Før jeg flyttet hjem fra Paris, midt i juni, ventet vi lenge på at sommeren skulle komme. Det ble liksom aldri ordentlig varmt, selv om vi fikk enkelte utrolige soldager i april og mai – det stabiliserte seg bare ikke, og det regnet ganske mye. Når det er grått og vått i en by som Paris, er det bare å begi seg til et museum i påvente av bedre vær!
I dette tilfellet gikk jeg først ned til elva…
…og så over elva…
…til et av mine yndlingssteder: Musée d’Orsay. Det ligger i en gammel jernbanestasjon ved elvebredden, og bygget er nydelig både inne og ute.
Dette muséet har, i tillegg til en flott permanent utstilling full av skulpturer og malerier fra mange ulike epoker, mange spennende midlertidige utstillinger. (Jeg har tidligere vært der blant annet for å se på gamle kjoler!) Denne gangen gikk jeg dit på egenhånd for å se utstillingen L’ange du bizarre – Le romantisme noir, som dreide seg om den mørke siden av kunsten. Det ødelagte, det dramatiske, det groteske, det monstrøse, det makabre. Perfekt for meg! Jeg synes utstillingen var kjempeinteressant, og likte å se hvordan kjente og ukjente kunstnere lot seg inspirere av for eksempel gotisk litteratur, skumle folkeeventyr, fysisk forfall og moralsk fordervelse.
Musée d’Orsay har én stor feil, mener jeg: Fotoforbud. Jeg kan ikke dele annet enn mine tre favorittverker i form av postkort fra museumsbutikken, og oppfordre folk til å besøke stedet selv.
På veien hjem gikk jeg over elva på nytt, forbi Louvre…
…og dets elegante utsmykning og mørke snirkler passet godt med dagens øvrige estetikk.
Jeg hadde forresten svarte blonder under kjolen i anledning utflukten.
Et par dager etter ble det sol, og det var tid for å gå på oppdagelsesferd utendørs. Ferden gikk til Cimetière de Montparnasse, en av de største og mest kjente kirkegårdene i Paris. (Den desidert største og mest berømte er Père Lachaise, og det er som en egen verden!)
Gravlunden er omgitt av høye murer…
…med noen dører her og der, som får meg til å tenke på boka Den hemmelige hagen.
Inne er det graver og krypter tett i tett, over bakken, slik skikken er i Frankrike.
Døden er en del av livet, enten man vil eller ikke. Vi setter ikke ordentlig pris på lyset uten at mørket viser oss kontrastene, og jeg mener at mørket er vakkert. Jeg vet at noen ikke trives i slike omgivelser, men jeg synes det er spennende å vandre omkring på franske kirkegårder, for det er så mye fint å se! Staselige gravsteiner og overdådige familiekrypter med interessante detaljer som inskripsjoner, ikoner, skilt og statuer, alt rammet inn av velfriserte hekker og giftig eføy.
På Cimetière de Montparnasse ligger forresten kjente franske kulturpersonligheter som Simone de Beauvoir, Jean Paul Sartre og Serge Gainsbourgh. For ikke så snakke om en av mine litterære helter, poeten Charles Baudelaire. Jeg fant alle gravene deres, og det føltes bra å sende dem en tanke.
Uansett om man har konkrete mål eller ikke, er denne kirkegården verdt et besøk.
Etter litt gravlundslys var jeg klar for enda mer mørke.
Det finnes veldig mange døde mennesker i jorda under gatene og fortauene i Paris, men ikke alle ligger på kirkegårdene. Ikke nå lenger. De ble flyttet som et ledd i byutviklingen, de ble gravd opp og deretter tatt med ned, ned, ned. Laaaangt under byen, der metroen ikke lenger høres og grunnvannet pipler, ligger et enormt, labyrintisk nettverk av huler og ganger. Det er blitt utviklet og utvidet over flere hundre år, og det huser i dag levningene etter seks millioner mennesker. Velkommen til katakombene.
Her i Les Catacombes de Paris er det dunkelt, kaldt og fuktig.
Her har arbeiderne som gravde ut gangene, i behov for avveksling etter timer, uker og år med hakking og stabling, laget detaljerte relieff og skulpturer etter hukommelsen.
Her finnes en underjordisk kilde som kalles «steinhoggernes fotbad».
Her tuslet Ida og jeg rundt med gåsehud og senkede stemmer.
Her kommer man inn i store grotter med latiske ord langs dørkarmene.
Her er det rester av døde mennesker absolutt over alt.
Det ligger hodeskaller og skjeletter i store hauger og i tykke lag, fra gulv til tak. Anonyme, oppstykkede levninger er brukt som fyllmasse, som byggemateriale, som isolasjon og som dekor. Noen knokler er slitte, noen kranier har kulehull, noen bein har tydelig tilhørt barn…
Det er stille og tett og intenst, og det er noe av det særeste og mest fascinerende jeg har sett.
Dette stedet er ikke noe for klaustrofobikere eller sarte sjeler, men jeg elsket det. NOE SÅ FETT.
Joda, man kan reise til Paris kun for å spise fargerike makroner og drikke griltrende sprudlevin på solfylte uteserveringer – men hvis du som jeg liker å skape balanse og utforske den andre siden, finnes det mange mørke muligheter.
– – – – –
In other words:
Before I moved home from Paris, in the middle of June, the summer was missing. We had a few super sunny days in April and May, but the weather was cold and unstable, with a lot of rain. On grey days I like going to museums! As luck would have it, there was a great exhibition on at one of my favourites, the Musée d’Orsday. I went down to the river, and I crossed it, and I entered the old railway station just by the bank. The building is so beautiful, both inside and outside, but sadly photography indoors is prohibited. That means I can’t show ye the permanent exhibition, which is full of great paintings and sculptures, nor the temporary one, which I loved. It was a collection of works which represented the dark part of the romanticism, with its influences from mythology, horror fiction and nature’s own destructive and dramatic aspects. It was grotesque and macabre and perfect for me! I found three of my preferred paintings as postcards in the gift shop, and I wore black lace for the occasion.
A few days later the sun came out, and I took the opportunity to visit one of the largest and most notable graveyards – the Cimetière de Montparnasse. (The biggest and most famous by far is the Père Lachaise, which is a world of its own!) This cemetery is surrounded by high walls covered in ivy, and it is filled with graves and crypts which lie above ground, contrary to the Norwegian tradition. It is such an interesting place – I love looking at the plaques, statues and flowers! I know that some people feel uncomfortable in surroundings like these, but I see death as a natural part of life, and I think the dark side of things is beautiful. We can’t fully appreciate the light if the darkness doesn’t show us the contrast… By the way, in this graveyard you find the final resting place of several important personalities from French cultural history, like Simone de Beauvoir, Jean Paul Sartre and Serge Gainsbourg. Not to mention one of my literary heroes, the poet Charles Baudelaire. I found all of their graves, and it felt good to honour their memory. Even if your’re not looking for anyone specific, this pretty place is worth an hour of your time.
Last but not least I visited the Catacombes, which are found far, far under the sunny sidewalks of the city. They dug up several cemeteries during the development of the city, and they spent hundreds of years creating a labyrinth of caves and corridors, waaaay down where the metro is no longer heard and water seeps through the stone walls. Here you find long, narrow, murky passages, and here you find sculptures that the workers made when they needed to unwind, and here you find an underground source, and here you find huge grottos with Latin inscriptions above the doors, and here you find the remains of six million people. It is overwhelming. It is damp, quiet and intense. There are skulls and skeletons from floor to ceiling. Some craniums have bullet holes, some bones clearly belonged to children. This place is not for the claustrophobic or the faint of heart, but I found it absolutely amazing. I loved it.
Sure, one might go to Paris just to eat brightly coloured macaroons or drink sparkling wine, but I like to find the balance between light and dark.
