My September

Postet den 2. september 2014 av Synne Cinnamon

Jeg synes det er noe forfriskende ved denne tida. Det føles som å begynne med blanke ark hvert år.

Nå er høsten i emning, og jeg ser fremover. I september skal jeg blant annet…

– Glede meg over det fine sensommerværet og det friske draget i lufta.

– Besøke Tusenfryd med gode venner og kjøre alt det råeste. Hurra!

– Være alene i leiligheten i to uker. Da skal jeg høre på Dimmu Borgir og spise sushi til middag, for det er ikke Jonasflotte så glad i.

– Finne frem kjoler som det har vært for varmt å bruke i sommer.

– Se filmen Oslo 31. august sammen med en venn, for ingen av oss har sett den før. Smekk på lanken – den er jo så anerkjent i utlandet! (Omtrent hver gang jeg snakket om film med folk da jeg bodde i Paris, viste folk til den, og jeg måtte bare nikke og smile brydd. Nå tar vi affære.)

– Dra på hyttetur med min kjære Radio Nova. Alltid et høydepunkt om høsten!

– Drikke te med marsipansmak, som jeg fikk i gave etter at foreldrene mine hadde vært innom marsipanbyen Lübeck. Nam!

– Spille Terraria, et festlig indie-spill som jeg er hekta på for tida. Har den fine musikken på hjernen konstant!

– Skrive en hel del, både for andre og for min egen skyld. Det føles alltid bra.

– Prøve en ny leppestift fra Lime Crime. Gleder meg til den kommer i posten, hoho.

– Lage varm sjokolade med kanel.

– Prøve å få med meg Elvelangs i fakkellys. Dessverre går jeg glipp av Oslo Kulturnatt, som jeg egentlig liker mye bedre, og som jeg vil anbefale alle andre Oslo-borgere å få mest mulig ut av!

– Spise mest mulig frukt og bær og grønnsaker, enda mer enn vanlig, for nå er mange av de norske råvarene på sitt beste.

– Øve mer på å spille piano og prøve å lære mer om disse forvirrende notene.

– Feire en dyktig venn som har skrevet bok om øl! Han heter Jørn Idar, og han lager kjempegodt hjemmebrygg og skriver ølbloggen Høyt skum. Nå har han samlet kunnskapen og entusiasmen sin mellom to permer, og på torsdag er det lanseringsfest!

– Tenne telys når kveldsmørket faller.

– Markere Talk Like a Pirate Day. Jeg er faktisk ganske overbevisende som sjørøver. Splitter mine bramseil, din ramsalte rugg!

– Treffe gode venner på kaféer og barer og fester, og føle meg heldig fordi jeg kjenner så mange fine folk.

– Reise til Brussel! Jeg skal tilbringe fire dager i den Belgiske hovedstaden, og foreløpig har jeg bare planer om å spise god sjokolade, drikke lokalt øl og besøke tegneseriemuseet. Jeg tar veldig gjerne imot tips, om noen har vært der før!

Det er så herlig å ha mye å se frem til!
Hva gleder du deg til i september?

– – – – –
In other words: Autumn always feels refreshing, I think! Here is a list of my plans for the month of September. Among other things, I am going to… Enjoy the sunny weather (we have quite the Indian summer going on) as well as the fresh, crisp air. Visit an amusement park with a group of friends and go on all the roughest rides! Spend two weeks home alone while my boyfriend is abroad, and take the opportunity eat sushi for dinner and listen to Dimmu Borgir. Wear dresses that are too hot to wear during the summer. Watch the film Oslo 31. august with a friend, as none of us have seen it, and that’s a shame as it’s one of Norway’s most recognised modern productions. Spend a weekend at a cabin in the woods with radio friends – always a highlight in the fall! Drink marzipan flavoured tea (yum!) which my parents brought me from the marzipan city of Lübeck. Play Terraria, a fun indie game I’m hooked on at the moment. Write quite a lot, for others and for myself, which always feels good. Make hot chocolate with cinnamon. Experiment with a new lipstick from Lime Crime. (Can’t wait for it to arrive in the post!) Eat loads of fruit and berries and vegetables – even more than usual – because lots of Norwegian produce is at its best right now. Practice playing the piano and try to make sense of those confusing notes. Go to a release party for a book about beer that a very talented friend of mine has written. Light tea candles when the darkness falls. Celebrate Talk Like a Pirate Day. (I make quite a convincing wench. Shiver me timbers, ye crusty cur!) Meet dear friends in cafés and bars and at parties and feel lucky to know so many lovely people. Travel to Brussels! (I am going to spend four days in the Belgian capital, and so far I have nothing planned except eating chocolate, drinking beer and visiting the cartoon museum… If you have been to Brussels and have any recommendations, I’d be happy to hear them!) I love having things to look forward to. What kind of goodies does September have in store for you?

Patchwork: August

Postet den 31. august 2014 av Synne Cinnamon

Her kommer månedens lappeteppe av Instagram-minner!

August begynte med kosefrokost i form av bananpannekaker med bær. (Oppskriften på pannekakene finnes her!)

Den første helga tilbragte jeg langt inne i skogen med familien min, slik jeg alltid gjør. (Vi ser nærmere på turen etterhvert!) Tilbake i sivilasjonen spilte Jonasflotte og jeg Monopol, og han vant overlegent. En kveld tok vi en klassisk «dinner and a movie» med noen venner, og taket i storsalen på Colosseum slutter aldri å fascinere meg.

Sommersnack: Pistasjis med bringebær! Jeg leste (denne boka) på takterrassen til sola gikk ned, og feiret denne 30-årsdagen.

Ute på rusletur så jeg en turkis dør, og en regnvåt ettermiddag hadde jeg et lite brevskriververksted. Da regnskyene trakk seg tilbake, var himmelen over Oslo både grå og blå og gylden.

En dag traff jeg Ina og drakk bubble tea med mango. Nam! Jeg viste frem et hjørne av monsteralfabetet vi har på veggen, som jeg kjøpte i bursdagsgave til meg selv før jeg flyttet fra Paris. Så kom en ny blomstervenn og fant seg til rette på stuebordet.

En søndag var jeg på sjøen på hvitvinssmaking. (Det var en super opplevelse som vi snart ser nærmere på, hihi.) Dessuten lot jeg meg begeistre av ny gatekunst på Grünerløkka – en enorm påfugl! Jeg spiste flat fersken. Sååå fine å se på og sååå gode på smak.

Hjemmelaget pizza på en onsdag – hverdagsluksus! En dag lot jeg meg inspirere av mod-stilen fra sekstitallet, med kort skjørt og lange strømper. En kveld tilbragte jeg hjemme hos fine folk med godt drikke, og i vinduskarmen hadde de urteplanter og en UFO.

Jeg var på kafé med to fine frøkner og spiste noe av det beste som finnes, nemlig sjokolade- og chilibollene på ChillOut. GÅ DIT.

En solfylt søndag var jeg på marked på Blå og så på bruktklær. Jeg viste frem en morsom detalj i sentrum, den mystiske piratsteinen som ingen virker å vite hvor kommer fra. Elsker sånt! Dessuten delte jeg denne oppskriften på skikkelig god og enkel sjokoladekake.

Jeg leste om Knøttet og koste meg med de fine illustrasjonene, jeg brukte det søte lommespeilet som ser ut som ei marihøne. Denne siste helga var jeg blant annet på Smelteverket, som visstnok har Skandinavias lengste bardisk, og hele lokalet er fullt av globuser.

Det har vært en skikkelig fin siste sommermåned! Nå er jeg klar for frisk høstluft, gult løv og store kopper med varmt drikke. Det er riktignok spådd fint sensommervær den kommende uka, i hvert fall her i Oslo, og det passer meg også helt utmerket. Jeg sier ikke nei til noen ekstra dager med is i parken og vin på takterrassen!

Håper alle har hatt en strålende august! Jeg heter altså Synnebollen på Instagram. Vi sees der!

– – – – –
In other words: This patchwork of pictures sums up my August! It has been full of great stuff. I’m Synnebollen on Instagram, and all my captions are in English. See you there!

Heartwarming on the road

Postet den 29. august 2014 av Synne Cinnamon

I dag er jeg støl og trøtt og tom (har sovet for lite, trent for hardt og lest ut boka mi, hihi), så jeg trenger noen ekstra fine ting å tenke på!

Jeg liker å være på vei. Å være i transit. På fly, på tog, på buss, på sykkel, i bil, på beina… Det føles bra å bevege seg mot noe, synes jeg! Jeg kjører ikke så ofte bil, hverken som sjåfør eller passasjer, ettersom kollektivtrafikken i Oslo er alt man trenger. Faktisk er det blitt rent eksotisk for meg å sette meg inn i en bil, og det gjør meg ekstra oppmerksom på omgivelsene.

Denne sommeren har jeg tatt noen turer hjem, både i buss og i bil. Da har jeg sett sånne små ting som har fått meg til å smile. Ikke bare gamle, søte biler, som denne sjarmøren, men sånt som folk sier og gjør. Sånt som varmer.

En bussjåfør har ikke alltid godt humør, trass i den kjente sangen, men det er som oftest slik i områder med færre folk og bedre tid. I Oslo er det en del førere som ikke hilser (men husker dere denne episoden?), så jeg synes alltid det er hyggelig når personen i førersetet ser passasjerene i øynene, er blid og kanskje til og med småprater litt når man går ombord. Det koster så lite, og det er så viktig å holde fast ved det mellommenneskelige.

Noen ganger har bussreisende mye å bære på. Det er skikkelig fint å se en fremmed som sitter i nærheten tilby seg å holde ta med-kaffen for en annen fremmed mens vedkommende setter fra seg.

Kø er ikke særlig morsomt, men det er koselig når man møter blikket til personen i nabobilen og utveksler små smil.

Jeg vet at det er en selvfølge i trafikken, men likevel synes jeg det er godt å se at folk kjører til siden og stanser for å slippe frem utrykningskjøretøy. Denne gesten kommer som en ren refleks når man sitter bak rattet, men den betyr liksom «dere har en jobb å gjøre, og den er livsviktig og gjør samfunnet vårt bedre, så jeg stopper min egen bil og risikerer å komme for sent fordi jeg anerkjenner arbeidet deres». Inderlig fint når man tenker på det.

Det virker som at yrkessjåfører i dette landet har en slags egen klubb eller kodeks. De hilser alltid på hverandre, og jeg blir glad hver gang.

Utbedringen av E6 langs Mjøsa er et enormt prosjekt som har pågått i årevis allerede, og for oss som kjører denne strekningen med jevne mellomrom, er det spennende å følge med på utviklingen. Det kan også være frustrerende til tider, som når man må vente i tjue minutter på grønt lys fordi de sprenger i berget, eller når omkjøringer fulle av skarpe svinger og hull i asfalten fører til at turmaten havner på gulvet. Uansett er det selvfølgelig veiarbeiderne som drar det tyngste lasset. Det kreves så utrolig mye jobb for å lage nye veier og tuneller i dette steinete landskapet. Veiarbeiderne jobber som flittige maur, og heldigvis fikk de en pause i sommer, som oss andre. I begynnelsen av sommerferien hadde de tatt seg tid til å parkere de store anleggsmaskinene på sirlige rekker, og på skuffene hadde de skrevet beskjeder til bilistene.

Jeg ser for meg en eller annen hardbarket fyr med tredagersskjegg og kjeledress som tar frem en boks med markeringsspray og bestemmer seg for å gjøre noens dag litt bedre. Jeg blir varm om hjertet av sånne ting. Små smilegrunner i hverdagen er noe av det fineste som finnes.

God helg, alle sammen!

– – – – –
In other words: Today I feel tired and empty and have awful muscle aches (I’ve slept too little, exercised too hard and finished my book), so I needed something nice to think about! These are little observations I’ve made on the road this summer. I love being on my way somewhere! Not only do I like cute cars, but I like seeing people interacting in friendly ways. Like when the bus drivers are smiling and make small talk (oh, and do your remember this conductor?). When you see a stranger with lots of belongings to keep track of, and another stranger sitting close to him offers to hold his to-go coffee while he gets settled. When you’re stuck in a tailback and you meet the eyes of the person sitting in the car beside you, and you exchange a little smile. When drivers pull over and stop to let the ambulance or the fire truck through – I know this is a reflex when you’re behind the wheel, but it’s still a nice gesture, saying «you have important work to do which can save lives and make our society a better place, and I will stop my own car ans risk being late because I appreciate you». When professional drivers meet on the road and greet eachother by raising their hands in a silent hello – in Norway they all do this, and it makes me happy every single time. When the workers involved in a huge road improving operation finally get to take the summer off, and they line up their machines very neatly, and someone writes «Happy summer!» on the for the car drives to see. I picture some rough guy with beard stubble and a boilersuit who decides to grab a marking spray can and make someone’s day better. I find it heartwarming. Little, everyday joys like these are the best! Happy weekend!

Lazy chocolate cake with berries

Postet den 27. august 2014 av Synne Cinnamon

Denne oppskriften tilegnes alle som ikke har kjøkkenmaskin. For tida har jeg den tvilsomme æren av å være medlem i den klubben, og da er det enkelte oppskrifter som blir uaktuelle helt automatisk. Om de begynner med «lag eggedosis av egg og sukker» eller «pisk smør og sukker hvitt», er det fort gjort å skyve dem fra seg. Nei, jeg er støl i armene etter trening. Nei, det er for varmt til å drive med denslags febrilsk røring. Iblant blir man sliten bare ved tanken!

Da er det kjekt å ha noen enkle kaker i bakhånd som ikke lages på den klassiske måten, men som likevel smaker fortreffelig. Som denne «late» sjokoladekaka, som jeg fant her i 2006, og som jeg har bakt med jevne mellomrom siden. Den er skikkelig god, og så enkel å lage at man kan plukke frem oppskriften samme hvor støl, travel, dårlig utstyrt eller lite energisk man er. Hurra!

Lat sjokoladekake med bær
(oppskriften kommer altså fra Det søte liv!)

3 dl mel
2 dl sukker
3 ss kakaopulver
1 ts natron
2 dl vann
6 ss smaksnøytral olje
1 ts eddik
1 ts vaniljeessens

Som dere ser består kaka av få ingredienser, og det gjør den til en veldig praktisk hverdagskake. (Ja, hverdagskake!) Den inneholder to ting man kanskje ikke bruker så ofte, natron og eddik, men når man først kjøper dem, varer de lenge. Dermed har man til neste gang!

Fremgangsmåten er nesten latterlig enkel. Sett ovnen på 180 grader. Blant de tørre ingrediensene – mel, sukker, kakao og natron – i en bolle. Så røres alt det flytende – vann, matolje, eddik og essens – sammen, gjerne rett i litermålet. Dette er min favorittdel av prosessen, for blandingen glitrer og perler seg!

Så kombineres det flytende og det tørre oppi bakebollen. Vips! så er røra ferdig! Ingen eggeskall og ingen muskelkramper i sikte.

Hell røra i en smurt kakeform med ønsket fasong – i dette tilfellet valgte jeg et hjerte, men man kan selvfølgelig bruke en vanlig, rund form. Sett den midt i ovnen. Steketiden varierer med tykkelsen på kaka, så følg med underveis. Når du kan stikke en bakepinne eller en kniv ned i midten uten at røra fester seg til den, er godbiten ferdig. Det tar omtrent 15 minutter i stor form og 25 minutter i liten.

Man kan glasere og pynte kaka med hva man vil, så klart! Sjokoladeglasur, vaniljekrem, fargerikt strøssel, sukkerkuler, blomster… Jeg er riktignok svak for bær, særlig om sommeren. Her lagde jeg ganske enkelt melis, og så dekorerte jeg med en håndfull rips og solbær.

Volià! Alt-må-gjøres-for-hånd-bakerens hemmelige våpen!

Bonus: Denne kaka er vegansk, ettersom den ikke inneholder smør eller egg. Maken til snill oppskrift.

Den som har mot til å bruke eddik i baksten, får seg en positiv overraskelse. Jeg lover.

Vel bekomme!

– – – – –
In other words: This recipe goes out to those who have to do their stirring by hand. I don’t have a food processor or a kitchen machine at the moment, and that means some recipes feel insurmountable. Many of them start with directions to whisk together eggs and sugar until the mixture is all stiff, or orders you to combine sugar and butter until frothy and white. Easy for you to say, well-equipped baker. Sometimes it simply can’t be done, because it’s just too hot to engage in that kind of frantic stirring, or because muscle aches from yesterday’s workout hold you back. Whatever the reason, now and then we need an easy way out. A tasty cake that isn’t made the traditional way. This is my go-to recipe in those situations. I found it here in 2006 and have made it regularly ever since. To bake this lazy chocolate berry cake you will need: 3 decilitres of flour, 2 decilitres of sugar, 3 tablespoons of powdered cocoa, 1 teaspoon of baking soda, 2 decilitres of water, 6 tablespoons of cooking oil, 1 teaspoon of vinegar and 1 teaspoon of vanilla essence. I know, the vinegar sounds weird, but trust me. Preheat the oven to 180°C. Combine all the dry ingredients in a bowl, and then combine all the liquid ones – this is my favourite part, because the mixture is all pearly and glittery! Then pour the liquid into the bowl with the dry stuff and combine everything. Ta-daa, there’s your batter! No stirring cramps in sight! Now, the batter goes into a greased baking tin and onto the middle shelf in the oven. The baking time will vary with the size of your tin (which does not have to be heart shaped, of course), from 15 minutes with a big one to 25 with a small one. Use a knife to see when the cake is done. I decorated it with icing sugar and a handful of berries (red and black currants). And voilà, that’s it! So simple and so tasty. It’s vegan, even, as there are no eggs and no butter. You wouldn’t know it when you eat it, though, and you can’t taste how effortless this cake is to make. This is our secret weapon!

Celebrating 30 with a crown, a cat and a goose

Postet den 25. august 2014 av Synne Cinnamon

Fest er jo noe av det beste som finnes, særlig ved store anledninger. En venn av Jonasflotte fylte 30 år forleden, og det skulle selvfølgelig markeres!

Jeg synes det virker så gøy å bli 30. Da har man klart brasene gjennom barndom og utdanning, og dessuten har man overlevd alle de uheldige rockestjernene og sitter med all verdens muligheter foran seg, så da er det all grunn til å feire! Om tre år er det min tur!

Jonasflotte begynte med å lage krone til bursdagsbarnet. Man blir aldri for gammel.

Vi tok med oss klirrende poser og gikk til denne fargerike rekken av hus.

Der var det vorspiel med Rocky Horror Picture Show på storskjerm! Et fyrverkeri av en film, helt ypperlig å varme opp med.

Katten Turboneger lå i vinduet og brydde seg ikke noe særlig om at leiligheten var full av folk. Hei, nydelige.

Da filmen var ferdig og vi hadde spist vafler og drukket vin, gikk hele gjengen ut. Bursdagsbarnet i midten heter Joacim og var kongen på haguen med krone, perlekjeder og stort smil.

Jeg hadde grått second hand-skjørt, prikkete vintage-topp og kattøye-solbriller. Dessuten var jeg så feststemt at jeg nesten dirret.

Vi satte kursen inn mot sentrum!

Mot Gaasa, hvor vi hadde reservert et bord i den store bakgården.

Det er skikkelig hyggelig der!

Jonasflotte og jeg bestilte øl, og alle rundt bordet var glade.

Etterhvert gkk sola ned, men kulørte pærer lyste opp.

Omnomnom.

Vi ble sittende lenge utover kvelden, og flere folk kom til og ville feire bursdagsbarnet.

Jade hadde de heftigste neglene.

Til slutt falt mørket, men det ble aldri kaldt, og vi fikk fine lykter på bordet.

Jonasflotte og jeg ruslet hjemover midt på natta og var kjempefornøyde med feiringen. Gleder meg til neste gang noen fyller 30!

– – – – –
In other words: A friend of my boyfriend’s celebrated his 30th birthday this summer. We had such a great time! In three years it will be my turn, and I’m really looking forward to it. (After all, turning thirty means you’ve made your way through your formative years and outlived all the unfortunate rock stars, and that you’ve got a world of possibilities ahead – yay!) Now, in this case my boyfriend made a crown for the birthday boy, just like everyone used to do in kindergarten. Fun and nostalgic! We took it with us to the warm-up party, where Rocky Horror Picture Show was projected on the wall. The perfect freaky film to get everyone in a festive mood! The beautiful cat, named Turboneger after the band, lay on the window sill and didn’t mind at all that the apartment was full of people. After watching the picture show, eating waffles and drinking wine we were ready to walk into town. The birthday boy wore his crown, some fun pearls and a huge grin. I wore a second hand skirt, a vintage polka dot top and my cat eye sunnies. We all walked together to a place called Gaasa («the goose»), where we had a table waiting in the lovely, cobbled yard. We ordered lots of drinks and had such a lovely evening, others joining us all the time, until night fell and lanterns were lit and we stumbled home happily. I’m already looking forward to the next time someone turns thirty.

The Witchery

Postet den 22. august 2014 av Synne Cinnamon

I gamlebyen i Edinburgh, helt oppe ved slottet, ligger det en berømt restaurant. Før sommerens reise fikk jeg den anbefalt fra flere hold, og da Jonasflotte og jeg ville spise en finere middag på en fredagskveld, var valget enkelt.

Vi bestilte bord på The Witchery. Bare navnet, dere! Middag hos heksene? Ja, takk. De holder til i en litt bortgjemt og overgrodd bakgård.

Inne i lokalet var det varmt og koselig, og historien sitter i veggene. Bygningen er gammel, fra første halvdel av 1600-tallet!

Det var høyt under taket, som var halvt i tre og halvt i glass, med planter og lykter og gamle, solblekede tepper her og der.

På bordene sto rosa roser og blå tistler. Tistelen er jo et symbol på Skottland, og her er de opptatt av å holde landets tradisjoner i hevd.

Vi fikk sitte ved vinduet og kunne kikke ut på en liten balkong. Det begynte – ikke overraskende – å regne på et tidspunkt, men da er det jo ekstra fint å være innendørs og ha det fint!

Over oss hadde vi et buet vindu som lyste opp den håndmalte dekoren i taket.

Vi bestilte mat og vin. Jeg begynte med suppe, og Jonasflotte valgte en forrett som ble servert med appelsinbåter og rødbetsorbet.

Jeg tok meg tid til å beundre lokalet mellom rettene. Tungt treverk og sarte blomster. Dette er nok den største buketten liljer jeg har sett.

Jeg hadde rød kjole og røde lepper og var veldig glad for å være på tur med favorittfyren min.

Så kom hovedrettene seilende! Min besto av ørret med risotto og fenikkelpuré, og den var nydelig.

Er det bare jeg som synes at maten smaker ekstra godt i spesielle omgivelser? Forgylte våpenskjold setter en spiss på hva som helst.

Etterhvert var det tid for dessert! Jonas valgte seg is med jordbær og var svært fornøyd.

Jeg valgte ost og kjeks. Litt ulikt meg å la søtsakene være, men jeg følte for noe friskt, og disse lokalproduserte ostene var knallgode!

Her spurte vi pent om kelneren kunne forevige oss.

En minneverdig kveld og et stemningsfullt spisested som trygt kan anbefales! Dette var ikke den billigste middagen vi spiste på turen – tvert imot var det den dyreste, men det var verdt pengene. Svært god mat og vin, servert med smil og service, i et ganske magisk lokale!

– – – – –
In other words: In the Old Town of Edinburgh, right by the Castle, there is a famous restaurant. Several people recommended it to me before our trip this summer, and when my boyfriend and I wanted to have a fine meal on a Friday night, we did not hesitate. We booked a table at The Witchery, and we were not sorry. They served delicious food and wine, and the atmosphere was quite magical. You enter the restaurant from an overgrown little close, and the building is from the early 1600s. I loved the dark wood, the delicate lilies, the old tapestries, the ancient crests and the handpainted ceiling, and we were sat a a table by the window, overlooking a little balcony. I wore a red dress and red lipstick and was very happy to be travelling with my favourite fellow! My boyfriend and I enjoyed every part of our meal, and although it wasn’t cheap, it was definitely worth every penny. Recommended!

A tune and a scene: Mental Mire

Postet den 20. august 2014 av Synne Cinnamon

Her følger en ny kombinasjon av ord og toner. Kroppen min har vært fylt av et underlig, kreativt kaos de siste månedene! Håper dere bærer over med meg. Jeg bevarer introduksjonen fra sist gang!

Jeg har små melodier i hodet hele tida. Slik har det alltid vært. I stua står det noen tangenter, og selv om jeg ikke kan spille, klarer jeg noen ganger å slippe melodiene ut.

Jeg må lete meg frem til hver og én av tonene, så det tar lang tid. Jeg kan hverken skrive eller lese noter, så jeg sammenligner lyden fra instrumentet med lyden i hodet mitt til de stemmer overens. (Det blir litt lettere for hver gang!) Jeg vet heller ikke hvordan man bør plassere hendene eller bruke fingrene, så jeg klosser og knoter inntil bevegelsene sitter som noenlunde.

Det er fint å kunne uttrykke seg slik, selv om det går sakte og er vanskelig. Jeg fjaser og feiler og smiler til jeg er tålelig fornøyd, og iblant finner jeg frem opptakeren min.

Min nølende, klønete klimpring er sikkert fryktelig å høre på for dem som kjenner sin noteteori, for dem som faktisk kan spille piano, for dem som har en metronom, for dem som har studert musikkteori… Det beklager jeg.

Jeg har lyst til å dele noen toner med dere likevel, fordi de hadde meg seg bilder, og bildene ble en kort tekst som dermed hører til. Denne lille melodien dukket opp en torsdagskveld, og jeg ble sittende oppe til sent, for ordene fulgte etter. Denne kombinasjonen er ganske annerledes enn den forrige.

Om spilleren ikke synes, prøv å oppdatere nettsida.

—-

Mental myr

Om denne dagen var et par sko, ville den vært et nytt par som føltes helt fint å gå med når man gikk hjemmefra, og som ikke begynte å gnage før det var for sent å snu og skifte, og som gjorde at man kom hjem med blødende hæler og en følelse av å ha blitt forrådt.

Dagen hadde startet som alle andre, og så utviklet seg i en mørk retning, og nå satt han på en benk og følte apatien skylle over ham. Det var som om små og store ting hadde samarbeidet for å trekke ham ned i melankoliens myrer, og nå var han midt uti. Han ville ikke bevege seg. Han ville ikke synke.

Var det virkelig slik livet skulle være? Han brukte omtrent all tida på jobb, på å gjøre noe som egentlig ikke interesserte ham noe særlig, og så gikk han hjem og gjorde hvasomhelst til dagen var over, og så begynte det hele på nytt. Var dette alt? Han hadde leilighet, arbeid og Facebook-konto, og da virket folk fornøyde. Det var iblant som om alle visste hva han holdt på med, unntatt han selv.

Den velkjente nihilismen meldte seg. Følelsen var som en gammel venn han ikke hadde sett på en stund. Slapp av, ingenting betyr noe uansett. Det finnes ikke noe poeng. Man kan prøve å fylle dagene med mening, men livet er egentlig meningsløst, og til sist dør man. Det er ikke noen vits i å kjempe imot, for man synker bare lenger ned i myra. Han ville ikke bevege seg.

Han gikk hjem likevel. Med slepende skritt og et blikk som ikke fokuserte på noenting. Med en tung tomhet i magen som aldri ble borte. Han spiste brødskiver med leverpostei til middag, for hvembryrseg, og han så fem episoder av en middelmådig serie, og så var det endelig legitimt å legge seg.

Det beste med disse dagene var at de alltid tok slutt.

—-

Photo: Ulf Bodin

Dere må gjerne gi lyd fra dere! Jeg blir så glad for tilbakemeldinger på slike skumle innlegg, hihi!

– – – – –

In other words: I’m so nervous about these things! My mind has been a creative mess these last month, so please bear with me. Here’s the thing: I have melodies popping up in my head all the time. It has always been like that. They just materialise. There happens to be some keys in the living room, and sometimes I can let the melodies out. I don’t play the piano. At all. I just try every key until what I hear in my head matches the sound the instrument makes. I don’t know the first thing about chords, I can’t write or read musical notes, I have no idea how I’m supposed to position my hands or move my fingers… I just fiddle and fail and smile until it sounds about right. Sometimes I take out my recorder, and here is a result. I bet listening to this if you actually play the keys, or if you know anything about notes, or if you’re in possession of a metronome, or if you have studied musical theory, is torture. I’m sorry. I still choose to share this little tune, because a scene came with it, and the images turned into words. This combination is quite different from the last one. Here we go. If the audio player is missing, try reloading the page.

Mental Mire

If this day were a pair of shoes, it would be a new pair which felt fine when you left home, and which didn’t start hurting your feet until it was too late to turn around and change, and which had you return with bleeding blisters and a feeling of betrayal.

This day had started like any other, and then developed in a dark direction, and now he was sitting on a bench feeling the apathy wash over him. It was as if little coincidences and bigger issues has worked together to drag him into the mires of melancholy, and now he was right in the middle. He didn’t want to move. He was afraid of sinking.

Was life really supposed to be like this? He spent almost all his time at work, doing something that honestly didn’t interest him very much, and then he went home and did whatever for the rest of the day, and then it all started over. Was this it? He had a job, an apartment and a Facebook account, and so people around him seemed satisfied. It was as if everyone knew what he was doing, except he himself.

The familiar nihilism came knocking. The feeling was like an old friend he hadn’t seen for a while. Relax, nothing matters anyway. There is no point. You can try to give your days meaning, but life actually has no purpose, and ultimately you die. It’s no use fighting it, as you will just sink deeper into the mire. He didn’t want to move.

He walked home anyway. With dragging feet and a gaze that didn’t focus on anything. With a heavy hole in his stomach which never went away. He ate dry sandwiches for dinner, because who cares, and he watched five episodes of a mediocre TV series until finally he felt like he could go to bed.

The best thing about days like these was that they always came to an end.

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon