Da er det tid for å se på tredje og siste del av bildene fra bryllupsfotografen vår!

(Hvis du ikke har fått med deg første og andre del, så finnes formiddagen her og ettermiddagen her!)

Alle bildene er tatt av Inese, som vi var storfornøyde med, og de holder en ganske annen kvalitet enn mine egne, hoho. Jeg anbefaler alle å slå seg ned med en kopp eller et glass og lese disse lange innleggene på en større skjerm, slik at fotografiene kommer til sin rett!

Nå er klokka blitt 17.30 på den store dagen, og maten står for tur. Vi er fortsatt i Tøihuset i Gamlebyen i Fredrikstad, en del av selve festningsverket. Middagen skal inntas i den ærverdige Tøihussalen, soldatenes gamle spisesal, fra 1775.

Det er et romslig og luftig lokale med store vinduer, som utgjorde en veldig fin ramme rundt selskapet. Gjestene var fordelt rundt 16 små bord, slik at det var lett å bevege seg rundt. På bordene hadde vi duker, lys, servietter og nelliker – enkelt og greit! Dessuten lå det noen éngangskamera her og der, slik at folk kunne knipse bilder underveis i måltidet.

Vi skulle være 90 stykker til bords, så det ble fullt hus. Fordi det ikke var plass til alle gjestene på ett sted under middagen, delte vi oss i to grupper i forkant. (Dette er vanlig i min familie, ettersom vi har såpass stor slekt.) De såkalte festgjestene fikk tilbud om å spise på en gastropub i sentrum, der vi hadde reservert et eget rom og fått en god pris i baren til gjengen vår. Dessuten strømmet vi talene, slik at de kunne følge med på alt som ble sagt. Etterhvert ble visst stemningen såpass god og volumet såpass høyt hos dem at de ikke fikk med seg alt, haha, men videoene fra talene ble uansett delt med alle gjestene i etterkant! De er fine å kunne kikke på også for dem som ikke hadde anledning til å komme i bryllupet, og de er gode minner for vår egen del.

Plutselig var salen full av folk som fant plassene sine, og brudeparet ønsket velkommen.

På alle bordene sto det fire typer vin, slik at gjestene kunne forsyne seg selv med det de hadde mest lyst på, i sitt eget tempo. Som sommelier var det selvfølgelig viktig for meg å servere god vin som passet til maten, men samtidig hadde vi naturligvis et budsjett å forholde oss til, så vi hadde funnet fire stykker som gir mye for pengene. Jonasflotte og jeg brukte god tid i forkant på utvelgelsen – vi blindsmakte på til sammen 20 viner, fordelt på fire kvelder, for å finne fram til de vi endte opp med. Nå var det gjestenes tur til å smake seg fram! Jeg oppfordret alle til å prøve de fire vinene i tur og orden, for det er jo en liten aktivitet i seg selv. Slik kunne folk ha noe å snakke om fra start, så de ble litt kjent med hverandre rundt bordene, og vi hadde noe å gjøre mens vi ventet på maten.

(Vi hadde også flere gode alkoholfrie alternativer, så klart!)

Etter velkomsten og vin-infoen overlot vi ordet til vår konferansier, Daniel, som har vært en av mine beste venner i 20 år.

Daniel er en sånn fyr man kan stole på, og det var så godt å kunne slappe av og vite at middagsprogrammet var i gode hender! For øvrig hadde han skrevet stikkordene sine på kort som var mørkegrønne, akkurat som kjolen min, og han fikk folks oppmerksomhet ved å spille av denne kjente og kjære dataspill-lyden!

Bryllupsmiddagen besto av en nydelig vegetarbuffet, laget av selveste Fred the Chef.

Brudeparet forsynte seg aller først, muaha. Jeg var blitt ganske sulten, og det var ren luksus å kunne gyve løs på en ti meter lang buffet med alskens spennende smaker, teksturer og farger. Vi kunne spise regnbuen!

Det ble fin flyt og en avslappet stemning, akkurat slik vi hadde håpet. Det å sitte ved det øverste bordet og skue utover lokalet etterhvert som alle fikk seg mat og stillheten senket seg… Det å sitte der sammen med min helt ferske ektemann, med foreldrene våre ved siden av oss, og bare se at gjestene våre spiste, småpratet, smilte og koste seg… Det var enormt fint.

Så var det tid for taler! Vi reverserte den tradisjonelle rekkefølgen, slik at brudeparet fikk begynne, for såpass må man da kunne unne seg i sitt eget bryllup? Denne flotte herremannen var aller først ute, og han sa så mye fint <3

Deretter var det bruras tur! Jeg var ganske nervøs, men det gikk heldigvis ganske bra. Jeg måtte felle noen tårer underveis, og det overrasket vel ingen, og så endte jeg talen min med en skål, for det skulle liksom bare mangle.

For en glede å ha et helt rom fullt av kjente og kjære som sitter i finstasen og hører på, som vil deg vel, og som ler på de rette stedene. Verdens beste publikum, hoho.

Det tredje innslaget på programmet var en overraskelse for vertskapet! Vi hadde fem venner av familien som bidro bak kulissene gjennom hele lørdagen, en helt herlig gjeng som vi bare kalte De gode hjelperne, som vi aldri hadde klart oss uten. Ikke bare sørget de for at alt gikk på skinner, de framførte også en morsom sang for oss!

Ellers fortsatte vi å hygge oss med vått og tørt. Det var mer enn nok mat til at alle kunne forsyne seg både to og tre ganger hvis de ville, og det var masse skåling underveis i måltidet, både bordskåler og fellesskåler og syngeskåler; det var feststemning!

Vi slapp ikke unna klirring i glassene og tramping i gulvet, nei. Det ble altså både kyss på stolene…

…og kyss under bordet.

For ikke å snakke om kyss på kinnet, store i mengder, når den ene av oss forlot rommet. En gøyal tradisjon, det også!

Noen av disse tingene var helt nye for våre engelske venner, men det var gøy å se dem omfavne de norske tradisjonene. Sju av vennene våre fra England hadde kommet for å være med på bryllupet, og det var gøy å smugkikke bort på dem i løpet av middagen, for det var så tydelig at de hadde det bra – og de ble åpenbart rørt under talene, selv om de ikke forsto noe av det som ble sagt, haha!

Nå var det tid for foreldretaler. Først ut var hans foreldre, og så talte mine foreldre, og det ble både tårer og latter da også.

De to foreldreparene sa mye fint om oss og til oss, med både tilbakeblikk og tips for framtida. Det er noe unikt ved å samle familie, slekt og venner på denne måten, for alle får nye innblikk i det sosiale spindelvevet som utgjør bakgrunnen vår. Det var så fint å se at gjestene moret seg.

Det gjorde vi også!

Så fulgte forlovertalene. Min kjære søster Taran var min forlover. Det var det eneste rette.

Hun sparte ikke på humoren i sin tale…

…og ikke på patosen heller, og hun fikk en diger klem etterpå.

Vær så god, brudens grinetryne. Jeg byr på den.

Det begynte å mørkne ute, men inne var stemningen stigende.

Nå fikk vi mer underholdning, og dette var også noe som vertskapet ikke sto bak. Foreldrene mine hadde hyret inn en vaskeekte barbershop quartet! Disse karene kom fra den lokale gruppa Fredrikstad Barberboys, og de var så flinke!

De hadde valgt passende sanger for anledningen, og den siste de sang var denne! Da måtte jeg faktisk synge med litt, for det var en stemme som ingen av dem dekket, så da gjorde jeg det selv, og dette hadde de visst aldri opplevd før, hoho.

Nå var det tid for forlover nummer to. Han fikk også en diger klem etter talen sin.

Til slutt var det to ekstra talere som hadde meldt seg, og det var én fra hver side, liksom. Min aller eldste venn fra barndommen holdt en nydelig tale…

…og søsteren til brudgommen rundet av måltidet på en veldig fin måte.

Vent nå litt! Noen må jo takke for maten! Denne siste talen føles ofte litt påtatt, og vi hadde derfor en vri på den. Min søster var i et bryllup for sju år siden og ble utsatt for en gøyal greie, som vi nå lot oss inspirere av. Vi komponerte talen selv og skrev den ut i forkant, og teipet den fast til undersiden av en stol i lokalet. Konferansieren introduserte talen, og ba alle sjekke under setene sine, og det ble full forvirring, for ingen visste hvem som skulle tale, ikke engang taleren selv! Vår venn Sindre var den utvalgte, og han tok heldigvis utfordringen på strak arm, slik vi visste at han ville gjøre.

Vi hadde tatt oss noen friheter i teksten han måtte lese opp, høhø, så det ble en morsom avslutning, og en annen variant av en tale som ellers ofte er preget av oppramsing og plikt.

Det var siste punkt på programmet, og etter et langt og godt måltid var det kjekt å kunne trekke litt luft og strekke litt på beina.

På dette tidspunktet kom de såkalte festgjestene tilbake fra sin middag – etter å ha stukket innom en annen bar på veien, tatt over hele stedet, funnet et piano og bedrevet litt spontan allsang, haha! Vi ble glade for å høre at maten og stemningen hadde vært god hos dem også, og så var vi ekstra glade for at alle var gjenforent.

Nå gikk vi tilbake til lokalet der vielsen hadde funnet sted, en annen sal i samme bygg, hvor det var blitt rigget til fest. NOEN var veldig klare.

Her sto også desserten og ventet på oss!

Fem tårn med godbiter i alle farger – for en luksus!

Vi sløyfet altså bryllupskake-tradisjonen, slik jeg forklarte i forrige innlegg, og lot alle plukke seg makroner i stedet. Enkelt og kjempegodt! Vi serverte kaffe og te til, så klart – pluss at det vanket mer vin og øl. Vi fikk hjelp til å bære inn store sinkbøtter med isvann, og alle fortsatte å forsyne seg med det de ville ha.

Bordkortene fra bryllupsmiddagen var også navnelapper, slik at gjestene kunne merke glassene sine. De som ikke hadde fra før, fikk lappene sine nå. Slik ble det lettere å holde styr på 130 vinglass utover kvelden, haha!

Mens vi spiste middag, var det blitt satt opp en lysrigg til dansegulvet, og langs veggene sto det små bord med blomster og lys.

Det ble så fin mingleflyt, og folk var så stilige og glade!

Når alle hadde fått i seg litt sukker og litt koffein, skulle festen starte! De som hadde vunnet quizen tidligere på dagen, fikk nå belønningen sin: en pose Twist på deling (selvfølgelig, obligatorisk premie) og muligheten til å bestemme hvilken låt vi skulle åpne dansegulvet med!

(Brudevalsen hadde vi altså valgt å sløyfe, for vi valser ikke ellers heller.)

Vertskapet hadde satt opp ti valg på forhånd, låter som appellerer til ulike typer og aldersgrupper, og som alle ville fungert godt som start. Vinnerlaget valgte å sparke i gang festen med Ballroom Blitz!

Nå var vi en real gjeng som inntok dansegulvet, og endelig fikk utløp for all energien vår. Gleden og innlevelsen var stor, etterhvert som stadig nye låter fikk folk til å slenge seg med. Med tida ble det hoppedans og allsang…

…og stilig swingdans til gamle klassikere…

…og fjasete bevegelser til åttitalsslagere, haha!

For brura ble det etterhvert så varmt at begge underskjørtene måtte vike. Jeg endte opp med å rulle dem sammen og legge dem i et hjørne, og flere gjester byttet til lettere klær eller mer behagelige sko utover kvelden, for å kunne slå seg ordentlig løs.

De som ikke var så danselystne, eller som trengte ei pause, kunne rusle tilbake til i spisesalen i stedet. Der var det nå ryddet, og der inne spilte vi roligere musikk, slik at det var mer behagelig å sitte og snakke sammen. Resten av dagen kunne alle bevege seg fritt mellom de to salene, og det fungerte veldig bra med litt variasjon. (Det var så flaks at det ikke regnet, slik at man kunne lufte seg i borggården!) Mellom spisesalen og festsalen lå baren, hvor det også var muligheter for å få seg en drink eller en dram, og og så ble det satt fram snacks og snop rundt omkring.

Det var så morsomt å se små grupperinger samle seg her og der – rundt bardisken, ved piknikbord ute, på trappa og inne på kjølerommet (!) foregikk små forgreininger av festen.

Stemningen var likevel aller best på dansegulvet, men det er jo ikke så rart.

Noen av danseløvene hadde splitter nye gifteringer, og kanskje ekstra store smil.

Her hadde klokka blitt ti om kvelden, og nå er det slutt på bildene fra fotografen. Hun måtte få lov til å trekke seg tilbake etter en lang dag, men det gjorde ikke vi! Vi visste det ikke da, men vi skulle holde på i seks timer til! (Enda godt vi hadde satt opp ei tilstrekkelig lang spilleliste, med en god blanding av låter fra ulike sjangere og tiår. Vi fikk mange hyggelige tilbakemeldinger på den, og hvis noen vil ha linken, er det bare å si ifra!)

Ved midnatt serverte vi nattmat, slik at alle kunne fylle på med energi og fortsette festen. På toalettene hadde vi såkalte nødkurver, med for eksempel gnagsårplaster, hårspray, sikkerhetsnåler, klar neglelakk (til revnede strømpebukser) og andre småting man kan få bruk for i løpet av kvelden og natta. Det var nok av alt av mat og drikke, slik at alle kunne forsyne seg med det de ville hele veien. (Jeg tror det eneste vi gikk tom for var gin, men når man ikke lenger kunne lage seg en gin&tonic, så fortsatte vi med akevitt&tonic, som er en greie!) Mange hadde ikke kunnet feste skikkelig på flere år, så jeg ble rent stolt av gjestene våre – de hadde forstått at det vi ønsket oss var et ordentlig lag, og de omfavnet vårt ganske alternative bryllup på alle måter. Folk trakk seg selvfølgelig tilbake på ulike tidspunkt, men fordi de aller fleste av oss skulle treffes igjen dagen etter, trengte vi nesten ikke å tenke på avskjeder denne kvelden.

Selve ordet «bryllup» stammer forresten fra vikingene, og på deres tid het det faktisk «drekka brúðlaup«, og den arven videreførte vi, muaha. Er det én ting som er verdt å samles og heve glassene for, så er det jo nettopp det at to mennesker har funnet hverandre i vår svære, skrudde verden, og bestemt seg for å tilbringe resten av livet sammen. Følgelig ble det mang en skål for brudeparet!

Kanskje er det egentlig like greit at vi ikke har skarpe fotografbilder fra resten av festen? (Vi har riktignok massevis av analoge bilder, både fra Instax-kameraene og éngangskameraene, som nå sitter i album og forteller historien om de sene nattetimene. Veldig morsomt å ha!) Da klokka nærmet seg fire, var vi fortsatt en standhaftig gjeng på rundt tjue stykker som holdt dansegulvet gående, men nå begynte vi å tenke litt på morgendagen, vi også. Hele bryllupsfølget skulle jo samles til felles søndagsfrokost klokka ti! Det var rett og slett på tide å legge inn årene, og klokka 04.06 låste vi oss ut av festlokalet.

Søndagen, og tida som fulgte, har jeg skrevet litt mer om i dette innlegget fra bak kulissene.

Så var den altså over, denne eventyrlige feiringen, tre dager til ende, som ble alt vi hadde håpet på og mer til. Vi fikk akkurat det bryllupet vi ønsket oss, og vi gjorde det på vår egen måte. Ingen kirke, ingen prest, ingen «størst av alt er kjærligheten». Ingen hvit kjole, ikke noe slør, ikke noe fedrefølge til alters. Ingen treretters middag, ingen mating med kake, ingen bryllupskake i det hele tatt. Ingen Pinterest-pynt, ikke noe bukettkast, ingen brudebukett heller, og ingen brudevals. Det følger mange forventninger med et giftemål, men alle vi ikke hadde noe behov for å innfri uten videre, ble plukket vekk og erstattet med sånt vi liker, sånt vi står for, sånt som føltes riktig for oss. Vi ville ha et stort, feststemt, relativt uformelt, passe nerdete, personlig og litt annerledes bryllup, og slik ble det! Det er jo egentlig bare to personers mening som betyr noe, og det er de to som gifter seg.

Jonasflotte og jeg planla dette kalaset i flere år, vi sparte penger og la planer og tok bevisste valg. (Litt av planleggingen kan man lese mer om her.) Vi måtte utsette og omorganisere to ganger på grunn av pandemien, og jeg var på et tidspunkt usikker på om det hele ville være verdt det, men jeg kjente allerede på fredagen at det var det! Jeg gikk rundt i en lykkerus gjennom hele helga, og jeg ser tilbake på denne opplevelsen med stolthet, takknemlighet og enorm glede. Vi sitter igjen med minner for livet.

Takk til alle som hjalp til på ulike måter, takk til alle som var til stede, takk for alle gode ord i etterkant – og takk for at jeg nå har fått dele hele dagen med dere som leser. Jeg kunne selvfølgelig ikke vise dere alle de åtte hundre bildene vi fikk fra fotografen, men jeg håper at jeg i hvert fall har gitt dere et visst inntrykk av bryllupet vårt. Det har jeg sett fram til, og det føles veldig bra!

… og så levde de lykkelig i alle sine dager.

– – – – –
In other words: The third and last part of our wedding day, the dinner and the party! All photos are taken by our photgrapher, Inese, who stayed with us until ten o’clock in the evening. (Then we danced for another six hours, haha.) For an English version, please use the translation widget!