Jo, jeg er på ferie, men da passer det bra å finne et innlegg fra den forrige bloggen som jeg vil dele på nytt!

For tre år siden viste jeg frem en kjole som jeg er veldig glad i. Det gjorde jeg i forbindelse med at Jonasflotte og jeg besøkte New York. Vi var der på dette tidspunktet i 2011, for å feire kjærestebursdagen vår. Det er jo samme grunn til at vi nå befinner oss i Skottland, tre år senere!

Jeg husker hvordan det var da vi skulle knipse bildene til dette innlegget. Vi var begge litt pinlig berørt i begynnelsen, men den følelsen forsvant når forbipasserende ga oss hyggelige kommentarer og vitende smil.

Til glede for nye lesere, som man gjerne sier, og forhåpentlig også for gamle.

– – – – –

Frokostkjolen

Da min mor var 22 år gammel, sydde hun en blå og blomstrete kjole til seg selv. Det var i 1980. Kjolen var et eksamensprosjekt på Husflidskolen (hihi!), og oppgaven gikk ut på å lage noe nytt med utgangspunkt i noe gammelt. Min mor fikk et forkle av sin mor, og hun tok symaskinen fatt, og mer enn tredve år senere er resultatet like fint.

I mellomtida er jeg blitt 24 år gammel. Nå passer kjolen til meg.

Den har stort skjørt med små blomster på og blå bord nederst…

…og skrå søm i overgangen fra livet til skjørtet…

…og et smalt midjebelte i samme blåblomstrete stoff, som man kan knyte i ryggen…

…og mange fine, hvite knapper.

Kjolen fikk være med til New York i sommer. Jeg hadde nemlig bestemt at jeg skulle føle meg fin hele ferien igjennom, og jeg føler meg nesten aldri så fin som når jeg har på meg denne! Dessuten hadde jeg en plan for denne kjolen, for at den skulle komme til sin rett.

Jeg sto opp tidlig en morgen og fant frem strykejernet på hotellrommet.

Så tok jeg på meg søte pulsvanter og leppestift, og så kjøpte jeg frokost i papirpose og kaffe i hvit ta-med-kopp.

Skjønner dere hvor jeg er på vei? Eller rettere sagt, hvor veien gikk?

Til den glamorøse drømmen på Fifth Avenue!

Foran fasjonable Tiffany’s, midt på Manhattan, i morgensola. Der var vi fine og glade sammen, kjolen og jeg.

For de som ikke har sett klassikeren Breakfast at Tiffany’s med udødelige Audrey Hepburn – åpningsscenen er slik:

Man kan ikke besøke New York første gang uten å spise frokost utenfor Tiffany’s. I hvert fall kunne ikke jeg det!
Heldigvis var Jonasflotte snill nok til å bli med, og til å ta bilder og bære over med meg der jeg svinset rundt og hvinte.

Kjæresten min er omtrent like bra som frokostkjolen er fin. Det sier sitt, synes jeg.

– – – – –

Jeg bruker denne kjolen hver sommer, og den ble med i kofferten til Skottland. Jeg er fortsatt like glad i både kjolen og gutten!

– – – – –

In other words: I am on vacation in Scotland, but that gives me a perfect opportunity to share this three-year-old post again, originally published on my former blog. The summer of 2011 my boyfriend and I went to New York together, to celebrate our anniversary – which is exactly the reason why we are in Scotland at this time, three years after! Anyway, none of us had been to the Big Apple before, and we had a list of things we wanted to do, just because. Mine said, among other things, «have breakfast at Tiffany’s». You’ve seen the legendary film, right? Starring the every enchanting Audrey Hepburn? I’ve invluded the opening scene, which is when we see her having breakfast while admiring the jewellery. I did the same thing one day, and I wore one of my dearest dresses, which was made by my mum – for herself – in 1980. She took one of her mother’s aprons and made it into this beautiful dress with buttons and a belt and a light, summery feel. I think it’s gorgeous, and I love wearing something that my mum has made with her own two hands and a sewing machine. Something with history and personality. For me it was the perfect thing to wear for a fun reenactment of the film scene! My boyfriend was so understanding and kind when he took these photos, with passers-by smiling knowingly at us. He’s the best, just like this dress. Now they are both in Scotland with me!