Encore: Det magiske drivhuset

Postet den 3. februar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg holder på å gjøre meg kjent med det nye kameraet mitt. Det er som å komme til et annet land!

Min nye følgesvenn er avansert og oppdatert og full av innstillinger, og dermed krevende å bruke for en glad amatør som meg. Min nye følgesvenn kan knipse helt rå bilder når jeg bruker det riktig, og jeg prøver å lære meg hvordan jeg kan utnytte potensialet best mulig. Min nye følgesvenn kommer nok til å sette sitt preg på bloggen med tida, etterhvert som vi blir fortolige med hverandre.

Jeg beholder det lille, lilla kompaktkameraet mitt. Det har bidratt trofast i mer enn tre år, og det er fortsatt i orden, og i enkelte situasjoner kan det være praktisk med et kamera som er lite og lydløst. Dessuten har det hjulpet meg med å forevige mange fine øyeblikk, blant annet det som følger her.

Dette innlegget kommer fra den forrige bloggen, og ble publisert i september 2011. Jeg kom til å tenke på det i dag, og legger det frem på nytt nå, til ære for min forrige følgesvenn. Som en påminnelse om at man ikke trenger store, kostbare kamera og dyre redigeringsprogrammer for å formidle en stemning.

Til glede for nye lesere, som man sier, og kanskje også for gamle.

– – – – – –

Det magiske drivhuset

Noen ganger er bare bildet der – alt du trenger å gjøre er å finne frem kameraet, sikte og trykke ned utløseren.

Klikk. Lyset er fanget. Ekte, inderlig, uredigert.

Dette er drivhuset i hagen til morfaren min i Våler. Siste helg i august var nemlig Jonasflotte og jeg på biltur. Vi lånte bil, kjøpte boller og tok med masse god musikk, og så bar det først til Morfar for å hilse på, og deretter til hotellet på Rena for å spise søndagsmiddag med Suse-foreldrene.

Rart hvordan man kan tilbringe en hel dag i en bil og likevel føle at man utretter noe – jeg er så glad i å være i bevegelse, på vei mot noe fint!

– – – – –

Dette bildet er fortsatt blant favorittene mine, mer enn to år senere. Lyset var så nydelig.

Jeg redigerer ikke bildene mine. Jeg synes verdenen som omgir oss er inspirerende nok i seg selv. Dessuten vil jeg være flink til å tilpasse meg omgivelsene og fange øyeblikkene, ikke til å endre dem i etterkant. Det er nok journalisten i meg som gjør at jeg er så prinsippfast – jeg ønsker ikke å forandre på virkeligheten, men å dokumentere den slik den er.

Kanskje får jeg en ny slik fotomulighet en dag. Da vil jeg være klar. Sammen med min nye følgesvenn.

Jeg vil fortsette å more meg med bilder, og med å dele dem med dere her inne. Det ser jeg frem til!

– – – – –

In other words: I’m slowly getting to know my new DSLR camera. It’s a whole new world! My new companion has all kinds of complex settings which I wish to learn how to make the most of. My new companion can do very cool things when I get it right. My new companion is probably going to have a certain effect on this blog as we get acquainted with eachother. I’m still going to keep my old compact camera, though. It’s a tiny and purple thing, but it has been faithful for more than three years, and it has allowed me to capture moments like this one. After a look in the archives I decided to repost it today. As a tribute to my former companion, and for new readers to see. I took this photo in my grandfather’s garden two years ago, and the deserted, overgrown greenhouse looked exactly like this. The photo has not been edited or enhanced or otherwise changed in any way. I just saw the light, pointed my little camera, and pressed the button. It was a magical sight, and I think it’s quite a magical photo. It just goes to show that you don’t really need fancy equipment or expensive editing programs to convey an atmosphere. That being said, I’m really looking forward to using my new, advanced camera to capture future moments – but I won’t edit my photos. I stand by that. Maybe it’s my journalistic education that makes this important for me. I want to learn how to adapt to the circumstances, and I want to be able to capture them then and there, not change them afterwards. I want to document reality. It is more than enough to inspire me all on its own.

Patchwork: January

Postet den 1. februar 2014 av Synne Cinnamon

Tenk at januar er over allerede! La oss se hvordan måneden så ut gjennom mobiltelefonen min.

Her er årets første lappeteppe!

Instagram-året begynte med godt lesestoff. Jeg ELSKER klassikere i sånne fine utgaver med pregede forsider og forgylte sider. (Jeg blir glad av å se på dem og stryke på dem, som den lesehesten jeg er.) Dessuten gikk jeg i bursdagsselskap hos Ina og hadde presang i veska. Alltid en god følelse! Jeg bakte eple- og kanelmuffins og viste frem et bortglemt bilde fra Paris, tatt i en av de mange skjulte, gamle, stilige passasjene.

En søndag fikk jeg besøk av Maren. Vi så film og drakk te, noe vi begge har et utrolig talent for. Jeg ble euforisk da snøen endelig falt, og syntes denne pene, svarte sykkelen tok seg godt ut i det hvite. Jeg tilbragte en helg på hotell sammen med lillesøster Taran, og jeg viste til dette innlegget for å ta følgerne mine med til en tropisk øy.

Jeg spiste frukt til frokost og var ute en kveld med godt øl og godt selskap. Jonasflotte og jeg tok en runde Scrabble på en mandagskveld, og jeg så tilbake på et tegneseriemøte i et parisisk smug.

Det ble visst færre bilder enn vanlig, men det har vært en morsom og begivenhetsrik måned.

Takk for nå, Januar! Du var en god start på det nye året!

Jeg heter forresten Synnebollen på Instagram. Kanskje sees vi der?

– – – – –

In other words: Here is this year’s first patchwork of pictures from my Instagram account. My captions are always in English, and my username is Synnebollen. Maybe I’ll see you around?

Literary love

Postet den 30. januar 2014 av Synne Cinnamon

Denne uka fikk jeg en bok jeg har ønsket meg. Den kom i posten. Pakkepost og gode bøker er to av tingene jeg liker aller best, og dette var attpåtil en overraskelse fra kjæresten min, så det sier seg selv at jeg ble kjempeglad!

Nå ligger boka på nattbordet mitt, når jeg ikke går rundt med den i veska eller sitter med den oppslått i lenestolen, på trikken eller på kafé. Jeg leser stort sett alltid på et eller annet, og føler meg liksom ensom uten en litterær følgesvenn.

Jeg snublet over et gammelt intervju med en av mine yndlingsforfattere. Det var The Guardian som publiserte saken, men det var barn som stilte spørsmålene. Man kan lese hele hyggeligheten her, men jeg har klippet ut det jeg synes er aller finest, fordi jeg ville dele det med dere.

Luke, 13: Why do you think it’s so important that young people read?

Philip Pullman: For the same reason that I think it’s important that they breathe, eat, drink, sleep, run about, fool around, and have people who love and look after them. It’s part of what makes us fully human. Some people manage to get through life without reading; but I know that if I’d had to do that, an enormous part of my mind, or my soul if you like, would be missing. No one should be without the chance to let their soul grow.

Fint, sant? Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg synes forsåvidt at det gjelder uansett alder, alt sammen! Lesing er en kilde til underholdning, inspirasjon, kunnskap, refleksjon og virkelighetsflukt om hverandre. Det har vi så godt av. Store og små leseropplevelser tilfører oss noe viktig.

Jeg er så glad for at jeg leste masse som barn, og jeg er så glad for at jeg har holdt fast ved fantasien og lesegleden, og jeg kommer til å fortsette å kose meg med god litteratur så lenge jeg lever.

Var bare det, dere.

– – – – –

In other words: I recently received a book in the post. I love books as much as I love post, and I had been wanting to read it for some time, and it was a surprise from my boyfriend – obviously I was thrilled! Now the book sits on my nightstand, or hangs out in my handbag, or makes me smile while I read it in the armchair, on the tram or in cafés. I pretty much always have a book on hand, and it feels kind of lonely when I don’t have a literary companion. I love this extract from an old interview with one of my favourite authors, Philip Pullman. I could not agree more! If anything, I think this applies to all ages. Reading is a source of inspiration, entertainment, enlightenment and reflection, as well as an escape from reality. We need it. It is so rewarding. I’m so glad I read loads as a child, and I’m so happy that I’ve kept my imagination and my joy of reading. I intend to continue enjoying good literature for as long as I live. That’s all I wanted to share with ye today.

The crimson dress

Postet den 28. januar 2014 av Synne Cinnamon

Denne kjolen har jeg arvet etter moren min. Denne kjolen brukte hun for tredve år siden. Denne kjolen kan jeg bruke i dag, og det har jeg stor glede av.

Jeg er ikke egentlig ikke så glad i rødt. Hvis jeg skal bruke røde klær, vil jeg at de skal være dyprøde, burgunderrøde, skarlagensrøde. Som denne kjolen.

Bildet er tatt for en drøy måned siden, i romjula, i forbindelse med vårt store, årlige familieselskap. Jeg benyttet anledningen til å iføre meg den skarlagensrøde kjolen, ettersom jeg bruker den altfor sjelden, selv om jeg synes den er nydelig.

Denne fotside sjarmøren har et drapert, greskinspirert preg og skaper fin fasong. Det tette, tunge stoffet føles kjølig mot kroppen. Skjørtet har utallige folder og lever sitt eget liv når man beveger seg.

Kjolen er klassisk og elegant, men jeg føler likevel at det er noe litt spesielt ved den. Kanskje har det å gjøre med at den øvre delen har «splitt» på begge sider, slik at skuldrene kan titte frem?

Eller med det tynne beltet som surres to ganger rundt livet og ender i svarte, klirrende kuler?

Kanskje har det med å gjøre at Mor brukte denne da hun hilste på den kommende svigerfamilien sin for første gang? At hun møtte opp som fersk kjæreste til min fars lillesøsters konfirmasjon, blant alskens slektninger, med bankende hjerte og denne kjolen på?

Ja, det ligger nok der.
Ethvert pent plagg med historie blir enda mer verdifullt for meg.

Jeg kan bare forestille meg hvor nervøs min mor var, men jeg vet akkurat hvor fin hun følte seg.

– – – – –

In other words: This dress used to be my mother’s. She wore this dress thirty years ago. I get to wear it these days, and it’s a real treat, although I don’t normally opt for red clothes. If I’m going to wear red, I need the colour to be dark and deep. Crimson. Like this dress. It is Greek inspired and gives the wearer a nice shape. The fabric is heavy and feels cool on my skin. The long skirt has countless pleats and lives a life of its own when I move. It’s classic and elegant, and yet I feel there is something special about it. Maybe it’s got to do with the «splits» which shows the shoulders? Or maybe with the narrow belt that goes two times around the waist and has little pearls at the ends? Or maybe it’s about the fact that my mother wore this when she met her family-in-law to be for the first time? That she attended the confirmation of my father’s little sister with a hammering heart and this dress? Yes, that’s it. Any garment with a history becomes even more precious to me. I can only imagine how nervous my mother was, but I know how pretty she felt.

Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie

Postet den 25. januar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg klarer ikke begrense meg. Jeg tror det er grunnen til at det har tatt meg mer enn et halvt år å dele disse bildene, selv om jeg har gledet meg til å vise dem til dere, fordi jeg egentlig kanskje burde halvert mengden. Noen ting er bare for fete til at man kan utelate noe særlig.

La oss gå på museum i Paris igjen! Vi har jo utforsket flere slike sammen tidligere, som her og her. Nå har turen kommet til mitt absolutte favorittmuseum. En supersamling som ligger i Botanisk hage.

Vi besøker Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie, altså galleriet for sammenlignende anatomi og paleontologi. Muséet er blitt en bloggfavoritt (for eksempel har Elsa, Sandra og Louise vist det frem), og det er ikke rart, for tøffere omgivelser må man lete lenge etter.

Hvis du ikke er så glad i døde ting, skal du få slippe å være med. Jeg, derimot, som liker sånt som er mørkt og mystisk og skrudd, synes dette stedet er supert. Et morbid skattkammer!

Man kommer inn i et enorm, lys sal med fine art nouveau-detaljer, og det er fint i seg selv, men i tillegg er det fyllt til randen av skjeletter. Hvite knokler så langt du ser. Alskens vesener er representert, og de stirrer på deg med tomme øyehuler fra alle kanter av rommet.

Man kan bruke lang tid på å studere de forhenværende dyrene og se hvordan de er satt sammen.

Langs veggene står glasskap med mindre skapninger og skjøre hodeskaller.

De ulike artene er merket med latinske navn, skrevet på gulnede lapper med sirlig håndskrift.

Noen eksemplarer skiller seg ut, slik at de ikke er helt sikre på hva det har vært!

I andre skap står alle slags organer som er lagt på sprit. Hjerner på glass er ikke hverdagskost.

Katter! Jeg liker dem best i live, men lar meg likevel fascinere av disse groteske versjonene.

Tenk å jobbe her, da. Jeg tipper man blir ganske miljøskadd av å skjære katter og mennesker i to.

I den ene enden av salen finnes et utvalg anatomiske sjeldenheter, som de ganske enkelt kaller monstre. For eksempel kan man se en enøyd katt og en kalv med to sammenvokste hoder.

Jeg synes likevel at det er aller mest interessant å bare vandre omkring og ta meg god tid til å betrakte de ulike dyrene, de helt vanlige utgavene, for de er mer enn fascinerende nok i seg selv.

Elefant.

Elg.

Slange. Se på det stilige skjelettet!

Hval.

For et lekeland, dere!

Det er flere etasjer i bygget, og nå er det på tide å gå fra første til andre. Trappa mellom dem kunne vært hentet rett ut av huset til The Addams Family. Slike detaljer er alltid en bonus.

Fra andre etasje får man fin utsikt…

…og så kan man gå inn i et rom med et overveldende antall skuffer med håndskrevne etiketter.

Her oppe finner vi den prehistoriske avdelingen, med mammuter og sabeltanntigre og annet kult.

Samt dinosaurer!

DINOSAURER, dere.

Vi ser oss litt rundt! Jeg hviner og hopper litt innimellom, men det er bare fordi jeg er opprømt.

At det går an! Noe så fett.

Blir man litt overveldet, kan man slå seg ned på en benk for å fordøye inntrykkene.

Jeg tok med dinosaurkjeks til oss, for her i Paris er de fortsatt i handelen.

Passende proviant er prikken over i’en på et vellykket museumsbesøk, hoho.

Håper dere liker dette stedet nesten like godt som hva jeg gjør!

Jeg er glad for å kunne dele det med dere!

– – – – –

In other words: We have visited several Parisian museums together already (here and here, for instance), and now it’s time to explore my absolute favourite. The Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie is a wonderful place filled with skeletons. Delightfully morbid and incredibly interesting! All kinds of creatures are represented; their white knuckles gleam in the light from the huge windows, and their empty eye sockets stare at you from every corner of the big room. Glass cabinets hold little animals and delicate skulls. Jars contain brains and other organs. Imagine working here, I bet you can develop some odd traits if you get used to cutting kittens and human heads in half… There are some anatomical rarities on display, like a one-eyed cat and a two-headed calf. Still I think the ordinary skeletons are the most fascinating, it’s just so cool to see how animals are constructed. Now, when we’ve had a good look around on the ground floor, we walk up the stairs that look like they came from the Addams Family home. (Details like these are always a bonus.) On the first floor there are prehistoric animals, like mammoths and sable tooth tigers. And dinosaurs. DINOSAURS! Let’s look around among these extinct giants! I can’t contain my excitement up there, I’m all giggly. Oh, and I brought dino biscuits for us. I hope you like this place almost as much as I do!

I have…

Postet den 23. januar 2014 av Synne Cinnamon

Skal vi se. Jeg har

…fortsatt sjokolade igjen etter jul, som jeg fikk i gave og kan kose meg med når jeg vil.

…et rutete vintage-skjørt på.

…latt meg fascinere av dette i det siste. Lyd og vann og katt og MAGI? Ja, takk.

…hvite roser på stuebordet.

…startet dagen med en smoothie. (Blenderen er ødelagt, så den var fra butikken, men likevel: Nam!)

…kjempelyst til å hoppe i fallskjerm, hoppe i strikk og prøve alle lignende adrenalin-aktiviteter.

…en imponerende stor floke i håret som jeg ikke aner hvor kommer fra.

…mottatt det nye kameraet mitt. Det er en voldsom overgang fra det lille, lilla til det store, svarte!
Min nye følgesvenn får meg til å føle meg viktig og tøff og usikker og uvitende på samme tid, hihi.

…vært på interiørmesse med min mor i dag, og tatt mange nølende bilder av inspirerende ting.

…aldri sett Mad Men. Det vil jeg gjøre noe med i 2014; mistenker at jeg vil forelske meg i klærne!

…meldt meg opp til et fransk-fag ved universitetet dette semesteret, fordi jeg har litt tid å avse mellom frilansoppdrag og tilkallingsvakter i P2, og fordi det føles så bra å lære.

…hvitvin i kjøleskapet (alltid!)

…en ny bok liggende som jeg gleder meg til å begynne på.

Hva har du?

– – – – –

In other words: Let’s see. I have …a vintage skirt on. …been fascinated by this lately (sound and cats and magic? yes, please!) …white roses on the living room table. …started this day with a smoothie. …received my new camera. Changing from the little lilac one to the big black one is quite brutal. My new friend makes me feel important and fierce and insecure and ignorant at the same time, haha. …taken lots of experimental photos lately. …never watched Man Med. I hope to do something about that this year, and I suspect I might fall in love with the clothes! …an impressive tangle in my hair which I have no idea where came from. …always really wanted to skydive, bungee jump and try all kinds of similar adrenaline activities. …white wine in the fridge (always!) …a new book on my nightstand which I’m excited to start reading. What do you have?

Koh Mak

Postet den 21. januar 2014 av Synne Cinnamon

Noen ganger er man så heldig at man får både i pose og i sekk. Det føles helt uvirkelig at jeg var i Thailand for en drøy måned siden, og selv om mitt forrige innlegg var en kjærlighetserklæring til snøen, tenkte jeg at vi nå kunne ta en tur til en tropisk øy!

Koh Mak ligger utenfor østkysten av Thailand, omtrent fem timers kjøring og en times båttur fra Bangkok. Vi var fire stykker som tok den turen, etter tre dager i hovedstaden, og vi var veldig klare for å kjenne vind i håret og sand under fotsålene. En sjarmerende trebåt fraktet oss det siste stykket.

Vi steg i land på Koh Mak, oppkalt etter en spesiell type steinfrukt som vokser på palmene. De sto tett langs kanten av det turkise vannet, under den strålende desembersola, og hilset oss velkommen.

På denne lille øya finnes det veldig få turister, og det var et stort pluss for oss. Vi ville jo ha en mest mulig autentisk opplevelse! Det var godt å kjenne frisk sjøluft og slå fast at forurensning, forsøpling og andre urbane bivirkninger ikke hadde nådd frem hit ennå. For eksempel er det et ganske begrenset veinett på øya, og mange steder er det bare grusvei, ikke asfaltdekke. Vegetasjonen er ofte tett og viltvoksende, og det er få gatelys. Det morsomste for oss bortskjemte nordmenn var kanskje at øya er uten strøm og vann i to timer hver dag. Jaså, du vil sku på lyset eller vaske hendene mellom klokka tre og fem om ettermiddagen? Det skulle du ha tenkt på før du dro fra byen, hoho.

På Koh Mak bor det omtrent 800 fastboende. Noen av dem kjører drosje – det vil i praksis si at de eier en pick-up. En slenger sekken på lasteplanet, klatrer etter og holder seg fast som best man kan. Gøy!

Noen av dem driver bensinstasjoner, med litt mer rustikke pumper enn vi har her hjemme.

Noen av dem bor i hus som dette. Koselig!

Koh Mak er omtrent seksten kvadratkilometer stor, og sandstrendene ligger som hvite silkebånd langs kysten. Det var så fint å endelig komme helt ned til havet og kjenne sand mellom tærne!

Jeg var kjempefornøyd med å kunne vasse i det varme, klare vannet.

Nå er det riktignok på tide med en liten innrømmelse: Strandliv er, om jeg skal være heeeelt ærlig, ikke noe for meg. Jeg er veldig glad i å bade, men jeg er ikke så glad i å sitte i sola og …ikke gjøre stort. Jeg blir så rastløs! Jeg vil aller helst utforske og oppleve når jeg er på ferie, men ettersom jeg tilbragte nesten en uke på oppdagelsesferd i travle Bangkok, var det faktisk helt greit å ta det rolig i fem dager på Koh Mak. Dette stedet innbyr til avslapping og livsnyteri.

Dessuten kunne jeg spionere på sandkrabbene!

Jeg lot meg også fascinere av de ulike palmene. Noen hadde kongler, andre hadde advarende skilt.

De falne kokosnøttene ble sanket inn og nedkjølt hver morgen, slik at man kunne kjøpe seg en nøtt og drikke fersk, forfriskende kokosmelk rett fra skallet. Stort mer kortreist blir det ikke.

Der Koh Mak ikke er dekket av jungel og palmer, er det gjerne store plantasjer med gummitrær. Sevjen tappes (på samme måte som lønnesirup) og brukes til å utvinne gummi, som så blir til produkter av alle slag – støvlene vi går i eller ballongene vi blåser opp kan stamme herfra!

Ikke langt fra denne plantasjen ligger det noen restauranter på rekke. Der spiste vi veldig god mat, laget fra bunnen med lokale råvarer og servert av blide, imøtekommende folk. Spisestedene er gjerne dekorert med blomster, skjell og fargerike lys, på en sånn sjarmskranglete måte, så man har mye å se på hvis det tar litt tid på kjøkkenet. Ved ett tilfelle fikk vi faktisk utdelt kortstokk av innehaveren da det ble klart at vi måtte vente en stund på maten. Så lurt! Vi drakk øl og spilte Boms og president en stund, og så kom den beste fisken jeg kan huske å ha spist: Nyfisket og nygrillet barracuda! Det er en tropisk rovfisk som visstnok kan være veldig farlig, og som i noen deler av verden er mer fryktet enn hai. Vi lot oss ikke skremme, og det ble et minneverdig måltid.

Dagen etter den ekstra vellykkede middagen ville vi ut på eventyr, og derfor dro vi til en annen del av øya for å snorkle. Det er jo så morsomt å plaske rundt på jakt etter fargerike fisk og anemoner! (Jeg har dykkerlappen også, men det ble ikke dykking på meg denne gangen.) Vi ble tatt med til en brygge hvor vi betraktet stilig stolpebebyggelse…

…før vi gikk ombord i en blå båt med en svart og hvit dekkshund.

Båten tok oss til de beste snorklestedene, og vi var ute hele dagen. Vi hoppet fra taket og svømte omkring med snorkler, masker og store smil. God lunsj var også inkludert i prisen for utflukten. Topp!

Vi kunne føle oss som hjemme ombord, så lenge vi ikke tullet med dekoren i fronten. Dette var nemlig the holy temple of the boat. Det er alltid interessant å observere slike skikker på reise.

Da jeg satt på soldekket og tørket etter det siste badet, tenkte jeg at jeg gjerne skulle hatt varmt, klart vann og en egen snorklebåt hjemme også – men da ville det jo ikke vært noe vits i å reise hit!

Med saltvann i håret og lett røde rygger dro vi tilbake til land.

Jeg er så glad for at vi valgte å bo på Koh Mak. Hver kveld så omgivelsene slik ut.

Bare pasteller, palmesus og bølgebrus. Ganske herlig, selv for en storbyentusiast som meg.

Jeg tar dere med tilbake til Koh Mak om ikke så lenge!

– – – – –
In other words: It feels unreal that I was in Thailand little more than a month ago. We spent five days at this lovely little island called Koh Mak. It is situated by the east coast, a five-hour car ride and one-hour boat ride from Bangkok. We were four people who took this trip after three days in the busy capital, and it was such a change of pace. There are only 800 inhabitants on this tiny island, and it’s named after a special drupe that grown on the palms, which are everywhere. The beaches lie like a white silk ribbon along the coast, inviting you do do nothing in the sun all day. (Although I’m a restless person who doesn’t really like spending lots of time at the beach, I could feel how this total relaxation was good for me. I did keep an eye on the sand crabs, though.) I was happy to see that the pollution and littering of urban life hasn’t reached this place yet. There aren’t many roads, and there are few street lights, and the vegetation is wild. The most interesting thing for us spoiled Norwegians was the fact that for two hours every day, the island has no water or electricity. (Oh, so you want to turn on the fan or wash your hands between three and five in the afternoon? Guess you should have thought of that before you left the city!) Koh Mak is such a care-free and relaxing place. The inhabitants are open and friendly, and you feel really welcome. Where the island isn’t covered with jungle and palms, there are rubber trees. The sap is tapped and turned into rubber, used in all kinds of products – maybe your wellies or those birthday balloons stem from these trees! There are a few little restaurants that serve rustic, tasty food with local ingredients. One evening we had a superb meal, after having waited at the table for quite some time – but the waiter gave us a deck of cards to keep us busy. How clever! We played cards and drank beer for a while, and then we were served the best fish I’ve ever had; freshly fished, freshly grilled barracuda. The next day we went snorkeling (I do have a diving certificate, but I didn’t dive on this trip). A blue boat took us to the best locations, and there was a cute dog on board. We could jump from the roof and lounge on the sun deck as much as we wanted – as long as we didn’t disturb the holy temple of the boat in the front. Local customs are so fascinating to see. When I sat in the sun drying after my last swim, I caught myself thinking that I wouldn’t mind having warm, clear water and a boat available at home – but then what would be the point of traveling here? Koh Mak is an oasis. The pastel sunsets are so pretty, and there is nothing to hear but the waves breaking and the breeze playing with the palm leaves. Quite wonderful, even for a big city enthusiast like myself. I’ll take ye back soon!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Encore: Det magiske drivhuset

Det magiske drivhuset

Patchwork: January

Literary love

The crimson dress

Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie

I have…

Koh Mak