The new normal

Postet den 27. september 2021 av Synne Cinnamon

«Velkommen tilbake til hverdagen», sa Bent. Han hadde tydelig klump i halsen, og hos meg trillet tårene. Etter mer enn 560 dager og 200 pressekonferanser kom meldingen om gjenåpningen av landet og slutten på restriksjonene. På fredagen gikk jeg rundt og prøvde å ta det innover meg, men det var ikke lett. Dette er surrealistisk og stort!

På lørdag, litt før klokka tre, tok jeg min siste kollektivtur med munnbind på. Det var strålende sol da jeg gikk av bussen, og jeg var sååå glad for å kunne ta av meg det hjemmesydde tøymunnbindet, én gang for alle!

(Jeg har brukt munnbind i gjennomsnitt hver eneste dag i over et år. Tenk om jeg hadde visst at det var slik det skulle bli, da vi sydde våre egne tøymunnbind i fjor sommer? Jeg er faktisk glad for at vi ikke visste hva vi hadde i vente. Sånn er det forsåvidt nå også, nå som jeg endelig kan vaske dem en siste gang og legge dem vekk. Kanskje kommer jeg til å måtte finne dem fram igjen, men det vil jeg ikke tenke på nå. Nå fokuserer jeg på de gode nyhetene.)

Dette var altså på selveste gjenåpninsdagen, og da holdt jeg passende nok min første vinsmaking siden i fjor, i et 60-årslag. Vi var en liten og veldig fornøyd gjeng som hadde bobler i glassene da klokka slo fire, og vi skålte og klemte, og det var et så fint øyeblikk. Gleden og lettelsen er enorm.

Nå fjernes skilt og klistremerker med avstandskrav og antallsbegrensninger – det er omriss og limrester på dører og vinduer over hele byen. Sperrebåndene på bussen er borte. Nå kan kaféer og restauranter ta i bruk den andre halvparten av møblene sine, som har stått stuet sammen på bakrommet i evigheter, og de trenger ikke lenger ha bordservering, så vi kan begeve oss fritt rundt i lokalene. (Lørdag ettermiddag kjøpte jeg en øl i baren for første gang siden mars 2020!) Utesteder kan åpne dørene, folk kan innta dansegulvene, og mange langtidspermitterte får endelig begynne på jobb igjen. Stabler med esker fulle av munnbind blir dyttet langt inn på lageret. Det blir mulig å hoppe på trikken eller stikke innom butikken uten å tenke. Serveringssteder kan få vanlige åpningstider, konsertsteder kan børste støvet av utstyret sitt, og på kinoene kan alle seter brukes. Snart vil det dukke opp diverse kulturarrangement, innendørs, uten påmelding i forkant. Spontaniteten vender tilbake. Nå våkner byen til liv for alvor. Det er veldig uvant, men det er så godt.

Jeg vet at vi ikke er ferdige med pandemien, hverken her eller i andre deler av verden, men jeg vet også at vi må lære oss å leve med dette viruset. Jeg vet at noen ikke føler seg helt klare for en hverdag uten restriksjoner, og det er helt greit – vi tar dette i vårt eget tempo, hver og én. Samtidig er det mange som har levd tilnærmet normalt i lang tid allerede, og noen har vært så heldige at de nesten ikke er blitt berørt av pandemien i det hele tatt. Nå jevner det seg ut, nå går det seg til, nå ser vi framover, nå skal vi sammen finne fram til den nye normalen. Jeg håper det blir bra. Jeg håper vi slipper store tilbakefall, flere innstramminger og nye mutanter, men jeg tar ingenting for gitt. Det føles helt uvirkelig at vi nå kan leve som vi gjorde før, men når myndighetene og helsevesenet sier at det er trygt å gjenåpne helt, så regner jeg med at de har rett i det. De sier liksom: «Vi tar over nå, vi har kapasitet til å takle eventuelle nye smittebølger. Dere har gjort nok, takk for hjelpen, nå kan dere slappe av.» Det er en tung bør som nå er blitt løftet vekk fra skuldrene våre, og vi har båret på den veldig lenge. Da er det ikke rart om vi ikke klarer å rette opp ryggen med det samme.

Jeg var ikke ute på noe tettpakket dansegulv på lørdag, og jeg har ikke tenkt meg utenlands i år, og jeg trenger nok litt tid på å omstille meg. Dette har vært en stor og langvarig påkjenning, og man rister ikke av seg sånt over natta – det er tross alt halvannet år siden sist vi levde som normalt. Det har satt spor, psykisk og fysisk. (Huden på hendene og i ansiktet kommer i hvert fall til å bære preg av pandemien en stund til, hahahuff.) Husker vi egentlig hvordan ting pleide å være, for viruset kom? Jonasflotte og jeg har vært strenge med oss selv gjennom hele denne perioden, for vi har vært vårt ansvar bevisst, og jeg er stolt over innsatsen vi har lagt ned. Jeg er stolt av hele Oslo, egentlig, og av alle som har bidratt i dugnaden og holdt ut hele veien. Vi har ofret oss for de sårbare og for fellesskapet, og det fortjener vi honnør for, alle sammen. Jeg kan se tilbake på denne tida og vite at jeg gjorde det jeg kunne. Det var ikke lett, men det var det eneste rette, og jeg klarte det. Vi klarte det.

Tenk at målstreken er nådd og at hverdagen venter. Jeg tør nesten ikke tro det, men det virker faktisk som at det er sant. Herlighet, er det over? De sier det er over.

Gratulerer med gjenåpningen, alle sammen! Hipp hurra!

– – – – –
In other words: Norway officially reopened completely on Saturday. I could take off my mask and not put one back on, and things are supposed to go back to normal now. Unreal! For an English version, please use the traslation widget.

Stitches

Postet den 7. september 2021 av Synne Cinnamon

Det er en stund siden nå, men jeg fikk spørsmål om jeg ikke kunne fortelle litt om hvordan det går med syprosjektet. Det kan jeg selvfølgelig gjøre! Bedre sent enn aldri, vel?

Det har gått tre år siden jeg kjøpte meg symaskin. Herlighet, det høres veldig lenge ut! Min oppfatning av tid er riktignok blitt forskjøvet og rar som følge av pandemien, så det er kanskje ikke så merkelig. Uansett, noen husker kanskje min aller første oppdatering, der jeg hadde sydd inn og om et skjørt? Jeg kan rapportere om at jeg har brukt den nye versjonen av skjørtet mer enn jeg brukte den gamle, så det var en god start! Siden den gang har Stitch og jeg vært ute på eventyr mang en gang, med litt ujevne mellomrom, haha.

La oss se på noen (litt kornete?) bilder fra Instagram, av sånt jeg har sydd!

Topp av gammelt sengetøy! Dette stripete putetrekket trengte bare noen hull og noen sømmer for å få et nytt liv.

Man kan også jobbe i motsatt retning. For flere år siden kjøpte jeg ei nerdete og nostalgisk t-skjorte til Jonasflotte, som bare kom i én størrelse, og den var altfor stor. Jeg har lenge tenkt at det burde gå an å lage putetrekk av den, og det gjorde det. Alex Kidd bor på sofaen hos oss!

Jeg syntes det var greit å jobbe med bomullsstoff og helt enkle prosjekter i begynnelsen, mens jeg gjorde meg kjent med maskinen og de mange måtene den kan brukes på. (Jeg var jo heeeelt grønn i starten, jeg hadde aldri så mye som tredd en symaskin før. Da var det kjekt å ha Ninas syrom, en Youtube-kanal med videoer som viser en masse grunnleggende ting på en grundig måte. Dessuten fikk jeg ei fin sybok – denne! – til jul.) Jeg har ikke bilder av de aller første tingene jeg sydde, for det var kjedelige greier; jeg laget for eksempel tøyservietter av hullete kjøkkenhåndklær. Perfekt for en nybegynner! Jeg har også sydd tøyposer som vi har liggende i tursekken, for det er alltid praktisk å kunne skille ting fra hverandre og ikke måtte bruke plastposer. Som sagt, denne kategorien er ikke særlig spennende, men det føles faktisk veldig bra å lage bruksting! Dessuten vet jeg jo at tidligere generasjoner var mye flinkere til å benytte og tilpasse det de hadde fra før, så dette er en tradisjon som det er hyggelig å føre videre – og så er det bra for lommeboka og miljøet samtidig. Fulltreffer!

Jeg har laget noen få, små gaver, som ei sovemaske. Her brukte jeg kun restematerialer – avkapp av lilla silkestoff fra ei billigkasse, og strikk og kantebånd fra mormors gamle syskrin.

Jeg følte meg veldig heldig som fikk hente syskrinet hennes hjem hit, og jeg gleder meg over å bruke fine, gamle ting derfra.

Jeg satte meg som mål å sy mitt første plagg fra bunnen i løpet av 2019. Det klarte jeg! Jeg allierte meg med guruen Gertie Hirsch, og fulgte framgangsmåten i denne videoen til punkt og prikke. Jeg brukte stoff fra et dynetrekk med Eiffeltårn og poststempel på (perfekt motiv!) og holdt på i lang tid, for jeg hadde aldri brukt mønster før, og det var i det hele tatt mye ved denne prosessen jeg aldri hadde vært borti tidligere. Resultatet er jeg derfor veldig tilfreds med.Det er ganske drøyt å gå med et plagg man har laget helt selv, synes jeg!

Våren 2020 sydde jeg også en kjole fra bunnen, denne gangen uten mønster og mål. Jeg fikk en idé da jeg fant en gammel duk, så jeg laget en tegning, jeg klippet og sydde i vei, litt sånn etter innfallsmetoden, og laget stropper og belte av rester. Kjolen ble helt enkel, men ganske så fin.

Jeg tenkte ikke på at det tykke stoffet i denne duken ville krølle seg sammen og bli et mareritt å stryke etter hver vask, hoho, så denne har jeg dessverre ikke brukt stort. Nå er planen å sy den om igjen (jeg tror jeg tar toppen og lager strandveske!), for det er visst en grunn til at sånt stivt og slitesterkt stoff ikke vanligvis brukes til kjoler… Man lærer så lenge man lever!

I fjor sommer sydde vi tøymunnbind av stoffrester. De har vært i kontinuerlig rotasjon siden da, og er det fortsatt. Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at de skulle holde så lenge, men selvgjort er velgjort, i hvert fall i akkurat denne sammenhengen! Bildet under er fra forsommeren i år, da jeg tilfeldigvis hadde på meg skjørt og tøymunnbind sydd i samme stoff. Det var altså helt på slump, og det var ikke engang åpenbart for andre enn meg, men det føltes som at jeg tok «gjennomført antrekk» til et nytt nivå, haha!

I starten av 2021 oppdaterte jeg sofaen vår igjen. Jeg lagde nemlig et putetrekk av en kjole som var blitt for liten, som hadde et mønster som ligner på piksler! Den var i et glatt stoff som jeg syntes det var litt vanskelig å sy i, men jeg er kjempefornøyd med denne puta – og her lagde jeg lukking med knapper for første gang.

Nerdete interiør, det gjør meg så glad!

Så, i vår, kunne jeg endelig gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg brukte stoff som hadde ligget klart i mange år, og sydde meg en eplekjole!

Denne er også veldig enkel, men den ble akkurat slik jeg hadde sett for meg. Her har jeg også sydd uten mønster, og uten å ta mål. Det er visst denne typen uformell søm jeg synes er aller morsomst. Jeg er en så strukturert person på de fleste områder, så det er godt å kunne være kreativ uten å være så veldig nøye. Det tror jeg faktisk at jeg har litt godt av! Det er fortsatt slik at det jeg lager er ujevnt og skjevt, men det gjør meg ingenting. Nå har jeg flere plagg i garderoben som jeg har laget helt selv, og det er jeg faktisk ganske stolt av.

Jeg har også brukt symaskinen til å legge opp skjørt og kjoler. Tidlig i fjor kunne jeg gå til anskaffelse av et vintageskjørt som hadde potensial, men som ikke var perfekt – et skjørt som jeg to år tidligere ikke kunne kjøpt. Det passet i livet, men ikke i lengden, så jeg tok det med hjem og la det opp, og nå er det blant favorittene i garderoben. For en drøm å kunne tilpasse et funn på denne måten! Senere samme år la jeg opp en vintagekjole som jeg allerede hadde, men som jeg ikke brukte så mye, fordi lengden var en litt rar mellomting. Jeg la opp den også, så nå passer den høyden min bedre, og nå føler jeg meg såpass fin i den at jeg brukte den på 17. mai i fjor. Dessuten har jeg brukt symaskinen til å bytte strikk i livet på minst fem vintagekjoler, slik at de sitter bedre i midjen og kan brukes uten belte – plutselig føles de nesten som nye. Det er en seier hver gang jeg kan tilpasse et gammelt plagg!

Jeg har forresten innsett at jeg aldri blir blant dem som frekventerer Stoff & Stil og tryller fram de lekreste kreasjoner hele tida. Klimaangsten sitter dypt nok til at det kjennes feil å kjøpe splitter nytt stoff og produsere helt nye klær, liksom. Jeg vil ikke bidra til etterspørsel etter nyproduserte stoffer, når det finnes så mye gammelt og fint fra før, og det er altfor mange greier på denne kloden allerede, så jeg vil ikke lage flere uten videre. Når jeg syr, bruker jeg ting og plagg og stoff som allerede eksisterer, og gjør dem om til noe annet. Det føles riktig.

Sånn, det var en liten oppSØMmering av syprosjektet mitt så langt! (Kunne ikke dy meg.)

Jeg skulle egentlig gjerne sydd enda mer, jeg det hadde jeg nok gjort hvis jeg ikke hadde måttet sitte ved stuebordet. Selv om lyden av symaskinen er suuuperfin, så er den høy nok til at det fungerer dårlig for min samboer å lese, høre på musikk eller se på TV når jeg er i aksjon. Som regel er jeg også såpass konsentrert og oppslukt at jeg ikke kan holde en samtale gående samtidig som jeg syr, haha. Med andre ord føles det litt begrensende når Stitch og jeg inntar stua, så det skjer som regel bare hvis Jonasflotte er ute eller bortreist. I en framtidig bolig ser jeg kanskje for meg å ha symaskinen stående framme, kanskje på et eget rom, sammen med alt tilbehør, utstyr og stoff. Slik det er i dag, henter jeg ting fra fire ulike steder i leiligheten når jeg skal sy, fordi det ikke er plass til å ha dem samlet noe sted. (Det fungerer helt fint, men det tar litt tid å pakke ut og pakke vekk diverse ting.) Nåvel, det er kjekt å ha noen mål for neste hjem, hoho!

Hva er så planene framover? Jeg har en kjole jeg bruker lite som jeg vurderer å lage skjørt av, og så kommer jeg kanskje til å lage en solgul sommerkjole til neste sesong, som tidligere nevnt her på bloggen. Ellers får vi se når inspirasjonen slår ned neste gang, som et lyn fra klar himmel, og jeg plutselig står med stoffsaksa i hendene… Jeg vil ha dette som et kreativt utløp uten forpliktelser og forventninger, så jeg tar det litt som det kommer. Jeg er ikke kjempeflink til å sy, og det blir jeg nok aldri, men jeg koser meg med det i mitt eget tempo. Stitch og jeg tar én søm av gangen!

– – – – –
In other words: I was asked to share a bit about my sewing so far, so here we are! For an English version, please use the translation widget.

No cigar

Postet den 22. august 2021 av Synne Cinnamon

Jeg vet ikke helt hvordan man beskriver noen som ham, for han var noe for seg selv, og han var en god venn av familien gjennom mange år.
Jeg vet at jeg alltid kommer til å tenke på ham når jeg kjenner lukta av sigarer.
Jeg vet ikke hvordan Søstrene Suses treårige kollektivtilværelse hadde sett ut uten ham, men den ville definitivt ikke vært like fin.
Jeg vet at han reiste mye og spiste masse god mat, men at han aller helst ville ha fiskeboller med hvit saus når han kom på besøk.
Jeg vet at han syntes det var morsomt å kjøre meg til en av mine første dates med Jonasflotte, og hyggelig at det så faktisk ble oss to.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham den gangen jeg ble frastjålet lommeboka mi, da jeg var helt ny i byen og plutselig sto uten penger og bankkort og kollektivkort og identifikasjon, da jeg hadde strigrått hos politiet og hele veien hjem, og han troppet opp på døra med en klem og en tusenlapp.
Jeg vet at han syntes det var kjekt å være gjest på Sorgenfri da jeg jobbet der.
Jeg vet ikke om noen i vår familie får plass i begravelsen, men jeg håper det.
Jeg vet at han ville likt at vi skålte for ham.
Jeg vet at han rakk å bli 76 år, og at livet hans var godt og rikholdig, men jeg skulle fortsatt ønske at det hadde vart en stund til.

– – – – –
In other words: We lost a friend of the family. The smell of cigars will always remind me of him.

Søndagsspørsmål

Postet den 8. august 2021 av Synne Cinnamon

Sånt jeg funderer på for øyeblikket, bare!

Når kommer neste sesong av Grace and Frankie, The Good Place og Dead to Me på Netflix? Hvordan skal jeg få sett den nye sesongen av Veronica Mars?

Burde jeg prøve å gå til en sånn glamorøs frisørsalong? Når det koster mer enn dobbelt så mye å klippe seg på slike steder enn hos min nåværende frisør, kan det være verdt det?

Hva skjer med det supersøte Google Doodle-spillet når OL er over? Blir det liggende et sted, eller forsvinner det?

Hvorfor er det blitt så vanskelig å finne softis i Oslo? Selges det noen andre steder enn på kiosken på Løren innen rimelig gangavstand fra oss?

Skulle jeg sydd en kjole av det solgule sengetøyet? Burde jeg i så fall prøve å lage et skreddersydd mønster ved å bruke Fæbrik sin nye funksjon, Pætti?

Hvordan kommer høsten til å bli med tanke på restiksjoner? Vil de tre små planene vi faktisk har, kunne gjennomføres?

Når kan jeg ta en tur til klatreparken på Tryvann? Kommer det til å være like overveldende gøy hver gang jeg besøker en klatrepark, eller var sommerens Høyt og Lavt-visitt ekstra morsom fordi det var min første?

Jeg krysser fingrene for at de neste månedene byr på litt av hvert av underholdning, utforskning og aktiviteter! Den som lever, får se!

– – – – – –
In other words: Just some things I’m wondering about at the moment. For an English version, please use the translation widget.

Fint i det siste

Postet den 12. mai 2021 av Synne Cinnamon

Det går opp og ned for tida, naturlig nok, men her kommer det hverdagsgleder og vårgleder på rekke og rad. Dette er et utvalg av sånt som har fått meg til å smile i løpet av den siste måneden!

Lodne knopper på busker og trær, som etterhvert er blitt til blomster og blader.

Omtenksom post fra ei venninne, med blant annet hjemmestrikkede raggsokker som ikke er i ull. Perfekt for meg!

Årets første pinneis i en park. Dette var 10. april, og jeg startet sesongen med en lakrisvariant. Siden den gang har vi nok spist åtte is til, tenker jeg, og smakt oss gjennom de fleste av vårens nyheter. Er det sol, vil jeg ha is!

Fargen på denne coleusen etter litt tid i vårlys i vinduskarmen.

Denne lille gjengen, som holder til i nabolaget og tar en fredagspils sammen, utendørs og med god avstand, når det er fint vær. Blir glad av synet!

(Jeg måtte rett og slett spørre om å få ta et bilde av dem en gang jeg passerte, og de humret og syntes det var hyggelig.)

Nybakt, hjemmelaget brød.

Lukta etter et regnskyll.

Øl på balkongen når værforholdene har ligget til rette for det. (Med andre ord ikke særlig ofte i løpet av april eller mai så langt, haha, men en gang iblant!)

Gamle bygg, åpne dører og fine bakgårder.

God te. (Noen har kanskje allerede sett dette bildet på Instagram?) Det er gøy å sammenligne flere!

Nå drikker jeg enda mer te enn før, og det er vel ikke annet å vente når jeg har jobbet i tebutikk i et halvt år, hoho! Jeg har forresten lært at man kan fjerne koffeinet i te ved å la den trekke i 30 sekunder i en kopp og slå ut dette første vannet, for 80 % av koffeinet frigis i løpet av det første halve minuttet. Så kan man trekke teen som vanlig, og fint sette til livs ei hel kanne utover kvelden, uten å måtte bekymre seg for nattesøvnen. Praktisk!

(Egentlig har jeg aldri vært plaget av koffein på kveldstid, men nå har jeg også lært at koffeinet i te tas opp i kroppen mye saktere enn koffeinet i kaffe, så der kaffen har en virketid på omtrent tre timer, fortsetter teen å påvirke oss i opptil ti timer. Da er det kanskje dumt å ta sjansen på å drikke en liter te mellom klokka ni og ti, hoho.)

Denne katten, som har fått sitte urørt på St. Hanshaugen i mange år, og som alltid gjør meg glad når jeg går forbi.

Rødvin og lesetid til kvelds.

Et besøk på byens nyåpnede franske bakeri! Jeg fikk snakket litt fransk og kjøpt med meg noen skikkelige godsaker!

Et syprosjekt som nå er fullført og blitt til en kjole, som bare venter på å få svinge seg.

Følgende SMS fra spesialisten som har fulgt meg opp etter koniseringen: «Den siste celleprøven viste regelmessige celler og var negativ for høyrisiko-HPV. Det betyr at det ikke er risiko for utvikling av alvorlig celledeling, og tilstrekkelig med ny celleprøve om tre år.» Hurra! Nå er jeg offisielt ferdig med dette, halvannet år etter at de fant celleforandringene. En lettelse.

Rosa skyer…

…og hvit magnolia…

…og gul løvetann.

(Dette bildet føles veldig blogg anno 2010, haha!)

3D-puslespillet, som noen kanskje husker fra noen år tilbake. Nå var det på tide å ta det fram og sette det sammen igjen. En gøyal utfordring, og en perfekt pandemi-syssel!

Kveldssol på soverommet.

Ellers har det jo blitt bittelitt mer legitimt å omgås andre her i Oslo, så vi har faktisk hatt besøk her hjemme TO GANGER hittil i mai. Sjokk og vantro, haha! Først tre personer på arbeidernes dag – planen var egentlig å være utendørs, men da vi hadde sittet ute i regn og vind og sagt «det gir seg nok snart» i en hel time, måtte vi til slutt bite i gresset og flytte inn. I stua vår er det plass og seter nok til at vi kunne fordele oss utover og holde avstand, og det ble en intenst hyggelig kveld.

Jeg hadde bakt, ettersom jeg endelig hadde en anledning igjen! Havrekjeks etter denne oppskriften, med tranebær i stedet for rosiner. De blir altså så gode!

Helga etter hadde vi to personer på besøk, et vennepar som vi pleier å spille brettspill med. Nå var det nødvendigvis flere måneder siden sist, men endelig kunne vi ta opp igjen Time Stories-tråden – selvfølgelig med håndvask og avstand og separate skåler for snacks og det hele, men likevel. Vi feiret med portvin og lyktes med oppdraget vårt, så det var veldig vellykket.

Nå gleder jeg meg til å treffe familien i helga, for vi får låne en bil, så da kommer vi oss til hytta selv om vi ikke kan ta kollektivtransport. Dessuten gleder jeg meg til en liten 17. mai-feiring på mandag, med et knippe fine folk. Det føles utrolig godt å kunne være litt sosial igjen, selv når vi følger alle regler og restriksjoner – bare det å høre andre stemmer enn våre egne her hjemme, for første gang på veldig lenge, har vært skikkelig fint.

Ja, og så er jeg tilbake på jobb, ettersom butikkene i Oslo fikk gjenåpne på torsdag. Stas! Det var så hyggelig å være der igjen, og kunne ta imot kunder som hadde savnet oss og som trengte påfyll. I slutten av forrige uke lå det en sky av lettelse over byens handlegater, med vidåpne dører og fargesterke stilt overalt. Noen hadde til og med pyntet med røde løpere, flagg og ballonger. Gleden er stor! Vi er mange som har vært permittert denne våren, og nå er det godt å være i gang igjen.
Selv jeg, som stort sett skyr unna butikker, og som aldri handler bare for å handle, er glad for denne utviklingen. Nå kan jeg fylle på med telys og kronelys, for det er tomt her hjemme, og med fuktighetskrem og sjampo, for de jeg liker best, er det få steder som har. Det har vært veldig rart å bo i en by uten butikker i to måneder, og det handler ikke egentlig om å kjøpe ting, men å ordne ting. Nå kan jeg endelig ramme inn noen bilder og bytte ut den ødelagte belysningen på balkongen, nå som jeg faktisk får tak i det jeg trenger. (Jeg er veldig glad for at jeg ikke var nyinnflyttet et sted eller sto midt i et oppussingsprosjekt da butikkene måtte stenge, for eksempel!) For første gang på leeenge er hverdagen blitt et hakk enklere i stedet for vanskeligere, og det føles som en liten gave, haha.
Nå må vi bare vise oss tilliten verdig, gjennom resten av fridagene og festdagene i mai, slik at Oslo og landet for øvrig kan fortsette åpningen framover mot sommeren. Jeg orker ikke å tro eller håpe, men jeg krysser fingrene!

Riktig god langhelg, alle sammen! Kos dere!

– – – – –
In other words: Up and down it goes these days, but here are lots of things than have made me smile over the past month! Please use the translation widget for an English version.

«Ingen plasser ledig.»

Postet den 7. mai 2021 av Synne Cinnamon

Vi har nylig mistet en god nabo, og det er ikke plass til oss i bisettelsen. Det er ikke så rart, 45 plasser er jo ingenting. En person som har levd et langt og innholdsrikt liv, som hadde barn og barnebarn, som hadde studievenner og kolleger, som bodde i flere byer og flere land, har gått bort. Da holder det ikke med 45 plasser. Det dekker bare en brøkdel av alle som vil savne damen som bisettes til uka. Det er ordentlig trist at det siste året i livet hennes var preget av pandemien, at hun knapt traff noen. Hun ble 84 år, og var skarp til det siste – og hun ville vært sosial også, om det hadde vært mulig. Hun likte søndagsmiddager med familien og portvinstreff med venninnene sine.

Vår hyggelige, blide nabo var reflektert og hadde humor. Hun var glad i vin, og syntes det var stas at jeg var sommelier. Vi snakket om gode restauranter i Oslo, for hun likte å gå ut og spise. Hun fikk vintips og te av meg, og jeg fikk oppskrifter av henne. Hun hengte blomster på dørklinka vår iblant, og jeg pleide å legge kort på dørmatta hennes. Når jeg var på besøk, hadde jeg med meg vin til oss, og hun viste meg gamle bilder, og vi var enige om at klesstilen var mye finere før, hoho. Hun hadde arbeidet som lærer, og hun hadde bidratt som frivillig i Uganda. Hun hadde studert fransk i Paris, akkurat som meg, og hun pleide fortsatt å snakke med en fransk venninne på telefonen med jevne mellomrom.

Nå lurer jeg på om denne venninnen får vite at hun er gått bort. Jeg lurer på hvor mange som gjerne skulle vært med i bisettelsen, hvor lang ventelista hos begravelsesbyrået er. Jeg lurer på hvor mange eldre som uansett ikke kan melde seg på over nett eller strømme seremonien. Det blir ekstra tydelig i slike tilfeller at denne pandemien hindrer oss i å samles når vi trenger det som mest.

Jeg skulle ønske at jeg hadde besøkt naboen vår flere ganger i løpet av det siste halvåret, men etter at jeg begynte i tebutikken og ble mer utsatt, turte jeg ikke å ta noen sjanser med tanke på hennes skrantende helse. Vi snakket sammen på god avstand når vi møttes i oppgangen, og hun var interessert i å høre om den nye jobben. Hun spurte alltid hvordan det sto til, og hun kommenterte gjerne på håret eller antrekket mitt – hun pleide ofte å si at jeg var «så slank og fin og pen i tøyet», hihi. Hun var kvikk og oppmerksom og snill mot dem rundt seg, til og med når hun selv hadde problemer med ett og annet. Sånn håper jeg at jeg selv kan bli som gammel, og sånn kommer jeg til å huske henne.

I dag vil jeg bare sende en ekstra tanke til alle som har mistet noen i løpet av denne pandemien. Jeg kan bare tenke meg hvordan det føles å se at det ikke finnes ledige plasser hvis det er snakk om et familiemedlem eller en nær venn, for eksempel. Det er faktisk helt unaturlig å sette grenser for hvor mange som får samles og minnes et menneske. Når dette er over, kan vi alle endelig tilbringe tid med hverandre igjen. Tid sammen er tross alt det beste vi har.

– – – –
In other words: Our good neighbour recently passed away, and there is no room for us at the funeral, since there is a 45 person limit because of the pandemic. That’s nothing when a person has lived 84 years and meant something to many people. I just want to send an extra hug to everyone who has lost someone during this past year.
Please use the translation widget for an English version.

Et langt og rotete innlegg med sånt jeg vil dele akkurat nå

Postet den 25. april 2021 av Synne Cinnamon

Hei fra permitteringsland! Vi begynner med det negative, og så blir vi ferdige med det.

Jeg har vært permittert i hele april så langt, men håper å kunne begynne på jobb igjen den første uka i mai. Det var naturlig nok kjedelig med forlengelse, men jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg forsøker å ta på meg flere frilansoppdrag, og jeg smaker på te og leser om te, slik at jeg kan føle meg oppdatert når jeg er tilbake i butikken. For øvrig har jeg heldigvis fått dagpenger igjen, og denne gangen måtte jeg bare vente i en måned. Nå er det bare å krysse fingrene for at hovedstadens forretninger får åpne igjen snarest mulig. Det er vel ny pressekonferanse på tirsdag, etter hva jeg forstår.

Det blir ikke bryllup i år. Usikkerheten er for stor, det er helt umulig å planlegge. Vi utsetter, for andre gang, nå til 2022. Det er trist, men det føles riktig. Alt er uforutsigbart, ingen vet hvordan vaksineringen vil gå, og mediene forteller stadig om nye mutanter, nye bivirkninger, nye forsinkelser. Det er en stor påkjenning å skulle forholde seg til alt dette og hele tida lure på hvor langt vi trolig har kommet i oktober, hvilke restriksjoner som vil gjelde da, hvor mange vi kan samle. Om så vaksineringen går helt etter planen, er det fortsatt mye vi må vente med til vi vet sikkert, og til vi selv har fått vaksinen. Nå sier de at vår aldersgruppe vil være ferdigvaksinert i juli eller august, noe som betyr at vi – i aller beste fall – må haste-organisere en hel del de siste to månedene. I verste fall må vi tenke på pandemien hele veien, og tilpasse oss enda mer enn vi har måttet gjøre allerede, og ha viruset i bakhodet på selve dagen. Det vil jeg absolutt ikke. Det er nok å tenke på som det er, hoho. Jeg synes vi fortjener en lystbetont og hyggelig planleggingsprosess, og at vi fortjener å få venner fra utlandet på besøk, og at vi fortjener en feiring som blir slik vi har ønsket oss, og at vi fortjener å kunne slappe av i vårt eget bryllup. Det er ikke gøy å utsette, enda en gang, men det er riktig for oss.

Det er rare tider. Jeg kjenner det skikkelig godt nå, at denne situasjonen ikke er holdbar i lengden, selv for meg, som tross alt er heldig. Den konstante uvissheten og den evigvarende unntakstilstanden gnager og tærer på en. Oslofolk har som regel sluttet å si «det går bra etter forholdene» eller «jeg kan ikke klage» når noen spør – nå sier de «det går vel greit» eller «vi holder jo ut». Det er lite å glede seg over og omtrent ingenting å glede seg til. Tungsinnet kommer og går. Jeg er ikke syk, og heller ikke psyk, men jeg har det ikke bra. Jeg har ingen energi, ingen tiltakslyst, ikke noe overskudd. Jeg gjør det jeg må for å få hverdagen til fungere, men ikke stort mer, for mye kjennes litt meningsløst oppi det hele. Sånt som vanligvis virker inspirerende, er nå demotiverende. Jeg har sluttet å tro på at det vil ordne seg, liksom. Oslo er ikke til å kjenne igjen, Oslo blir kanskje aldri helt som før. Jeg kjenner ikke igjen meg selv heller. Det er som om personligheten min er blitt visket ut. Jeg treffer ikke venner, jeg er aldri på besøk, jeg får aldri besøk, jeg går aldri på kafé, jeg går aldri på restaurant, jeg tar aldri en øl eller et glass vin ute, jeg går aldri på kino, jeg går aldri på konsert, jeg feirer ikke bursdager, jeg bruker ikke leppestift, jeg er aldri på reise, jeg går aldri på fest, jeg har aldri grunn til å pynte meg. Hvem er jeg, egentlig? (For noen er jo dette helt dagligdags, men for meg er det helt unaturlig. Vi som er unge voksne i Oslo sentrum, bor her fordi vi har valgt oss en urban, aktiv og sosial livsstil. Det livet har stått på vent i over et år, det er vi blitt frarøvet av viruset. Dette varer og rekker, og det er ordentlig ubehagelig å være helt fremmed for seg selv.) Iblant må jeg minne meg på at denne personen ikke egentlig er Synne. Det er pandemi-Synne. Hun er min stedfortreder gjennom denne krisen, og grunnen til at hun ikke gjør noe som helst, er at hun ikke har noe valg. Hun bare holder ut, og noen ganger har hun mer enn nok med det.
Jeg har følt meg litt alene om disse tankene, og jeg har prøvd å skyve dem vekk, for man skal jo ikke klage, og jeg vet at jeg egentlig er veldig privilegert. Kanskje jeg bare takler dette dårligere enn andre, har jeg tenkt. Kanskje det bare er meg. Selvfølgelig er det ikke bare meg! Vi er bare ikke vant til å være åpne om sånt. Det viser seg at det finnes et ord for hvordan mange av oss har det for tida: Languishing. Vi visner. Vi visner, men vi er i det minste sammen om det. Et enormt antall mennesker har det slik, rundt omkring i hele verden. Det er greit å vite at man ikke er den eneste.

Sånn, det var det negative. Nå rister vi det av oss og går vi videre til det positive.

– Våren er her for alvor! Nordavinden røsker i veggene, men himmelen er blå, og trærne har begynt å blomstre! Jeg så de aller første rosa blomstene i forrige uke, og var selfølgelig raskt ute med kameraet, haha.

– Nå kan man starte dagen sammen med Kristopher Schau. Det nye radioprogrammet GodMorgenFrode går ut på at Kristopher vekker sin venn Frode ved å ha livesending i en time hver morgen, mellom åtte og ni. Dette passer kanskje best for dem som kjenner til disse gutta fra før, for eksempel fra det legendariske Kvegpels på Radio Nova, eller fra podcasten 80 prosent. Konseptet i prøvefasen, og det er egentlig en ganske snever og personlig affære, hoho, men jeg synes det er veldig hyggelig å høre på.

– Jeg er blitt veldig glad i genmaicha, en type japansk grønn te som er tilsatt ristet ris! Kuriøst og kjempegodt, hoho. Dette er hjemmekontor-teen min for tida!

For å komme til neste punkt, må jeg fortelle om en slags musikklek vi iblant hygger oss med her hjemme. I praksis sitter vi i sofaen med en øl og spiller ting for hverandre, haha, men la meg forklare konseptet for dere. Man velger annenhver låt, og det beste er å ha tilgang til både ens private platesamling(er) og en strømmetjeneste som Spotify, pluss Youtube hvis det kniper. Da kan man finne det meste som måtte dukke opp! Enten kan man begynne med en tilfeldig låt og la seg lede til neste av assosiasjonene man får, eller man kan ha et bestemt tema som man tar utgangspunkt i. Fra store, diffuse emner som kjærlighet («love» må være nevnt i teksten) eller reise (et transportmiddel må være nevnt i teksten), til mer spesifikke ord (eksempler: money, sky, lady, tree, shoes, rose – norsk er også lov). Dette kan vi holde på med i mange timer! Man vet aldri hvor man ender opp, for plutselig hører man et riff som minner om et annet, eller en bisetning får det til å lugge i hukommelsen, og man hopper videre til en heeelt annen musikksjanger eller epoke i livet. Fra Kaizers til Kinks, fra Dimmu Borgir til Beatles, fra Pink Floyd til PUSA, fra David Bowie til Beastie Boys, fra Neil Young til NOFX, og alt derimellom, i løpet av en time eller to. Guilty pleasures, listepop fra barndommen, hits fra russetida, den sangen fra den reklamen, den låta man egentlig ikke liker. Alt er lov, så lenge assosiasonen kan forklares eller låta har en tilknytning til temaet. Det er ingen konkurranse, det er bare en morsom aktivitet for folk som er glade i musikk, som alltid fører til mimring, nye opplevelser og interessante samtaler. Tips, tips!

Så til poenget: Vi kjørte musikklek på lørdag kveld. Da var temaet bar/pub, ettersom vi har bodd i en by uten øl i snart et halvt år i strekk, hahahuff. Vi var innom mye forskjellig, og jeg kom på Delillos-låta UT, som jeg har på samleplata Festen er ikke over, det er kake igjen fra 2005. Da vi hørte på den, innså vi at dette er den perfekte nå-er-vi-så-lei-av-denne-pandemien-låta! (Det er bare å bytte ut «ville» med «måtte» her og der i teksten, og så har du oss.) Et hyggelig gjenhør, en festlig video med alle de ulike stilene, og en svært passende sang å synge på for tida. «Jeg vil gi en gammel venn en klem, jeg vil bli til det stenger og kanskje enda litt lenger, på en sofa i et uansvarlig hjem.» Jaaaaaaaa.

(Forresten: Et par dager senere ble låta tilfeldigvis sitert i en kronikk i Dagsavisen, og så nevnt på Dagsnytt18 samme kveld. Morsomt!)

– Da det ble varmt nok til at jeg kunne sykle i stedet for å ta kollektivtransport, fikk jeg endelig gått til frisøren igjen. Luksus! Dette bildet er fra forrige lørdagskveld, for som dere vet, pynter vi oss da. (Har man ingen anledninger, får man lage dem selv!) Den kvelden ble det leppestift, cat eyes og en vintage-topp i silke, pluss orden på toppen, og det føltes bra.

– Jeg ser The Mandalorian på Disney+ nå. Bedre sent enn aldri! Det er dødsbra, og ungen er faktisk så søt at jeg får helt åndenød.

– Jeg vurderer å prøve meg på Instagram live en dag, for å liksom kunne prate litt med folk der? Hadde det vært hyggelig, eller bare rart? Skulle jeg snakket norsk eller engelsk? Kanskje jeg må spørre meg for litt i stories først. Tanken har slått meg, i hvert fall.

– I går hadde jeg invitert en liten gjeng til å prøve et slags digitalt escape room, eller en form for nettbasert skattejakt, som en leser tipset meg om tidligere i vår. (Takk igjen, IK!) Jeg koste meg, dette var gjennomførte greier! Det finnes to til, som jeg også har lyst til å forsøke. Alle sammen ligger her!

– Faren min har fått time for første vaksinering! Jeg har også flere tanter og onkler i den kategorien, og én venn på min egen alder, som jobber på sykehus, som har fått sin første dose. Det går faktisk framover, selv om det ikke alltid føles slik, og selv om det skjer sakte.

Nå er det deres tur! Jeg kunne trenge en oppmuntring, faktisk. Kan ikke dere fortelle meg om noe fint som har skjedd i det siste, eller linke til noe hyggelig? Det ville jeg satt stor pris på!

– – – – –
In other words: In short: 1) I am trying to make the most of this month, until I get to go back to work, hopefully in the beginning of May. 2) We have decided to postpone our wedding until 2022. It is not fun, but it’s the right thing for us. 3) This lockdown is lasting forever and taking its toll. I am not ill, physically or mentally, but I am also not well. At least there is a word for it (languishing), and I’m not alone. The rest of the post are some recommendations, but the podcast and the song is in Norwegian, I’m afraid. The tea is called genmaicha (with rice! so good!) and the digital experience is found here. If you have something you’de like to share, bring it on!
For an English version, please use the transtation widget.

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Kategoriarkiv: Texts and thoughts