Det var en gang et nygift par som dro tilbake til en by de hadde savnet sårt i årevis.

Gjensynsgleden var stor, for paret hadde et spesielt forhold til denne byen, slik man får når den ene har bodd der i ett år, og den andre har besøkt den ene ti ganger i løpet av den tida. Nå var det seks år siden de hadde vært i byen sist, noe som er altfor lenge, og derfor føltes det ekstra godt å være tilbake. Byen viste seg fra sin beste side, med lav høstsol og mange varmegrader, og var like pen og klassisk som alltid.

Her må jeg nok bytte fra eventyrstemmen til min vanlige fortellerstemme, for dette blir et langt innlegg, hoho. Hvis du har lyst til å hente deg en kopp kaffe eller en sjokoladebit før du leser videre, så er dette et godt tidspunkt å gjøre det på.

Selv var jeg litt opptatt av champagne på akkurat denne turen. Jeg hadde ikke råd til det da jeg studerte her, men nå hadde jeg ikke bare litt mer å rutte med, jeg hadde også en fersk giftering på fingeren! Derfor bestemte jeg meg for at jeg ville drikke champagne hver dag på mini-bryllupsreisen vår. Det er faktisk ikke for mye forlangt, muaha. Som sagt, så gjort! Santé!

Vi hadde ikke egentlig noen store planer for oppholdet, vi skulle hovedsakelig bare fylle tre dager med kos. Vi oppsøkte en del gamle favoritter, som denne spesielt godt bevarte bistroen i mitt gamle nabolag.

Jeg hadde naturligvis ei mental liste over steder jeg gjerne ville innom, og noen av dem var også helt nye for oss begge, for eksempel Samaritaine, som jeg nevnte her. Nå var tiden kommet for å ta en titt, og det var akkurat like flott som jeg hadde håpet! For et mesterverk av en bygning, og for en jobb de har gjort med å sette den i stand. Imponerende og inspirerende!

Dette varehuset ligger nede ved Seinen, i et område med mye trafikk og mange turister, som vi egentlig pleier å unngå. Nå var det jo en grunn til at vi var der, og så passet vi på å kjøpe Bethillon-is ute på den lille øya da vi først var i området!

Én kule med sjokoladeis og én med ananas- og basilikumsorbet, s’il vous plaît. Akkurat som i gamle dager. Akkurat like godt nå.

Ellers ruslet vi mest i de delene av byen som vi liker best, de som føles mer autentiske. Hverdagens Paris, liksom.

Paris er for øvrig en ypperlig by for glade geeks, vet dere. Vi brukte en hel formiddag på å kikke i spillsjapper! Dataspill står så sterkt i den franske kulturen, og det er så kult!

Dessuten finnes det pikselkunst overalt i bybildet.

Tegneseriene står også svært høyt i kurs i Frankrike, og vi fant en kafé der menyene var utkledd som seriealbum!

Geeks er gjerne glade i bibliotek, og jeg hadde lest at en del av nasjonalbiblioteket nylig var blitt pusset opp og gjenåpnet, så ditt gikk vi. La Salle Ovale var helt overveldende flott!

Her var forresten også en hel vegg viet tegneserier, for i Frankrike er det liksom sidestilt med annen litteratur, noe jeg liker veldig godt. Både voksne og barn satt rundt omkring med serier i hendene, og jeg lot meg inspirere! (Visste dere forresten at originalnavnet på smurfene er schtroumpfs? Kanskje tidenes mest tullete franske ord, haha!)

Etter bibliotekbesøket stakk vi innom Galerie Vivienne, som utgjør en fredelig og fin lomme i dette strøket.

Vi brukte metroen en del, men vi brukte føttene aller mest, for Paris er så godt egnet for spankulering. Hvis man trenger påfyll underveis på en lang gåtur, så kan man for eksempel kjøpe stekte kastanjer som proviant!

Dette var også noe jeg hadde på lista for turen, for jeg synes det er så godt, og i Paris selges disse på gata året rundt. Skulle gjerne hatt tilgang på dem her hjemme også!

Det var optimale forhold, og mer sensommer enn høst, selv om dette var i slutten av oktober. Trærne var omtrent like deler gule og grønne, og bladene lå som konfetti på byens mange torg.

Når vi følte for å hvile beina, så slo vi oss ned og tok en kaffe, en kakebit eller et glass på en uteservering. Det gjelder å finne ferierytmen, hoho!

Ja, apropos bobler… Ettersom vi var i byen for å feire, hadde vi lyst til å koste på oss en bedre middag på et stilig spiseri. Sånt hadde jeg heller aldri penger til som fattig utenlandsstudent! Jeg kjente at jeg helst ville finne et pent sted, at jeg ville sitte i vakre omgivelser, og bestilte bord til oss på en restaurant som faktisk heter Beefbar! Som navnet antyder, har de biff som spesialitet, men de har også fiskeretter og grønn mat på menyen. (Heldigvis.) Grunnen til at jeg ville spise her, er at den ene delen av lokalet er et slags atrium i art nouveau-stil, som sto ferdig i 1898. I dag er rommet berømt, men det var en godt bevart hemmelighet i 40 år. Det ble nemlig murt igjen under andre verdenskrig, for at nazistene ikke skulle finne og ødelegge det, og ikke bare ble det gjemt, det ble også glemt! Først på åttitallet gjenoppdaget noen denne perlen, og nå er arkitekturen og utsmykningene fredet, og man kan sitte i disse helt spesielle omgivelsene og nyte et bedre måltid. (Med champagne til, så klart.) Magnifique!

Lysforholdene var helt håpløse, men det er også det eneste jeg har å utsette på denne restaurantopplevelsen. Anbefales! (Billig var det ikke, men det kostet mindre enn en tilsvarende middag hadde gjort i Norge, og dessuten lå stedet i et ganske overfladisk strøk.) Vi hygget oss veldig, vi skålte for oss selv og hadde pyntet oss til kvelds, og det hadde la grande dame en fer også gjort.

Etterpå dro tilbake til vår egen kant av byen, og tok en øl på en litt sliten bar. Sånn skal det være!

Det er forresten fortsatt 11e arrondissement som er hjemme, i fall noen lurer. Godt å få det bekreftet!

I dette området, rundt Bastille, fant vi oss et nytt sted å spise vår petit déjeuner hver morgen.

Denne frokosten var en ekstra god start på dagen!

På uteserveringen her, rett utenfor vinduet vi satt ved, sto det en fyr og solgte ferske østers fra noen grønne plastdunker. Et rart syn for oss, men en helt ordinær greie for pariserne. Det blir litt som å se diverse folk gå eller sykle med baguetter på gata – de gjør jo faktisk det, hele tida, det er en stereotypi og en klisjé med god grunn, fordi det tross alt er noe helt dagligdags i denne byen. Det er jo de små tingene man savner; lukta av bakst om morgenen, lyden av metroen, melodien i det franske språket (som jeg heldigvis fortsatt behersker relativt godt), utvalget i dagligvarebutikken, de fargesterke vindusskoddene, smaken av en café crème. Det sistnevnte ante jeg ikke hvor mye jeg hadde savnet før jeg plutselig satt med tårer i øynene da jeg tok den første slurken. Et emosjonelt og veldig fint øyeblikk.

Paris er bare så… Paris!

Lenge leve rufsesjarmen!

Vi tok også en tur tilbake til området jeg studerte i, det såkalte Latinerkvarteret i 5e arrondissement, og her hadde vi avtalt å møte to av mine tidligere studiekamerater. Vi delte ei flaske rosa vin på ei uterservering, for det skulle liksom bare mangle når det var seks år siden sist vi så hverandre. Skål, folkens!

Merci, mes amis! Det får ikke bli seks år til neste gang!

Så enkelt kan det gjøres, når man har savnet en viss by siden før en viss pandemi. Vår ordentlige bryllupsreise må vente litt, men dette var et ypperlig lite avbrekk etter noen veldig intense måneder, og det var så godt å være tilbake i kjente og kjære omgivelser.

Snipp, snapp, snute, så var «minimoon»-eventyret ute.

– – – – –
In other words: A little look at our minimoon. It felt so good to be back in the City of Lights, ten years after I moved there for a year, and six years after we were there together last. For an English version, please use the translation widget!