Friday festivities

Postet den 14. november 2014 av Synne Cinnamon

I kveld blir det fest, og jeg er nesten helt frisk! Tusen takk for alle gode ønsker!

Nå er kaka ute av ovnen, og cavaen ligger til kjøling, og kjolen henger klar, og pynten er på plass.

Om noen timer vil leiligheten vår være fylt av tredve fine, feststemte mennesker. Jeg føler meg så heldig.

GOD HELG til alle!

– – – – –
In other words: It’s party time! I am almost entirely rid of my terrible cold – thanks so much for all the good wishes! The cake is out of the oven, the cava is cooling in the frigde, the dress is ready and the decorations are up. In a few hours our apartment willbe filled with thirty happy partying friends. I feel so lucky. Happy weekend, everyone!

Atchoo!

Postet den 12. november 2014 av Synne Cinnamon

Jeg er blitt dunderforkjølet, dere. Trodde jeg skulle slippe unna i år, men den gang ei.

De siste dagene har jeg tatt det med knusende ro, for torsdag og fredag har jeg kveldsplaner som jeg nekter å fire på, så jeg kjører på med alle triks og knep og råd, hoho!

Jeg har varme kattesokker på føttene, gode serier på Netflix, bøker i bokhylla og mengder av te og kaffe i kjøkkenskapet.
Dessuten har jeg et nytt Foo Fighters-album å bli kjent med, en halv pomelo å spise opp og en kjæreste som snart kommer hjem fra jobb.
Ikke verst, tross alt!

Håper dere har sluppet unna høstforkjølelsen! Her blir det Lemsip til kvelds og kryssede fingre for bedre form i morgen.

Jeg kommer sterkere tilbake. Kan dere ikke fortelle meg noe fint så lenge?

– – – – –

In other words: I’m down with a dreadful cold. I thought I could get away this year, but no. I do nice things to make it better – after all, I have Netflix, I have pomelo, I have tea and chocolate in the cupboard, I have a new Foo Fighters album to listen to, I have Lemsip, I have warm kitty socks on my feet and I have a boyfriend who’ll be home from work soon. It’s not too bad. I still hope you managed to avoid the cold this autumn, though. I shall regain my strength and return! Until then, why don’t you tell me something nice?

On tears

Postet den 10. november 2014 av Synne Cinnamon

source

Dette innlegget er jeg litt nervøs for å legge ut, hihi. Heldigvis får jeg inntrykk av at jeg ikke er alene om dette, så vi lar det stå til!

Jeg er en emosjonell person. Jeg er stort sett alltid blid, og jeg gleder meg over små og store ting hele tida, men jeg gråter lett. (Litt som Lena Dunham eller Kirsten Bell!) Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har et tidlig minne fra et opphold hos mormor og morfar, da jeg mistet en melketann som femåring eller noe sånt. Jeg lå lenge på senga og gråt, enda det ikke gjorde vondt i det hele tatt – jeg syntes bare det var vemodig og rart, og jeg reagerte med tårer.

Jeg gråter når jeg er lei meg. Det er ganske utbredt, selvfølgelig, men det skal ikke mye til før jeg feller triste tårer. Foruten sørgelige hendelser som tap av kjente og kjære, sykdom, avskjeder og andre lignende situasjoner, triller tårene ved vemodige vendinger i filmer, bøker, dataspill og serier, eller kanskje bare hvis jeg hører svært melankolsk musikk… Jeg lever meg veldig – VELDIG – inn i alt!
Jeg gråter når jeg blir glad eller rørt, og det er også ganske vanlig. I likhet med de triste tårene har gledestårene mange utspring. Omtenksomme gaver, en god latter, hyggelige gjensyn, bevegende bilder, flash mobs (!), historier med lykkelig slutt… Lettrørt burde vært mellomnavnet mitt.
Jeg har dessuten lett for å felle noen tårer når jeg blir veldig sint eller veldig sliten. Det er ikke noen praktisk reaksjon, så det kan være litt frustrerende, men heldigvis blir jeg sjelden så opprørt eller utslitt.

Det rareste er kanskje at jeg noen ganger gråter på andres vegne. Jeg vil så gjerne at alle skal ha det bra, og når jeg vet at folk har det vondt, smitter det liksom over på meg. Det gjelder både folk jeg er glad i, som når venner går gjennom vanskelige brudd, og mennesker jeg ikke kjenner. For eksempel hørte jeg på nyhetene for en stund siden at et helt brudefølge var blitt tatt av en flodbølge i Pakistan. Brudgommen var blant de omkomne. Han døde fra sin elskede på bryllupsdagen deres, og det er så tragisk at det nesten ikke er til å fatte. Sånne ting treffer meg som et slag i magen. Det er hjerteskjærende. Jeg vet at det ikke hjelper noen, men i slike tilfeller gråter jeg litt. For dem som har det vondt, og for dem som ikke lenger føler noe som helst.

Heldigvis er det slik at selv om følelsene tar overhånd iblant, kommer fornuften på banen igjen ganske fort. Jeg tørker tårene og får tankene over på noe annet, og det er ikke så dramatisk som det kanskje høres ut. Det er ikke som om jeg pleier å sette meg ned på gata og begynne å hulke. Det er ikke slik at jeg går rundt som en tikkende tåre-bombe. Hvis jeg merker at noe bygger seg opp når jeg er ute, kan jeg stort sett vente til jeg kommer hjem, og så gråte litt i enerom. Man kan for øvrig felle noen tårer i offentligheten uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Bak solbriller, i et hjørne, vendt vekk… Det går så fint, så.

Jeg har grått jevnlig hele livet. Jeg synes ikke det er pinlig eller ubehagelig – for meg er det tross alt helt naturlig! Jeg har grått på flyplasser i inn- og utland, jeg har grått på alle kinoer i hele Oslo, jeg har grått på kaféer og muséer og bibliotek og benker verden rundt. Alle vennene mine har sett meg gråte, gjerne mange ganger. Jonasflotte vet at hvis jeg sitter i sofaen med tårevåte kinn når han kommer hjem om kvelden, har jeg lest, sett eller hørt noe trist, og det hjelper med en klem. Når jeg blir kjent med nye folk, finner de fort ut at de må regne med noen tårer i mitt selskap. Jeg forsikrer dem om at det går helt greit, jeg har det bra, jeg er bare slik.

Det kan være litt slitsomt å ha hyperaktive tårekanaler, men det er så mange grunner til at jeg gråter, og stort sett tror jeg det er sunt. Egentlig er jeg glad for å ha evnen til å leve meg inn i ting, for det gjør livet mitt rikere. Empati er dessuten en viktig egenskap, mener jeg, særlig med tanke på vårt stadig mer blaserte mediebilde. Når man har vanskelig for å distansere seg fra andres følelser, blir man godt kjent med sine egne. I det minste er jeg flink til å verdsette små gleder og til å være takknemlig for at jeg har det så bra. Jeg gråter langt mer for andre enn for meg selv, og det gjør meg tross alt ekstremt privilegert.

– – – – –
In other words: I’m feeling nervous about publishing this post, but I think I’m not alone in this, so here we go! I’m an emotional person. I’m almost always happy, and little things make me smile all the time, but I cry easily. (Kind of like Lena Dunham or Kirsten Bell, hehe.) It has been this way for as long as I can remember. I have an early memory from a stay with my grandparents, when I was maybe five years old. I lost one of my milk teeth, and I lay on the bed and cried for a long time. Not because it hurt – it did not hurt at all – but because I found it strange, and I reacted with tears.

I cry when I’m sad. This is quite normal, of course, but it doesn’t take much to make me start. Apart from unhappy occasions like the loss of a loved one, serious illness, goodbyes and other situations like those, I cry when sad things happen in books, films, TV series and computer games, or sometimes even just listening to melancholy music… It’s like I go all in every time. I just invest a whole lot of emotion in whatever I’m doing.
I cry when I’m moved or happy. This is also fairly normal, and like with sad tears, happy tears can be caused by many different things. A good laugh, thoughtful presents, loving reunions, beautiful art, flash mobs (!), stories with happy endings… Happy tears could be my middle name.
I also tend to tear up when I’m extremely tired or extremely angry. This is not a practical reaction, and it can be quite frustrating, but luckily I am very rarely furious or exhausted to this extent.

The strange thing is that I sometimes cry for others, on their behalf. I just want everyone to be happy, and when I know that people are hurting, it’s like their pain rubs off on me. It happens when my friends are going through something, like bad breakups, or when I’m faced with the misery of complete strangers. For instance, a while back I heard about an entire bridal party which was hit by a flood in Pakistan. The groom lost his life. He died and left his wife on their wedding day, and that is tragic to such an extent that I almost can’t deal. Stories like that hit me like a fist in the stomach. It’s heartbreaking. I know it doesn’t help anybody, but in those situations I shed some tears. For those in pain and for those who are gone.

Luckily, although my emotions get the best of me now and then, my rationality comes back into play fairly quickly. I dab at my cheeks and think about something else, and it’s not as dramatic as it might sound. It’s not like I just sit down in the middle of the street and start bawling uncontrollably. It’s not like I’m a ticking tear bomb. If I sense that something’s brewing in me when I’m out and about, I can usually just wait until I get home and then weep a little in private. Then again, shedding a few tears in public is no problem for me. Behind sunglasses, in a corner, facing away… It’s fine.

I have cried regularly my whole life. I don’t think it’s embarrassing or uncomfortable – after all it’s only natural, especially for me! I have cried at airports around the world, I have cried in every single cinema venue I’ve been to, I’ve cried at cafés and museums and libraries at on park benches absolutely everywhere. All my friends have seen me cry, and my boyfriend knows that if I’m sobbing in the sofa when he comes home from work, then I’ve seen, heard or read something upsetting, and it helps to give me a hug. When I get to know new people, they soon realise that with my company comes a few tears. I assure them that it’s okay, I’m all right, it’s just the way things are.

Having hyper active tear ducts can be strenuous, but I cry for so many different reasons, and for the most part I believe it’s healthy. I’m actually glad that I am emotionally invested in things, because it enriches my life. What’s more, empathy is an important ability, especially with our increasingly extreme media coverage. If you can’t quite distance yourself from other people’s emotions, you become closely acquainted with your own. At least I’m good at appreciating little joys and being thankful for my happy life. I cry far more for others than I cry for myself, and that makes me extremely privileged.

ANTI magazine launch

Postet den 8. november 2014 av Synne Cinnamon

I et bortgjemt lokale som ingen visste at fantes, midt inne i et kvartal på Grønland, blant betongvegger og sponplater og lyskastere og røykmaskiner og unge kreative sjeler, ble et nytt magasin lansert.

Her på 1857 kunne jeg skåle og klemme og hygge meg med blant andre Mike, Åshild og Johanne. Vi klappet for oss selv og hverandre.

Magasinet ANTI er her, og det er blitt skikkelig fint og veldig inspirerende!

Min sak er den aller siste i bladet, og jeg er glad for å ha kunnet bidra til et så flott prosjekt.

Hurra for festligheter og fine publikasjoner!

God helg, alle sammen!

– – – – –
In other words: This week saw the launch of a new magazine about Norwegian creativity. I’m happy to say that I have contributed an article. The finished magazine is beautiful and inspiring. The launch was a fun affair in a hidden industrial venue. Yay, parties and new publications!

The Scottish Highlands

Postet den 6. november 2014 av Synne Cinnamon

La oss dra på tur!

Bortenfor de grå steinhusene i den skotske hovedstaden ligger den grønne landsbygda og glimrer.

Jonasflotte og jeg var jo i Skottland i sommer, og etter fire dager i Edinburgh satte vi oss på en buss. Vi reiste nordover, mot høylandet og den sagnomsuste innsjøen Loch Ness! For to glade geeks er ingen Skottland-tur komplett uten en slik utflukt!

Vi så landskapet endre seg utenfor vinduet. Veien slynget seg gjennom frodige daler og over karrige berg.

Dessuten kjørte vi forbi flere koselige landsbyer, staselige gods og whisky-brennerier!

Etter rundt fem timers ferd var vi fremme i den lille landsbyen Drumnadrochit, hvor vi skulle tilbringe en natt.
Foruten verdens koseligste og skotskeste navn, hadde stedet mye sjarm! Små tun og steinhus og blomster!

Her kunne man dessuten bli med på det lokale dragkamp-laget. Stort mer jovialt blir det ikke, hoho.

Etter å ha funnet pensjonatet vi skulle bo på og satt fra oss bagasjen, gikk vi for å utforske området.

Landsbygda viste seg fra sin beste side. Vi fikk sol!

Det var så frodig og fint der oppe. Så utrolig stille og fredelig. Vi trakk pusten dypt og kjente skuldrene senke seg.

Det var nesten ikke en lyd å høre. Jonasflotte og jeg holdt hender og gikk langs smale landeveier på måfå. Forbi små klynger av hus, bølgende enger, gamle steingjerder, små bekker, overgrodde stier og tett kratt. Lukta av nyslått høy og solvarme markblomster lå som et teppe over hele området. Sommeridyllen omsluttet alt.

Vi ruslet rundt og så oss om, og ble enige om at vi trivdes svært godt på den skotske landsbygda. Så gikk vi inn til sentrum igjen!

Vi spiste middag på en kjent pub, Fiddler’s, som ønsket oss velkommen med bugnende blomsterkasser og kveldssol.

Jonas spiste ørret fra innsjøen, og jeg slo til med en vegetarburger. Begge deler var ordentlig gode, og selvfølgelig drakk vi lokalt øl til.

Etter maten tok vi en dram. De hadde lokalprodusert spesialwhisky på menyen, som vi naturligvis ville smake på.

Jeg tok en monsterdram! Den smakte kraftig av torv, slik jeg helst vi at den skal gjøre. Nam.

(Jeg synes det er så kult at skottene bruker det samme ordet som oss, hihi!)

Etter middag gikk vi tilbake til pensjonatet. Om natten sov vi som to steiner, etter reising, nye inntrykk og masse frisk luft.

Dagen etter hadde vi store planer! Vi tok beina fatt igjen og fulgte ei elv gjennom åkre og skogholt…

…og så åpenbarte innsjøen seg! Selveste Loch Ness, og en slottsruin i tillegg!

Vi hadde nemlig bestemt oss for å besøke Urquhart Castle, som ligger nydelig til ved vannet.

Her brukte vi mange timer på å se oss om, for slottet er fullt av historie som går tusen år tilbake – og av kriker og kroker man kan utforske.

Vi gikk de bratte, svingete trappene opp i det høyeste tårnet. Derfra så vi rett ned i vannet, for slottet ligger helt ved kanten.

Der oppe fikk vi dessuten en nydelig utsikt over ruinen og innsjøen!

Etter en stund med vekslende vær og mye solskinn, ble det plutselig vått og grått. Vi tok en kaffe og kjøpte rutete paraplyer i museumsbutikken, så det gjorde ingenting. Vi begynte å rusle tilbake mot sentrum, for vi skulle busse videre til en annen del av landet.

Det var da hun dukket opp. Vi skimtet henne såvidt i gråværet. Nessie, selveste sjøormen i Loch Ness!
Her er det obligatoriske bildebeviset.

Vi skulle hilse, hoho!

Så forlot vi Drumnadrochit og dro til Glasgow, men det er en annen historie.

Vårt opphold i det skotske høylandet inneholdt alt jeg hadde ønsket meg, og jeg håper å kunne reise tilbake en dag.

– – – – –
In other words: An excursion! When my boyfriend and I spent ten days in Scotland this summer, we stayed one night in the Scottish Highlands. We took the bus from Edinburgh, through green valleys and over windy hills, past villages and castles and distilleries, towards the North and the famous Loch Ness. Two happy geeks like us couldn’t visit Scotland without seeing it! We were going to spend one night in the little village of Drumnadrochit. The place was beautiful and had cute cottages, lots of flowers and a tug o’ war team – delightfully rural! We found our bed and breakfast and then spent our first evening exploring and enjoying our scenic surroundings – the sun was out, and the smell of freshly cut grass and summer flowers was absolutely everywhere. Such a blissful calm and country charm! We had dinner at a renowned pub called Fiddler’s, and we had some local beer and whisky to go with the really good food. After dinner we went back to the b’n’b and slept like two rocks, after a day on the road and in a new place. The next day we had great plans! We set out walking along a river, through fields and woods, and then we saw the legendary lake. Loch Ness! With a side of ruins! We had decided to visit Urquhart Castle, an amazing site with a history that goes a thousand years back, and with lots of nooks and crannies that we spent hours exploring. From the top of the highest tower we got a splendid view of the ruins and the lake. Then the weather turned grey and wet, so we had some coffee and bought tartan umbrellas in the gift shop. No problem. We started walking back to town, and that’s when Nessie appeared! We could just make her out in the pouring rain. She said to say hello! Later that evening we took another bus and went to Glasgow, but that’s a different story. We had such a wonderful time in the Scottish Highlands, and I really want to go back some day.

My November

Postet den 4. november 2014 av Synne Cinnamon

Er det bare meg, eller er det omtrent to måneder siden sist vi feiret nyttår? Dette året går så fort at jeg nesten ikke kan tro det. Nå er november her! Den føles ofte som den lengste og mørkeste måneden, synes jeg, og derfor er det ekstra viktig å fylle den med mye fint!

I november skal jeg blant annet…

– Glede meg over lysere morgener som følge av omstillingen til vintertid.

– Drikke rødvin. Hjemme i godstolen og ute med venner.

– Se Turist på kino. I kveld, faktisk! Med sjokolaaaaade til.

– Betale inn forskudsskatten for selsvstendig næringsdrivende og deretter puste litt lettere, hihi.

– Gå på lanseringsfest for det nye papirmagasinet ANTI, som flinke Mike står bak. Hun spurte meg om jeg ville bidra med en tekst, og det ville jeg selvfølgelig! Gleder meg til å se den ferdige utgivelsen!

– Prøve å runde Prince of Persia. Dette klassiske dataspillet fra 1989 er ikke blitt noe lettere med årene.

– Gå på innflyttingsfest i det nye huset til ei god barndomsvenninne. Innflyttingsfest er alltid et høydepunkt!

– Lese minst én av bøkene som bor i bokhylla, men som jeg ennå ikke har fått lest.

– Passe på at absolutt alt yttertøyet mitt er utstyrt med refleks. Se deler av utvalget over – bare synd at space invader’en har mistet en piksel! Helst vil jeg prakke dem på alle vennene mine også, og gjerne på dere som leser i tillegg. Med respekt å melde: De som ikke bruker refleks i vinterhalvåret her i Norge, må jo være enten dumme, late, glemsomme eller forfengelige. Vær opplyst, hoho!

– Begynne å tenke på julegaver som kan glede dem jeg setter aller størst pris på.

– Prøve nye oppskrifter på skikkelig høstmat, som supper og gryter med masse krydder og gode grønnsaker i.

– Håpe på snø.

– Ta opp igjen vaksinene jeg tok før Thailand-turen i fjor, slik at jeg har dem for resten av livet. Kjekk investering for reiseglade!

– Arrangere fest, bare fordi at november bør lyses opp med sosialisering. Gleder meg sånn til å ha leiligheten full av venner!

– Tilbringe ei helg hjemme på Løten, i huset der jeg vokste opp, sammen med hele familien min. Det blir fint.

– Gå på ball med glade jurister og den morsomme prinsessekjolen.
(Dette har jeg faktisk allerede gjort! Ballet gikk av stabelen nå på lørdag, og det ble en gøyal og glamorøs aften!)

– Spise pomelo, for nå er det sesong!

– Vende ansiktet mot sola hver gang jeg får sjansen.

– Bake enda mer enn vanlig. Ingenting slår varm hjemmebakst, særlig ikke på kalde høstkvelder.

Det er så godt å ha mye å se frem til! Med disse planene er jeg sikker på at dette blir en fin måned.

Hva gleder du deg til i november?

– – – – –
In other words: Is it just me, or is it around two months since we celebrates New Years? I cannot believe how the time flies. Another month is here, and this always feels like a long and dark one, so I make sure to fill it with nice activities and little joys. My November will include, among other things: Going to a ball with friends and this fun ballgown. – Trying to beat Prince of Persia. This classic computer game from 1989 hasn’t become any easier over the years! – Attending the launch party for a new magazine ANTI, which I contributed to. I’m excited to see the finished publication! – Going to the cinema. – Eating pomelo. They’re in season! – Making sure all my coats have little reflector tags on them. They are crucial when walking in the dark! – Refreshing the vaccines I had before visiting Thailand last year, so that they will last for life. A good investment for a traveller. – Throwing a party, just because I like brightening up this month. I can’t wait to have an apartment filled with friends! – Thinking about what presents might make my loved ones happy this Christmas. – Reading at least one of the books which live in my shelf, but that I haven’t read yet. – Enjoying the brighter mornings which are a result of daylight saving time. – Trying new recipes for hearty autumnal foods like soups and casseroles. – Hoping for snow. – Drinking red wine. At home on the sofa and out with friends. – Turning my face towards the sun every time I get the chance. – Baking even more than usual. Nothing beats warm baked goods, especially on cold autumn evenings. I love having lots of things to look forward to! What are your plans for November?

Patchwork: October

Postet den 2. november 2014 av Synne Cinnamon

Vi vinker farvel til oktober, og dermed er det tid for et nytt lappeteppe av Instagram-minner!

Måneden er som kjent rosa, og jeg hadde jakkenål og refleks og rosa lommespeil for anledningen. En torsdagskveld lagde jeg smuldrepai med eple og blåbær, og en fredag var jeg på bursdagsfest med masse godt på bordet og i glasset.

Jeg promenerte i Botanisk hage og gledet meg over høstfargene, og jeg viste frem en fin vaffelbil i forbindelse med dette innlegget fra Brussel. Høstfargene gjorde seg gjeldende på kjøkkenbenken også.

Jonasflotte og jeg så Boyhood på Cinemateket og syntes den var intenst bra. Jeg spiste iskrem med lakrissaus og strøssel en kveld jeg var alene hjemme, og en torsdag tilbragte vi i det digre ølteltet utenfor DNS – huhei, Oktoberfest!

Jeg tok dere med på skogstur, ruslet i regnværet med de rutete støvlene mine og markerte Suit Up Day.

Det gule løvet tok seg veldig godt ut mot den knallblå himmelen, og jeg fulgte opp fargegleden med en ny leppestift – Ruby Woo fra Mac. Endelig! Den fikk være med da jeg iførte meg finstasen og gikk på galla!

Jeg spiste god, belgisk sjokolade, spilte Prince of Persia og gikk små turer i det høstkledde nabolaget.

Jeg lot meg begeistre av cherrytomater, traff fine frøkner på #instamøte og viste frem en ny vintage-venn. Hurra for nye (gamle) kjolefavoritter!

En lørdagskveld var jeg på bursdagsfest og ble servert punsj med skogsbær (nam!), og en søndagskveld lagde Jonasflotte og jeg Sopranos-middag (nam igjen!), og en mandag utforsket jeg fargerike bakgårder.

De tre siste bildene har naturlig nok Halloween-tema. Jeg lagde pynt og delte fremgangsmåten her! Jonas og jeg drakk vin og lagde gresskarlykt kvelden før kvelden, og på selveste allehelgensaften var Jack og jeg veldig klare for feiring.

Oktober ble like fin som jeg hadde håpet, og nå krysser jeg fingrene for en super november!

Jeg heter forresten Synnebollen på Instagram. Vi sees der!

– – – – –
In other words: This what October looked like through my trust Samsung! I like these patchworks of memories. All my original captions are in English. I’m Synnebollen on Instagram, see you there!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon