Advent calendar ideas

Postet den 25. november 2014 av Synne Cinnamon

Under en måned igjen til jul, og under en uke til desember er her!
Nå kan man forberede årets alternative adventskalender. Det er så mange fine måter å telle ned på!

I fjor skrev jeg litt om mitt forhold til adventskalenderen, og jeg delte «oppskrift» på noen varianter som Jonasflotte og jeg har laget til hverandre. Dessuten inkluderte jeg fire ekstra idéer. Nå tenkte jeg det var greit å minne om det, i tilfelle noen er ute etter inspirasjon.

Innlegget finner du her!

Dette er altså kartongkalenderen jeg laget til ham for noen år siden. Det tok litt tid, men det var definitivt verdt det!

Her er to andre gode, enkle idéer som jeg snublet over forleden:

Å finne et muffinbrett med 24 former, legge en oppmerksomhet i hvert rom og så dekke dem til med lokk av papir. Fra BHG.

Å putte 24 pyntekuler på et glass, finne frem nål og tråd og gradvis lage en girlander man kan henge opp på julaften. Fra Poppytalk.

Andre muligheter, enten for en selv eller for noen man vil glede:

– Å lakke neglene i en ny stil hver dag. (Det finnes jo så mange nyanser, for ikke å snakke om mønstre og motiver man kan leke seg med!)

– Å prøve én ny drinkoppskrift hver kveld. (Man kan gi bort en flaske godt brennevin på 1. desember og legge ved et oppskriftshefte!)

– Å finne et litt komplisert lego-sett og dele opp klossene i 24 andeler, slik at man kan bygge gjennom hele desember.

– Å lære seg et nytt ord hver dag. På engelsk, fransk eller et annet andrespråk – eller på norsk! Vi har mange flotte ord som dessverre ikke brukes så mye lenger, og som dermed kan være interessante, nye bekjentskaper. (Hva betyr for eksempel armod, erholde, kveik, nenne og beleven?)

Jeg gleder meg sånn til jeg kan gå inn i julemodusen for fullt, og til nedtellingen begynner for alvor.

La oss gjøre desembermåneden magisk!

– – – – –
In other words: To think that December is less than a week away! It’s time to start thinking about alternative advent calendars, wohoo! I presented four DIY calendars last year, all of which my boyfriend and I have made for eachother, so they’re not too complicated! There are four extra ideas as well, and I just wanted to give you guys a little reminder, in case someone needs inspiration: Here is the post! You can see the green carton calendar above – it took me a while, but it was so worth it!
I also stumled upon these two projects, the muffin tray from BHG and the garland in a jar from Poppytalk. Clever and cute!
Four extra advent calendar ideas: – Wearing different colours of nail varnish every day. – Trying a new drink recipe every evening. – Finding a slightly complex Lego set and dividing up the bricks, so you can build a little each day. – Learning a new word every day. In French or another second language – or in your own mother tongue! There are always old, seldom used words to explore!
I love finding fun ways to celebrate advent, for myself or for my loved ones. The possibilities are plentiful! Let’s enjoy this year’s countdown!

On tears

Postet den 10. november 2014 av Synne Cinnamon

source

Dette innlegget er jeg litt nervøs for å legge ut, hihi. Heldigvis får jeg inntrykk av at jeg ikke er alene om dette, så vi lar det stå til!

Jeg er en emosjonell person. Jeg er stort sett alltid blid, og jeg gleder meg over små og store ting hele tida, men jeg gråter lett. (Litt som Lena Dunham eller Kirsten Bell!) Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har et tidlig minne fra et opphold hos mormor og morfar, da jeg mistet en melketann som femåring eller noe sånt. Jeg lå lenge på senga og gråt, enda det ikke gjorde vondt i det hele tatt – jeg syntes bare det var vemodig og rart, og jeg reagerte med tårer.

Jeg gråter når jeg er lei meg. Det er ganske utbredt, selvfølgelig, men det skal ikke mye til før jeg feller triste tårer. Foruten sørgelige hendelser som tap av kjente og kjære, sykdom, avskjeder og andre lignende situasjoner, triller tårene ved vemodige vendinger i filmer, bøker, dataspill og serier, eller kanskje bare hvis jeg hører svært melankolsk musikk… Jeg lever meg veldig – VELDIG – inn i alt!
Jeg gråter når jeg blir glad eller rørt, og det er også ganske vanlig. I likhet med de triste tårene har gledestårene mange utspring. Omtenksomme gaver, en god latter, hyggelige gjensyn, bevegende bilder, flash mobs (!), historier med lykkelig slutt… Lettrørt burde vært mellomnavnet mitt.
Jeg har dessuten lett for å felle noen tårer når jeg blir veldig sint eller veldig sliten. Det er ikke noen praktisk reaksjon, så det kan være litt frustrerende, men heldigvis blir jeg sjelden så opprørt eller utslitt.

Det rareste er kanskje at jeg noen ganger gråter på andres vegne. Jeg vil så gjerne at alle skal ha det bra, og når jeg vet at folk har det vondt, smitter det liksom over på meg. Det gjelder både folk jeg er glad i, som når venner går gjennom vanskelige brudd, og mennesker jeg ikke kjenner. For eksempel hørte jeg på nyhetene for en stund siden at et helt brudefølge var blitt tatt av en flodbølge i Pakistan. Brudgommen var blant de omkomne. Han døde fra sin elskede på bryllupsdagen deres, og det er så tragisk at det nesten ikke er til å fatte. Sånne ting treffer meg som et slag i magen. Det er hjerteskjærende. Jeg vet at det ikke hjelper noen, men i slike tilfeller gråter jeg litt. For dem som har det vondt, og for dem som ikke lenger føler noe som helst.

Heldigvis er det slik at selv om følelsene tar overhånd iblant, kommer fornuften på banen igjen ganske fort. Jeg tørker tårene og får tankene over på noe annet, og det er ikke så dramatisk som det kanskje høres ut. Det er ikke som om jeg pleier å sette meg ned på gata og begynne å hulke. Det er ikke slik at jeg går rundt som en tikkende tåre-bombe. Hvis jeg merker at noe bygger seg opp når jeg er ute, kan jeg stort sett vente til jeg kommer hjem, og så gråte litt i enerom. Man kan for øvrig felle noen tårer i offentligheten uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Bak solbriller, i et hjørne, vendt vekk… Det går så fint, så.

Jeg har grått jevnlig hele livet. Jeg synes ikke det er pinlig eller ubehagelig – for meg er det tross alt helt naturlig! Jeg har grått på flyplasser i inn- og utland, jeg har grått på alle kinoer i hele Oslo, jeg har grått på kaféer og muséer og bibliotek og benker verden rundt. Alle vennene mine har sett meg gråte, gjerne mange ganger. Jonasflotte vet at hvis jeg sitter i sofaen med tårevåte kinn når han kommer hjem om kvelden, har jeg lest, sett eller hørt noe trist, og det hjelper med en klem. Når jeg blir kjent med nye folk, finner de fort ut at de må regne med noen tårer i mitt selskap. Jeg forsikrer dem om at det går helt greit, jeg har det bra, jeg er bare slik.

Det kan være litt slitsomt å ha hyperaktive tårekanaler, men det er så mange grunner til at jeg gråter, og stort sett tror jeg det er sunt. Egentlig er jeg glad for å ha evnen til å leve meg inn i ting, for det gjør livet mitt rikere. Empati er dessuten en viktig egenskap, mener jeg, særlig med tanke på vårt stadig mer blaserte mediebilde. Når man har vanskelig for å distansere seg fra andres følelser, blir man godt kjent med sine egne. I det minste er jeg flink til å verdsette små gleder og til å være takknemlig for at jeg har det så bra. Jeg gråter langt mer for andre enn for meg selv, og det gjør meg tross alt ekstremt privilegert.

– – – – –
In other words: I’m feeling nervous about publishing this post, but I think I’m not alone in this, so here we go! I’m an emotional person. I’m almost always happy, and little things make me smile all the time, but I cry easily. (Kind of like Lena Dunham or Kirsten Bell, hehe.) It has been this way for as long as I can remember. I have an early memory from a stay with my grandparents, when I was maybe five years old. I lost one of my milk teeth, and I lay on the bed and cried for a long time. Not because it hurt – it did not hurt at all – but because I found it strange, and I reacted with tears.

I cry when I’m sad. This is quite normal, of course, but it doesn’t take much to make me start. Apart from unhappy occasions like the loss of a loved one, serious illness, goodbyes and other situations like those, I cry when sad things happen in books, films, TV series and computer games, or sometimes even just listening to melancholy music… It’s like I go all in every time. I just invest a whole lot of emotion in whatever I’m doing.
I cry when I’m moved or happy. This is also fairly normal, and like with sad tears, happy tears can be caused by many different things. A good laugh, thoughtful presents, loving reunions, beautiful art, flash mobs (!), stories with happy endings… Happy tears could be my middle name.
I also tend to tear up when I’m extremely tired or extremely angry. This is not a practical reaction, and it can be quite frustrating, but luckily I am very rarely furious or exhausted to this extent.

The strange thing is that I sometimes cry for others, on their behalf. I just want everyone to be happy, and when I know that people are hurting, it’s like their pain rubs off on me. It happens when my friends are going through something, like bad breakups, or when I’m faced with the misery of complete strangers. For instance, a while back I heard about an entire bridal party which was hit by a flood in Pakistan. The groom lost his life. He died and left his wife on their wedding day, and that is tragic to such an extent that I almost can’t deal. Stories like that hit me like a fist in the stomach. It’s heartbreaking. I know it doesn’t help anybody, but in those situations I shed some tears. For those in pain and for those who are gone.

Luckily, although my emotions get the best of me now and then, my rationality comes back into play fairly quickly. I dab at my cheeks and think about something else, and it’s not as dramatic as it might sound. It’s not like I just sit down in the middle of the street and start bawling uncontrollably. It’s not like I’m a ticking tear bomb. If I sense that something’s brewing in me when I’m out and about, I can usually just wait until I get home and then weep a little in private. Then again, shedding a few tears in public is no problem for me. Behind sunglasses, in a corner, facing away… It’s fine.

I have cried regularly my whole life. I don’t think it’s embarrassing or uncomfortable – after all it’s only natural, especially for me! I have cried at airports around the world, I have cried in every single cinema venue I’ve been to, I’ve cried at cafés and museums and libraries at on park benches absolutely everywhere. All my friends have seen me cry, and my boyfriend knows that if I’m sobbing in the sofa when he comes home from work, then I’ve seen, heard or read something upsetting, and it helps to give me a hug. When I get to know new people, they soon realise that with my company comes a few tears. I assure them that it’s okay, I’m all right, it’s just the way things are.

Having hyper active tear ducts can be strenuous, but I cry for so many different reasons, and for the most part I believe it’s healthy. I’m actually glad that I am emotionally invested in things, because it enriches my life. What’s more, empathy is an important ability, especially with our increasingly extreme media coverage. If you can’t quite distance yourself from other people’s emotions, you become closely acquainted with your own. At least I’m good at appreciating little joys and being thankful for my happy life. I cry far more for others than I cry for myself, and that makes me extremely privileged.

The Scottish Highlands

Postet den 6. november 2014 av Synne Cinnamon

La oss dra på tur!

Bortenfor de grå steinhusene i den skotske hovedstaden ligger den grønne landsbygda og glimrer.

Jonasflotte og jeg var jo i Skottland i sommer, og etter fire dager i Edinburgh satte vi oss på en buss. Vi reiste nordover, mot høylandet og den sagnomsuste innsjøen Loch Ness! For to glade geeks er ingen Skottland-tur komplett uten en slik utflukt!

Vi så landskapet endre seg utenfor vinduet. Veien slynget seg gjennom frodige daler og over karrige berg.

Dessuten kjørte vi forbi flere koselige landsbyer, staselige gods og whisky-brennerier!

Etter rundt fem timers ferd var vi fremme i den lille landsbyen Drumnadrochit, hvor vi skulle tilbringe en natt.
Foruten verdens koseligste og skotskeste navn, hadde stedet mye sjarm! Små tun og steinhus og blomster!

Her kunne man dessuten bli med på det lokale dragkamp-laget. Stort mer jovialt blir det ikke, hoho.

Etter å ha funnet pensjonatet vi skulle bo på og satt fra oss bagasjen, gikk vi for å utforske området.

Landsbygda viste seg fra sin beste side. Vi fikk sol!

Det var så frodig og fint der oppe. Så utrolig stille og fredelig. Vi trakk pusten dypt og kjente skuldrene senke seg.

Det var nesten ikke en lyd å høre. Jonasflotte og jeg holdt hender og gikk langs smale landeveier på måfå. Forbi små klynger av hus, bølgende enger, gamle steingjerder, små bekker, overgrodde stier og tett kratt. Lukta av nyslått høy og solvarme markblomster lå som et teppe over hele området. Sommeridyllen omsluttet alt.

Vi ruslet rundt og så oss om, og ble enige om at vi trivdes svært godt på den skotske landsbygda. Så gikk vi inn til sentrum igjen!

Vi spiste middag på en kjent pub, Fiddler’s, som ønsket oss velkommen med bugnende blomsterkasser og kveldssol.

Jonas spiste ørret fra innsjøen, og jeg slo til med en vegetarburger. Begge deler var ordentlig gode, og selvfølgelig drakk vi lokalt øl til.

Etter maten tok vi en dram. De hadde lokalprodusert spesialwhisky på menyen, som vi naturligvis ville smake på.

Jeg tok en monsterdram! Den smakte kraftig av torv, slik jeg helst vi at den skal gjøre. Nam.

(Jeg synes det er så kult at skottene bruker det samme ordet som oss, hihi!)

Etter middag gikk vi tilbake til pensjonatet. Om natten sov vi som to steiner, etter reising, nye inntrykk og masse frisk luft.

Dagen etter hadde vi store planer! Vi tok beina fatt igjen og fulgte ei elv gjennom åkre og skogholt…

…og så åpenbarte innsjøen seg! Selveste Loch Ness, og en slottsruin i tillegg!

Vi hadde nemlig bestemt oss for å besøke Urquhart Castle, som ligger nydelig til ved vannet.

Her brukte vi mange timer på å se oss om, for slottet er fullt av historie som går tusen år tilbake – og av kriker og kroker man kan utforske.

Vi gikk de bratte, svingete trappene opp i det høyeste tårnet. Derfra så vi rett ned i vannet, for slottet ligger helt ved kanten.

Der oppe fikk vi dessuten en nydelig utsikt over ruinen og innsjøen!

Etter en stund med vekslende vær og mye solskinn, ble det plutselig vått og grått. Vi tok en kaffe og kjøpte rutete paraplyer i museumsbutikken, så det gjorde ingenting. Vi begynte å rusle tilbake mot sentrum, for vi skulle busse videre til en annen del av landet.

Det var da hun dukket opp. Vi skimtet henne såvidt i gråværet. Nessie, selveste sjøormen i Loch Ness!
Her er det obligatoriske bildebeviset.

Vi skulle hilse, hoho!

Så forlot vi Drumnadrochit og dro til Glasgow, men det er en annen historie.

Vårt opphold i det skotske høylandet inneholdt alt jeg hadde ønsket meg, og jeg håper å kunne reise tilbake en dag.

– – – – –
In other words: An excursion! When my boyfriend and I spent ten days in Scotland this summer, we stayed one night in the Scottish Highlands. We took the bus from Edinburgh, through green valleys and over windy hills, past villages and castles and distilleries, towards the North and the famous Loch Ness. Two happy geeks like us couldn’t visit Scotland without seeing it! We were going to spend one night in the little village of Drumnadrochit. The place was beautiful and had cute cottages, lots of flowers and a tug o’ war team – delightfully rural! We found our bed and breakfast and then spent our first evening exploring and enjoying our scenic surroundings – the sun was out, and the smell of freshly cut grass and summer flowers was absolutely everywhere. Such a blissful calm and country charm! We had dinner at a renowned pub called Fiddler’s, and we had some local beer and whisky to go with the really good food. After dinner we went back to the b’n’b and slept like two rocks, after a day on the road and in a new place. The next day we had great plans! We set out walking along a river, through fields and woods, and then we saw the legendary lake. Loch Ness! With a side of ruins! We had decided to visit Urquhart Castle, an amazing site with a history that goes a thousand years back, and with lots of nooks and crannies that we spent hours exploring. From the top of the highest tower we got a splendid view of the ruins and the lake. Then the weather turned grey and wet, so we had some coffee and bought tartan umbrellas in the gift shop. No problem. We started walking back to town, and that’s when Nessie appeared! We could just make her out in the pouring rain. She said to say hello! Later that evening we took another bus and went to Glasgow, but that’s a different story. We had such a wonderful time in the Scottish Highlands, and I really want to go back some day.

Patchwork: October

Postet den 2. november 2014 av Synne Cinnamon

Vi vinker farvel til oktober, og dermed er det tid for et nytt lappeteppe av Instagram-minner!

Måneden er som kjent rosa, og jeg hadde jakkenål og refleks og rosa lommespeil for anledningen. En torsdagskveld lagde jeg smuldrepai med eple og blåbær, og en fredag var jeg på bursdagsfest med masse godt på bordet og i glasset.

Jeg promenerte i Botanisk hage og gledet meg over høstfargene, og jeg viste frem en fin vaffelbil i forbindelse med dette innlegget fra Brussel. Høstfargene gjorde seg gjeldende på kjøkkenbenken også.

Jonasflotte og jeg så Boyhood på Cinemateket og syntes den var intenst bra. Jeg spiste iskrem med lakrissaus og strøssel en kveld jeg var alene hjemme, og en torsdag tilbragte vi i det digre ølteltet utenfor DNS – huhei, Oktoberfest!

Jeg tok dere med på skogstur, ruslet i regnværet med de rutete støvlene mine og markerte Suit Up Day.

Det gule løvet tok seg veldig godt ut mot den knallblå himmelen, og jeg fulgte opp fargegleden med en ny leppestift – Ruby Woo fra Mac. Endelig! Den fikk være med da jeg iførte meg finstasen og gikk på galla!

Jeg spiste god, belgisk sjokolade, spilte Prince of Persia og gikk små turer i det høstkledde nabolaget.

Jeg lot meg begeistre av cherrytomater, traff fine frøkner på #instamøte og viste frem en ny vintage-venn. Hurra for nye (gamle) kjolefavoritter!

En lørdagskveld var jeg på bursdagsfest og ble servert punsj med skogsbær (nam!), og en søndagskveld lagde Jonasflotte og jeg Sopranos-middag (nam igjen!), og en mandag utforsket jeg fargerike bakgårder.

De tre siste bildene har naturlig nok Halloween-tema. Jeg lagde pynt og delte fremgangsmåten her! Jonas og jeg drakk vin og lagde gresskarlykt kvelden før kvelden, og på selveste allehelgensaften var Jack og jeg veldig klare for feiring.

Oktober ble like fin som jeg hadde håpet, og nå krysser jeg fingrene for en super november!

Jeg heter forresten Synnebollen på Instagram. Vi sees der!

– – – – –
In other words: This what October looked like through my trust Samsung! I like these patchworks of memories. All my original captions are in English. I’m Synnebollen on Instagram, see you there!

«This is Halloween!»

Postet den 31. oktober 2014 av Synne Cinnamon

Hurra, allehelgensaften er her!

Jeg har gledet meg og forberedt meg med koseskumle filmer hele måneden, som A Fantastic Fear of Everything, Paranorman, Clue og The Addams Family. Dessuten hører jeg mye på Halloween-spillelista mi for tida, så klart! Den er variert og passende og full av fjas!

Jeg har pyntet med girlander, laget gresskarlykt og bakt sjokoladekake.
På kommoden i gangen står en bolle med godteri som de kostymekledde barna skal få når de ringer på.
Det er venner på vei, og det er avkappede fingertupper på stuebordet.
Alt er klart, med andre ord.

Happy Halloween, alle sammen!

– – – – –
In other words: It’s here! I have been decorating and baking and making a lantern and buying candy for the little uns, and now I’m oh, so ready. There are friends on the way and dismembered fingers on the table. All set! Happy Halloween to everyone!

DIY Halloween Garland: Cats ‘n’ bats

Postet den 29. oktober 2014 av Synne Cinnamon

Bare noen dager igjen til allehelgensaften!

Når man vil pynte litt, men ikke finner det man er ute etter i butikken, kan man lage det selv.
Jeg ville ha en enkel, svart girlander med flaggermus og/eller svarte katter på.

Alt jeg trengte var en rull med svart bokbind, en rull med hyssing, ei saks og en limstift!

Jeg begynte med å klippe av to lengder med papir som var omtrent tjue centimeter brede, og så brettet jeg dem dobbelt.

Jeg delte opp hver lengde i like store stykker. Tolv smale deler til flaggermusene og ti litt større deler til kattene.

Så begynte jeg å klippe ut formene i det doble papiret, og lot en liten flik av bretten være igjen.
Hverken flaggermus eller katter er særlig kompliserte, så jeg brukte ingen mal, jeg bare tok det på øyemål. Ved å ta sånt på sparket blir ingen motiver helt like, og det synes jeg gir personlighet til et slikt prosjekt!

Da alle papirbitene var blitt til doble katter eller flaggermus, begynte jeg å lime dem sammen over hyssingen med drøyt fem centimeters mellomrom. De fleste fikk henge fra bretten, og noen ble festet midt på for å skape variasjon.
Vips! En girlander! Den kan henge både enkelt og dobbelt og spre glede.

Resultatet ble ikke perfekt, men jeg liker det likevel. Hjemmelaget pynt bør ha litt skranglesjarm, synes jeg!

Det hele tok under en time, og jeg hadde lim, saks og hyssing fra før, så utgiftene var ikke stort å snakke om: Bokbindet kostet 2,50 på Nille. Med andre ord blir det ikke så mye rimeligere og enklere enn dette, og dessuten er det gøy å lage ting selv!

Lykke til!

– – – – –
In other words: I couldn’t find exactly what I was looking for to decorate for Halloween, so I made a garland myself. All I needed was a roll of black book binding paper (which only cost me three euros / four dollars), some string, a pair of scissors, and a stick of glue! I cut two lengths of paper which were around 20 centimetres broad, and then I folded them once. I then divided each length into pieces – twelve narrow ones for the bats and ten broader ones for the cats. Then I cut out the shapes – I didn’t use a stencil or a template, as cats and bats are very simple to shape. I then applied glue to the inside of each shape and glued them all on to the string. The result was in no way perfect, but I think it has charm, and I like my Halloween decorations whimsical. The very best thing is when they’re also cheap and easy to make, and when you have fun making the, like in this case! Good luck!

Fall favourites on TV

Postet den 27. oktober 2014 av Synne Cinnamon

Seks serietips til stadig mørkere kvelder!

Om høsten liker jeg å plukke frem gamle favoritter. Noen har jeg nevnt for dere før, noen er morsomme og lette og varme, andre føles tyngre og kjøligere, men alle gir mye tilbake til seeren. Gode serier er en fryd, og nå går vi inn i høysesongen for hjemmekos!

Her kommer seks serier som jeg anbefaler, gjerne i kombinasjon med myk sofa, varme pledd, rykende tekopp og tente telys.

Misfits
Denne serien snublet jeg over i jobbsammenheng. Jeg tekster TV som frilanser, og for noen år siden fikk jeg et par Misfits-episoder som skulle tekstes. Jeg ble umiddelbart nysgjerrig, og etter kort tid hadde jeg sett alt. Dette er en original og intens spenningsserie med uovertruffen casting.

LOST
Alle har hørt om denne serien, men få har sett hele. Det har jeg, og jeg vil oppfordre alle til å gi den en ny sjanse! Jeg er glad i gjennomtenkte ting. Jeg liker følelsen av å være i gode hender, og jeg elsker brikker som faller på plass. LOST gir seeren alt dette og mer til – hvis man gir seg hen. Hvis man ikke er avhengig av stadige eksplosjoner for ikke å miste interessen. Dette er en kompleks produksjon som krever mye av seeren. Den er innovativ, ambisiøs og full av detaljer og referanser. Serien føles som et intellektuelt overskuddsprosjekt fra begynnelse til slutt, og jeg satt som klistret til skjermen hele veien.

Monarch of the Glen
Dette er høstens hyggeligste gjensyn for min del! Jeg husker at denne serien gikk på NRK, med tittelen Kar for sin kilt, tidlig på totusentallet. Jeg er ganske svak for alt som kommer fra De britiske øyer, og denne serien utspiller seg på et gods i det skotske høylandet. Den er full av festlige figurer, rare tradisjoner, edle dråper og flott natur. En dramaserie med masse humor og et veldig stort hjerte.

Twin Peaks
Hallo, liksom. Dette er en av fjernsynshistoriens mest kjente produksjoner, og nå er det jo klart at det kommer mer i 2016! Denne serien er helt unik og helt grusom. Jeg halvveis lider meg gjennom hver episode, men det er verdt det. Noe så forstyrrende og forvirrende og stemningsfullt! Denne må du se, om så bare for å skjønne hva alle andre har snakket om i 25 år.

The O.C.
Når regnet pisker og vinden uler og temperaturen synker, er det fint å kunne ta en svipptur til California. Dette er en sånn serie som, når man først har sett den ferdig, man kan finne frem igjen og igjen. Bare se en episode nå og da, og kjenne varmen. Her finnes et herlig humoristisk og troverdig persongalleri, med solfylte omgivelser og massevis av intriger. Dette er nemlig en dramaserie, opprinnelig laget for tenåringer, fra mannen som senere skulle lage Gossip Girl. (Ikke la det hindre deg! Jeg er nemlig ikke spesielt glad i sistnevnte, fordi jeg synes den føles altfor blasert og overdreven. Slik er heldigvis ikke forgjengeren.) Selv nå som jeg er ti år eldre enn målgruppa – denne serien gjør meg glad. Den har en nerve som hindrer den i å bli overfladisk. Dessuten har den Seth Cohen, min evige drømmegutt.

Spaced
Enkelte ting liker jeg så godt at jeg nesten vil ha dem for meg selv. Slik er det med Spaced. Denne skrudde serien er faktisk min absolutte favoritt. Jeg vil se på den til jeg dør. Den er så fjasete og uforutsigbar, så rufsete og ekte, så mystisk og merkelig. I tillegg er den intenst morsom, og den er stappet full av honnører til popkulturelle fenomener. (Her startet dessuten radarparet Pegg og Frost!) Jeg likte denne serien fra første øyeblikk, men Jonasflotte trengte noen episoder på å bli vant til den. Dette er nemlig en eksperimentell og overraskende komedie, full av uvanlige virkemidler. Man må bare se den og gjøre seg opp sin egen mening!

Alle bilder er lånt og linket til kilden / All photos are borrowed and linked to their sources

Til slutt vil jeg anmode alle om å se serier på lovlig vis. Disse flinke folka fortjener betaling for jobben de gjør.

La oss håpe på en høst med mange gode serieopplevelser!

Hva er dine fjernsynsfavoritter for tida?

– – – – –
In other words: Six television series I recommend this fall. Old favourites of mine! Misfits (a very original and exciting production with almost unbelievable casting), Monarch of the Glen (a super charming tale with lovable characters which takes place in the Scottish Higlands), LOST (possibly the most ambitious TV production ever, which everybody knows, but few have actually followed all the way – but if you do, it is intensely rewarding). The OC (a series for teens which is a lot less superficial than the rest, which has a warmt and a nerve and lots of humour, not to mention Seth Cohen, my quirky crush), Twin Peaks (I mean, come on – there is a reason why this intense and disturbing series is such a classic, and now there is more on the way, so it’s time to get on the train!) and Spaced (possibly my absolute favourite TV series, which I love so much that I almost want to keep it to myself, and I’m going to watch it regularly throughout my entire life. It’s so unpredictable and twisted and fun, and stuffed with homages to pop cultural phenomena, and although it’s not for everyone, everyone should watch it to make up their own mind about it). I would also like to remind everyone that the people in and behind good TV deserves respect and wages – watch your programmes legally, please!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Kategoriarkiv: Geeky