Håper dere er klare for et langt innlegg i rødt, hvitt og blått! Årets nasjonaldag ble ekstra spesiell, for denne gangen kom det altså en hel bataljon fra England for å ta del i feiringen. Vennene vi fikk i London hadde snakket om dette i årevis, at de hadde lyst til å oppleve en 17. mai her i Norge, og vi tipset dem allerede ved juletider om at datoen falt på en ekstra praktisk dag i 2024, hvis de faktisk mente alvor. Det gjorde de! En gjeng på hele ti stykker tok turen, og tilbragte ei langhelg i Oslo sammen med oss, og feiret som om de aldri hadde gjort annet. Det ble noen herlige dager, fulle av latter og takknemlighet, og nå tenkte jeg å dele litt av gleden med dere.
Det begynte allerede dagen før, 16. mai, med at vi troppet opp på flyplassen med flagg og boller. (Boller er blitt en favoritt hos flere etter at de var i bryllupet vårt, hoho!) På bussen til Gardermoen satt jeg og nøt lukta av bollene – fra selveste Bolleland på Espa, må vite – og gleeedet meg!
Det var så fint å se alle sammen igjen! De dukket opp litt etter litt, for typisk nok var det forsinkelser i passkontrollen, men etter en stund var hele gjengen på plass, og vi dro inn til byen sammen. Etter å ha satt fra seg bagasjen var de besøkende klare for en øl i sola – det var jo plutselig blitt 25 grader, det var helt absurd! Ekstra morsomt var det at de hadde reist fra femten grader og regn, så klart… Vi tok dem med til Mastermind, som har stor uteservering og hyggelige priser (greit å unngå bakoversveis første dagen, liksom). Der koste vi oss med å oppdatere hverandre på sånt som hadde skjedd siden sist, og med å legge planer for dagen etter. Noen var ekstra godt forberedt, med flaggnegler!
I det hele tatt ble vi så imponerte over engasjementet deres. Vi hadde gitt beskjed om at de måtte pynte seg, sånn ordentlig, og at de måtte stå opp tidlig, for vi skal ikke ha noe slinger i valsen på selveste grunnlovsdagen, hoho. De møtte opp presis klokka 09.00 på 17. mai med flotte dresser, kjoler, skjorter og slips, og med små detaljer som flaggnåler på jakkeslaget og flaggbånd i håret. Det var rent rørende!
Det var ikke manko på flaggpynt hjemme hos oss heller, da. Vi skulle være 19 stykker til frokost! Det har vi definitivt ikke plass til, haha, men der det er hjerterom, er det som kjent husrom. Vi hadde lånt bord, stoler, glass, bestikk og pynt fra flere kanter, og klarte å snekre sammen et langbord til dem som hadde reist lengst, og så fordelte vi andre oss rundt om i rommet.
Dette fungerte fint, for folk beveger seg jo uansett en del under en slik boblefrokost, og balkongen var også i spill, ettersom det var så sommerlig vær. Tenk at tidenes varmeste 17. mai skulle bli det året vi hadde storfint besøk!
Vi hadde skaffet håndflagg og sløyfer til alle de tilreisende, for vi ville at de skulle føle seg inkludert. (Jeg tror det er stor forskjell på å være ren turist i Norge på 17. mai, og se på feiringen utenfra, og det å faktisk delta i feiringen og oppleve den innenfra.) Vi gjorde tross alt akkurat det samme denne gangen som vi pleier å gjøre på nasjonaldagen, bare i ekstra stor skala!
Apropos stor skala, forresten…
Flaska helt til venstre har normal størrelse! Gjestene våre stilte med både crémant og champagne, og sistnevnte kom i magnumflaske, og så fikk Jonasflotte og jeg en perfekt anledning til å åpne den diiigre flaska helt til høyre. Denne årgangscavaen fikk vi i bryllupsgave, og det er en jéroboam som rommer tre liter, altså fire vanlige flasker. Den hadde ligget og godgjort seg i kjellerboden vår i halvannet år, og nå kunne vi endelig åpne den og dele den med alle gjestene våre. Det er ikke hver dag man kan skjenke opp 19 glass fra samme flaske!
Den var til og med nummerert…
…og alle glassene var merket med navn og pyntet med sløyfer.
Det ble en helt optimal velkomstdrink! Skåååål!
Så var det tid for mat. På menyen sto selvfølgelig det klassiske koldtbordet med blant annet potetsalat, eggerøre, en god salat og et realt ostefat, og vi klinket også til med en masse tradisjonskost, for eksempel røkelaks, fenalår, spekepølse med elg og reinsdyr, lefse, sild, seterrømme, brunost, tyttebærsyltetøy og multer. Dessuten bød vi på akevitt, så klart, i tillegg til rene bobler og mimosa. Heldigvis ble det nok mat, for det er alltid vertskapets mareritt at folk ikke blir mette, men her var det ingen fare. Tusen takk til de norske vennene våre, som alle bidro til serveringen!
Vi spiste og drakk og koste oss i to timer, og vi hadde 17. mai-sendingen til NRK på i bakgrunnen underveis, som seg hør og bør. Jeg sablerte også ei flaske sprudlevin, som en annen type underholdning, hoho. Til dessert ble det nystekte sjokoladekjeks, pluss kransekake! Denne rotnorske festvinneren falt veldig i smak!
Helt til slutt var det tid for kaffe og et fellesbilde. Vi forsøkte å ta det på flere måter, men grunnet ommøbleringen og lysforholdene, og fordi vi var såpass mange, endte vi faktisk opp med en selfie-variant. Det store, fårete gliset til fotografen viser omtrent akkurat hvor glad hun var!
(For en bukett med flotte folk! Føler meg så heldig!)
Klokka halv tolv var det på tide å bevege seg ut i byen, for vi skulle oppleve mylderet, se på barnetoget og vinke til kongefamilien! (Vanligvis venter vi med å dra ut i byen til toget er over, det er vel den eneste forskjellen på vår vanlige feiring og denne feiringen. Etter de første par årene som Osloborger får man liksom det man trenger av trengsel, haha, så som regel pleier vi å drøye frokosten til det har roet seg i sentrum. Nå, derimot, var trengselen litt av poenget!) Vi hadde satt av en time til å rusle opp Karl Johan fra Stortinget til Slottsplassen, for det er fint å ha god tid når man er mange, og når det er så mye å se på. Vi gledet oss over vaiende flagg, søte barn og både dyktige og skranglete korps, vi beundret drøssevis av bunader fra hele landet, vi tok pauser i skyggen og kom i snakk med blide fremmede (vi hadde lært britene å si «gratulerer med dagen» til alle de møtte <3 ), og vi fikk en real smak av folkefesten.
En 17. mai i Oslo vil jeg egentlig anbefale til alle nordmenn også! Det er liksom ekstra mye av alt!
Det ble sagt flere ganger at Norge føltes som et trygt og vennlig land, og det er det jo. Noen av britene stusset over sikkerhetstiltakene, eller den tilsynelatende mangelen på dem, rundt omkring i sentrum. Det er få piggtrådgjerder, lite skuddsikkert glass og stort sett ingen bevæpnede politifolk å se. Ikke engang ved viktige bygninger – hvis man vil, kan man gå bort og ta på veggen til Slottet, og inngangsdøra på Stortinget står som regel vid åpen. Selv på en dag med enormt mye folk i omløp, er bybildet preget av tillit. Det er skikkelig fint, faktisk.
(Det ble også snakk om hvor godt norsk kranvann smaker, og om hvor rent det var rundt omkring. Gatene får seg jo en vask i forkant av 17. mai, men vannet vårt er like godt hele året!)
En annen ting de lærte seg å si: «Kan vi få russekort?» Dette konseptet er ikke så lett å forklare på engelsk, haha, men selve kortene er enkle å forholde seg til, og det ble raskt konkurranse om å samle flest.
Vi lokale hjalp også til med jakten, og jeg gikk selv bort til flere små klynger av russ og forklarte situasjonen, og fikk kort som jeg kunne gi videre til våre britiske venner. Det toppet seg da jeg spurte noen tilfeldige blåruss som liksom hang i en lyktestolpe langs veien, og den ene jenta bare hadde ett kort igjen, som hun ga til meg. Jeg overleverte det til vår venn Paul uten å tenke noe mer over hva som faktisk sto på det, men snart ble det oppstuss blant de andre nordmennene i gruppa vår, for den jenta viste seg å være Leah Isadora Behn! Det blir liksom ekstra tydelig at det er trygt i gatene våre når et medlem av kongefamilien bare soser rundt med vennene sine på 17. mai, midt i folkehavet, og deler ut russekort på lik linje med de andre. Vi hadde faktisk snakket om det tidligere, at de kongelige barna i Norge går på offentlig skole som vanlige barn, og det er jo spesielt i seg selv. Plutselig sto vi der med et rojalt russekort, gitt. «I got the king’s granddaughter!»
Nå var vi passende nok framme på Slottsplassen, så gjengen på slottsbalkongen ble behørig vinket til og knipset bilder av. Vi sørget også for å forevige alle våre ti besøkende, pluss oss selv, foran slottet. Klassisk!
Nå var det på tide med en musikalsk pause og en pust i bakken! Først så vi studentorkesteret på jussen spille en liten konsert på Universitetsplassen, og så trakk vi sammen med dem inn i den grønne oasen på baksiden, slik vi pleier å gjøre på 17. mai. Det var så godt med litt skygge og litt mer armslag, etter en time med stekende varme og mye folk.
Her traff vi flere venner, og vi slo oss ned i en stor sirkel på gresset. Dette kunne egentlig ha vært parkheng på en hvilken som helst sommerdag, om vi ikke var så pene i tøyet, alle sammen!
Etter en god rast var det lunsjtid, og tradisjonen tro skulle det spises pølse i lompe! (Den beskjedne potetlompa er jo helt åpenbar for oss, men den er fremmed for dem…) Vi tok hele gjengen med til den nye pølsebua Fru Nilsen, som åpnet i fjor høst. De hadde dessverre ingen vegetarvarianter på menyen, så jeg skaffet meg mat et annet sted, men ellers tror jeg alle var veldig fornøyde.
Nå gikk vi videre til Luna Park, som vi ofte er innom på denne dagen, hvor enda flere venner kom til.
(Det er så kjekt med noen sånne litt bortgjemte favoritter midt i sentrum, noen litt roligere og mindre overprisede steder. Vi var faktisk tilbake på Luna Park nå nylig, på sommerfesten deres, og det var veldig trivelig.)
Her var det blitt tidlig kveld, men det var fortsatt strålende sol og deilig sommervarme. Det passet bra, for vi skulle selvfølgelig ha is også! Vi gikk til kiosken på Stortorvet og kjøpte noe å kjøle oss ned med, og så beveget vi oss østover i byen mens vi spiste isen, og så tok vi en øl til etterpå.
Vi avsluttet nasjonaldagen med indisk mat på Grünerløkka, for det har vært et fast innslag for min del helt siden jeg flyttet til Oslo. Det har vist seg å være veldig lurt å tenke litt utenfor boksen på denne datoen, for alle typiske steder er fullbooket lang tid i forveien, men på en indisk restaurant var det ikke noe problem å få bord, selv ikke for de femten menneskene vår gruppe nå besto av. Denne delen av dagen glemte jeg å fotografere, men i år spiste jeg faktisk 17. mai-middag på New Anarkali for 13. gang!
Til slutt ruslet Jonasflotte og jeg hjem rundt klokka ti, mens andre gikk videre til en bar og holdt det gående en stund til. Det ble i det hele tatt en lang og innholdsrik og veldig vellykket dag og feiring, og jeg sov som en stein den natta!
Den 18. mai var det godt å kunne hvile slitne føtter og ta det ganske med ro fra morgenen av. Gjengen delte seg opp litt, og noen av oss inntok parken med tepper, puter og kjeksrester fra dagen før – og kubb, naturligvis.
Et par stykker valgte å dra ut på øyene i Oslofjorden for å få litt ekstra sol og sjø i varmen, mens en annen tok seg en tur ut i Marka, og der lå det fortsatt snø. Store kontraster! Norge i et nøtteskall!
Det ble også tid til enkelte ordentlige turist-aktiviteter i løpet av oppholdet deres, altså. Noen besøkte Muchmuseet, noen var på Nasjonalmuseet, noen tråkket på operaen, noen besøkte Vår frelsers gravlund. Vi hadde litt uflaks med enkelte ting, for både Akerhus festning, rådhuset og Aker kirke var dekket til med stygg plast på grunn av renovering, men sånn er livet. Vi passet for øvrig på å velge de mest billedskjønne rutene da vi ledet gjestene våre fra ett sted til et annet. For eksempel gikk vi både Telthusbakken og Damstredet, og vi ruslet et stykke langs Akerselva for å få litt bru og foss i monitor, og i det hele tatt forsøkte vi å vise dem noen av de mer idylliske sidene ved Oslo sentrum. Alt blir ekstra fint når sola skinner, så været hjalp til med å gi dem et godt inntrykk.
Noen flere typisk norske godbiter klarte vi også å skvise inn, for vi var blant annet innom Haralds vaffel! Vaffelen i Norge skiller seg jo fra den belgiske og den amerikanske, for eksempel, ved at den er tynnere og mykere og kan være både mat og dessert. Nå ble det både vaffel med brunost, vaffel med kokos og sjokolade og vaffel med is og karamellsaus, og det slo an.
En annen super godbit i varmen, spesielt når man har kaffeinteressert besøk fra utlandet: iskaffe fra Tim Wendelboe, som tross alt er verdenskjent!
Skranglesjarmen skal man heller ikke undervurdere, så vi tok også en øl på kjempetrivelige St. Pauli, som ligger i samme område.
Da det ble middagstid igjen den 18. mai, hadde vi bestilt bord på Helt vilt, som holder til i Mathallen. Det var nemlig blitt ytret et ønske om å spise elgburger, og her har de flere å velge mellom, med spesialtilbehør som akevittsaus og tyttebærmajones. Det passet bra! Min vegetarburger var forresten skikkelig god, den også!
(Jeg drakk blåbærbrus til, slik at det ble et visst skogspreg også på mitt måltid, hoho.)
Vi avsluttet med et par mikrobrygg på vår evige yndling Schouskjelleren, der både smakene og atmosfæren gjør stedet verdt å vise fram, og så var nok en lang, sosial og veldig hyggelig dag ved veis ende. Med dette var også besøket over, så det ble store klemmer, mange takksigelser og løfter om at det ikke skal gå for lenge til vi sees igjen, og jeg tror alle – både lokale og tilreisende – var veldig fornøyde med helga.
Tidlig neste morgen dro gjengen hjem til England, og kjøpte med seg Kvikk-Lunsj på veien, og etterlot seg gode, varige minner. Årets 17. mai-feiring ble ekstra stor og ekstra nasjonalromantisk, haha, og rett og slett en av mine morsomste noensinne. Jeg gikk rundt og var sånn varm og myk i kroppen i flere dager etterpå, for jeg blir så intenst glad av godt selskap over lang tid, og det er en enorm luksus å ha så mange fine venner i inn- og utland. Hipp, hipp, hurra for det!
– – – – –
In other words: This year’s Constitution Day was extra special, since a big group of friends – ten lovely people! – came from England to celebrate with us! I have the best time in their company, and our 17th of May together was a really great one.
For an English version of the text, please open the desktop version of the blog and use the translation widget on the right!















































































