Håper alle hadde en strålende nasjonaldag! Nå har jeg landet litt etter familiebesøk og feiring her i London, og jeg tenkte vi kunne se på hvordan dagen forløp!
Familien min bodde på et hotell ved Hyde Park, så vi møttes der om morgenen og tok turen ut. Vi var en feststemt gjeng på sju stykker med finklær og flagg (jeg hadde med mitt i kofferten i september, som seg hør og bør når man flytter til utlandet), og søsteren min hadde sløyfe i håret.
Parken viste seg fra sin beste side, med bugnende blåregn på de små murhusene rundt omkring.
Vi gikk til Serpentine for å spise frokost med utsikt over vannet! Vi pyntet bordet ved ankomst, så klart.
Alle var fornøyde med valgene sine, og min rett – toast med avocado og posjerte egg – var den desidert mest fotogene.
Etter mat, juice og kaffe var vi klare for parkliv og champagne!
Moren min hadde tatt med flagg, servietter og annen dekor hjemmefra, og vi skaffet strandstoler, så vi etablerte en liten base med sitteplasser og pynt.
Dessuten hadde vi masse vin og annet godt.
Nå skulle det dessuten spilles kubb! Vi målte opp ei bane og delte oss inn i lag, og så gjorde vi vårt beste.
Jeg var absolutt ikke den beste til å kaste, men jeg var den flinkeste til å svinse, i smaragdgrønn vintagekjole.
Mange forbipassernde stoppet opp, smilte, stilte spørsmål og tok bilder underveis. Vi så riktignok ingen andre nordmenn – mange av dem var ganske sikkert på de offisielle arrangementene i regi av kirker og skoler, som vi valgte å hoppe over. Vi hadde nemlig flere planer for dagen, selv når vi hadde spilt kubb i noen timer og tømt noen flasker med sprudlevin.
Etter en rask tur innom hotellet tok vi banen til Leicester Square, for vi skulle på teater! Nærmere bestemt skulle vi se The Mousetrap, Agatha Christies berømte kriminalstykke, som er den lengstlevende forestillingen noe sted noen gang. Den har gått sammenhengende i over 60 år, og vi hadde gledet oss i månedsvis!
Inne i salen var det ærverdig stemning, myke plysjseter og forgylte detaljer.
Vi var spente, og vi satt helt foran ved scenen, og vi storkoste oss hele veien.
Man får selvfølgelig ikke ta bilder under forestillingen, men den var altså så bra! Jeg vil naturligvis heller ikke avsløre noe – det er litt av greia når man gjør noe sånt, man blir liksom medlem av klubben, og må sverge på ikke å røpe hvem morderen er.
Etter forestillingen tok vi en liten øl på en pub i nærheten, og snakket om skuespillerprestasjoner, hint og hemmelighold.
Nå var det tid for middag, og vi hadde reservert bord hos Jamie Oliver! Nærmere bestemt på hans italienske restaurant i Covent Garden. Vi tittet på menyene, og hadde forresten funnet ut at vi hadde vært vitne til oppsetning nummer 26 460 av The Mouse Trap. Ikke verst!
Det ble bestilt forretter og hovedretter og øl å drikke til, og alt smakte kjempegodt og ble kjempegult under lampene.
Jonasflotte og jeg delte en skål oliven…
…og så fikk jeg noen helt nydelige pastaputer fulle av grønne godsaker, som jeg var glad for ikke å måtte dele med noen, muaha.
Et veldig vellykket måltid!
Etter middag var klokka blitt nærmere ti, og vi hadde holdt det gående i tolv timer. Noen hadde lyst til å dra tilbake til hotellet, ta et glass i baren og så sikte mot senga, og gjorde nettopp det. Tre av oss ville henge ute en stund til, så vi gikk til nærmeste pub og ga kvelden en klassisk britisk avslutning ved å ta noen pints og så dele a pitcher of Pimm’s. Det er en slags ginbasert fruktpunch, som kan kalles engelskmennenes svar på sangria. Skikkelig godt, synes jeg!
Det var hyggelig å roe ned litt med noe godt i glasset, men kvelden toppet seg da hele besetningen fra teaterstykket slo seg ned ved nabobordet vårt! De hadde spilt enda en forestilling den kvelden, og ville også slappe av med en øl til slutt, og dette var stampuben deres. For et morsomt sammentreff! Vi kunne ikke dy oss – vi måtte ta kontakt og takke for en flott opplevelse, og de husket oss fra salen og syntes det var veldig hyggelig at vi hadde valgt å feire nasjonaldagen vår ved å se dem på scenen. Alle var så blide og hyggelige, og hovedrolleinnehaveren (Emma Deegan) var attpåtil fra Nord-Irland, og ga meg komplimenter både for aksenten min og kjolen min. Jeg kunne med andre ord ikke vært så mye mer fornøyd, hoho. En utrolig koselig og morsom bonus!
(Dette bildet viser akkurat hvor starstruck og glad og småsliten og brisen jeg var, hahahaaah.)
På veien til banen møtte vi forresten vår første fremmede nordmann for dagen, ei jente i bunad, og vi ropte «gratulerer med dagen!» og omfavnet hverandre som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Slik man gjør når man feirer i utlandet.
Bedre 17. mai i London tror jeg ikke at jeg kunne fått. Hurra for alt!
– – – – –
In other words: This is how we celebrated the Norwegian Constitution Day, May the 17th, his week! It’s a big deal, you see! My family was visiting and staying at a hotel near Hyde park, and we met up in the morning, flags in hand (and in hair), to have breakfast at the Serpentine. We were very happy with the food, and the park was green and in bloom, and after our meal we found a spot on the grass and opened the first bottle of bubbly. My mother had brought lots of decor with her, and we rented chairs and made a lovely little place for ourselves, and my folks had also brought a classic game called kubb. The seven of us played and had lots of bubbly for two hours, and lots of passersby stopped to ask questions and take photos of us, haha. Then then we had other plans: Watching The Mousetrap! Agatha Christie’s famous play and the longest running show ever! I had looked forward to it for months, and we had great sets right by the stage, and it was amazing. I won’t tell you anything, of course – when you’ve seen it, you swear to keep the secret. An honour! After our visit to the theatre we had a wee pint, and then we went to have dinner at Jamie Oliver’s place. Well, at his Italian restaurant, anyway! The food was great (and the light was very yellow), and we had a lovely time. By the time we were done eating it was getting late. Some wanted to return to the hotel, have a nightcap and go to bed, and did just that. Three of us wanted to stay out a little longer, so we went to a pub to end the evening in a very British way – by having a pint and then sharing a pitcher of Pimm’s. Great stuff, if you ask me. Then, to top it all off, the cast of The Mousetrap suddenly sat down by the table next to ours! I was quite starstruck and hardly believed my eyes. What a fun bonus! We simply had to thank them for a lovey experience, and we had a nice chat – they were so friendly, and the actress Emma Deegan even complimented my dress. Needless to say, the day couldn’t have ended much better, or indeed have been much better in any way at all. A wonderful celebration!
Rooftop Film Club er et genialt konsept – tips til alle som liker film og skal til London i sommerhalvåret. Det sier seg egentlig selv, men det dreier seg altså om utekino på takterrasser rundt omkring i byen. Det er noe helt eget ved å se film under åpen himmel, synes jeg!
Vi kom tidlig, for vi var spente, og hadde tid til å utforske hele taket. I den ene enden var det rigget opp til filmvisning…
…og i den andre enden var det bar!
Jeg var iført et skjørt etter moren min og en topp etter ei grandtante, og veldig klar for både film og øl og helg.
Det var ikke satt noe konkret tidspunkt for når filmen (The Big Short) skulle starte – vi visste bare at det ville skje omtrent ved solnedgang. De viste trailere på lerretet mens vi ventet på at det skulle bli mørkt nok, og folk surret rundt og småpratet, holdt av plasser og kjøpte drikke under en pastellfarget himmel.
Selve prosjektoren satt forresten inni det overdimensjonerte popcorn-begeret, hoho.
Noen benyttet også anledningen til å ta bilder i fotoboksen som sto i et hjørne!
(Det gjorde faktisk Jonasflotte og jeg også, men han er ikke så glad i at jeg deler bilder av ham, så dere får bare tro meg når jeg sier at vi så glade ut, hihi.)
Deretter tok rosa og lilla fargetoner over, og lysene ble slått på.
Så begynte filmen, under en helt praktfull himmel, og det var tid for å legge vekk kameraet og lene seg tilbake.
Jeg synes forresten at The Big Short var severdig! Ikke akkurat min type film, ettersom den 1) forteller en historie fra virkeligheten og 2) handler om finansgreier som jeg ikke skjønner noe av, men stoffet legges fram på en original og humoristisk måte som gjør den underholdende likevel.
Rooftop Film Club anbefales på det aller varmeste!
– – – – –
