Snøen har forsvunnet og begrensningene er tilbake. Tenk at vi skulle havne her igjen, da. Jeg orker nesten ikke ta det innover meg, hva denne nye delvise nedstengingen betyr for kulturaktørene, restaurantene og utestedene, og ikke minst alle menneskene der, som virkelig trengte denne julesesongen og disse inntektene. Tirsdag kveld tok vi et par siste øl på stampuben vår i nabolaget, og de to eierne gikk rundt til alle bordene og takket for at vi var der, og sa at de gledet seg til å se oss igjen i 2022. Jeg holdt på å begynne å gråte. Vi har vært på hils med dem i flere år, og jeg unner dem alt annet enn enda en runde med stengte dører, støttesøknader og uvisshet. La oss håpe at det ikke vil vare så mye lenger enn disse fire ukene. Vennene mine som rammes innen kultur og servering holder seg heldigvis flytende, virker det som, og det samme gjelder dem jeg kjenner i helsevesenet og utdanningssektoren, som også påvirkes. Altså, hva annet kan man gjøre enn å håpe på bedring? Det hele er ordentlig tungt og trist. Jeg håper inderlig at dette er begynnelsen på slutten av pandemien, slik noen spår, og at de uvaksinerte (tenk at det er nesten én av ti!) etterhvert innser hvilken pris nølingen deres har. Vi andre får bare vente på vår tredje dose, og gjøre det beste ut av denne rare unntakstilstanden.

«Mer tid bør brukes hjemme» sier myndighetene. Sukk. Alle sosiale sammenkomster i desember er jo blitt avlyst uansett. (Maken til begredelig déjà vu!) Hjemme er det i hvert fall lys og klementiner og kort, men leiligheten bærer også preg av at beboerne ikke nødvendigvis bobler over av energi, hoho. På stolen ved senga var det 16 plagg i morges, noe som kanskje er ny rekord? Nå har jeg kjørt to klesvasker, og det henger fire vintagekjoler til tørk på badet. Ute er det ni varmegrader, noe som er helt absurd midt i desember, men jeg trengte i det minste ikke lue da jeg gikk til polet for å hente noen flasker jeg hadde bestilt. Da kunne jeg ta et raskt bilde med mobilen for å vise dere det «nye» håret mitt, ettersom jeg var hos en annen frisør i november. Det første han gjorde var å flytte skillen min! (Noen har kanskje sett det på Instagram allerede?) Så uvant, etter tjue år med sideskill! Jeg har aldri gjort noe særlig med håret mitt, så for meg er det rart med den minste forandring, haha. Går det liksom an å ha skillen på midten uten å se ut som et medlem av et boyband fra årtusenskiftet? Jeg håper det. Akkurat nå får jeg mer krøller i det fuktige været, så luggen lever litt sitt eget liv, men jeg liker i hvert fall at sølvet i håret mitt kommer ekstra tydelig fram!

Det er typisk slik jeg ser ut i disse dager: i ei kåpe fra en bruktbutikk, som jeg har pyntet med en liten snøkrystall, med munnbind (her et tøymunnbind med kattemotiv som jeg kjøpte på Neo Tokyo i fjor), øredobber som stroppene ikke henger seg fast i og det ene brilleparet som sitter langt nok ned til at jeg kan bruke det med munnbind i det hele tatt. (Ingenting kan overlates til tilfeldighetene for tida, hoho.) Under munnbindet er det ingen leppestift, så klart, der er det bare et par lepper som blir veldig tørre av å være tildekket hele dagen. Jeg prøvde forresten å holde pusten mens jeg tok bildet, slik at det ikke skulle dugge på brillene, men jeg klarte det visst ikke helt… I tillegg er det en ørliten vri på håret, da! Hei fra meg og «denne pandemien tar jo aldri slutt»-stilen min!

Dette får bli ukens lille oppdatering. Egentlig hadde jeg tenkt å dele en masse bilder fra i høst, men det må vente, ettersom jeg ikke har fått overført filer og dokumenter fra den gamle til den nye datamaskinen ennå. I dag får det altså holde med en liten tilstandsrapport og et helt middels mobilbilde. Det passer vel ganske bra i en helt middels tid. Ting kunne vært bedre, men ting kunne også vært langt verre, heldigvis.

– – – – –
In other words: For an English version, please use the translation widget.