en bisetning får det til å lugge i hukommelsen, og man hopper videre til en heeelt annen musikksjanger eller epoke i livet. Fra Kaizers til Kinks, fra Dimmu Borgir til Beatles, fra Pink Floyd til PUSA, fra David Bowie til Beastie Boys, fra Neil Young til NOFX, og alt derimellom, i løpet av en time eller to. Guilty pleasures, listepop fra barndommen, hits fra russetida, den sangen fra den reklamen, den låta man egentlig ikke liker. Alt er lov, så lenge assosiasonen kan forklares eller låta har en tilknytning til temaet. Det er ingen konkurranse, det er bare en morsom aktivitet for folk som er glade i musikk, som alltid fører til mimring, nye opplevelser og interessante samtaler. Tips, tips!

Så til poenget: Vi kjørte musikklek på lørdag kveld. Da var temaet bar/pub, ettersom vi har bodd i en by uten øl i snart et halvt år i strekk, hahahuff. Vi var innom mye forskjellig, og jeg kom på Delillos-låta UT, som jeg har på samleplata Festen er ikke over, det er kake igjen fra 2005. Da vi hørte på den, innså vi at dette er den perfekte nå-er-vi-så-lei-av-denne-pandemien-låta! (Det er bare å bytte ut «ville» med «måtte» her og der i teksten, og så har du oss.) Et hyggelig gjenhør, en festlig video med alle de ulike stilene, og en svært passende sang å synge på for tida. «Jeg vil gi en gammel venn en klem, jeg vil bli til det stenger og kanskje enda litt lenger, på en sofa i et uansvarlig hjem.» Jaaaaaaaa.

(Forresten: Et par dager senere ble låta tilfeldigvis sitert i en kronikk i Dagsavisen, og så nevnt på Dagsnytt18 samme kveld. Morsomt!)

– Da det ble varmt nok til at jeg kunne sykle i stedet for å ta kollektivtransport, fikk jeg endelig gått til frisøren igjen. Luksus! Dette bildet er fra forrige lørdagskveld, for som dere vet, pynter vi oss da. (Har man ingen anledninger, får man lage dem selv!) Den kvelden ble det leppestift, cat eyes og en vintage-topp i silke, pluss orden på toppen, og det føltes bra.

– Jeg ser The Mandalorian på Disney+ nå. Bedre sent enn aldri! Det er dødsbra, og ungen er faktisk så søt at jeg får helt åndenød.

– Jeg vurderer å prøve meg på Instagram live en dag, for å liksom kunne prate litt med folk der? Hadde det vært hyggelig, eller bare rart? Skulle jeg snakket norsk eller engelsk? Kanskje jeg må spørre meg for litt i stories først. Tanken har slått meg, i hvert fall.

– I går hadde jeg invitert en liten gjeng til å prøve et slags digitalt escape room, eller en form for nettbasert skattejakt, som en leser tipset meg om tidligere i vår. (Takk igjen, IK!) Jeg koste meg, dette var gjennomførte greier! Det finnes to til, som jeg også har lyst til å forsøke. Alle sammen ligger her!

– Faren min har fått time for første vaksinering! Jeg har også flere tanter og onkler i den kategorien, og én venn på min egen alder, som jobber på sykehus, som har fått sin første dose. Det går faktisk framover, selv om det ikke alltid føles slik, og selv om det skjer sakte.

Nå er det deres tur! Jeg kunne trenge en oppmuntring, faktisk. Kan ikke dere fortelle meg om noe fint som har skjedd i det siste, eller linke til noe hyggelig? Det ville jeg satt stor pris på!

– – – – –
In other words: In short: 1) I am trying to make the most of this month, until I get to go back to work, hopefully in the beginning of May. 2) We have decided to postpone our wedding until 2022. It is not fun, but it’s the right thing for us. 3) This lockdown is lasting forever and taking its toll. I am not ill, physically or mentally, but I am also not well. At least there is a word for it (languishing), and I’m not alone. The rest of the post are some recommendations, but the podcast and the song is in Norwegian, I’m afraid. The tea is called genmaicha (with rice! so good!) and the digital experience is found here. If you have something you’de like to share, bring it on!
For an English version, please use the transtation widget.

A Saga staycation

Postet den 16. april 2021 av Synne Cinnamon

Mars var en tøff måned. Det var da jeg mistet håpet, og jeg har ikke funnet det igjen. Jeg forklarte jo litt i dette innlegget, og i slutten nevnte jeg at vi hadde skaffet hotellrom, for å få et avbrekk oppi det hele. La oss ta en titt på vår lille staycation!

Det er ikke stort man trenger å pakke når man bare skal tilbringe ett døgn et annet sted i sin egen by, men jeg tok selvfølgelig med meg en fin vintagekjole, slik at jeg kunne skifte til kvelds. Det var jo lørdag!

Vi kledde godt på oss, tok sekkene våre på ryggen og gikk tvers gjennom Oslo, til et av byens få åpne hoteller, som tilfeldigvis også var et sted jeg har vært nysgjerrig på en stund: Saga på Frogner!

Saga er et lite, uavhengig hotell i en gammel bygård, med en blanding av ny design og klassisk arkitektur. Både stilig og sjarmerende!

Jeg liker som regel de gamle greiene best, som denne trappa.

Både baren og restauranten på hotellet var stengt, så klart, og vi brukte munnbind når vi begevet oss rundt i fellesområdene, men rommet var fint og fritt og bare vårt, hoho!

Her hadde vi alle bekvemmeligheter, som kaffemaskin, myke morgenkåper og en minibar der vi kunne legge vinen vår kaldt. Vi tok oss en rask ettermiddagskaffe, hang opp finklærne og la flaska på kjøl, og så var det på tide å stikke ut i Frogner-gatene.

Vi gikk på rusletur, på oppdagelsesferd i en bydel vi ikke besøker så ofte, og latet som at vi var på ferie.

Vi ser Uranienborg kirke godt fra kjøkkenvinduet vårt, og nå så vi den på nært hold!

Vi har et vennepar som bor i dette området, så vi hadde tipset dem om at vi skulle til deres kant av byen. Vi møttes i parken og tok en øl, på hver vår benk med god avstand mellom.

Det ble til og med en liten dram på oss, i godt merkede kopper!

Som dere ser av bildene, lå det fortsatt snø på dette tidspunktet, og det var ganske kjølig og fuktig vær. Etter halvannen time utendørs var vi alle kalde til beinet, men det var verdt det, for det er jo ikke ofte man ser andre mennesker for tida!

Da vi kom tilbake til hotellrommet, skrudde vi opp varmen, og så skiftet vi til kveldsklærne vi hadde tatt med oss. Som noen av dere kanskje husker fra Instagram, så jeg slik ut denne lørdagen.

Denne vintagekjolen har jeg vært så heldig å få av en venn av familien, sammen med flere andre superfine plagg. For et privilegium! Uansett, har man ikke lenger noen anledninger til å bruke slike kjoler, så må man bare lage dem selv, haha!

Nå var det på tide å åpne vinflaska.

Vi hørte på musikk, tok et slag kort og snakket om livet.

Med andre ord gjorde vi egentlig akkurat det samme som vi kunne gjort i vår egen leilighet, men det er likevel kjekt med andre omgivelser! Dessuten bestilte vi pizza fra et sted som vanligvis ligger for langt unna oss, Arte Pazza, og vi så på lineær-TV. Det føles alltid eksotisk, haha, ettersom vi ikke har TV-signaler hjemme! Så tok vi kvelden relativt tidlig, og sov som to steiner i den myke hotellsenga.

Neste morgen var det tid for hotellfrokost, også kjent som noe av det beste som finnes! Dette var naturlig nok en litt tilpasset versjon, der vi bestilte tid og brukte munnbind og valgte blant porsjoner pakket inn i plast, men likevel føltes det som en skikkelig luksus. Müsli og yoghurt, nystekte rundstykker, egg, røkelaks, moden ost, fersk hummus og grønnsaker – ja, takk! Vi brukte hele vår tilmålte tid og spiste opp rubbel og bit.

Kaffen tok vi med oss opp den fine trappa, tilbake til rommet…

…og så drakk vi den i senga og spiste en liten godbit til, som vi hadde smuglet med oss opp fra frokostsalen. Omnomnom.

Snart var det på tide å vende nesa hjemover, så vi pakket sammen og sjekket ut, svært fornøyde med oppholdet og avbrekket. Takk for oss, Saga!

Vi tok sekkene våre på ryggen og gikk tilbake gjennom byen, hjem til østkanten, noe som tar omtrent en time. På veien fikk vi solskinn, og jeg så årets første snøklokker i et bed på Bislett! Hurra!

En ypperlig avslutning på den lille utflukten vår.

Det har nå gått litt over en måned, og Oslo er akkurat like nedstengt, men nå er det i hvert fall stadig flere blomster å se rundt omkring, og man kan kjenne sola varme. Man trenger jo ikke egentlig håp for å kunne sette pris på våren – akkurat som man ikke trenger å dra så langt for å føle at man er på ferie!

– – – – –
In other words: A month ago, when we lost hope, we booked a little staycation at one of Oslo’s very few open hotels. We couldn’t really do anything else there than we do at home, haha, but it was a lovely little break nonetheless! Please use the translation widget for an English version.

Easter 2021

Postet den 7. april 2021 av Synne Cinnamon

Fem dager med fri gjorde veeeeldig godt akkurat nå, altså. Her kommer en rapport og et bildedryss fra min påske!

I ferien har jeg prøvd å tenke minst mulig på pandemien og permitteringen, legge vekk mobilen og ikke følge med på nyhetene. Vi har også forsøkt å unngå steder med mye folk og situasjoner der vi kommer tett på andre. (Butikker, serveringssteder og kulturinstitusjoner har jo stengt uansett, og man tar jo ikke kollektivtransport med mindre man må.) Jeg har faktisk hatt flere dager på rad der jeg ikke har trengt å bruke munnbind i det hele tatt, og det er luksus i seg selv! Jeg hadde behov for et avbrekk, litt pandemi-fri, og da er jo egentlig påsken perfekt. Få forberedelser og forventninger, ingen kort eller gaver eller store måltider, bare ro og kos. Ja, takk.

Vi har sovet lenge og spist sene, store frokoster…

…og Jonasflotte har laget scones…

…og til kaffen har vi spist snop og hørt på Påskelabyrinten.

Vi har gått lange turer, blant annet rundt Akershus festning…

…og tatt obligatoriske Kvikk-Lunsj-pauser i vårsola…

…og gledet oss over fin utsikt over Oslofjorden fra festningsmurene.

Utsikten fra balkongen vår i solnedgangen er heller ikke til å kimse av, da. Skål for ferie!

Vi lette etter påskeegg på påskeaften, som alltid! Jeg er så glad i denne tradisjonen!

De siste dagene i påsken kunne vi treffe deler av familien, og det var mer enn tre måneder siden sist, så jeg er så glad for at vi fikk det til – på en vi-tar-ingen-sjanser-og-følger-alle-restriksjoner-måte, selvfølgelig.

Det ble grilling i hagen og en dram på trammen…

…og oppdagelsesferd med Fiona, min tre år gamle niese…

…og påskeverksted, hoho.

Noe av det vi lagde, kunne vi siden spise.

Den aller fineste pynten hadde Fiona allerede laget i barnehagen, så klart… Dusken til høyre var årets vinner.

Én ting fra påskeverkstedet tok vi også med oss hjem igjen! Den siste kvelden i ferien så vi en episode Poirot, med lys i årets nye, hjemmelagde, SUPERFINE lykt, haha.

Forresten så har vi fortsatt påskesnop til overs, så jeg tar meg noen biter marsipan til kaffen også denne uka, og holder litt fast ved feriefølelsen på den måten.

Dessuten har vi litt ekstra god øl igjen! Jonasflotte fikk nemlig en liten påskepresang av meg, i form av vintage ale fra Fuller’s, som jeg ble veldig positivt overrasket da jeg fant på polet. Vi har ikke smakt på den ennå, men jeg gleder meg, og esken var så stilig at den måtte få stå framme en stund.

Ellers har vi løst kryssord og krimgåter, lest i timevis, sett gode filmer (introduserte Fiona for Min nabo Totoro!) og skålt med venner og familie gjennom skjermen. Det ble noen skikkelig fine dager med lave skuldre og høy kosefaktor, og det var akkurat det jeg hadde behov for.

Håper dere også har hatt det fint i ferien! Hvordan ble din påske?

– – – – –
In other words: What my Easter holidays (five days off, such a treat!) looked like this year – please use the translation widget for an English version!

One year after

Postet den 12. mars 2021 av Synne Cinnamon

Så var det gått et år. Det er nesten ikke til å tro, og jeg skal være ærlig. De siste ukene har vært ekstra tunge. Kanskje fordi underbevisstheten vet nettopp det, at vi nå har mistet et helt år som vi aldri får igjen. Kanskje fordi vi er inne i enda en unntakstilstand med ekstra strenge restriksjoner, som nettopp ble forlenget. Kanskje fordi jeg rett før den nye nedstengningen faktisk valgte å forlate en situasjon der jeg følte at smittevernet ikke var godt nok ivaretatt, og det viste seg i etterkant at en person til stede var bekreftet smittet. Kanskje fordi en hurtigtest var nødvendig før jeg kunne gå på jobb igjen etter å ha fått den beskjeden, slik at jeg i forrige uke måtte ut med tusen kroner for å få en pinne dyttet opp i hjernen, haha. (Testen var heldigvis negativ, men det var en påkjenning likevel.) Kanskje fordi dette vanligvis ville vært en herlig tid på året med mye sosialisering, om vi hadde fått omgås i det hele tatt. Kanskje fordi det nå er mer enn fire måneder siden skjenkestoppen ble innført igjen, og mange serveringssteder ikke har hatt åpent siden da, og dette ikke lenger bare er en krise for bransjen, men en katastofe. Kanskje fordi jeg begynner å bli sår bak ørene av å bruke munnbind på jobb i mange timer i strekk flere ganger i uka. Kanskje fordi vi egentlig skulle feiret bursdagen til min lille niese på søndag – hun fylte tre år, og resten av familien kunne være sammen-på-avstand, mens vi satt her hjemme og vinket gjennom skjermen. Kanskje fordi jeg kjenner folk som har stått uten jobb i tolv måneder. Kanskje bare fordi absolutt alt er så krevende i hverdagen, og fordi det har vart så lenge, slik at det begynner å gå utover hud og hår og marg og bein og tålmodighet og tiltakslyst og det hele. Jeg kjenner at det knaker i sammenføyningene. Hvor mange ganger har jeg tenkt «dette var det siste vi trengte» i senere tid? Veldig mange.

Jeg kommer ikke til å skrive noen stor oppsummering av pandemi-året. Jeg oppsummerte første del av unntakstilstanden her, og det første halvåret her, og hele 2020 her. De som har lest disse innleggene, og som er innom bloggen jevnlig, vet omtrent hvordan året har forløpt. Jeg vil ikke gjenta meg selv for mye. Dessuten har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg er så sliten og lei, jeg er trøtt og trist hele tida. Jeg vil ikke bruke timevis på tilbakeblikk, jeg har nok med nuet. Overskudd er noe man hadde i gamledager.

For øyeblikket, ett år etter den første pressekonferansen, er situasjonen i Oslo verre enn noen gang. Høyere smittetall, strammere restriksjoner og mer oppgitthet enn noensinne. Vi har levd med tiltak hele året, og med lockdown i over et halvt år totalt, nå senest i mer enn fire måneder i strekk. Hver gang vi tror det ikke kan bli strengere, blir det nettopp det. Akkurat nå føles det aller mest frustrerende at vi ikke kan gjøre annet enn å holde ut. Hadde dette vært en jobb, ville jeg sagt opp. Hadde dette vært en fritidsaktivitet, ville jeg holdt opp. Hadde dette vært et forhold, ville jeg slått opp. Jeg har det ikke bra, ville jeg sagt. Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke mer. Problemet er at den muligheten ikke finnes. Vi har ikke noe valg, vi må holde ut. For hverandre, for dem som trenger oss. Vi står sammen, men vi står liksom ikke like stødig som før, vi begynner å vakle. Jeg vet at det blir bedre etterhvert, jeg vet at vi er på vei i riktig retning, men det føles ikke slik, det tar aldri slutt. Jeg har stunder der jeg nesten mister håpet av syne, og jeg kjenner at det kommer til å ta lang tid å hente seg inn igjen.

I løpet av de siste 365 dagene har jeg klemt tre personer som ikke er min samboer eller min aller nærmeste familie (når det har vært forsvarlig). Det var sånne spontane klemmer, det bare skjedde, fordi gjensynsgleden var så stor. Jeg vet akkurat hvem, hvor og når. Tre klemmer på et år. Når dette er over, skal jeg teppebombe omgangskretsen min med fysisk kontakt.

Joda, jeg vet selvfølgelig at jeg er skikkelig heldig, tross alt. Det er vi alle, som bor i et land med så mye plass, penger og tillit, når uhellet først er ute. Det kunne vært så mye verre, og mange land og byer og mennesker er langt hardere rammet, men pandemien påvirker faktisk alle aspekter ved tilværelsen her også. Hver bidige dag. Livet har stått på vent siden denne datoen i fjor, og det er lov å kjenne på en viss sorg.

Nå er det heller ikke bare meg selv jeg tenker på, selvfølgelig. Dette handler ikke bare om at det er demotiverende i lengden å ha så begrenset frihet, eller at det er kjedelig å måtte sitte hjemme hele tida, haha – det handler om alle som strever med å betale regningene sine, alle som er blitt permittert eller oppsagt, alle som er ensomme, alle barer og restauranter og hoteller og kulturinstitusjoner og fritidstilbud og kaféer og butikker som ikke får holde åpent, der noen skulle vært og hygget seg og holdt økonomien i gang, og andre skulle vært på jobb. Alt har stoppet opp.

Det er ordentlig nedslående å gå rundt i Oslo for tida. Tigerstaden er en spøkelsesby, med øde gater, strenge skilt, gitter, gråpapir og tomme lokaler overalt. Hvert eneste sted som forsvinner, representerer tapt inntekt og en drøm i knas. Det står folk bak, folk som sliter. Vi sliter alle sammen. Om man ikke selv bor i Oslo sentrum og har gjort det hele veien, tror jeg kanskje ikke det er så lett å forestille seg hvordan hverdagen her er, men det er greit, for jeg unner heller ingen andre å ha det slik. Jeg er glad for at jeg bor her, også nå, men iblant tviler jeg nesten på om byen og innbyggerne kommer til å klare å reise seg igjen, sånn på ordentlig. Det vil ta flere år, tror jeg.

For noen dager siden (før vi fikk mer snø) tok jeg en runde med kameraet. Her kommer en liten stemningsrapport. Slik ser det ut, og slik føles det, i hovedstaden vår akkurat nå.

Disse bildene er tatt i et begrenset område i løpet av en liten times rusletur, men sånn er det nå overalt og hele tida. Selv ikke sola gjør saken bedre. Byen blør. Det gjør vondt.

Jeg pleier vanligvis å fokusere på det positive, og etter at jeg hadde brukt kameraet aktivt for å dokumentere disse kjipe tingene en stund, sa det faktisk stopp av seg selv. Jeg ble kvalm og skjelven og ustø. Det er for mange tomme lokaler, for mange triste skjebner, for mye å ta inn. Jeg måtte stoppe opp og puste litt for å riste det av meg. Jeg måtte stikke innom et bakeri og gjøre et bildesøk på «cute kittens«. Jeg måtte gi Jonasflotte en ekstra stor klem da jeg kom hjem, og sette meg i sofaen med tekopp og kake. Sånt hjelper alltid, heldigvis.

Ja, for det er jo fortsatt de små tingene som lyser opp i mørket. Hverdagsgledene, hjemmehyggen og påfunnene. Vi gleder oss over stadig lysere morgener og kvelder, vi går turer og spiller kort, vi bruker de digitale mulighetene vi har, vi lager god mat og drikker importøl, vi pynter oss hver eneste lørdagskveld. Nå i helga hadde jeg bedt om fri fra jobb fordi jeg hadde planer, men de ble selvfølgelig utsatt da den nye nedstengningen kom, så nå tar vi et opphold på hotell i stedet. Vi er dødsslitne, vi fortjener et avbrekk. En ørliten staycation oppi det hele. En stor andel av Oslos hoteller er stengt, men vi fant et som er åpent og som ser veldig hyggelig ut. Selv om vi fortsatt ikke kan gå ut og gjøre noe som helst, selv om det egentlig bare er snakk om å bytte ut ett oppholdsrom med et annet, gleder jeg meg til å slafe på hotellrommet og til å skåle i champagne i kveld. Ja, det er faktisk det eneste rette på en slik miserabel merkedag. Det er vel Winston Churchill som er opphavet til følgende sitat: «I could not live without champagne. In victory I deserve it. In defeat I need it.» Dette har jeg hatt som livsfilosofi i årevis allerede, hoho. Denne årsdagen føles definitivt som et nederlag, men vi fortsetter å holde motet oppe og hodet hevet – og vi hever glassene i tillegg. Vi gjør det beste ut av denne krevende og sørgelige situasjonen, fremdeles, for det er det eneste vi kan gjøre. Våren og vaksinene kommer nok til slutt. Dessuten er det faktisk fredag. Skål.

– – – – –
In other words: Today it has been a whole year since the very first restictions hit us here, and that fact – and the state Oslo is in right now – is so depressing. Please use the translation widget for an English version.

My February

Postet den 1. februar 2021 av Synne Cinnamon

Februar! Som regel feirer jeg flere bursdager denne måneden, og jeg pleier å både bidra og delta under Oslo Vinfestival, og ting våkner liksom så smått til liv igjen etter en lang og stille januar. I år, derimot, blir det nødvendigvis en veldig rolig måned. Det er forsåvidt greit nok, for det er egentlig først i det siste at jeg har kjent meg mer som meg selv igjen, at jeg har begynt å gå såvidt i pluss i stedet for i minus på energibarometeret. Det føles veldig bra! Jeg fortsetter å ta det med ro framover, både for min egen del og som følge av pandemien, og håper at det er en hyggelig måned som ligger foran oss. Jeg skal i hvert fall gjøre det jeg kan for å gjøre den fin!

Blant annet har jeg planer om å…

– La stjernene i vinduene henge litt lenger, fram til det begynner å lysne utenfor vinduet mens vi spiser frokost.

– Nyte vinteren. Det er så lyst og friskt og pent ute! Vi pakker oss godt inn og går lange turer, og det ser ut som at det forblir kaldt og klart her i minst ei uke til.

– Glede meg over at måneden begynner på en mandag. Så ryddig! (Siden det bare er 28 dager i februar, vil forresten det samme skje i mars. Bonus!)

– Spise fastelavnsboller! Kanskje jeg skal bake dem selv i år?

– Skåle med fine folk i inn- og utland via diverse skjermer. Kanskje skal jeg til og med driste meg til å være sammen-på-avstand med et par venner igjen, for første gang siden før jul, ettersom den sosiale nedstengningen mykes opp ørlite grann senere denne uka.

– Sy et putetrekk av et stilig stoff jeg har hatt liggende i årevis.

– Se på de nye episodene av WandaVision etterhvert som de kommer på Disney+, og prøve å forstå hva som egentlig foregår der, samt se Steinar Sagens nye serie Maxitaxi Driver på NRKs nett-tv. Håper den er morsom!

– Spise middag ute når det blir mulig igjen (med alle gjeldende regler tatt til følge, så klart), og bruke noen kroner på et sted som sikkert vil sette pris på det.

– Jobbe i tebutikken i Bogstadveien fra klokka tre og utover på dager med følgende nummer: 1, 3, 9, 10, 13, 15, 16, 25 og 27! (Har fått høre fra venner og kjente om at det er kjekt å vite, så jeg kommer til å fortsette med denne oversikten. Det er så hyggelig med «besøk» på jobb!)

– Feire toårsdag som forlovet! (For lesere som har kommet til siden den gang, ligger historien om ringen her, hihi.) Det var hele tiden planen å vente i et par år med selve bryllupet, vi siktet på 2021 fra start, og det var jo flaks med tanke på hvordan fjoråret ble. Samtidig er alt fortsatt veldig usikkert, og det er ikke lett å planlegge bryllup når man ikke aner hvordan situasjonen vil være eller hvilke restiksjoner som vil gjelde… Vi ligger lavt foreløpig, og venter med utgifter og invitasjoner til vi vet mer.

– Lage skikkelig varm sjokolade fra bunnen av.

– Vurdere å arrangere en digital versjon av Galentine’s Day. Dette ble en av de siste vanlige sammenkomstene i fjor, og det var så hyggelig!

– Ikke legge noen særlig vekt på Valentine’s Day, men kanskje skrive et lite kort til min kjære?

– Rydde litt i klesskapet. Jeg prøver å være ganske streng, men likevel har jeg en del plagg som ikke brukes noe særlig, og som derfor bør få nye eiere gjennom Tise eller en sånn container for donasjoner. Jeg solgte forresten en vintagekjole i januar, og når jeg skulle pakke den inn for å sende den med posten, hadde jeg bare en plastpose fra polet og en pappkartong som hadde inneholdt frossenpizza, haha. Classy!

– Tekste en svensk film fra 1945. Man vet aldri hvilke oppdrag som dukker opp, hoho.

– Være tålmodig, holde ut, gjøre det beste ut av situasjonen, og så videre… Dette kan vi!

Ikke verst, tross alt! Jeg håper og tror at dette blir bra.

Hva er dine planer for februar?

– – – – –
In other words: Hey, February! Hey, friends! I have to get ready for work, so I don’t have time to translate this post for you. I’m sorry, but I hope the translation tool on the right can help a little. I wish you a great month!