The Bangkok beat

Postet den 7. februar 2014 av Synne Cinnamon

Regnet kom og gjorde snøen til slaps. Ettersom både bakken og himmelen utenfor vinduet mitt er grå for øyeblikket, tenkte jeg at vi kunne ta en tur tilbake til varme, solfylte, fargerike Bangkok.

(Mitt forrige innlegg fra Bangkok ligger her. Det er greit å dele opp inntrykkene iblant, særlig når man får så mange av dem som jeg gjorde i denne store, travle, vennlige og varierte byen.)

Bangkok har voldsom biltrafikk hele døgnet. De aller fleste veiene har fire felt i hver retning, men det er likevel dårlig flyt og mange køer. Jeg valgte å gå ganske mye, for da ser man så mye mer!

Traséene er stort sett utstyrt med fortau, og det er plantet mye grønt rundt omkring.

Man ser forresten mye rart i trafikken, ikke bare biler og tuk-tuks. Man kan henge motor på så mangt, vet dere, som gamle rullestoler. Det er dessuten ingen grenser for hvor mange som kan kjøre på én scooter; kanskje er hele familien med, kanskje har man hunden på styret, kanskje sitter bestemor i en sidevogn man har sveiset på selv. Kan man holde følge med bilene, så er visst det meste greit.

Det går for øvrig også flere toglinjer gjennom byen, og togene er av den varianten man kan se i gamle filmer, med åpne luker hvor tøffe typer kan stå og følge med.

På fortauet kan man snuble over fine detaljer, som nedstøpte blomster og gullfisk…

…og vender man blikket opp, ser man at mange bygg har en garuda, Thailands nasjonalsymbol.

Andre er pyntet med drager eller har fått mer uoffisiell dekor.

Byen er naturligvis full av skilt med stilige tegn som man ikke forstår noe av. I tillegg dukker det opp skilt med latiske bokstaver og mer eller mindre klassisk påskrift.

Bussbilletter, internett og ekteskap på ett sted, til og med for aliens!

Storbyer skifter gjerne ham når dag blir til natt. Bangkok er intet unntak.

Da Jonasflotte og jeg så oss om i dette området, rundet vi et hjørne og oppdaget at noen viste en Terminator-film på storskjerm i en støvete bakgate. Ute-kino under åpen himmel er alltid kult!

Små boder og kjøkken serverer mat på gata, og det settes opp provisoriske uteserveringer overalt.

Man får kjøpt så mye godt og spennende!

På dagtid også, så klart. Lurer på om man blir lei av ananas om man jobber her?

Jeg benyttet anledningen til å spise masse fersk frukt og drikke kokosmelk rett fra kilden.

Det er viktig med forfriskninger når man er ute på vift i mange, mange timer!

Etter lang tid på beina er det fint å søke mot kanalene. Ved de gamle vannveiene er det frodig og kjølig, og langs bredden står husene tett i tett. Her bor folk tett på vannet, og man kan se dem fiske middag fra broene eller fire ned bøtter for å vanne blomstene. Tempoet er litt lavere langs kanalene i Bangkok, slik det har vært i mange generasjoner.

Tenk, så forskjellig deres hverdag er fra vår.

Det er så fint å se dagliglivet utfolde seg, synes jeg!

I Bangkok tilbringer folk mye av tiden sin utendørs, særlig de som ikke har kjøleanlegg i hjemmene sine. Kvinnene henger ut oppvasken ved veien. Mennene møtes i bakgården etter jobb. Skoleelever sitter på fortauskanten og gjør lekser. Varmen kan være utmattende, særlig for pelskledde firbeinte og søte småbarn, som gjerne slumrer i skyggen.

Bangkok kan være en slitsom by, men den har et stort, bankende hjerte, og en lærer å følge rytmen.

– – – – –

In other words: The rain came and turned the world grey outside my window, so I thought we’d go back to warm, sunny and colourful Bangkok! Like I’ve said before (here is the other post from Bangkok) the car traffic in this city is massive, and even with most roads being eight lanes wide (!), there are still tailbacks all the time. Among the cars there are tuk-tuks and scooters, often carrying a whole family, a dog on the handlebars and grandma in a sidecar which has been glued on. It seems as long as the thing can keep up with the cars, any rolling transportation is fine! There are also several train tracks that go through the city centre, and the trains on them are of the old variety where sturdy types are seen standing in the doorways. Anyway, I love exploring new places on foot! One has to be on the lookout for nice details like fish ponds, flowers and dragon decorations. I love fun signs abroad – notice how one place offers internet, bus tickets and «alien marriage»! I also like how the feel of a big city changes when the night falls. One evening stumbled on an outdoor film screening in a dusty alley! There are street vendors absolutely everywhere in Bangkok, selling all kinds of exotic temptations. I like buying lots of fresh fruit and drinking coconut milk straight from the source. It’s important to keep hydrated when walking around for hours on end! After a long time on your feet it is also a nice change to head down to the canals, where it’s cool and green. People live right on the water, and they can be seen fishing from the bridges and pulling buckets of water up from their balconies to water the plants. I love watching everyday life unfold around me. Imagine how different it is from our own. It is interesting to see that people here spend most of their time outside, because their homes are not air conditioned. As you can see they dry their clothes on the sidewalk, and school kids do their homework sitting on the curb, and the adults meet in the backyards after work. The heat is exhausting at times, especially for our furry friends and for little children, who are often seen slumbering in the shade. Bangkok can sometimes be a strenuous place, but the city has a big heart, and everyone learns to follow the beat.

Foodie

Postet den 5. februar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg er så glad i mat! La oss utveksle noen oppskrifter!

Frokost, lunsj, middag. Kanskje kvelds hvis man føler for det. Det er en ganske klassisk ramme å operere innenfor, men mulighetene er jo uendelige. Inne-middager og ute-middager, hverdagsfrokoster og helgefrokoster, lunsj på kafé eller lunsj på farten. Mellommåltider, restefester, snacks, desserter…

Jeg blir rent sulten ved tanken på alt man kan kose seg med, og av å bla i mitt eget lille matarkiv.

Det myldrer av spennende oppskrifter der ute. I morsomme kokebøker, i familiens hemmelige dokumenter, på den vidstrakte verdensveven. Så mye inspirasjon, og så mange fristelser! Det blir nesten for mye av det gode; innimellom kan det være vanskelig å velge blant alle idéene.

Derfor vil jeg gjerne dele tre oppskrifter som jeg selv har fulgt og blitt veldig fornøyd med.

Aspargessuppe

Lasagne med spinat og sitron

Cake pops med sitron og lakris

Nå fikk jeg lyst til å lage alt igjen, for disse greiene blir så gode.

Før vi alle løper inn på kjøkkenet: Deres tur! Jeg elsker mattips, hoho!

Har du noen oppskrifter å anbefale?

– – – – – –

In other words: I love food! All kinds, all day. Breakfast every morning and in the weekend, lunch in cafés or one the go, dinners out or at home, desserts and snacks.. It makes me happy (and hungry) just thinking about all the things we can make and enjoy. Here are some photos from my personal food archives (and they make me hungry, too). When it comes to recipes, they are found everywhere, and sometimes it’s hard to choose between all the intriguing, tempting things. That’s why I’d like to share three favourite recipes which I’ve followed and been really pleased with: Asparagus soup, spinach lasagna and lemon licorice cake pops (this last one is in Norwegian, I’m afraid). These are all so good, and now I really just want to give them another go. However, before we all run to our kitchens, it’s your turn! I love cooking input. Have you any recipes to recommend?

Encore: Det magiske drivhuset

Postet den 3. februar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg holder på å gjøre meg kjent med det nye kameraet mitt. Det er som å komme til et annet land!

Min nye følgesvenn er avansert og oppdatert og full av innstillinger, og dermed krevende å bruke for en glad amatør som meg. Min nye følgesvenn kan knipse helt rå bilder når jeg bruker det riktig, og jeg prøver å lære meg hvordan jeg kan utnytte potensialet best mulig. Min nye følgesvenn kommer nok til å sette sitt preg på bloggen med tida, etterhvert som vi blir fortolige med hverandre.

Jeg beholder det lille, lilla kompaktkameraet mitt. Det har bidratt trofast i mer enn tre år, og det er fortsatt i orden, og i enkelte situasjoner kan det være praktisk med et kamera som er lite og lydløst. Dessuten har det hjulpet meg med å forevige mange fine øyeblikk, blant annet det som følger her.

Dette innlegget kommer fra den forrige bloggen, og ble publisert i september 2011. Jeg kom til å tenke på det i dag, og legger det frem på nytt nå, til ære for min forrige følgesvenn. Som en påminnelse om at man ikke trenger store, kostbare kamera og dyre redigeringsprogrammer for å formidle en stemning.

Til glede for nye lesere, som man sier, og kanskje også for gamle.

– – – – – –

Det magiske drivhuset

Noen ganger er bare bildet der – alt du trenger å gjøre er å finne frem kameraet, sikte og trykke ned utløseren.

Klikk. Lyset er fanget. Ekte, inderlig, uredigert.

Dette er drivhuset i hagen til morfaren min i Våler. Siste helg i august var nemlig Jonasflotte og jeg på biltur. Vi lånte bil, kjøpte boller og tok med masse god musikk, og så bar det først til Morfar for å hilse på, og deretter til hotellet på Rena for å spise søndagsmiddag med Suse-foreldrene.

Rart hvordan man kan tilbringe en hel dag i en bil og likevel føle at man utretter noe – jeg er så glad i å være i bevegelse, på vei mot noe fint!

– – – – –

Dette bildet er fortsatt blant favorittene mine, mer enn to år senere. Lyset var så nydelig.

Jeg redigerer ikke bildene mine. Jeg synes verdenen som omgir oss er inspirerende nok i seg selv. Dessuten vil jeg være flink til å tilpasse meg omgivelsene og fange øyeblikkene, ikke til å endre dem i etterkant. Det er nok journalisten i meg som gjør at jeg er så prinsippfast – jeg ønsker ikke å forandre på virkeligheten, men å dokumentere den slik den er.

Kanskje får jeg en ny slik fotomulighet en dag. Da vil jeg være klar. Sammen med min nye følgesvenn.

Jeg vil fortsette å more meg med bilder, og med å dele dem med dere her inne. Det ser jeg frem til!

– – – – –

In other words: I’m slowly getting to know my new DSLR camera. It’s a whole new world! My new companion has all kinds of complex settings which I wish to learn how to make the most of. My new companion can do very cool things when I get it right. My new companion is probably going to have a certain effect on this blog as we get acquainted with eachother. I’m still going to keep my old compact camera, though. It’s a tiny and purple thing, but it has been faithful for more than three years, and it has allowed me to capture moments like this one. After a look in the archives I decided to repost it today. As a tribute to my former companion, and for new readers to see. I took this photo in my grandfather’s garden two years ago, and the deserted, overgrown greenhouse looked exactly like this. The photo has not been edited or enhanced or otherwise changed in any way. I just saw the light, pointed my little camera, and pressed the button. It was a magical sight, and I think it’s quite a magical photo. It just goes to show that you don’t really need fancy equipment or expensive editing programs to convey an atmosphere. That being said, I’m really looking forward to using my new, advanced camera to capture future moments – but I won’t edit my photos. I stand by that. Maybe it’s my journalistic education that makes this important for me. I want to learn how to adapt to the circumstances, and I want to be able to capture them then and there, not change them afterwards. I want to document reality. It is more than enough to inspire me all on its own.

Patchwork: January

Postet den 1. februar 2014 av Synne Cinnamon

Tenk at januar er over allerede! La oss se hvordan måneden så ut gjennom mobiltelefonen min.

Her er årets første lappeteppe!

Instagram-året begynte med godt lesestoff. Jeg ELSKER klassikere i sånne fine utgaver med pregede forsider og forgylte sider. (Jeg blir glad av å se på dem og stryke på dem, som den lesehesten jeg er.) Dessuten gikk jeg i bursdagsselskap hos Ina og hadde presang i veska. Alltid en god følelse! Jeg bakte eple- og kanelmuffins og viste frem et bortglemt bilde fra Paris, tatt i en av de mange skjulte, gamle, stilige passasjene.

En søndag fikk jeg besøk av Maren. Vi så film og drakk te, noe vi begge har et utrolig talent for. Jeg ble euforisk da snøen endelig falt, og syntes denne pene, svarte sykkelen tok seg godt ut i det hvite. Jeg tilbragte en helg på hotell sammen med lillesøster Taran, og jeg viste til dette innlegget for å ta følgerne mine med til en tropisk øy.

Jeg spiste frukt til frokost og var ute en kveld med godt øl og godt selskap. Jonasflotte og jeg tok en runde Scrabble på en mandagskveld, og jeg så tilbake på et tegneseriemøte i et parisisk smug.

Det ble visst færre bilder enn vanlig, men det har vært en morsom og begivenhetsrik måned.

Takk for nå, Januar! Du var en god start på det nye året!

Jeg heter forresten Synnebollen på Instagram. Kanskje sees vi der?

– – – – –

In other words: Here is this year’s first patchwork of pictures from my Instagram account. My captions are always in English, and my username is Synnebollen. Maybe I’ll see you around?

Literary love

Postet den 30. januar 2014 av Synne Cinnamon

Denne uka fikk jeg en bok jeg har ønsket meg. Den kom i posten. Pakkepost og gode bøker er to av tingene jeg liker aller best, og dette var attpåtil en overraskelse fra kjæresten min, så det sier seg selv at jeg ble kjempeglad!

Nå ligger boka på nattbordet mitt, når jeg ikke går rundt med den i veska eller sitter med den oppslått i lenestolen, på trikken eller på kafé. Jeg leser stort sett alltid på et eller annet, og føler meg liksom ensom uten en litterær følgesvenn.

Jeg snublet over et gammelt intervju med en av mine yndlingsforfattere. Det var The Guardian som publiserte saken, men det var barn som stilte spørsmålene. Man kan lese hele hyggeligheten her, men jeg har klippet ut det jeg synes er aller finest, fordi jeg ville dele det med dere.

Luke, 13: Why do you think it’s so important that young people read?

Philip Pullman: For the same reason that I think it’s important that they breathe, eat, drink, sleep, run about, fool around, and have people who love and look after them. It’s part of what makes us fully human. Some people manage to get through life without reading; but I know that if I’d had to do that, an enormous part of my mind, or my soul if you like, would be missing. No one should be without the chance to let their soul grow.

Fint, sant? Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg synes forsåvidt at det gjelder uansett alder, alt sammen! Lesing er en kilde til underholdning, inspirasjon, kunnskap, refleksjon og virkelighetsflukt om hverandre. Det har vi så godt av. Store og små leseropplevelser tilfører oss noe viktig.

Jeg er så glad for at jeg leste masse som barn, og jeg er så glad for at jeg har holdt fast ved fantasien og lesegleden, og jeg kommer til å fortsette å kose meg med god litteratur så lenge jeg lever.

Var bare det, dere.

– – – – –

In other words: I recently received a book in the post. I love books as much as I love post, and I had been wanting to read it for some time, and it was a surprise from my boyfriend – obviously I was thrilled! Now the book sits on my nightstand, or hangs out in my handbag, or makes me smile while I read it in the armchair, on the tram or in cafés. I pretty much always have a book on hand, and it feels kind of lonely when I don’t have a literary companion. I love this extract from an old interview with one of my favourite authors, Philip Pullman. I could not agree more! If anything, I think this applies to all ages. Reading is a source of inspiration, entertainment, enlightenment and reflection, as well as an escape from reality. We need it. It is so rewarding. I’m so glad I read loads as a child, and I’m so happy that I’ve kept my imagination and my joy of reading. I intend to continue enjoying good literature for as long as I live. That’s all I wanted to share with ye today.

The crimson dress

Postet den 28. januar 2014 av Synne Cinnamon

Denne kjolen har jeg arvet etter moren min. Denne kjolen brukte hun for tredve år siden. Denne kjolen kan jeg bruke i dag, og det har jeg stor glede av.

Jeg er ikke egentlig ikke så glad i rødt. Hvis jeg skal bruke røde klær, vil jeg at de skal være dyprøde, burgunderrøde, skarlagensrøde. Som denne kjolen.

Bildet er tatt for en drøy måned siden, i romjula, i forbindelse med vårt store, årlige familieselskap. Jeg benyttet anledningen til å iføre meg den skarlagensrøde kjolen, ettersom jeg bruker den altfor sjelden, selv om jeg synes den er nydelig.

Denne fotside sjarmøren har et drapert, greskinspirert preg og skaper fin fasong. Det tette, tunge stoffet føles kjølig mot kroppen. Skjørtet har utallige folder og lever sitt eget liv når man beveger seg.

Kjolen er klassisk og elegant, men jeg føler likevel at det er noe litt spesielt ved den. Kanskje har det å gjøre med at den øvre delen har «splitt» på begge sider, slik at skuldrene kan titte frem?

Eller med det tynne beltet som surres to ganger rundt livet og ender i svarte, klirrende kuler?

Kanskje har det med å gjøre at Mor brukte denne da hun hilste på den kommende svigerfamilien sin for første gang? At hun møtte opp som fersk kjæreste til min fars lillesøsters konfirmasjon, blant alskens slektninger, med bankende hjerte og denne kjolen på?

Ja, det ligger nok der.
Ethvert pent plagg med historie blir enda mer verdifullt for meg.

Jeg kan bare forestille meg hvor nervøs min mor var, men jeg vet akkurat hvor fin hun følte seg.

– – – – –

In other words: This dress used to be my mother’s. She wore this dress thirty years ago. I get to wear it these days, and it’s a real treat, although I don’t normally opt for red clothes. If I’m going to wear red, I need the colour to be dark and deep. Crimson. Like this dress. It is Greek inspired and gives the wearer a nice shape. The fabric is heavy and feels cool on my skin. The long skirt has countless pleats and lives a life of its own when I move. It’s classic and elegant, and yet I feel there is something special about it. Maybe it’s got to do with the «splits» which shows the shoulders? Or maybe with the narrow belt that goes two times around the waist and has little pearls at the ends? Or maybe it’s about the fact that my mother wore this when she met her family-in-law to be for the first time? That she attended the confirmation of my father’s little sister with a hammering heart and this dress? Yes, that’s it. Any garment with a history becomes even more precious to me. I can only imagine how nervous my mother was, but I know how pretty she felt.

Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie

Postet den 25. januar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg klarer ikke begrense meg. Jeg tror det er grunnen til at det har tatt meg mer enn et halvt år å dele disse bildene, selv om jeg har gledet meg til å vise dem til dere, fordi jeg egentlig kanskje burde halvert mengden. Noen ting er bare for fete til at man kan utelate noe særlig.

La oss gå på museum i Paris igjen! Vi har jo utforsket flere slike sammen tidligere, som her og her. Nå har turen kommet til mitt absolutte favorittmuseum. En supersamling som ligger i Botanisk hage.

Vi besøker Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie, altså galleriet for sammenlignende anatomi og paleontologi. Muséet er blitt en bloggfavoritt (for eksempel har Elsa, Sandra og Louise vist det frem), og det er ikke rart, for tøffere omgivelser må man lete lenge etter.

Hvis du ikke er så glad i døde ting, skal du få slippe å være med. Jeg, derimot, som liker sånt som er mørkt og mystisk og skrudd, synes dette stedet er supert. Et morbid skattkammer!

Man kommer inn i et enorm, lys sal med fine art nouveau-detaljer, og det er fint i seg selv, men i tillegg er det fyllt til randen av skjeletter. Hvite knokler så langt du ser. Alskens vesener er representert, og de stirrer på deg med tomme øyehuler fra alle kanter av rommet.

Man kan bruke lang tid på å studere de forhenværende dyrene og se hvordan de er satt sammen.

Langs veggene står glasskap med mindre skapninger og skjøre hodeskaller.

De ulike artene er merket med latinske navn, skrevet på gulnede lapper med sirlig håndskrift.

Noen eksemplarer skiller seg ut, slik at de ikke er helt sikre på hva det har vært!

I andre skap står alle slags organer som er lagt på sprit. Hjerner på glass er ikke hverdagskost.

Katter! Jeg liker dem best i live, men lar meg likevel fascinere av disse groteske versjonene.

Tenk å jobbe her, da. Jeg tipper man blir ganske miljøskadd av å skjære katter og mennesker i to.

I den ene enden av salen finnes et utvalg anatomiske sjeldenheter, som de ganske enkelt kaller monstre. For eksempel kan man se en enøyd katt og en kalv med to sammenvokste hoder.

Jeg synes likevel at det er aller mest interessant å bare vandre omkring og ta meg god tid til å betrakte de ulike dyrene, de helt vanlige utgavene, for de er mer enn fascinerende nok i seg selv.

Elefant.

Elg.

Slange. Se på det stilige skjelettet!

Hval.

For et lekeland, dere!

Det er flere etasjer i bygget, og nå er det på tide å gå fra første til andre. Trappa mellom dem kunne vært hentet rett ut av huset til The Addams Family. Slike detaljer er alltid en bonus.

Fra andre etasje får man fin utsikt…

…og så kan man gå inn i et rom med et overveldende antall skuffer med håndskrevne etiketter.

Her oppe finner vi den prehistoriske avdelingen, med mammuter og sabeltanntigre og annet kult.

Samt dinosaurer!

DINOSAURER, dere.

Vi ser oss litt rundt! Jeg hviner og hopper litt innimellom, men det er bare fordi jeg er opprømt.

At det går an! Noe så fett.

Blir man litt overveldet, kan man slå seg ned på en benk for å fordøye inntrykkene.

Jeg tok med dinosaurkjeks til oss, for her i Paris er de fortsatt i handelen.

Passende proviant er prikken over i’en på et vellykket museumsbesøk, hoho.

Håper dere liker dette stedet nesten like godt som hva jeg gjør!

Jeg er glad for å kunne dele det med dere!

– – – – –

In other words: We have visited several Parisian museums together already (here and here, for instance), and now it’s time to explore my absolute favourite. The Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie is a wonderful place filled with skeletons. Delightfully morbid and incredibly interesting! All kinds of creatures are represented; their white knuckles gleam in the light from the huge windows, and their empty eye sockets stare at you from every corner of the big room. Glass cabinets hold little animals and delicate skulls. Jars contain brains and other organs. Imagine working here, I bet you can develop some odd traits if you get used to cutting kittens and human heads in half… There are some anatomical rarities on display, like a one-eyed cat and a two-headed calf. Still I think the ordinary skeletons are the most fascinating, it’s just so cool to see how animals are constructed. Now, when we’ve had a good look around on the ground floor, we walk up the stairs that look like they came from the Addams Family home. (Details like these are always a bonus.) On the first floor there are prehistoric animals, like mammoths and sable tooth tigers. And dinosaurs. DINOSAURS! Let’s look around among these extinct giants! I can’t contain my excitement up there, I’m all giggly. Oh, and I brought dino biscuits for us. I hope you like this place almost as much as I do!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Forfatterarkiv: Synne Cinnamon

The Bangkok beat

Foodie

Encore: Det magiske drivhuset

Det magiske drivhuset

Patchwork: January

Literary love

The crimson dress

Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie