Dette har skjedd: Vår heltinne Synne har lagt ut på en lang reise gjennom tre forskjellige land. Etter noen startproblemer kom hun seg til Irland, den eviggrønne øya, der hun var innom Tuam, Galway og Dublin. Denne første etappen kan man lese om her. Da vi forlot Synne i slutten av forrige episode, hadde hun akkurat rukket ferja fra Dublin til Holyhead med hårfin margin, og var på vei ut på åpent hav.
Hørte dere fortellerstemmen inni hodet? Det gjorde jeg, i alle fall! Nå fortsetter vi altså på fjorårets stipendtur, for nå er det land i sikte. Etter en drøyt tre timers ferjetur dukket nemlig den britiske kysten fram fra tåkedisen, og jeg var klar for neste del av turen. Håper dere også er klare, for nok et langt innlegg!
Da ferja la til kai, ruslet jeg rett til nærmeste togstasjon og tok toget videre. Irland og Storbritannia samarbeider nemlig om konseptet Sail& Rail, som gjør at man kan reise mellom landene på land og vann med én billett. Noe så lurt!
Litt ekstra hyggelig er det når detaljene er påført billetten for hånd, hihi.
Enda hyggeligere skulle det bli, for de hadde ei sånn tralle med godsaker på toget, akkurat som på film! Det var fortsatt formiddag, og jeg hadde stått grytidlig opp og hatt en stressende morgen, og da den kom trillende nedover midtgangen, holdt jeg på å dø av glede. Jeg klarte å motstå fristelsen til å si «we’ll take the lot», men kjøpte meg heller kaffe og kjeks.
Etter omtrent tre timer på toget ankom jeg Manchester! Denne byen var ny for min del, så det var spennende, og den hadde pyntet seg med solskinn og knallblå himmel. Den berømte katedralen midt i byen sto tok seg ekstra godt ut i sola.
Jeg var ikke alene om å ankomme denne byen denne dagen. Min kjære ektemann skulle nemlig være med på denne midterste, engelske delen av turen, og fløy inn fra Norge samme ettermiddag! Jeg sendte Jonasflotte en kryptisk melding om hvor og når vi skulle møtes, for det er tross alt ikke hver dag at man kommer reisende fra to forskjellige land for å treffes i et tredje land, som internasjonale spioner, muaha.
Han var med på notene, som dere ser. Sånn kan vi holde på iblant – man får ikke mer moro enn man lager selv!
Vi møttes altså på The Ape & Apple klokka kvart over fire, og det var så fint å sees igjen, og jeg hadde hundre ting å fortelle etter Irland-delen av turen, og han lo fordi min irske aksent var blitt så framtredende, og vi snakket i munnen på hverandre og var så glade for å være tilbake i den andres selskap, og jeg tok ingen bilder akkurat her, fordi jeg var så engasjert og opprømt.
Etter en øl og en real oppdatering satte vi sammen kursen mot hotellet vi skulle overnatte på. Det var et trivelig sted med pub i første etasje og rom til leie i andre etasje. Herlig! Bygningen var et virvar av påbygg og utvidelser, smale trapper og trange korridorer, så det var nesten umulig å finne veien til rommet, akkurat sånn man forventer. Dessuten fikk vi en god, gammeldags nøkkel heller enn et moderne nøkkelkort, noe som begynner å bli en sjeldenhet i våre dager. Særpreg på alle fronter!
Det ble mørkt, og det ble tid for middag. Vi ville oppleve Manchester på sitt mest klassiske, så vi gikk til The Old Wellington Inn, ei kjent og kjær kneipe som ligger i et helt nydelig bindingsverksbygg fra 1550-tallet.
Her spiste vi tradisjonell pub grub (som typisk nok var veldig god, men ganske stygg, og dermed ikke fotoverdig, haha) og drakk ordentlig cask ale ved siden av. I de flotteste omgivelsene man kan tenke seg. Bedre kan man ikke ha det.
Med mindre man avslutter med et glass champagne, selvsagt.
Etter middag fant vi nemlig en stilig bar i nærheten og tok en liten skål for livet, som de heldiggrisene vi er.
Neste dag våknet vi med flott utsikt til katedralen fra hotellvinduet! Mer sentralt blir det nesten ikke…
…og det var praktisk, for vi skulle videre til vårt hovedmål i England, og siktet dermed mot togstasjonen. Vi ruslet gjennom et solfylt Manchester sentrum, og var veldig glade for å ha fått et så godt inntrykk av byen, og så reiste vi videre.
Etter halvannen times ferd sørover befant vi oss i Midlands-regionen, en del av England vi aldri hadde vært i, og vi gikk av toget i en by som heter Lichfield. Dette området er hjemtraktene til en del av vennegjengen vår fra året vi bodde i London, og vi hadde gledet oss skikkelig til å besøke dem.
Vi ble møtt på stasjonen i Lichfield av vår gode venn Paul, som hadde et digert smil og et sånt turist-skilt med navnene våre på, hoho. Gjensynsgleden var stor, og han hadde tatt seg fri fra jobb for å kunne tilbringe fredagen sammen med oss. For en luksus!
Vi spiste en god lunsj, og så fikk vi en real omvisning i flott høstvær og nydelige omgivelser.
Altså, engelske småbyer er så fine at jeg orker nesten ikke?
Innen vi var ferdige med vår lille runde med vår private guide, hadde det begynt å skumre. Sola gikk ned over byen, og over den spektakulære katedralen fra middelalderen som Lichfield er kjent for. Et flott skue!
Etter mørkets frambrudd fortsatte omvisningen, men i bil, og først og fremst innendørs. Vi dro til Burntwood, nabolandsbyen, der flere av vennene våre har vokst opp, og så stakk vi innom et par puber. Det er alltid gøy med sånne steder som folk har minner knyttet til, for da vanker det alltid historier om at den og den jobbet her i tenårene, at den og den ble kastet ut herfra en ekstra fuktig kveld, at de og de pleide å kline i dette hjørnet, og så videre. Jeg tok få bilder av akkurat denne delen av dagen, både fordi det var blitt mørkt og fordi vi var så opptatt med å snakke sammen – og fordi det ene stedet faktisk var såpass rufsete at vi ikke ville tiltrekke oss mer oppmerksomhet enn nødvendig, høhø. Litt av sjarmen!
Til slutt var det på tide med litt mat igjen, og vi hadde avtalt å treffe vår venninne Emma, som er forlovet med Paul, til middag. Vi møttes på en ekstra fin pub med fyr på peisen, og jeg spiste mushroom and ale pie. Det var så godt!
Etter maten ble det stor spenning, for Emma hadde en morsom tradisjon som gikk ut på å kjøpe skrapelodd til besøkende! Jonasflotte og jeg fikk altså hvert vårt lodd, og jeg vant faktisk to pund, som jeg kunne hente ut på en kiosk dagen etter. En morsom overraskelse!
Vi hadde skaffet oss et hotellrom i sentrum av Lichfield, så vårt lille firkløver delte seg i to da middagen var over, men vi skulle snart sees igjen. Vi hadde nemlig spesielt hyggelige lørdagsplaner!
Neste morgen tok de to nordmennene en ørliten ruslerunde etter frokost, og vi stakk blant annet innom et bakeri som hadde ord på seg for å være ekstra bra. Der kjøpte vi bara brith, en britisk – egentlig walisisk – spesialitet som vi ikke hadde smakt før. (Dette var et passende frampek til den tredje delen av turen, som vi skal se nærmere på etterhvert.) Vi kjøpte med et stykke til Paul, som vi hadde avtalt å treffe denne formiddagen, og vi tre begynte med å spise kake på en benk i sola. En slik bit på hver var egentlig en fullverdig lunsj, hoho!
Vi trengte noe å gå på, for lørdagsplanene våre var todelte. Den første delen besto av å utforske katedralen, som vi bare så fra utsiden dagen før, på innsiden.
Det er faktisk ikke så rart at folk kommer langveisfra for å beundre dette praktfulle byggverket…
…og siden det fine været fortsatte, fikk vi fullt utbytte av de flotte vindusmaleriene.
Også her kunne Paul vise og fortelle oss mye interessant, og egentlig pleier man å måtte betale for omvisninger på dette nivået, så her hadde vi flaks.
Den andre delen av lørdagsplanene besto av en god, gammeldags pub-til-pub! Hurra!
Flere venner kom til, så vi var en gjeng på ni stykker, og det ble mange fine gjensyn, store klemmer og entusiastiste oppdateringer. Vi tilbragte hele dagen sammen, og gikk ei rute med ti stopp. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å bruke en lørdag på!
Vi hadde med Kvikk-Lunsj fra Norge, for det er blitt en tradisjon.
Legger dere merke til noe med påkledningen i bakgrunnen her, kanskje? Dette var en temarunde, for det var den siste helga i november, og alle måtte ha på seg julegensere. Vi var en herlig julete gjeng!
Vi var innom puber i alle kategorier, fra de store og staselige til de små og bortgjemte – og så min favorittkategori, de gamle og vel bevarte. Finnes det noe mer stemningsfullt enn en julepyntet engelsk pub full av blide folk? Nei, det var det jeg trodde. Jeg er så glad for at vi fikk til en slik runde, takket være Paul, for det var liksom prikken over i-en da jeg planla stipendturen min. Alt i alt ble det en aldeles formidabel dag!
Morgenen etter var vi i god form, men nå var det slutt på solskinnet, som om været visste at vi skulle videre. Vi tok farvel med vennene våre for denne gang, men det var heldigvis bare et halvt år til vi skulle sees igjen. De tok jo turen hit til Norge i forbindelse med årets store nasjonaldagsfeiring, som fikk sitt eget innlegg her!
Jonasflotte og jeg fant plassene våre på et nytt tog, og så fortsatte turen sørover i landet. Vi kjørte blant annet gjennom Rugby, den lille byen som idretten kommer fra.
Jeg må bare nevne noen damer med høyt nivå som satt på den andre siden av midtgangen. Fire venninner hadde førjulstreff og skulle inn til London for å se en musikal, og jeg kunne ikke annet enn å ta et lite snikbilde da hun ene åpnet veska. Hun hadde med seg plastglass, appelsinjuice og små flasker med sprudlevin, slik at de kunne blande seg en mimosa på togturen! Genialt!
To timer senere var vi «hjemme» i London, min mann og jeg <3
Jeg skulle bli til dagen etter, og vi begynte med å dumpe kofferten min på hotellet jeg skulle bo på. Jeg hadde funnet meg noe rimelig i nærheten av King’s Cross, bare for enkelhetens skyld, men det var veldig typisk og fin utsikt fra rommet.
Nå var det tid for å treffe to venner til, som bor i London, og for en skikkelig Sunday roast!
Dette er et så kjekt konsept, det å samles til en varmende, mettende lunsj på en søndag. (Det finnes vegetarversjoner også, som denne lekre nøttesteken.) Det var godt å sees igjen, og vi fortalte om lørdagens eventyr i Lichfield, og de fortalte om hvordan det sto til med dem, og det ble et tilbakelent og veldig koselig måltid.
Etter maten var det oppbrudd, for alle fire skulle hvert til sitt. Også her var det fint å kunne si «see you in six months«, for avskjeder blir ikke like triste når man vet når man sees igjen. En viss ektemann måtte for øvrig sette kursen mot flyplassen, for hans fire dager i England var omme, og jeg skulle fortsette ferden min på egenhånd. (Han og jeg skulle sees om langt kortere tid, så klart, så det gikk også helt greit.) Heldigvis hadde jeg også noe annet å fokusere på, for da ettermiddagen ble til kveld, hadde jeg planlagt å møte enda ei venninne til en kaffe! Hun kom med toget opp fra Brighton for at vi skulle kunne treffes, noe jeg satte kjempestor pris på, og omtrent da de andre måtte gå, kom hun til. Det hadde begynt å hølje ned, så vi fant oss en kafé rett i nærheten, og der satt vi og snakket om løst og fast mens dråpene trommet mot vinduene rundt oss, og varmen inne fikk det til å dugge på glasset. En optimal avslutning på en veldig sosial del av turen, som jeg kjente at ga meg masse energi!
Etter kaffeavtalen dro jeg tilbake mot hotellet. Regnet gjorde at det luktet helt riktig ute, og bare det å ta tube igjen… Det var så godt å være tilbake i min evige yndlingsby!
Jeg kjøpte meg litt snop og tok det med ro på hotellrommet denne kvelden, etter noen ekstra begivenhetsrike dager.
Neste morgen sto jeg opp, spiste en relativt kjedelig hotellfrokost, hadde direktesending fra rommet, sjekket ut og spurte om å få oppbevare kofferten i resepsjonen en stund. Så skulle jeg ha en halv dag i London, helt for meg selv!
Det var mandag, og det var ganske rolig rundt omkring. Tenk å få rusle rundt på måfå i Soho igjen, da. Man blir jo lykkelig av mindre.
Da det var tid for påfyll, fant jeg meg et sted å spise lunsj. Yes, I would like the avocado, egg, cheddar and onion sandwich, please, with hash browns on the side. Plus an oat milk flat white, please. Thank you ever so much.
Drømmekombinasjon.
Det var forresten i London at jeg smakte kaffe med havremelk for første gang, da vi bodde her i 2015/2016. Det falt umiddelbart i smak, og jeg har aldri sett meg tilbake!
Etter lunsj hadde jeg kommersielle planer. Jeg trengte påfyll av en leppestift, og benyttet anledningen til å kjøpe den på Liberty.
Slik kunne jeg nemlig ta en titt på juledekoren deres i samme slengen! Den skuffer aldri.
Da jeg etterpå hadde litt tid til overs, fant jeg meg en Samuel Smith-pub jeg ikke hadde besøkt, og så tok jeg en liten stout foran peisen. Dette er tross alt sånt jeg savner når jeg ikke har mulighet til det, og da må man bare benytte anledningen når den byr seg.
Så hentet jeg kofferten min og satte kursen mot Paddington Station…
…og så var jeg klar for nok en togtur, videre til Wales, og tredje og siste etappe.
Neste land tar vi neste gang! Mange takk for turen så langt, dere!
– – – – –
In other words: A look at the second leg of my «tour» around the British Isles, the days I spent in England. (The first part, the start of the trip, can be found here.) For an English version, please use the translation widget!
Her møtte jeg faren min, som hadde kommet fra Norge for å være med på den siste delen av turen. Kjempehyggelig! Han og jeg har vært i Wales sammen flere ganger før, for det er hans tidligere vertsfamilie som er vår hovedkobling til dette sjarmerende landet, og da jeg ble tildelt reisestipendet mitt, var jeg ikke sen om å spørre om han hadde lyst og mulighet til å bli med på denne etappen. Det var veldig fint å kunne dele opplevelsen med ham, og det var skikkelig kjekt å treffe våre walisiske venner igjen.
Vi tok daglige rusleturer, og de viste oss blant annet de lokale vannhullene. Det viktigste først, haha!
En annen severdighet, som man ikke kan unngå å beundre når man er i området: Cardiff Castle!
Vi var ikke inne og så på selve borgen denne gangen, men dette flotte klokketårnet trengte ingen juledekor. For øvrig er steinveggen rundt parken verdt en nærmere titt, for den har faktisk pynt året rundt – den er kjent for sine varierte og livaktige dyrefigurer!
Det var noen dyr i omløp også hos vertskapet vårt. De hadde flere katter, noe som alltid passer meg aldeles ypperlig, pluss at det var utstoppede dyr både her og der. Kveldene tilbragte vi som regel hos dem, med hjemmelaget mat og fyr på peisen. Fy søren, for en luksus.
Jeg er en sånn person som liker å snoke i hyllene hjemme hos folk, haha, for det er jo som regel en grunn til at noe står framme, det er gjerne gode minner eller historier knyttet til dem. Blant annet fikk jeg se nærmere på et gammelt stereoskop, en slags forgjenger til dagens VR-briller, og titte på stereokort med gøyale motiv.
Dessuten var det høy mimrefaktor! Den ene kvelden var vi tre generasjoner samlet, og da hadde far og jeg kjøpt champagne som en takk for gjesfriheten, slik at vi kunne skåle for livslange vennskap. Ekstra gøy var det å kikke på gamle bilder fra min fars ungdomstid, da han gikk i slengbukser og hadde jentene – nå damene – på ryggen!
Det føltes riktig at den siste delen av turen forløp slik. Nå kunne jeg til slutt tilbringe tre netter på samme sted, uten hele tida å skulle rekke neste tog, og jeg kjente at det gjorde godt med roligere tempo og lavere skuldre.
Den ene dagen var jeg en liten snik, for jeg kjøpte, skrev og sendte julekort til vertskapet i smug, slik at de skulle få det i posten etter at vi hadde reist.
Jeg besøkte også noen bruktbutikker, slik jeg pleier å gjøre når jeg er på reise.
Jeg fant jo faktisk en fin vintagekjole, som fikk bli med tilbake til Norge! Her viste jeg fram det jeg hadde med meg hjem i kofferten etter turen!
Nå hadde ikke spist det siden jeg var liten, men det smakte akkurat like godt som jeg husket, og jeg fikk faktisk tårer i øyene!
(På vei ut av byen passerte vi faktisk et hus som Roald Dahl hadde bodd i. Han hadde jo norske foreldre, men ble født i Wales, og bosatte seg etterhvert i England.)
Sola lå lavt over den walisiske landsbygda, et flott landskap med åser og elver.
Da vi kom til Heathrow, viste det seg at flyet var litt forsinket, men det var ingenting sammenlignet med strabasene mine på veien til – og det ga oss egentlig bare ekstra god tid til å ta en siste ale før hjemreisen. Skål og takk for turen, sa vi, og følte oss heldige.
Jeg merker savnet nå, men Jonas og jeg skal heldigvis tilbake i april, for da er vi invitert i bryllup i England. Superstas!
Et dryss kanel 