Because this happened

Postet den 7. mai 2014 av Synne Cinnamon

Jeg vil bare fortelle dere noe. For å minne dere på noe annet. Egentlig hadde jeg tenkt å dele hyggeligheter fra helga, men de blir utsatt, for dette er viktigere. Dette er nemlig en sånn liten ting som gjør en varm og glad når en minst venter det.

Jeg var statist under en TV-innspilling i hele går. Jeg hadde gledet meg, for jeg har aldri vært i en slik situasjon før. En dag på settet var en interessant erfaring, for det var gøy å få et innblikk i alt arbeidet bak slike produksjoner, men det var også en anstrengende opplevelse!

Det ble en veldig lang tirsdag. Jeg måtte stå opp klokka 05.30 for å møte i Lillestrøm 07.00, og jeg kom ikke hjem igjen før halv ni om kvelden. Det regnet absolutt hele dagen, og vi skulle spille inn utendørsscener, og temperaturen var mellom fem og åtte grader. Forholdene var ganske enkelt begredelige. Jeg var på jobb i tretten timer, og tilbragte minst seks av dem ute i ruskeværet, uten regnjakke og paraply (denslags passet ikke inn i bildet). Jeg gikk hit og dit, bar på tunge ting og kjente kalde dråper renne ned i nakken. Igjen og igjen og igjen. Vær så god! Kutt! Bra! Vi tar det en gang til!

Etter en dag med utfordringer både foran og bak kameraet var jeg inspirert av alt jeg hadde sett og lært, og jeg var imponert over stabens utrettelige arbeid, og dessuten var jeg ganske fornøyd med min egen innsats. Samtidig var jeg fryktelig sliten, ekstremt trøtt, stiv, støl, gjennomvåt og iskald.

På toget kjente jeg hele kroppen verke etter en varm dusj. På trikken kjente jeg øyelokkene svi og hodepinen komme snikende. Jeg rotet etter en vannflaske i veska, og kom borti boksen med en muffin i. Jeg hadde tatt med meg to hjemmelagde muffins som proviant den morgenen, men jeg hadde bare spist én. Den andre bestemte jeg meg for å gi til trikkesjåføren, fordi det sikkert ville få meg til å føle meg bedre om han ble glad, og fordi han hadde svart med et smil da jeg sa hei til ham ved ombordsstigning. Jeg hilser alltid på sjåføren når jeg går på bussen eller trikken helt foran, men det er ikke alle som svarer. Det hadde denne mannen gjort, så jeg ville gi ham en muffin på stoppet før jeg skulle av.

Jeg gikk frem til sjåføren med utstrakt hånd, og utvekslingen vår artet seg som følger.

Meg: Unnskyld, vil du ha en muffin?

Han (tar imot): Tusen takk!

Meg: Jeg har en til overs, skjønner du, og jeg synes du virker som en så hyggelig fyr.

Han: Jeg har jo bursdag i dag!

Meg: Er det sant?!

Han: Ja, jeg fyller femti år i dag!

Meg: GRATULERER MED DAGEN!

Han: Tusen takk! Den mangler bare lys, jo!

Meg: Haha, ja! Det er aprikos i den, jeg håper du liker det.

Han: Det gjør jeg! Tusen takk!

Meg: Selv takk! Håper du får en fortsatt fin bursdag! Ha det!

Han: Ha det!

Jeg tok med sakene mine og hoppet av trikken, for jeg følte meg langt lettere enn da jeg gikk på. Jeg vinket til jubilanten da han kjørte videre, og han vinket tilbake med munnen full av hjemmebakst. Jeg tror ikke noen av oss kunne smilt noe bredere.

Tenk at den dagen jeg hadde lyst til å snu min egen slitne situasjon ved å gi en muffin til en fremmed mann, fylte den fremmede mannen femti år. Hva i svingende er oddsen for det? Herlighet, den er så forsvinnende liten. Det var tilfellet likevel.

Nettopp derfor er livet så utrolig, ubeskrivelig fabelaktig.

Jeg ville bare fortelle dere dette. For å minne dere på det.

– – – – –

In other words: I just want to tell you something. This post was supposed to be about something else, but this is more important. This reminded me just how random and lovely life can be. Yesterday I was on my way home from a long and strenuous day as an extra on a TV set. I had been at work for thirteen hours (I got up at 05.30, started work at 07.00 and wasn’t home until after half past eight in the evening). We had been shooting outdoors in miserable weather – it was pouring down non-stop, and the temperature was 5 – 8 Celsius (around 40 Fahrenheit). I spent six hours out in the rain, and extras couldn’t wear rain coats or use umbrellas because they wouldn’t look right in the scene. I walked around, cold water trickling down my neck, hauling heavy things. Again and again and again. Action! Cut! Good! Once more! It really was an interesting and inspiring day on the set, but it was very demanding as well. On my way home I was terribly tired, super sleepy and aching everywhere, and I was soaked through and shivering with cold. On the train I felt my entire body aching for a hot shower. On the tram I felt my eyelids burn and a head ache starting to build like dark clouds gathering in my mind. I reached for the water bottle in my bag, and my hand touched the box with the muffin in it. I had taken two home-made muffins with me to the set as a snack, but I had only eaten one. I decided to give the other one to the dram driver, because it would cheer me up if it made him happy, and because he had answered me with a smile when I said hi to him upon boarding. (I always greet the drivers, but they don’t always answer. This one did, and I thought he deserved a muffin for being a nice fellow.) I approached him, apricot muffin in hand, and offered it to him. He accepted it immediately, and he was very surprised and grateful. As it turned out, it was his birthday! His 50th anniversary, even! I was stunned, and I congratulated him incredulously, and he gave me many heartfelt thanks in return. I waved to him when I left the tram, feeling much lighter than when I got on, and he waved back at me with his mouth full of homemade baked goods. None of our smiles could have been any wider. What an amazing coincidence. The day I wanted to turn my fatigue into something positive by offering a muffin to a strange man, that strange man happened to turn fifty. What in the world are the odds of that? The odds are miniscule, that’s what they are. Yet this occurred. Sometimes life is just unbelievably, indescribably wonderful.

Fifteen smiles

Postet den 7. april 2014 av Synne Cinnamon

Det er smilegrunner overalt! Her er femten ting som har gjort meg glad i det siste:

Rosene på stuebordet. De er store og tunge og lukter så godt at jeg får lyst til å spise dem opp.

Bygårder med fine farger. Oslo i et nøtteskall!

Perfekt avocado. Blir like glad hver gang.

Store solbriller i skarp vårsol, som får meg til å se ut som en bille, og som gir sommerfølelse selv om det er småkaldt.

Godt drikke med nære venninner på en hyggelig vinbar.

Regnværsdager med mønstermix på t-banen: Rutete miniskjørt og hundetannsparaply.

Grønne skudd på trær og busker. Åh, så herlig!

Å bruke denne toppen, som Jonasflotte har laget til meg og gitt meg i gave, med et sitat fra et spill jeg elsker. Når noen jeg treffer kjenner det igjen, er det som om vi tilhører en hemmelig klubb og øyeblikkelig blir de kuleste på kloden.

Morsomme detaljer på fasader i sentrum.

Å lese på en benk i sola.

Den kuleste eplepynten jeg har sett. Jeg har ingen (og vil ikke ha noen) Mac, men denne dekoren passer meg utmerket!

Verdens enkleste konfektbiter, som kan trylles frem på få minutter om man får gjester: Noen biter god marsipan, noen ruter mørk sjokolade og noen valnøtter.

Denne fyren.

Å kjøpe fersk seifilet på Fiskeriet og lage ekstra god middag.

En pen notatbok full av planer for uka.

Nå går nemlig årets koseligste kulturfestival av stabelen! Jeg er med på å arrangere Novafest 2014, og det står så mye fint på programmet. Fortausradio, bakgårdsmarked, konserter, høytlesning, radioøl, filmvisning… Nesten alt er gratis, sånn på toppen av alt. Her finnes fullt program med mer informasjon. Hele Oslo er velkomne, så klart!

Femten smil. Tenk, så mange små og fine ting som omgir oss til enhver tid.

Hurra for hverdagsgledene!

– – – – –

In other words: These are fifteen things that have made me smile lately. Most of the photos speak for themselves, I believe… Perfect avocados and geeky t-shirts, big sunglasses (they make me look like a beetle!) and cosy bars, candy coloured buildings and buying fresh fish for dinner, reading in the sun and making simple treats (a square of dark chocolate, a bit of marzipan and a walnut), super cool stickers and pretty notebooks. I love the little joys of life – they surround us at all times!

Encore: Det magiske drivhuset

Postet den 3. februar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg holder på å gjøre meg kjent med det nye kameraet mitt. Det er som å komme til et annet land!

Min nye følgesvenn er avansert og oppdatert og full av innstillinger, og dermed krevende å bruke for en glad amatør som meg. Min nye følgesvenn kan knipse helt rå bilder når jeg bruker det riktig, og jeg prøver å lære meg hvordan jeg kan utnytte potensialet best mulig. Min nye følgesvenn kommer nok til å sette sitt preg på bloggen med tida, etterhvert som vi blir fortolige med hverandre.

Jeg beholder det lille, lilla kompaktkameraet mitt. Det har bidratt trofast i mer enn tre år, og det er fortsatt i orden, og i enkelte situasjoner kan det være praktisk med et kamera som er lite og lydløst. Dessuten har det hjulpet meg med å forevige mange fine øyeblikk, blant annet det som følger her.

Dette innlegget kommer fra den forrige bloggen, og ble publisert i september 2011. Jeg kom til å tenke på det i dag, og legger det frem på nytt nå, til ære for min forrige følgesvenn. Som en påminnelse om at man ikke trenger store, kostbare kamera og dyre redigeringsprogrammer for å formidle en stemning.

Til glede for nye lesere, som man sier, og kanskje også for gamle.

– – – – – –

Det magiske drivhuset

Noen ganger er bare bildet der – alt du trenger å gjøre er å finne frem kameraet, sikte og trykke ned utløseren.

Klikk. Lyset er fanget. Ekte, inderlig, uredigert.

Dette er drivhuset i hagen til morfaren min i Våler. Siste helg i august var nemlig Jonasflotte og jeg på biltur. Vi lånte bil, kjøpte boller og tok med masse god musikk, og så bar det først til Morfar for å hilse på, og deretter til hotellet på Rena for å spise søndagsmiddag med Suse-foreldrene.

Rart hvordan man kan tilbringe en hel dag i en bil og likevel føle at man utretter noe – jeg er så glad i å være i bevegelse, på vei mot noe fint!

– – – – –

Dette bildet er fortsatt blant favorittene mine, mer enn to år senere. Lyset var så nydelig.

Jeg redigerer ikke bildene mine. Jeg synes verdenen som omgir oss er inspirerende nok i seg selv. Dessuten vil jeg være flink til å tilpasse meg omgivelsene og fange øyeblikkene, ikke til å endre dem i etterkant. Det er nok journalisten i meg som gjør at jeg er så prinsippfast – jeg ønsker ikke å forandre på virkeligheten, men å dokumentere den slik den er.

Kanskje får jeg en ny slik fotomulighet en dag. Da vil jeg være klar. Sammen med min nye følgesvenn.

Jeg vil fortsette å more meg med bilder, og med å dele dem med dere her inne. Det ser jeg frem til!

– – – – –

In other words: I’m slowly getting to know my new DSLR camera. It’s a whole new world! My new companion has all kinds of complex settings which I wish to learn how to make the most of. My new companion can do very cool things when I get it right. My new companion is probably going to have a certain effect on this blog as we get acquainted with eachother. I’m still going to keep my old compact camera, though. It’s a tiny and purple thing, but it has been faithful for more than three years, and it has allowed me to capture moments like this one. After a look in the archives I decided to repost it today. As a tribute to my former companion, and for new readers to see. I took this photo in my grandfather’s garden two years ago, and the deserted, overgrown greenhouse looked exactly like this. The photo has not been edited or enhanced or otherwise changed in any way. I just saw the light, pointed my little camera, and pressed the button. It was a magical sight, and I think it’s quite a magical photo. It just goes to show that you don’t really need fancy equipment or expensive editing programs to convey an atmosphere. That being said, I’m really looking forward to using my new, advanced camera to capture future moments – but I won’t edit my photos. I stand by that. Maybe it’s my journalistic education that makes this important for me. I want to learn how to adapt to the circumstances, and I want to be able to capture them then and there, not change them afterwards. I want to document reality. It is more than enough to inspire me all on its own.

Koh Mak

Postet den 21. januar 2014 av Synne Cinnamon

Noen ganger er man så heldig at man får både i pose og i sekk. Det føles helt uvirkelig at jeg var i Thailand for en drøy måned siden, og selv om mitt forrige innlegg var en kjærlighetserklæring til snøen, tenkte jeg at vi nå kunne ta en tur til en tropisk øy!

Koh Mak ligger utenfor østkysten av Thailand, omtrent fem timers kjøring og en times båttur fra Bangkok. Vi var fire stykker som tok den turen, etter tre dager i hovedstaden, og vi var veldig klare for å kjenne vind i håret og sand under fotsålene. En sjarmerende trebåt fraktet oss det siste stykket.

Vi steg i land på Koh Mak, oppkalt etter en spesiell type steinfrukt som vokser på palmene. De sto tett langs kanten av det turkise vannet, under den strålende desembersola, og hilset oss velkommen.

På denne lille øya finnes det veldig få turister, og det var et stort pluss for oss. Vi ville jo ha en mest mulig autentisk opplevelse! Det var godt å kjenne frisk sjøluft og slå fast at forurensning, forsøpling og andre urbane bivirkninger ikke hadde nådd frem hit ennå. For eksempel er det et ganske begrenset veinett på øya, og mange steder er det bare grusvei, ikke asfaltdekke. Vegetasjonen er ofte tett og viltvoksende, og det er få gatelys. Det morsomste for oss bortskjemte nordmenn var kanskje at øya er uten strøm og vann i to timer hver dag. Jaså, du vil sku på lyset eller vaske hendene mellom klokka tre og fem om ettermiddagen? Det skulle du ha tenkt på før du dro fra byen, hoho.

På Koh Mak bor det omtrent 800 fastboende. Noen av dem kjører drosje – det vil i praksis si at de eier en pick-up. En slenger sekken på lasteplanet, klatrer etter og holder seg fast som best man kan. Gøy!

Noen av dem driver bensinstasjoner, med litt mer rustikke pumper enn vi har her hjemme.

Noen av dem bor i hus som dette. Koselig!

Koh Mak er omtrent seksten kvadratkilometer stor, og sandstrendene ligger som hvite silkebånd langs kysten. Det var så fint å endelig komme helt ned til havet og kjenne sand mellom tærne!

Jeg var kjempefornøyd med å kunne vasse i det varme, klare vannet.

Nå er det riktignok på tide med en liten innrømmelse: Strandliv er, om jeg skal være heeeelt ærlig, ikke noe for meg. Jeg er veldig glad i å bade, men jeg er ikke så glad i å sitte i sola og …ikke gjøre stort. Jeg blir så rastløs! Jeg vil aller helst utforske og oppleve når jeg er på ferie, men ettersom jeg tilbragte nesten en uke på oppdagelsesferd i travle Bangkok, var det faktisk helt greit å ta det rolig i fem dager på Koh Mak. Dette stedet innbyr til avslapping og livsnyteri.

Dessuten kunne jeg spionere på sandkrabbene!

Jeg lot meg også fascinere av de ulike palmene. Noen hadde kongler, andre hadde advarende skilt.

De falne kokosnøttene ble sanket inn og nedkjølt hver morgen, slik at man kunne kjøpe seg en nøtt og drikke fersk, forfriskende kokosmelk rett fra skallet. Stort mer kortreist blir det ikke.

Der Koh Mak ikke er dekket av jungel og palmer, er det gjerne store plantasjer med gummitrær. Sevjen tappes (på samme måte som lønnesirup) og brukes til å utvinne gummi, som så blir til produkter av alle slag – støvlene vi går i eller ballongene vi blåser opp kan stamme herfra!

Ikke langt fra denne plantasjen ligger det noen restauranter på rekke. Der spiste vi veldig god mat, laget fra bunnen med lokale råvarer og servert av blide, imøtekommende folk. Spisestedene er gjerne dekorert med blomster, skjell og fargerike lys, på en sånn sjarmskranglete måte, så man har mye å se på hvis det tar litt tid på kjøkkenet. Ved ett tilfelle fikk vi faktisk utdelt kortstokk av innehaveren da det ble klart at vi måtte vente en stund på maten. Så lurt! Vi drakk øl og spilte Boms og president en stund, og så kom den beste fisken jeg kan huske å ha spist: Nyfisket og nygrillet barracuda! Det er en tropisk rovfisk som visstnok kan være veldig farlig, og som i noen deler av verden er mer fryktet enn hai. Vi lot oss ikke skremme, og det ble et minneverdig måltid.

Dagen etter den ekstra vellykkede middagen ville vi ut på eventyr, og derfor dro vi til en annen del av øya for å snorkle. Det er jo så morsomt å plaske rundt på jakt etter fargerike fisk og anemoner! (Jeg har dykkerlappen også, men det ble ikke dykking på meg denne gangen.) Vi ble tatt med til en brygge hvor vi betraktet stilig stolpebebyggelse…

…før vi gikk ombord i en blå båt med en svart og hvit dekkshund.

Båten tok oss til de beste snorklestedene, og vi var ute hele dagen. Vi hoppet fra taket og svømte omkring med snorkler, masker og store smil. God lunsj var også inkludert i prisen for utflukten. Topp!

Vi kunne føle oss som hjemme ombord, så lenge vi ikke tullet med dekoren i fronten. Dette var nemlig the holy temple of the boat. Det er alltid interessant å observere slike skikker på reise.

Da jeg satt på soldekket og tørket etter det siste badet, tenkte jeg at jeg gjerne skulle hatt varmt, klart vann og en egen snorklebåt hjemme også – men da ville det jo ikke vært noe vits i å reise hit!

Med saltvann i håret og lett røde rygger dro vi tilbake til land.

Jeg er så glad for at vi valgte å bo på Koh Mak. Hver kveld så omgivelsene slik ut.

Bare pasteller, palmesus og bølgebrus. Ganske herlig, selv for en storbyentusiast som meg.

Jeg tar dere med tilbake til Koh Mak om ikke så lenge!

– – – – –
In other words: It feels unreal that I was in Thailand little more than a month ago. We spent five days at this lovely little island called Koh Mak. It is situated by the east coast, a five-hour car ride and one-hour boat ride from Bangkok. We were four people who took this trip after three days in the busy capital, and it was such a change of pace. There are only 800 inhabitants on this tiny island, and it’s named after a special drupe that grown on the palms, which are everywhere. The beaches lie like a white silk ribbon along the coast, inviting you do do nothing in the sun all day. (Although I’m a restless person who doesn’t really like spending lots of time at the beach, I could feel how this total relaxation was good for me. I did keep an eye on the sand crabs, though.) I was happy to see that the pollution and littering of urban life hasn’t reached this place yet. There aren’t many roads, and there are few street lights, and the vegetation is wild. The most interesting thing for us spoiled Norwegians was the fact that for two hours every day, the island has no water or electricity. (Oh, so you want to turn on the fan or wash your hands between three and five in the afternoon? Guess you should have thought of that before you left the city!) Koh Mak is such a care-free and relaxing place. The inhabitants are open and friendly, and you feel really welcome. Where the island isn’t covered with jungle and palms, there are rubber trees. The sap is tapped and turned into rubber, used in all kinds of products – maybe your wellies or those birthday balloons stem from these trees! There are a few little restaurants that serve rustic, tasty food with local ingredients. One evening we had a superb meal, after having waited at the table for quite some time – but the waiter gave us a deck of cards to keep us busy. How clever! We played cards and drank beer for a while, and then we were served the best fish I’ve ever had; freshly fished, freshly grilled barracuda. The next day we went snorkeling (I do have a diving certificate, but I didn’t dive on this trip). A blue boat took us to the best locations, and there was a cute dog on board. We could jump from the roof and lounge on the sun deck as much as we wanted – as long as we didn’t disturb the holy temple of the boat in the front. Local customs are so fascinating to see. When I sat in the sun drying after my last swim, I caught myself thinking that I wouldn’t mind having warm, clear water and a boat available at home – but then what would be the point of traveling here? Koh Mak is an oasis. The pastel sunsets are so pretty, and there is nothing to hear but the waves breaking and the breeze playing with the palm leaves. Quite wonderful, even for a big city enthusiast like myself. I’ll take ye back soon!

Snow love

Postet den 19. januar 2014 av Synne Cinnamon

Da det hvite teppet la seg over hovedstaden, etter månedsvis med mørke og underkjølt regn, var det en brikke som falt på plass i brystet mitt. Lufta ble lettere å puste i. Vinteren hadde kommet på ordentlig. Omgivelsene ble lysere, lunere og penere.

Endelig. Jeg er så glad i snø.

Finnes det noe finere enn dette på en sen januarkveld når gradestokken viser fire minus?

Svaret, i hvert fall for min del, er «nei».

Jeg ble overlykkelig da jeg sto opp for en uke siden og snøen hadde falt i løpet av natta. I bakgården dannet brosteinene et fint mønster, og lyset lekte med skyggene på en overflate som nå reflekterer lyset i stedet for å sluke det.

Jeg gikk ut for å se meg om og trekke inn den friske lukta da dagslyset bredte seg over Grünerløkka. Svarte trær tegner seg tydelig mot det hvite når Schous plass er kledd i snø.

Rusleturer om vinteren er magiske, synes jeg.

Himmelen er hvit og høy, og bakken glitrer. Jeg lager spor i florlett, uberørt pudder. Det knirker under skoene mine når jeg går. Snøen danser rundt meg, og krystaller fester seg i håret. Ett og annet overmodig flak smelter når de legger seg på kinnene mine, som får roser og forteller folk jeg klemmer at jeg har vært ute.

Litt av snøen blir med meg hjem. Et beskjedent lag blåser inn på balkongen vår i fjerde etasje.

Kanskje er det ekstra godt med ordentlig vinter fordi jeg tilbragte den forrige i Paris, hvor snø hører til sjeldenhetene, og hvor folk syter og alt stopper opp så fort det faller litt slaps.

Folk her er flinke til å sparke snøen av skoene sine når de går inn på trikken eller bussen. Jeg smiler hver gang jeg ser det. I butikkene ligger matter og venter på at kundene skal komme trampende, og folk etterlater seg hvite avtrykk som sakte forsvinner. Folk her har vinterdekk på bilen og isskrape liggende på en fast plass. Folk her vet å pakke seg inn, sko seg godt og henge en børste utenfor inngangsdøra. Folk her sitter på t-banen med skisko på føttene eller snøbrett i armkroken, eller trekker barna sine i pulk og og på kjelker gjennom smale gater. Folk her gjør meg glad.

Himmelen går nesten i ett med bakken, og fargeglade trehus blir enda finere med hvite tak.

Jeg feirer snøen ved å pynte min franske kåpe med min peneste nål.

Jeg er klar over at alle ikke er like glade i vinteren, men jeg ELSKER snø.

– – – – –

In other words: I love snow. This has been such a bad winter, because the cold and the snow didn’t arrive until the second week of January. How I had been longing for it! When the white blanket finally covered the capital, a piece fell into place in my chest. It became easier to breathe. Everything feels lighter, brighter and more sheltered when there’s snow – not to mention how pretty it is! Nothing is better than seeing the air full of dancing snow on cool, clear evenings. When I go for a walk in the winter, I love how the ground glitters, the snow squeaks beneath my boots and the little crystals cling to my hair. I also like how it brings out something in us Norwegians – we know how to dress and to act and to make the best of it. (A big change from the Parisians, among whom I spent last winter! Because snow is very rare in Paris, no one really knows how to handle it, and so an inch of white interrupts the infrastructure and makes people start whining.) People here stamp their feet when entering shops or vehicles, and they keep ice scrapers ready in their cars, and they take the metro wearing skiing shoes, and they pull their children around on sleighs in the street. It just makes me so happy to see how the people and the surroundings change when winter finally arrives. In honour of the snow I’ve adorned my French winter coat with my most beautiful broche. I know full well that many people don’t care much for winter – but oh, how I love snow.

A hint of Bangkok

Postet den 19. desember 2013 av Synne Cinnamon

Da vi dro til Smilets land var det passende nok en glad ballong som fulgte med på Gardermoen.

Første del av turen vår utspilte seg i hovedstaden, hvor sju millioner mennesker bor.
Vi landet i Bangkok klokka seks en varm og disig morgen, og tok toget inn til sentrum.

Hotellet vi bodde på het Royal Ivory Nana og hadde elefanter som gjennomgående tema.

Klimaanlegg, stor seng og palmer utenfor vinduet. Hva annet kan man ønske seg?

Vi hadde dessuten en egen karaokekanal på TV’en, haha!

Etter å ha satt fra oss bagasjen og skiftet til sommerklær var vi klare for oppdagelsesferd. Bangkok er visstnok verdens varmeste hovedstad, med en gjennomsnittlig temperatur på 32 grader hele året. Det var med andre ord ganske godt å få av seg de tykke strømpene jeg forlot desember-Norge i!

På grunn av mye forurensning ligger det et slør over byen til enhver tid, så man slipper å bekymre seg for å bli solbrent. (Det hindrer riktignok ikke de lokale i å dekke til hele kroppen og bruke paraply for å beskytte seg mot sola – det hvite, vestlige skjønnhetsidealet råder. Vi fikk tips om å kjøpe med solkrem hjemmefra, for omtrent alle hudprodukter i Thailand har påstått «whitening effect»!)

Varmen bidrar til at alle lukter forsterkes, og lufta i Bangkok er et virvar av lukt. Blomster, frukt, hvitløk, ingefær, sitrongress… Disse herlige duftene kommer svinsende med en liten bris. Så snur vinden, og man plukker opp kloakk, råtnende søppel og enkelte andre ting man ikke klarer å sette fingeren på, men ikke orker å stå stille lenge nok til å identifisere… Man må bare ta det som det kommer.

Mange av disse tingene kjente jeg igjen fra Beijing. Asiatiske storbyer er så spennende!

Arkitekturen og byplanleggingen i Bangkok er en variert og kontrastfylt. Luksushoteller og enorme kjøpesentra på den ene siden, trange kår og travle markeder på den andre. Overdådige templer blant ordinærbolighus. Høye skyskrapere og lave blikkskur. Smale smug og åpne plasser.

Legg merke til kongen! Han er utrolig populær blant folket, så det henger slike bilder av ham overalt, og det er ulovlig å tråkke på papirpenger fordi portrettet hans pryder sedlene.

Kongen hadde bursdag da vi var der, og dagen ble feiret med fyrverkeri om kvelden og hengivne hilsener i alle de store mediene, gatene var pyntet med vimpler og blomster.

Thailand har et strømnett som ville få mange norske elektrikere til å rynke på nesa.

Bangkok er bilenes by. Trafikken er nesten ikke til å tro. Kjøretøy på to, tre og fire hjul farer rundt på firefeltsveier i absolutt hele byen, og sentrum er langt bedre tilrettelagt for dem enn for de mye trafikantene. Drosjene er over alt og koster praktisk talt ingenting, men man må overtale sjåføren til å bruke taksameteret, og det er ikke lov med våpen eller fysiske utfoldelser i baksetet!

Det står gjerne staselige statuer i rundkjøringene, som man rekker å beundre når man sitter i kø.

Tuk-tuk hører med! Man får bråket og eksosen rett i fanget, men det er er liksom en del av pakka, og dette er et festlig fremkomstmiddel som man godt kan bruke på kortere avstander.

Aller helst vil jeg gå til fots når jeg utforsker ukjente byer. Bangkok er som nevnt best tilrettelagt for biler, men jeg gikk og gikk og gikk likevel. Jeg liker å ta meg tid til å observere de hverdagslige detaljene og se dagliglivet utfolde seg rundt meg.

Jeg ble begeistret for Bangkok, og jeg gleder meg til å dele flere inntrykk med dere!

– – – – –

In other words: When we left for the Land of Smiles, there was a balloon with a happy face wishing us a safe flight at the airport. What a nice coincidence! Our trip started with a few days’ stay in the capital of Bangkok, home to seven million people. We landed early on a bright and foggy morning and took a train to the city centre. We found our hotel, called the Royal Ivory Nana, which has an elephant theme. Our room had air condition, a big bed and palms outside the window – not to mention a karaoke channel on the TV, haha. We stashes our luggage in our room and changed into summer clothes, and then we were ready to explore the city.
Bangkok is said to be the hottest capital in the world, with a mean temperature of 32*C / 90*F all year round. There is a constant smog in the air above the city, caused by pollution, but at least you don’t have to worry about sunburn! This doesn’t stop the locals from covering up, though, or from using umbrellas to protect themselves from the sun. The western, white beauty ideal is very powerful here. We were told to bring sunscreen from home, because almost everything for sale in Thailand claims to have a «whitening effect»! The heat makes every odour stronger, so wherever you go your nose is in overdrive. A little breeze might bring the lovely scent of flowers, fruit, fresh ginger and lemongrass. Then the wind changes and you pick up the smell of the sewers, of rotting rubbish or of other things you don’t want to stand still long enough to identify. It’s just a part of the package! I recognised these things from my stay in Beijing in 2010. Asian cities are so interesting!
The architecture in Bangkok is very varied. Luxury hotels and huge shopping centres on the one hand, cramped apartment buildings and neighbourhood markets on the other. Amazing temples among ordinary houses. Skyscrapers and sheds. Narrow streets and open spaces. Don’t miss the picture of the king on the square! The king is very popular, so they hang his portrait everywhere, and stepping on paper money is illegal because his face is on the notes. While we were there, his birthday was celebrated with flags and fireworks. By the way, I believe the messy, DIY power line system would puzzle Norwegian electricians.
Bangkok is known as the car capital. Traffic is almost unfathomable. There are four lanes in all directions, filled with vehicles on two, three and four wheels, around the clock in all parts of the city. Pedestrians aren’t considered important, but taxis are everywhere and cost practically nothing. As you can see from the signs, no funky business is allowed in the back seat! You can admire the pretty statues in the roundabouts while stuck in traffic. I also rode a tuk-tuk, mostly because it’s such a fun cliché, but there’s nothing wrong with choosing this means of transport for shorter distances (the pollution and the noise make them too tiring for long trips). Anyway, I prefer walking when exploring new cities. Even though Bangkok isn’t well adapted for pedestrians, I still chose to go by foot for hours and hours every day. I like taking the time to observe the everyday details and watch daily life unfold around me. I became rather fond of Bangkok, and I’m looking forward to sharing more of my impressions with ye!

Dusk

Postet den 11. november 2013 av Synne Cinnamon

Jeg er ute på et lite eventyr! Nærmere bestemt er jeg til sjøs, ombord i en stor båt. Jeg kommer hjem på tirsdag, og i mellomtida tenkte jeg at vi kunne se litt på kveldslyset om høsten. Det er noe ekstra fint med høy himmel og klar, skarp luft når skumringen kommer luskende utpå ettermiddagen.

Disse bildene ble tatt tidligere i høst, før bladene falt av trærne. Jeg var ferdig på jobb og gikk fra Marienlyst til t-banen på Majorstua. Omgivelsene besto av store, stille bygg som forberedte seg på nok en kjølig natt, knallblå himmel som ble gradvis mørkere og ikke minst lyktestolper og vinduer som lyste opp veien min med ulike nyanser.

Så hverdagslig, så hyggelig.

CIMG9573
CIMG9574
CIMG9581
CIMG9583
CIMG9575
CIMG9582
CIMG9595
CIMG9588
CIMG9594

Selv en helt ordinær rusletur på seks minutter kan være ganske stemningsfull, synes jeg.

Jeg ønsker alle en god start på uka!
– – – – –
In other words: I have embarked on a little adventure – I’m at sea, on a big boat, and I’ll be back Tuesday. In the meantime I just want to show you how ambient a little walk from my workplace to the metro can be, when the autumn evening light is just right. Dusk happens every day, of course, but this time of year the skies are high and clear and the air is crisp and cool. I like seeing the big building settle in for another cold night, the blue sky growing gradually darker and the windows and lamppost light my way in different nuances. A six minute walk from work; absolutely ordinary, but beautiful nonetheless. I wish everyone a good start to the week!