Vi har nylig mistet en god nabo, og det er ikke plass til oss i bisettelsen. Det er ikke så rart, 45 plasser er jo ingenting. En person som har levd et langt og innholdsrikt liv, som hadde barn og barnebarn, som hadde studievenner og kolleger, som bodde i flere byer og flere land, har gått bort. Da holder det ikke med 45 plasser. Det dekker bare en brøkdel av alle som vil savne damen som bisettes til uka. Det er ordentlig trist at det siste året i livet hennes var preget av pandemien, at hun knapt traff noen. Hun ble 84 år, og var skarp til det siste – og hun ville vært sosial også, om det hadde vært mulig. Hun likte søndagsmiddager med familien og portvinstreff med venninnene sine.

Vår hyggelige, blide nabo var reflektert og hadde humor. Hun var glad i vin, og syntes det var stas at jeg var sommelier. Vi snakket om gode restauranter i Oslo, for hun likte å gå ut og spise. Hun fikk vintips og te av meg, og jeg fikk oppskrifter av henne. Hun hengte blomster på dørklinka vår iblant, og jeg pleide å legge kort på dørmatta hennes. Når jeg var på besøk, hadde jeg med meg vin til oss, og hun viste meg gamle bilder, og vi var enige om at klesstilen var mye finere før, hoho. Hun hadde arbeidet som lærer, og hun hadde bidratt som frivillig i Uganda. Hun hadde studert fransk i Paris, akkurat som meg, og hun pleide fortsatt å snakke med en fransk venninne på telefonen med jevne mellomrom.

Nå lurer jeg på om denne venninnen får vite at hun er gått bort. Jeg lurer på hvor mange som gjerne skulle vært med i bisettelsen, hvor lang ventelista hos begravelsesbyrået er. Jeg lurer på hvor mange eldre som uansett ikke kan melde seg på over nett eller strømme seremonien. Det blir ekstra tydelig i slike tilfeller at denne pandemien hindrer oss i å samles når vi trenger det som mest.

Jeg skulle ønske at jeg hadde besøkt naboen vår flere ganger i løpet av det siste halvåret, men etter at jeg begynte i tebutikken og ble mer utsatt, turte jeg ikke å ta noen sjanser med tanke på hennes skrantende helse. Vi snakket sammen på god avstand når vi møttes i oppgangen, og hun var interessert i å høre om den nye jobben. Hun spurte alltid hvordan det sto til, og hun kommenterte gjerne på håret eller antrekket mitt – hun pleide ofte å si at jeg var «så slank og fin og pen i tøyet», hihi. Hun var kvikk og oppmerksom og snill mot dem rundt seg, til og med når hun selv hadde problemer med ett og annet. Sånn håper jeg at jeg selv kan bli som gammel, og sånn kommer jeg til å huske henne.

I dag vil jeg bare sende en ekstra tanke til alle som har mistet noen i løpet av denne pandemien. Jeg kan bare tenke meg hvordan det føles å se at det ikke finnes ledige plasser hvis det er snakk om et familiemedlem eller en nær venn, for eksempel. Det er faktisk helt unaturlig å sette grenser for hvor mange som får samles og minnes et menneske. Når dette er over, kan vi alle endelig tilbringe tid med hverandre igjen. Tid sammen er tross alt det beste vi har.

– – – –
In other words: Our good neighbour recently passed away, and there is no room for us at the funeral, since there is a 45 person limit because of the pandemic. That’s nothing when a person has lived 84 years and meant something to many people. I just want to send an extra hug to everyone who has lost someone during this past year.
Please use the translation widget for an English version.