Du er ikke blant de største, men du er nok blant de beste.
Du har så mye å by på, og du er ekstra fin om sommeren!
– – – – –
In other words: You’re not among the biggest, but you’re among the best. You have so much to offer, and you’re even better than usual during summer!
God midtsommerhelg, alle sammen! Jeg feirer med familien og massevis av sprudlevin!
Her kommer en liten opplysning og en liten påminnelse.
Jeg har en reportasje på trykk i den nyeste utgaven av Hotellmagasinet. Den handler om temahotellet jeg bodde på i Kuala Lumpur.
Er man vant til å blogge, skrive for nett og lage radio, er det gøy å se ordene og bildene sine på papir! Ville bare dele det med dere!
Så til påminnelsen: Nå er Willy Wonka-konkurransen snart over. Klikk på bildet og bli med i trekningen om den flotte koppen!
Det er fortsatt ikke så veldig mange som har blitt med i konkurransen, og jeg velger å tro at det er sommeren som kommer i veien, for premien er jo kjempefin! Det betyr i alle fall at det stadig er ganske store vinnersjanser, og man kan delta ut søndag. Lykke til!
Nå er det bare å lene seg tilbake og nyte midtsommerhelga og de lyse nettene. Kanskje snur sola nå, men det er fortsatt flere måneder igjen av sommeren! Jeg ønsker alle en St. Hans full av deilig mat, hyggelig selskap og ikke så alt for mange myggstikk.
Fortsatt god helg, dere!
– – – – –
In other words: Two things this midsummer weekend! I have a spread in a magazine which came out this past week, a piece on the amazing theme hotel I stayed at when we visited Kuala Lumpur. I’m used to blogging and making radio, but it’s fun to see my words and photos printed on pages! I also want to remind ye that my Willy Wonka giveaway is almost over. There are still good chances of winning, as summer comes in the way and many people forget to participate – at least that’s my theory, because I think the prize is beautiful! You can enter until midnight tomorrow (Sunday). Now I just want to wish everyone a lovely midsummer weekend! I celebrate with my family and lots of bubbly, and hopefully not too many mosquito bites.
Ny te er alltid spennende! Jeg ble med da Le Palais des Thés inviterte til smaking, tidligere denne forsommeren.
Varmt, gyldent brygg med nydelig, fyldig smak.
Årets darjeeling first flush hadde ankommet, og det er en egen begivenhet i teverdenen!
Flere typer te ble presentert, som var ganske forskjellige, og de ble servert med snacks som passet perfekt til.
Hei fra tekjelen!
Jeg hadde selskap av to andre teglade, Maren og Ina, og sistnevnte hadde ekstra heftige negler med fire farger på.
Vi benyttet anledningen til å titte og snuse oss rundt i hele butikken, for som vanlig var den full av fristelser og fine ting.
Jeg hadde ikke sagt nei til et sånt tesett, altså! Ikke til et bonsaitre heller. I fremtiden en gang!
En annen dag spiste Jonasflotte og jeg falafelmiddag på et teppe i Botanisk hage.
Så fikk vi selskap av to fine venner, hvorav én med glitrende burgundernegler.
Magnoliaen blomstret på dette tidspunktet! Hurra!
Det samme gjorde flere andre fine og rare sorter rundt omkring.
Jeg hadde på meg et second hand-skjørt fra Paris og en vintage-topp jeg har arvet. Jeg er så glad i grønt!
Her hadde jeg ikke rukket å gå til frisøren ennå, men min venninne var hårfin for oss begge.
Etter hagebesøket tok vi en øl på en uterservering. Vi satt og snakket om livet til sola gikk ned.
En annen type brygg, og en ganske optimal avslutning på dagen!
– – – – –
In other words: New teas are always exciting! I went to a tea tasting when a local shop invited costumers to try this year’s Darjeeling first flush. I love this warm, golden brew! There were several types which different tastes, and they were paired with snacks that fit their taste perfectly. I went with two other tea drinkers, one of which had very colourful nails. We sniffed our way around the shop, which was full of temptations as always. In the future I would love to have a traditional tea set, and a bonsai tree! Another day my boyfriend and I had dinner on a blanket in the Botanical garden, and then two friends joined us. One of them had glittering burgundy nails, and the magnolia was in bloom! Other pretty and strange flowers were, too. I wore a second hand skirt from Paris and a vintage top I’ve inherited. I love green! I hadn’t had time to cot my hair at this point, but my friend was stylish enough for both of us. We ended the day having a beer in the sun, talking about life until the sun set. A different kind of brew and a lovely way to end a day.
Nå er det ett år siden jeg flyttet fra Paris. Det har gått så absurd fort, og dette året har inneholdt så mye forskjellig. Jeg har vært i Thailand og Malaysia, jeg har fått lage radio i P2, jeg har padlet kano og gått i fjellet, jeg har bakt og sunget og badet, jeg har ledd og grått og mistet og fått. Det skjer så mye på et år, og nå er tiden jeg har vært hjemme lengre enn tiden jeg tilbragte i Paris.
Det er blitt sommer igjen, og det er fortsatt folk som spør når jeg flyttet hjem, om det er rart å være tilbake. Det er det faktisk iblant. Jeg er stadig usikker på hvilke ting som skjedde før jeg dro og hva som skjedde under eller etter oppholdet. Jeg har en slags før og etter Paris-tidsregning, men den er ikke til å stole på. Jeg gikk glipp av en masse i løpet av året ute, men samtidig var det som om ingenting hadde endret seg da jeg kom tilbake, bortsett fra meg selv. Jeg hadde vokst og lært og slitt og utviklet meg, og det var godt å komme hjem.
Jeg savner Paris. Ofte. Mye. Det er mange ting jeg gjerne skulle tatt med meg hjem, mange mennesker jeg gjerne skulle hatt i omgangskretsen min, mange steder jeg gjerne skulle besøkt jevnlig. Lukter og lyder og smaker er blant det jeg savner mest. Alle sanseinntrykkene som hører hjemme i en by og som gir den sin personlighet. Paris ble min by, slik jeg hadde håpet.
Oslo er også min by. I enda større grad. Her er nettverket mitt og friheten min større. Her er frustrasjonene mine mindre. Det er mange ting jeg absolutt ikke savner ved Paris, og ved det franske samfunnet for øvrig. Oslo er en beskjeden, men veldig vennlig by. Folk ser hverandre. Folk smiler. Da jeg flyttet hjem for et år siden, fikk jeg tårer i øyene når jeg så fremmede snakke sammen på trikken. Det er ikke så mange av oss her oppe i nord, men vi er flinke til å forholde oss til hverandre.
Jeg prøver å holde fransken ved like. Jeg leser franske tegneserier og løser franske kryssord. Jeg ser fransk film og hører på fransk radio. Jeg snakker fransk med meg selv – og med andre, så klart, når jeg får sjansen. Språket er for fint til at jeg vil gi slipp på det, men jeg vet at jeg bør bruke det mer.
Noen ganger våkner jeg og tror at jeg fortsatt bor i den lille leiligheten i 11e arrondissement. Det går noen sekunder før jeg innser at jeg ligger i fjerde etasje, ikke på bakkenivå. At lufta er friskere og mindre fuktig. At det er parkett på gulvet i stedet for kald betong. At jeg sover i en dobbelseng i stedet for på en sovesofa; at jeg ikke er alene.
Når jeg våkner i Oslo, ligger det en fyr ved siden av meg. En fyr jeg savnet så sårt da jeg bodde i en annen by i et annet land. Jeg har aldri vært så glad i noen som jeg er i ham, og derfor hadde lengselen aldri vært så voldsom. Det gjorde vondt. Fysisk. Vi hadde vært kjærester i tre år da jeg dro, men jeg hadde drømt om Paris i ti, og vi visste begge hele veien at det bare var et spørsmål om tid før jeg flyttet dit. Ett år i hvert vårt land var selvfølgelig en utfordring. Vi tvilte aldri, men det var vondt. På det meste gikk det ni uker uten at vi så hverandre. Aldri igjen.
Jeg flyttet inn hos ham da jeg kom hjem. Etter fire år som kjærester ble vi samboere. Det var skummelt. Jeg er ingen romantiker, jeg er en individualist. Jeg trenger tid, jeg trenger plass, jeg trenger å gå sakte frem. Det var skummelt, men det var også intenst hyggelig, og det føltes helt riktig. Jeg har fortsatt å vokse etter at jeg kom hjem, men på en annen måte. Jeg er hjemme, men mitt hjem er nå hans hjem, det er vårt hjem. Slik har det vært i ett år, og det er fint.
Jeg begynner å innse at jeg ønsker å være der han er. Det er ulikt meg, det føles fremmed, fordi jeg alltid har gjort det jeg har mest lyst til. Det akter jeg å fortsette med, for jeg er ikke ferdig med å oppleve verden, og det blir jeg kanskje aldri. I fremtiden håper jeg at han og jeg kan utforske den sammen.
– – – – –
In other words: One year has passed since I moved home from Paris. Time passes so quickly it’s absurd, and so many things have happened over the course of the last year. I have visited Thailand and Malaysia, I have landed a new part-time job, I have laughed and cried and lost and won. So much happens in a year, and now the time since I returned is longer than the time I spent in Paris.
Summer is here again, and people still ask when I moved home, is it strange being back? It actually is, now and then, and I’m still uncertain about what happened before I left and what happened during or after my stay. I have a kind of before-and-after-Paris time count, but I can’t trust my memory. I missed a lot during my year abroad, but when I came back it was like nothing has changed, except me. I had learned and struggled and grown, and it felt good to be home.
I miss Paris. Often. Lots. There are things I wish I could have taken home with me, people I wish I could see regularly, places I wish I could still go to frequently. I miss the sounds, the smells and the tastes of the city. These impressions belong somewhere and give a place its personality. Paris became my city, as I has hoped it would. Oslo is my city, too. To an even greater extent. My network and my freedom are bigger, and my frustrations are smaller. (There are things about Paris and about the French society in general that I don’t miss at all.) Oslo is modest, but very friendly. People see each other. People smile. When I moved home a year ago, I used to tear up on the tram if I saw strangers exchanging a few words. There are few of us up here, but we see each other.
I try to keep up my French. I watch films, read comics, solve crossword puzzles and listen to radio in French. I also talk to myself in French – and to others, of course, if I get the chance. I really want to maintain this beautiful language, but I know I should use it even more.
Sometimes I wake up believing I still live in the little apartment in the 11e arrondissement. A few seconds pass before I realise that I’m on the third floor, not the ground level. That the air is fresher and less humid. That there are warm wooden floors instead of cold concrete. That I slept in a double bed and not a narrow sofa bed; that I’m not alone.
When I wake up in Oslo, there is a fellow beside me. A fellow I missed terribly when I lived in another city in another country. I have never loved someone the way I love him, and so my longing had never been so strong. It was painful. Physically painful. We had been together for three years when I moved, but I had been dreaming about Paris for ten years, and we both knew all the way that I was going there some day. One year apart was a challenge, obviously. We never doubted our relationship, but it was painful. At one point we were apart for nine weeks. Never again.
I moved in with him when I moved home. After four years in a relationship we started living together. I was scared. I am no romantic, I’m an individualist. I need time, I need space, I need things to move slowly. It was scary, but it was absolutely lovely and felt so right. I have continued to grow since I moved home, but in a different way. I am home, but my home is his home, it is our home. That’s how it has been for one year, and it’s good.
I’m beginning to realise that I wish to be where he is. It’s not like me, it’s a foreign feeling, because I’ve always done what I want. I want to continue like that, because I’m not done experiencing the world, and maybe I never will be. In the future I hope that he and I can explore it together.
Åh, i dag har jeg sittet i parken hele dagen. Sommer på sitt beste.
Jeg kom på at jeg har glemt å vise frem den fine kjolen jeg brukte på 17. mai! Det er en av mine favorittdager, men jeg har ikke bunad, så jeg pleier alltid å pynte meg. Jeg blir så glad av at alle smiler og er pene i tøyet på nasjonaldagen!
Jeg liker enkle og elegante klær, helst med retro-følelse. Når jeg en sjelden gang kjøper meg noe nytt, velger jeg gjerne brukt/ gammelt. Denne kjolen er imidlertid helt ny, men jeg har ikke kjøpt den selv, jeg har fått den!
Min mor hadde sett den på en bytur, og da vi møttes til lunsj noen uker før 17. mai, måtte vi innom butikken for å prøve. Da jeg så den på stativet var jeg veldig skeptisk – ikke fordi jeg ikke syntes den var kjempefin, men fordi det er en amerikansk størrelse fire. Hallo, er det ikke bare sykelig tynne modeller som bruker sånt? Nei, den passet faktisk en helt alminnelig kropp. Man skal ikke la seg lure av tall!
Denne flotte saken er laget av et tykt stoff med et slags sirkelmønster i. Den har svarte og hvite felter som skaper kontrast og fasong.
De peplum-aktige «vingene» i midjen gir Chanel-følelse.
Jeg var så heldig at den satt som støpt!
Flagg og kanon. Klassisk.
Hurra, hurra! Jeg hadde en strålende dag!
(På dette tidspunktet var det fortsatt nødvendig å bruke tynne strømper, men så kom sommeren. Hurra igjen!)
Dette er forresten en sånn kjole som jeg aldri kunne kjøpt (eller tatt imot) til full pris. Heldigvis fant vi den på salg, nærmere bestemt med 70 % avslag, og først da ble prisen halvveis overkommelig. Maken til flaks!
Jeg håper på mange anledninger til å bruke denne!
– – – – –
In other words: I forgot to show ye the dress I wore on the 17th of May, our Constitution Day! I had such a lovely time, and I wore this black and white number that my mum bought me. She had seen it in a shop, and when we had lunch a few weeks before the big day she showed it to me. I was skeptical, as it was an American size four – isn’t that just for super skinny models? No, it turns out this dress fit a regular body. Don’t be fooled by the numbers! I was so lucky it fit me, as I love the black and white contrast and the Chanel-y peplum shape. Also, this is the kind of dress I could never buy (or accept as a gift) at full price, but we found it at 70 % off. Score! I hope I get to wear this on many occasions!
Det er så varmt og sommerlig ute! Jeg blir så glad og så rastløs!
Nå vil jeg bare fjase i sola hele dagen, og så vil jeg bake når kvelden kommer.
Her er tre sommerlige oppskrifter som jeg kribler etter å prøve.
Triple berry summer buttermilk bundt fra herlige Smitten Kitchen.
Sugar plum and currant crumbly tart fra elegante Canelle et vanille.
Classic Lemon Bars fra min absolutte favoritt, Joy the Baker.
Bildene er lånt og linket/Photos are loaned and linked
Den nederste oppskriften har jeg besluttet å prøve meg på allerede i morgen, slik at jeg kan ta med sitronbiter i parken på lørdag.
Jeg gleder meg til å kjenne lukta av sitrus spre seg i leiligheten, og til å by venner på søt og syrlig kake i solskinnet.
Forresten, ikke glem at du kan vinne Willy Wonka! Hittil er det bare 18 stykker som deltar i konkurransen, og det betyr reale vinnersjanser, hihi. Jeg mistenker at mange (i likhet med meg selv) er på vei inn i feriemodus, så jeg kommer til å utsette trekningen med en uke, hoho.
Håper alle kan nyte sommeren for tida!
– – – – –
In other words: It’s so lovely and warm out, and it makes me so happy and so restless! These days I just want to run around in the sun all day, and then I want to bake summery things when evening comes. Here are three recipes I’m dying to try at the moment. I hope it’s summer where you are!
Håper alle har hatt en strålende pinsehelg!
Jeg liker å fordele ting utover. Jeg liker å leve lenge på gode opplevelser. Nå tar vi en tur tilbake til Malaysia!
Vårens familieferie var begivenhetsrik og variert. Blant annet tilbragte vi en dag på bilbanen! En helt ny erfaring for meg.
Her skulle vi se åpningen av årets Formel 1, Malaysia Grand Prix. Ikke noe dumt billøp å starte med, tenkte jeg.
Løpet gikk på en bane som heter Sepang. Inne på området var det tusenvis av spente tilskuere, og noen hadde pyntet seg.
Vi fant setene våre, som la i en sving, hvor vi hadde fin utsikt til den stilige hovedtribunen ved starten av løpet.
Feierne holdt på med forberedelsene da vi slo oss ned.
Det obligatoriske I wuz ‘ere-bildet.
Vi hadde med oss en liten dram, slik seg hør og bør når hele familien er på ekskursjon. Akevitt, så klart.
Dessuten hadde jeg kjøpt proviant i form av verdens fineste regnbuekjeks. Kunne ikke dy meg.
Så gikk startskuddet! Bilene begynte å rase omkring på banen, runde på runde.
De føk forbi oss i svingen.
DET GIKK SÅ FORT.
Støynivået var ganske høyt, så det var kjekt å ha ørepropper.
Jeg skal ikke late som at jeg klarte å følge med helt, for det var ikke så lett, men det var en ordentlig morsom opplevelse. Etter noen timer med fart og spenning var billøpet over, og min Formel 1-interesserte bror var godt fornøyd, og kunne forklare oss andre hvordan det egentlig hadde gått med de ulike sjåførene. «Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag», haha!
En annen utflukt sto i stor kontrast til denne. En morgen reiste hele gjengen til en nasjonalpark som heter FRIM.
I natturreservatet var det ulike avdelinger for forskning og bevaring, og så var det et stort område som besto av gammel, tett, uberørt jungel. Vi gikk inn dit. Det var nesten førti grader i skyggen, og luftfuktigheten var skyhøy, og vi var klare for eventyr.
Jeg har vært i jungelen før, men denne gangen var det ekstra frodig og intenst, synes jeg.
Trær og vekster sto som de har gjort i uminnelige tider, viklet inn i hverandre med blader og lianer og røtter. Sola lå tung på skuldrene våre, og lufta var varm og lummer og full av summende insekter, og det luktet jord og klorofyll. Regnskogen, liksom.
Etter en stund tok vi av fra hovedstien og gikk videre inn i villnisset.
Det ble enda tettere og enda mer magisk.
Vi fulgte smale, svingete tråkk langt inne i jungelen.
Vi så ville aper på et tidspunkt! Jeg rakk ikke ta brukbare bilder av dem før de var ute av syne, men det var gøy likevel!
Noen av trærne hadde kledd på seg, til tross for tropevarmen.
Sååå grøøøønt.
Etterhvert kom vi til en slags hytte. Den hadde inngang på bakkenivå og utgang i lufta. Her begynner Canopy Walkway!
Vi gikk inn og opp en trapp, og plutselig var vi på en smal hengebru, midt oppe blant trærne!
Her gikk vi forsiktig på treplanker og tau, opptil førti meter over bakken, og det gynget og knaket og knirket. Vi fulgte en løype med bruer som var spent opp mellom plattformer i tretoppene. Det føltes som å være et ekorn, og tauene så akkurat passe tvilsomme ut.
Jeg elsker sånne adrenalinfylte aktiviteter! Jeg var så oppspilt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, hoho.
Søsteren og kjæresten viste vei, heldigvis.
Det var så heftig. Vi fikk veldig flott utsikt der oppe…
…og om vi så ned mot bakken, kunne vi se de andre langt under oss.
Alle ble med opp i trærne unntatt én, som ikke er så glad i høyder. Han ble ganske blek da han så bruene svaie.
Jungelbesøket var uansett veldig spennende, og da vi gikk tilbake mot sivilisasjonen, traff vi denne lille fyren.
På familieferie vet man aldri hva som kan skje!
– – – – –
In other words: I like enjoying my holiday memories for a long time, so let’s go back to Malaysia! Our family vacation this spring was full of varied experiences, like these two: A day by the racing track, watching the Formula 1, and a day in the jungle. I had never watched a car race before, but it was such an interesting experience. There were thousands of people, some of which has dressed up for the occasion. We had good seats, and I posed for the mandatory I wuz ‘ere photo. We had brought some Norwegian liquor along, and I had bought the cutest rainbow biscuits ever because I just couldn’t help myself when I saw them. The race began, and the cars started blowing past us, and we were happy we had ear plugs. I must admit I couldn’t quite follow what happened on the track, but my brother explained the results to us when the race was over. It was good fun, and a very interesting experience! The same goes for the other and quite contrasting excursion, to the rainforest. We visited FRIM, a nature reserve, where we went for a hike in the old, untouched jungle. I have been to the jungle before, but this time it was even more intense than before, because it was so hot and humid and dense. The lianes and roots and leaves, the buzz of insects, the heavy sun on our shoulders, the smell of earth and chlorophyll… It was quite magical, and after walking along the winding paths we found Canopy Walkway, a network of rope bridges between platforms in the treetops. So cool! The bridges were rocking and creaking, and we were up to forty meters above the ground. felt like a squirrel, haha. The view was beautiful, and I love activities that get my adrenaline pumping; I was so excited I almost didn’t know what to do! We kept walking, of course, and it was an amazing experience. On our way back through the jungle we met the little fellow above here. You never know what will happen when you’re on holiday with the family!
