Literary love

Postet den 30. januar 2014 av Synne Cinnamon

Denne uka fikk jeg en bok jeg har ønsket meg. Den kom i posten. Pakkepost og gode bøker er to av tingene jeg liker aller best, og dette var attpåtil en overraskelse fra kjæresten min, så det sier seg selv at jeg ble kjempeglad!

Nå ligger boka på nattbordet mitt, når jeg ikke går rundt med den i veska eller sitter med den oppslått i lenestolen, på trikken eller på kafé. Jeg leser stort sett alltid på et eller annet, og føler meg liksom ensom uten en litterær følgesvenn.

Jeg snublet over et gammelt intervju med en av mine yndlingsforfattere. Det var The Guardian som publiserte saken, men det var barn som stilte spørsmålene. Man kan lese hele hyggeligheten her, men jeg har klippet ut det jeg synes er aller finest, fordi jeg ville dele det med dere.

Luke, 13: Why do you think it’s so important that young people read?

Philip Pullman: For the same reason that I think it’s important that they breathe, eat, drink, sleep, run about, fool around, and have people who love and look after them. It’s part of what makes us fully human. Some people manage to get through life without reading; but I know that if I’d had to do that, an enormous part of my mind, or my soul if you like, would be missing. No one should be without the chance to let their soul grow.

Fint, sant? Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg synes forsåvidt at det gjelder uansett alder, alt sammen! Lesing er en kilde til underholdning, inspirasjon, kunnskap, refleksjon og virkelighetsflukt om hverandre. Det har vi så godt av. Store og små leseropplevelser tilfører oss noe viktig.

Jeg er så glad for at jeg leste masse som barn, og jeg er så glad for at jeg har holdt fast ved fantasien og lesegleden, og jeg kommer til å fortsette å kose meg med god litteratur så lenge jeg lever.

Var bare det, dere.

– – – – –

In other words: I recently received a book in the post. I love books as much as I love post, and I had been wanting to read it for some time, and it was a surprise from my boyfriend – obviously I was thrilled! Now the book sits on my nightstand, or hangs out in my handbag, or makes me smile while I read it in the armchair, on the tram or in cafés. I pretty much always have a book on hand, and it feels kind of lonely when I don’t have a literary companion. I love this extract from an old interview with one of my favourite authors, Philip Pullman. I could not agree more! If anything, I think this applies to all ages. Reading is a source of inspiration, entertainment, enlightenment and reflection, as well as an escape from reality. We need it. It is so rewarding. I’m so glad I read loads as a child, and I’m so happy that I’ve kept my imagination and my joy of reading. I intend to continue enjoying good literature for as long as I live. That’s all I wanted to share with ye today.

The crimson dress

Postet den 28. januar 2014 av Synne Cinnamon

Denne kjolen har jeg arvet etter moren min. Denne kjolen brukte hun for tredve år siden. Denne kjolen kan jeg bruke i dag, og det har jeg stor glede av.

Jeg er ikke egentlig ikke så glad i rødt. Hvis jeg skal bruke røde klær, vil jeg at de skal være dyprøde, burgunderrøde, skarlagensrøde. Som denne kjolen.

Bildet er tatt for en drøy måned siden, i romjula, i forbindelse med vårt store, årlige familieselskap. Jeg benyttet anledningen til å iføre meg den skarlagensrøde kjolen, ettersom jeg bruker den altfor sjelden, selv om jeg synes den er nydelig.

Denne fotside sjarmøren har et drapert, greskinspirert preg og skaper fin fasong. Det tette, tunge stoffet føles kjølig mot kroppen. Skjørtet har utallige folder og lever sitt eget liv når man beveger seg.

Kjolen er klassisk og elegant, men jeg føler likevel at det er noe litt spesielt ved den. Kanskje har det å gjøre med at den øvre delen har «splitt» på begge sider, slik at skuldrene kan titte frem?

Eller med det tynne beltet som surres to ganger rundt livet og ender i svarte, klirrende kuler?

Kanskje har det med å gjøre at Mor brukte denne da hun hilste på den kommende svigerfamilien sin for første gang? At hun møtte opp som fersk kjæreste til min fars lillesøsters konfirmasjon, blant alskens slektninger, med bankende hjerte og denne kjolen på?

Ja, det ligger nok der.
Ethvert pent plagg med historie blir enda mer verdifullt for meg.

Jeg kan bare forestille meg hvor nervøs min mor var, men jeg vet akkurat hvor fin hun følte seg.

– – – – –

In other words: This dress used to be my mother’s. She wore this dress thirty years ago. I get to wear it these days, and it’s a real treat, although I don’t normally opt for red clothes. If I’m going to wear red, I need the colour to be dark and deep. Crimson. Like this dress. It is Greek inspired and gives the wearer a nice shape. The fabric is heavy and feels cool on my skin. The long skirt has countless pleats and lives a life of its own when I move. It’s classic and elegant, and yet I feel there is something special about it. Maybe it’s got to do with the «splits» which shows the shoulders? Or maybe with the narrow belt that goes two times around the waist and has little pearls at the ends? Or maybe it’s about the fact that my mother wore this when she met her family-in-law to be for the first time? That she attended the confirmation of my father’s little sister with a hammering heart and this dress? Yes, that’s it. Any garment with a history becomes even more precious to me. I can only imagine how nervous my mother was, but I know how pretty she felt.

Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie

Postet den 25. januar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg klarer ikke begrense meg. Jeg tror det er grunnen til at det har tatt meg mer enn et halvt år å dele disse bildene, selv om jeg har gledet meg til å vise dem til dere, fordi jeg egentlig kanskje burde halvert mengden. Noen ting er bare for fete til at man kan utelate noe særlig.

La oss gå på museum i Paris igjen! Vi har jo utforsket flere slike sammen tidligere, som her og her. Nå har turen kommet til mitt absolutte favorittmuseum. En supersamling som ligger i Botanisk hage.

Vi besøker Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie, altså galleriet for sammenlignende anatomi og paleontologi. Muséet er blitt en bloggfavoritt (for eksempel har Elsa, Sandra og Louise vist det frem), og det er ikke rart, for tøffere omgivelser må man lete lenge etter.

Hvis du ikke er så glad i døde ting, skal du få slippe å være med. Jeg, derimot, som liker sånt som er mørkt og mystisk og skrudd, synes dette stedet er supert. Et morbid skattkammer!

Man kommer inn i et enorm, lys sal med fine art nouveau-detaljer, og det er fint i seg selv, men i tillegg er det fyllt til randen av skjeletter. Hvite knokler så langt du ser. Alskens vesener er representert, og de stirrer på deg med tomme øyehuler fra alle kanter av rommet.

Man kan bruke lang tid på å studere de forhenværende dyrene og se hvordan de er satt sammen.

Langs veggene står glasskap med mindre skapninger og skjøre hodeskaller.

De ulike artene er merket med latinske navn, skrevet på gulnede lapper med sirlig håndskrift.

Noen eksemplarer skiller seg ut, slik at de ikke er helt sikre på hva det har vært!

I andre skap står alle slags organer som er lagt på sprit. Hjerner på glass er ikke hverdagskost.

Katter! Jeg liker dem best i live, men lar meg likevel fascinere av disse groteske versjonene.

Tenk å jobbe her, da. Jeg tipper man blir ganske miljøskadd av å skjære katter og mennesker i to.

I den ene enden av salen finnes et utvalg anatomiske sjeldenheter, som de ganske enkelt kaller monstre. For eksempel kan man se en enøyd katt og en kalv med to sammenvokste hoder.

Jeg synes likevel at det er aller mest interessant å bare vandre omkring og ta meg god tid til å betrakte de ulike dyrene, de helt vanlige utgavene, for de er mer enn fascinerende nok i seg selv.

Elefant.

Elg.

Slange. Se på det stilige skjelettet!

Hval.

For et lekeland, dere!

Det er flere etasjer i bygget, og nå er det på tide å gå fra første til andre. Trappa mellom dem kunne vært hentet rett ut av huset til The Addams Family. Slike detaljer er alltid en bonus.

Fra andre etasje får man fin utsikt…

…og så kan man gå inn i et rom med et overveldende antall skuffer med håndskrevne etiketter.

Her oppe finner vi den prehistoriske avdelingen, med mammuter og sabeltanntigre og annet kult.

Samt dinosaurer!

DINOSAURER, dere.

Vi ser oss litt rundt! Jeg hviner og hopper litt innimellom, men det er bare fordi jeg er opprømt.

At det går an! Noe så fett.

Blir man litt overveldet, kan man slå seg ned på en benk for å fordøye inntrykkene.

Jeg tok med dinosaurkjeks til oss, for her i Paris er de fortsatt i handelen.

Passende proviant er prikken over i’en på et vellykket museumsbesøk, hoho.

Håper dere liker dette stedet nesten like godt som hva jeg gjør!

Jeg er glad for å kunne dele det med dere!

– – – – –

In other words: We have visited several Parisian museums together already (here and here, for instance), and now it’s time to explore my absolute favourite. The Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie is a wonderful place filled with skeletons. Delightfully morbid and incredibly interesting! All kinds of creatures are represented; their white knuckles gleam in the light from the huge windows, and their empty eye sockets stare at you from every corner of the big room. Glass cabinets hold little animals and delicate skulls. Jars contain brains and other organs. Imagine working here, I bet you can develop some odd traits if you get used to cutting kittens and human heads in half… There are some anatomical rarities on display, like a one-eyed cat and a two-headed calf. Still I think the ordinary skeletons are the most fascinating, it’s just so cool to see how animals are constructed. Now, when we’ve had a good look around on the ground floor, we walk up the stairs that look like they came from the Addams Family home. (Details like these are always a bonus.) On the first floor there are prehistoric animals, like mammoths and sable tooth tigers. And dinosaurs. DINOSAURS! Let’s look around among these extinct giants! I can’t contain my excitement up there, I’m all giggly. Oh, and I brought dino biscuits for us. I hope you like this place almost as much as I do!

I have…

Postet den 23. januar 2014 av Synne Cinnamon

Skal vi se. Jeg har

…fortsatt sjokolade igjen etter jul, som jeg fikk i gave og kan kose meg med når jeg vil.

…et rutete vintage-skjørt på.

…latt meg fascinere av dette i det siste. Lyd og vann og katt og MAGI? Ja, takk.

…hvite roser på stuebordet.

…startet dagen med en smoothie. (Blenderen er ødelagt, så den var fra butikken, men likevel: Nam!)

…kjempelyst til å hoppe i fallskjerm, hoppe i strikk og prøve alle lignende adrenalin-aktiviteter.

…en imponerende stor floke i håret som jeg ikke aner hvor kommer fra.

…mottatt det nye kameraet mitt. Det er en voldsom overgang fra det lille, lilla til det store, svarte!
Min nye følgesvenn får meg til å føle meg viktig og tøff og usikker og uvitende på samme tid, hihi.

…vært på interiørmesse med min mor i dag, og tatt mange nølende bilder av inspirerende ting.

…aldri sett Mad Men. Det vil jeg gjøre noe med i 2014; mistenker at jeg vil forelske meg i klærne!

…meldt meg opp til et fransk-fag ved universitetet dette semesteret, fordi jeg har litt tid å avse mellom frilansoppdrag og tilkallingsvakter i P2, og fordi det føles så bra å lære.

…hvitvin i kjøleskapet (alltid!)

…en ny bok liggende som jeg gleder meg til å begynne på.

Hva har du?

– – – – –

In other words: Let’s see. I have …a vintage skirt on. …been fascinated by this lately (sound and cats and magic? yes, please!) …white roses on the living room table. …started this day with a smoothie. …received my new camera. Changing from the little lilac one to the big black one is quite brutal. My new friend makes me feel important and fierce and insecure and ignorant at the same time, haha. …taken lots of experimental photos lately. …never watched Man Med. I hope to do something about that this year, and I suspect I might fall in love with the clothes! …an impressive tangle in my hair which I have no idea where came from. …always really wanted to skydive, bungee jump and try all kinds of similar adrenaline activities. …white wine in the fridge (always!) …a new book on my nightstand which I’m excited to start reading. What do you have?

Koh Mak

Postet den 21. januar 2014 av Synne Cinnamon

Noen ganger er man så heldig at man får både i pose og i sekk. Det føles helt uvirkelig at jeg var i Thailand for en drøy måned siden, og selv om mitt forrige innlegg var en kjærlighetserklæring til snøen, tenkte jeg at vi nå kunne ta en tur til en tropisk øy!

Koh Mak ligger utenfor østkysten av Thailand, omtrent fem timers kjøring og en times båttur fra Bangkok. Vi var fire stykker som tok den turen, etter tre dager i hovedstaden, og vi var veldig klare for å kjenne vind i håret og sand under fotsålene. En sjarmerende trebåt fraktet oss det siste stykket.

Vi steg i land på Koh Mak, oppkalt etter en spesiell type steinfrukt som vokser på palmene. De sto tett langs kanten av det turkise vannet, under den strålende desembersola, og hilset oss velkommen.

På denne lille øya finnes det veldig få turister, og det var et stort pluss for oss. Vi ville jo ha en mest mulig autentisk opplevelse! Det var godt å kjenne frisk sjøluft og slå fast at forurensning, forsøpling og andre urbane bivirkninger ikke hadde nådd frem hit ennå. For eksempel er det et ganske begrenset veinett på øya, og mange steder er det bare grusvei, ikke asfaltdekke. Vegetasjonen er ofte tett og viltvoksende, og det er få gatelys. Det morsomste for oss bortskjemte nordmenn var kanskje at øya er uten strøm og vann i to timer hver dag. Jaså, du vil sku på lyset eller vaske hendene mellom klokka tre og fem om ettermiddagen? Det skulle du ha tenkt på før du dro fra byen, hoho.

På Koh Mak bor det omtrent 800 fastboende. Noen av dem kjører drosje – det vil i praksis si at de eier en pick-up. En slenger sekken på lasteplanet, klatrer etter og holder seg fast som best man kan. Gøy!

Noen av dem driver bensinstasjoner, med litt mer rustikke pumper enn vi har her hjemme.

Noen av dem bor i hus som dette. Koselig!

Koh Mak er omtrent seksten kvadratkilometer stor, og sandstrendene ligger som hvite silkebånd langs kysten. Det var så fint å endelig komme helt ned til havet og kjenne sand mellom tærne!

Jeg var kjempefornøyd med å kunne vasse i det varme, klare vannet.

Nå er det riktignok på tide med en liten innrømmelse: Strandliv er, om jeg skal være heeeelt ærlig, ikke noe for meg. Jeg er veldig glad i å bade, men jeg er ikke så glad i å sitte i sola og …ikke gjøre stort. Jeg blir så rastløs! Jeg vil aller helst utforske og oppleve når jeg er på ferie, men ettersom jeg tilbragte nesten en uke på oppdagelsesferd i travle Bangkok, var det faktisk helt greit å ta det rolig i fem dager på Koh Mak. Dette stedet innbyr til avslapping og livsnyteri.

Dessuten kunne jeg spionere på sandkrabbene!

Jeg lot meg også fascinere av de ulike palmene. Noen hadde kongler, andre hadde advarende skilt.

De falne kokosnøttene ble sanket inn og nedkjølt hver morgen, slik at man kunne kjøpe seg en nøtt og drikke fersk, forfriskende kokosmelk rett fra skallet. Stort mer kortreist blir det ikke.

Der Koh Mak ikke er dekket av jungel og palmer, er det gjerne store plantasjer med gummitrær. Sevjen tappes (på samme måte som lønnesirup) og brukes til å utvinne gummi, som så blir til produkter av alle slag – støvlene vi går i eller ballongene vi blåser opp kan stamme herfra!

Ikke langt fra denne plantasjen ligger det noen restauranter på rekke. Der spiste vi veldig god mat, laget fra bunnen med lokale råvarer og servert av blide, imøtekommende folk. Spisestedene er gjerne dekorert med blomster, skjell og fargerike lys, på en sånn sjarmskranglete måte, så man har mye å se på hvis det tar litt tid på kjøkkenet. Ved ett tilfelle fikk vi faktisk utdelt kortstokk av innehaveren da det ble klart at vi måtte vente en stund på maten. Så lurt! Vi drakk øl og spilte Boms og president en stund, og så kom den beste fisken jeg kan huske å ha spist: Nyfisket og nygrillet barracuda! Det er en tropisk rovfisk som visstnok kan være veldig farlig, og som i noen deler av verden er mer fryktet enn hai. Vi lot oss ikke skremme, og det ble et minneverdig måltid.

Dagen etter den ekstra vellykkede middagen ville vi ut på eventyr, og derfor dro vi til en annen del av øya for å snorkle. Det er jo så morsomt å plaske rundt på jakt etter fargerike fisk og anemoner! (Jeg har dykkerlappen også, men det ble ikke dykking på meg denne gangen.) Vi ble tatt med til en brygge hvor vi betraktet stilig stolpebebyggelse…

…før vi gikk ombord i en blå båt med en svart og hvit dekkshund.

Båten tok oss til de beste snorklestedene, og vi var ute hele dagen. Vi hoppet fra taket og svømte omkring med snorkler, masker og store smil. God lunsj var også inkludert i prisen for utflukten. Topp!

Vi kunne føle oss som hjemme ombord, så lenge vi ikke tullet med dekoren i fronten. Dette var nemlig the holy temple of the boat. Det er alltid interessant å observere slike skikker på reise.

Da jeg satt på soldekket og tørket etter det siste badet, tenkte jeg at jeg gjerne skulle hatt varmt, klart vann og en egen snorklebåt hjemme også – men da ville det jo ikke vært noe vits i å reise hit!

Med saltvann i håret og lett røde rygger dro vi tilbake til land.

Jeg er så glad for at vi valgte å bo på Koh Mak. Hver kveld så omgivelsene slik ut.

Bare pasteller, palmesus og bølgebrus. Ganske herlig, selv for en storbyentusiast som meg.

Jeg tar dere med tilbake til Koh Mak om ikke så lenge!

– – – – –
In other words: It feels unreal that I was in Thailand little more than a month ago. We spent five days at this lovely little island called Koh Mak. It is situated by the east coast, a five-hour car ride and one-hour boat ride from Bangkok. We were four people who took this trip after three days in the busy capital, and it was such a change of pace. There are only 800 inhabitants on this tiny island, and it’s named after a special drupe that grown on the palms, which are everywhere. The beaches lie like a white silk ribbon along the coast, inviting you do do nothing in the sun all day. (Although I’m a restless person who doesn’t really like spending lots of time at the beach, I could feel how this total relaxation was good for me. I did keep an eye on the sand crabs, though.) I was happy to see that the pollution and littering of urban life hasn’t reached this place yet. There aren’t many roads, and there are few street lights, and the vegetation is wild. The most interesting thing for us spoiled Norwegians was the fact that for two hours every day, the island has no water or electricity. (Oh, so you want to turn on the fan or wash your hands between three and five in the afternoon? Guess you should have thought of that before you left the city!) Koh Mak is such a care-free and relaxing place. The inhabitants are open and friendly, and you feel really welcome. Where the island isn’t covered with jungle and palms, there are rubber trees. The sap is tapped and turned into rubber, used in all kinds of products – maybe your wellies or those birthday balloons stem from these trees! There are a few little restaurants that serve rustic, tasty food with local ingredients. One evening we had a superb meal, after having waited at the table for quite some time – but the waiter gave us a deck of cards to keep us busy. How clever! We played cards and drank beer for a while, and then we were served the best fish I’ve ever had; freshly fished, freshly grilled barracuda. The next day we went snorkeling (I do have a diving certificate, but I didn’t dive on this trip). A blue boat took us to the best locations, and there was a cute dog on board. We could jump from the roof and lounge on the sun deck as much as we wanted – as long as we didn’t disturb the holy temple of the boat in the front. Local customs are so fascinating to see. When I sat in the sun drying after my last swim, I caught myself thinking that I wouldn’t mind having warm, clear water and a boat available at home – but then what would be the point of traveling here? Koh Mak is an oasis. The pastel sunsets are so pretty, and there is nothing to hear but the waves breaking and the breeze playing with the palm leaves. Quite wonderful, even for a big city enthusiast like myself. I’ll take ye back soon!

Snow love

Postet den 19. januar 2014 av Synne Cinnamon

Da det hvite teppet la seg over hovedstaden, etter månedsvis med mørke og underkjølt regn, var det en brikke som falt på plass i brystet mitt. Lufta ble lettere å puste i. Vinteren hadde kommet på ordentlig. Omgivelsene ble lysere, lunere og penere.

Endelig. Jeg er så glad i snø.

Finnes det noe finere enn dette på en sen januarkveld når gradestokken viser fire minus?

Svaret, i hvert fall for min del, er «nei».

Jeg ble overlykkelig da jeg sto opp for en uke siden og snøen hadde falt i løpet av natta. I bakgården dannet brosteinene et fint mønster, og lyset lekte med skyggene på en overflate som nå reflekterer lyset i stedet for å sluke det.

Jeg gikk ut for å se meg om og trekke inn den friske lukta da dagslyset bredte seg over Grünerløkka. Svarte trær tegner seg tydelig mot det hvite når Schous plass er kledd i snø.

Rusleturer om vinteren er magiske, synes jeg.

Himmelen er hvit og høy, og bakken glitrer. Jeg lager spor i florlett, uberørt pudder. Det knirker under skoene mine når jeg går. Snøen danser rundt meg, og krystaller fester seg i håret. Ett og annet overmodig flak smelter når de legger seg på kinnene mine, som får roser og forteller folk jeg klemmer at jeg har vært ute.

Litt av snøen blir med meg hjem. Et beskjedent lag blåser inn på balkongen vår i fjerde etasje.

Kanskje er det ekstra godt med ordentlig vinter fordi jeg tilbragte den forrige i Paris, hvor snø hører til sjeldenhetene, og hvor folk syter og alt stopper opp så fort det faller litt slaps.

Folk her er flinke til å sparke snøen av skoene sine når de går inn på trikken eller bussen. Jeg smiler hver gang jeg ser det. I butikkene ligger matter og venter på at kundene skal komme trampende, og folk etterlater seg hvite avtrykk som sakte forsvinner. Folk her har vinterdekk på bilen og isskrape liggende på en fast plass. Folk her vet å pakke seg inn, sko seg godt og henge en børste utenfor inngangsdøra. Folk her sitter på t-banen med skisko på føttene eller snøbrett i armkroken, eller trekker barna sine i pulk og og på kjelker gjennom smale gater. Folk her gjør meg glad.

Himmelen går nesten i ett med bakken, og fargeglade trehus blir enda finere med hvite tak.

Jeg feirer snøen ved å pynte min franske kåpe med min peneste nål.

Jeg er klar over at alle ikke er like glade i vinteren, men jeg ELSKER snø.

– – – – –

In other words: I love snow. This has been such a bad winter, because the cold and the snow didn’t arrive until the second week of January. How I had been longing for it! When the white blanket finally covered the capital, a piece fell into place in my chest. It became easier to breathe. Everything feels lighter, brighter and more sheltered when there’s snow – not to mention how pretty it is! Nothing is better than seeing the air full of dancing snow on cool, clear evenings. When I go for a walk in the winter, I love how the ground glitters, the snow squeaks beneath my boots and the little crystals cling to my hair. I also like how it brings out something in us Norwegians – we know how to dress and to act and to make the best of it. (A big change from the Parisians, among whom I spent last winter! Because snow is very rare in Paris, no one really knows how to handle it, and so an inch of white interrupts the infrastructure and makes people start whining.) People here stamp their feet when entering shops or vehicles, and they keep ice scrapers ready in their cars, and they take the metro wearing skiing shoes, and they pull their children around on sleighs in the street. It just makes me so happy to see how the people and the surroundings change when winter finally arrives. In honour of the snow I’ve adorned my French winter coat with my most beautiful broche. I know full well that many people don’t care much for winter – but oh, how I love snow.

Lovely lately

Postet den 16. januar 2014 av Synne Cinnamon

Selv om man noen ganger får litt lyst til å gå i dvale om vinteren, slik bjørner og mummitroll gjør, er jeg aller mest glad i å være sosial og aktiv og rundt omkring også på denne tiden av året. Det er fort gjort å tenke at dagen tar slutt når mørket faller, men slik er det jo heldigvis ikke! Jeg synes det er viktig å unne seg små og store ting i hverdagen, både hjemme og ute, og å få noe fint ut av hver eneste dag.

Sånt som har fått meg til å smile i det siste:

– Mange og hyggelige kommentarer her inne. Jeg blir så glad når dere legger igjen spor!

– Forsinket julebord med Radio Nova.

– Tilbud på mango (to for ti kroner!) på min lokale matbutikk. Åh, mango er så godt.

– Awesome Games Done Quick, en slags dataspillfestival som pågikk døgnet rundt i hele forrige uke. Jeg koblet PC’en til TV’en og fylte stua med spillglede, rekorder og nostalgi.

– Å besøke Reiselivsmessen sammen med en super trio og få masse inspirasjon til fremtidige turer.

– Bursdagsfeiring hos herlige Ina.

– Å kunne bruke de pene ullskjørtene som er for varme ellers i året.

– Øl på Mekken for å feire en fin fyr med en herlig gjeng.

– Evernote. Det er så tilfredsstillende å lage lister og kunne huke av for sånt man har gjort, også når man ikke har penn og papir innen rekkevidde.

– Fin himmel over Youngstorget.

– Et nytt etui til mobiltelefonen (jeg mistet visst det gamle) som har polkaprikker på.

– Å møte Åshild og Kristina på retrobaren Bettola og drikke vin på en helt vanlig mandag.

– Kino (Frozen!) og påfølgende overnattingsbesøk. Nesten ingenting er koseligere enn å ha gode venner sovende på luftmadrass i stua!

– Å sende fine postkort til fine folk.

– Filmkveld med fine Maren, mye sjokolade, grønn te og ikke minst Hercules i Disney-drakt.

– Øl med gode venner på Rebell, en åttitallsinspirert bar – legg merke til arkademaskinen!

– Lunsj og kaffe med flotte Karoline.

– Å få gratisbilletter til Hellbillies-konsert sammen med foreldrene mine og lillesøsteren min.

– Beta-versjonen av det nye og aldeles nydelige eventyrspillet Broken Age, nå tilgjengelig for oss som har støttet utviklingsprosessen. (Om en stund er det fritt frem for alle!)

– Januarshopping med Jonasflotte, blant annet i en butikk med en søyle laget av bøker.

– Å bake eple- og kanelmuffins på en kjølig kveld, og kjenne lukta bre seg i hele leiligheten.

– At jeg nettopp har bestilt mitt nye kamera! Jeg kan nesten ikke vente til jeg endelig holder det mellom hendene. Faktisk har jeg drømt om det øyeblikket flere netter denne uka, haha.

Håper hverdagen deres er full av små og store vintergleder!

– – – – –

In other words: I like being out and about in winter, although sometimes the darkness makes us want to hibernate, like the Moomins. When the daylight disappears, it might feel like the day is over – luckily, that’s not the case! I try to treat myself and make the most of every day. These are some things that have made me smile lately: Comments from ye guys. It makes me so happy to hear from you! The belated Christmas party with the student radio. The mango offer at my local grocery shop – it’s just so good! Wearing beautiful skirts that are too warm for the rest of the year. Awesome Games Done Quick, a kind of video game festival which took place last week (I connected my PC to the TV and filled our living room with gaming greatness and nostalgia). Celebrating birthdays by eating cake at colourful parties or drinking beer at fun bars. Sending pretty postcards. The app Evernote – I love crossing out things on lists, even when I don’t have pen and paper on hand. Going to the cinema to see Frozen with a good friend who later spent the night – there is something so great about having someone you love sleeping on the living room floor! Meeting two lovely ladies at a retro bar to have a glass of wine on an ordinary Monday. Bright, golden skies. Lunches and Disney dates with friends. Free tickets to go to a concert with my parents and my sister. The beta version of the beautiful adventure game Broken Age, which is now accessible to those of us who have backed the development process (and soon it will be available to everyone!). Going shopping with my boyfriend in a shop which has a pillar made of books. The lovely smell that spreads in the apartment when I’m baking apple and cinnamon muffins. The fact that I’ve just ordered my new camera! I can’t wait to hold it in my hands. I hope your everyday life is full of wintery joys!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Månedlige arkiver: januar 2014

Literary love

The crimson dress

Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie

I have…

Koh Mak

Snow love

Lovely lately