Denne helga ble tung. Jeg er glad for å ha tilbragt den sammen med familien min, og når jeg kommer hjem til London i natt, skal Jonasflotte få en enorm – og ganske sikkert tårevåt – klem. Jeg vet at det ikke hjelper å gråte, men jeg gjør det likevel. Mørket inntok Lysets by, sånn helt plutselig, og jeg ble forferdet og kvalm og sint og fryktelig trist. I helga har jeg hjulpet til under en festival, så jeg har måttet tenke på andre ting, men det er ikke noe galt i å måtte felle noen tårer på bakrommet iblant. Det er menneskelig, og både helt naturlig og helt nødvendig innimellom.
Dette gjorde vondt. Veldig, veldig vondt. Paris var tross alt hjemmet mitt i et år, og jeg bodde i 11e arrondissement, der mye av tragedien utspant seg. Flere av de fryktelige hendelsene fant sted fem og ti minutters gange unna leiligheten jeg bodde i, på steder jeg kjenner godt. Min bydel. Min by. Det er helt uvirkelig, og det gjør vondt. Jeg tenker på alle som er redde og triste og utrygge, og ikke minst på alle som har mistet noen. Alle mine venner i Paris er heldigvis i god behold.
Selv om Paris-angrepet traff meg og mange andre ekstra hardt, må vi ikke glemme resten av verden. Altfor mange menneskeliv har gått tapt i det siste, blant annet i Beirut og i Bagdad, som følge av lignende hendelser. Mange, mange hundre mennesker har mistet livet i slike tragiske omstendigheter i år, rundt omkring i verden. Det er helt horribelt.
Jeg skulle så gjerne gjort noe, hjulpet, bidratt. Situasjonen føles håpløs og verdenen vår kjennes kald og ubarmhjertig. Små ting virker meningsløse i den store sammenhengen. Slik er det heldigvis ikke. Vi må huske på at vi er viktige, hver og én. Alle mennesker er like verdifulle, og det er det store flertallet – ikke de små ekstreme grupperingene – som avgjør hva slags samfunn og samhold vi får. Det finnes alltid lys i mørket. Vi må stå sammen og ta vare på hverandre, nå og i framtida.
Ord blir fattige, men jeg tenker på alle som er berørt av de siste dagenes hendelser, og av lignende hendelser. Jeg ønsker dem alt godt, for dette er så vondt.
– – – – –
In other words: The Paris attacks this weekend were heartbreaking. Darkness hit the City of Lights, and my thoughts go out to everyone affected. Luckily, all my Parisian friends are okay. It is all so awful and unreal; Paris was my home for a year, and I lived in the 11th arrondissement, where several of the attacks took place. Some of these terrible things happened ten or five minutes’ walk from the apartment I lived in. My part of town. My city. It is so painful. However, we must not forget that horrible things are also happening elsewhere in the world, like Beirut and Bagdhad. Hundreds of lives have been lost this year, all around the world, as a result of attacks like this. Sometimes I am overwhelmed by sadness and hopelessness – I know it doesn’t help when I cry in the back room, but I can’t help it. It is just so frustrating, but there is hope. Even though our world sometimes feels like a bad place, if we stand united, we can make it a better place together. There is always light in the darkness. All my love to everyone who needs it now.
