Vår andre dag i Den evige stad begynte med dansende støvkorn, for solskinnet ville inn gjennom vinduet på hotellrommet. Lovende!
Jonasflotte og jeg gikk rett ut i finværet, uten frokost, fordi vi skulle møte vår venn Daniel.
Vi krysset elva Tiber igjen, og jeg måtte ta nok et bilde. Det er noe med lyset langs elver, altså.

Etter en fin rusletur kom vi hit, til et sted med sjarmerende innredning og kjempefint navn, Coromandel!

Klokka var elleve, og vi skulle spise brunch. Det var jo lørdag! Bordet var dekket av spillkort, og menyen var full av fristelser. Vi bestilte hver vår digre mimosa, pluss store krus med kaffe og herlig helgemat som omelett og pannekaker.

Dette var akkurat det vi trengte før en lang dag i byen!

Nå bar det ut i gatene igjen, som noen steder var ekstra smale og svingete, og ofte fulle av biler. Det må være et mareritt å sitte bak rattet i en by som Roma, hvor alt er gammelt og fredet, slik at man ikke kan tilrettelegge for biltrafikk noe sted…

Da er det kanskje ikke så rart at byen er mest kjent for et alternativt transportmiddel?

Jeg ble så glad da jeg fant en som sto alene og var fin i fargen og pen i lakken, for disse er jo så klassiske!

Om vi ikke akkurat hadde spist, ville vi nok raskt blitt sultne igjen, for spiserier i Roma stiller gjerne ut råvarer og matretter på gata for å lokke til seg kunder. Morsomt!

Daniel hadde en plan, og vi kom etterhvert til Piazza di Navona, et av de mest kjente torgene i Roma. Der var det masse folk, men de var omkranset av flotte bygninger og badet i fint lys, og dessuten hang det ballonger på himmelen, så det var verdt trengselen.

Så ruslet vi videre, og helgnene himlet med øynene når vi gikk forbi.

Nå var det blitt tid for noe kaldt og søtt!

Jeg valgte ingefær- og kanelsmak, og angret ikke på det.

Vi tok med oss isen rundt hjørnet, for Daniel hadde et nytt stopp på planen!

Vi slo oss ned på torget og spiste opp isen, og rakk akkurat å smake på hverandres før alt forsvant. Sola varmet, og byggene rundt oss kunne ikke vært stort finere.

Det var riktignok ett bygg som var ekstra spennende, så vi gikk inn i tempelet!

Pantheon var et sånt sted som føltes større inne enn ute, og som hadde sin helt egne atmosfære. Det var ENORMT og eldgammelt og hadde hull i taket!

Dette tempelet sto ferdig i år 126, sies det. Tenk at noe som ble bygget for nesten 2000 år siden kan stå slik fortsatt!

Sollyset strømmet inn gjennom åpningen i det hvelvede taket, men det regner altså rett inn her på gråværsdager…

…så det er hull i marmorgulvet der vannet renner ut. Enkelt og greit.

Etter å ha beundret Pantheon en stund, gikk vi ut i lyset og varmen igjen.

Neste stopp på vår nøye planlagte «dette må førstegangsbesøkende se i Roma»-runde var Trevifontenen!

Det myldret av mennesker rundt den, men den var veldig flott – og det er jo liksom et helt hus, ikke bare et tilfeldig springvann!

Vi gikk videre til en del av byen som ga meg Riviera-vibber…

…og der lå selveste Spansketrappen!

Der var det også massevis av folk, men vi knipset noen bilder, så på hverandre og sa «vin». Velfortjent etter alle folkemengdene!

Vin og ost og brød, nærmere bestemt. Mer trenger man jo egentlig ikke.

Vinbaren vi satt på hadde fine buer i taket og gamle malerier på veggene.

Til slutt tok vi en liten kaffe, for å gi oss selv litt ekstra energi, og så var vi klare for neste etappe.

Nå sto sola lavere på himmelen, og både lufta og lyset begynte å bli kjøligere.

I ei smal sidegate hørte vi pianotriller, og da vi tittet inn ei dør, satt det en mann og spilte for seg selv. Jeg kunne ikke annet enn knipse ett bilde!

Da han så opp og fikk øye på meg, ga jeg ham et stort smil og pekte på kameraet mitt. Han smilte tilbake, nikket og fortsatte å spille. Alt i orden!

Jeg fant det for godt å posere litt i samme gate. Hei!

Så fikk vi øye på en annen posør, i form av byens styggeste statue.

Jeg vet ikke hva som er greia her, men denne fyren kunne de spart seg for.

Nå var vi kommet til nok et flott torg, med trapper i den ene enden, og vi ville opp i høyden for sola forsvant helt.

Oppe på toppen fikk vi fin utsikt over byen, som nå var dekket av et blekrosa lys.

Det tidligere kritthvite kirkebygget i toppen av Spansketrappen ble også rosa i solnedgangen.

Det var så fint og stemningsfullt at det eneste som føltes riktig var å ta et glass på ei uteservering, og der ble vi sittende til sola ble helt borte og stjernene tok over.

Så var det blitt middagstid! Vi gikk i retning stedet hvor Daniel hadde resevert bord, og på veien gikk vi forbi nok ei åpen dør, denne gangen med et mini-kapell innenfor!

Vi gikk hit, og her fikk vi gleden av å møte venner av Daniel, som skulle spise sammen med oss. Vi var åtte stykker, ganske perfekt antall for en middag på en lørdagskveld.

Stedet var stilig innredet i tre og metall, og glass og bestikk lå i skuffer ved bardisken. Vinmenyen sto rundt omkring på små lapper, og man hentet vinen sin selv fra et kjøleskap i det ene hjørnet. Morsomt!

Ja, for vi ville selvfølgelig begynne med ei flaske vin, mens vi ventet på maten. Vi satte oss ved bardisken og hentet ei flaske sprudlevin. Den var ufiltrert, så den så ut som eplemost!

Vi så rett inn på kjøkkenet, så vi kunne følge med på kokken mens han forberedte maten. Alltid gøy å se på!

(Kokken var forresten ikke den eneste vi så i aksjon her. Jonasflotte og jeg ble ordentlig opprømte da vi fikk øye på en rørlegger som fikset en vask i et hjørne! Vi dro til Italia og støtte på Mario, haha!)

Menyen var skikkelig spennende. Vi spiste blant annet svart gnocchi med bokhvete, posjert egg med ost og spinat og en slags dekonstruert pære- og sjokoladekake med rosmarin.

Så mye morsomt og godt!

Etter middagen var alle i humør for mer å drikke, så hele gjengen tok turen ut i de hyggelige gatene.

Noen kjente til en god vinbar i nærheten, men det var fullt der da vi kom, så vi ble stående utenfor og vente på bord. Vi kikket på antikviteter i nabobutikken så lenge.

Vi fikk oss en overraskelse etter bare noen minutter: De ansatte trengte litt tid på å skaffe et bord til alle åtte, men i mellomtida fikk vi ei flaske prosecco på huset, som vi kunne drikke fra plastglass på gata!

(Én vante! Synne med det dårlige blodomløpet fryser på hendene i ti plussgrader, hoho.)

Vi ble selvfølgelig storfornøyde, og etter en stund kom vi inn i det koselige lokalet. Det var julepyntet, for dette var jo i desember!

Vi slo oss ned ved et langbord med telysholdere laget av vinkorker. For en god idé!

Tre nye venner kom til, så nå var vi elleve stykker. Alle var i kjempehumør, og de ansatte var så oppmerksomme og hyggelige, og det toppet seg da hun ene hadde gått det samme sommelier-studiet som meg i London, bare noen år tidligere! Da det ble kjent, fikk vi selvfølgelig ekstra god oppfølging hele kvelden. Hun anbefalte oss en masse interessant, og prisene var en tredjedel av hva de ville vært i Norge, så vi bestilte alt vi hadde lyst på.

Innen kvelden var omme, hadde vi satt til livs ti flasker vin, og det var bare store smil å spore. Da gikk alle hvert til sitt, og vi ruslet tilbake til hotellet, storfornøyde med lørdagen i Roma!

– – – – –
In other words: Our Saturday in Rome! It started with dancing dust in the sunlight – very promising. It was indeed a beautiful day, and we went straight out to meet with our friend Daniel and have brunch. The place was cute, the coffees and mimosas were huge and the pancakes were delicious! After the meal, and after having admired a red Vespa, we were ready for some serious sightseeing. Daniel had a route prepared! We went to Piazza Navona, which was packed with people, but also featured pretty buildings, great light and runaway balloons. Then we popped in for a scoop of gelato and walked to the Pantheon. It is enormous, and the atmosphere inside is completely unique. This temple was built around 126 AD, which means it is almost 2000 years old, and that’s quite incredible. Especially because it’s exposed to the elements – there is a big circular opening in the roof, which is never covered, and so there are holes in the floor for the rainwater to escape through. very fascinating! After admiring Pantheon for a while we walked on to see the Trevi fountain (huge and ornate and crowded) and the Spanish Steps (mainly crowded). At this point we looked at eachother and said «wine». It was nice to escape the hordes of people bu slipping into a wine bar and ordering wine and cheese to share! After this light lunch plus a coffee we were all set for more walking, and it was getting late in the afternoon. We heard piano music in the street, and through an open door we saw a man playing. I had to photograph him, and when he looked up I smiled and pointed at my camera, and he smiled back and kept on playing. Such a nice moment! A little futher down the street I posed in a doorway and we spotted a really ugly statue. We saw another pretty piazza and then mounted the steps to get a beautiful view of the city, just as the sun was about to disappear. The church that used to be white was now pink, and we grabbed a table at an al fresco bar to enjoy the rest of the sunset, plus a few pre-dinner drinks. We stayed until the first stars came out, then went past another open door (with a mini-chapel inside it) to the restaurant where Daniel has made us a reservation for us and some lovely friends of his. The place was modern and fun – you set the table yourself and could help yourself to wine from the fridge! Also, they had an open kitchen, so we could watch as our dishes were prepared. (The chef wasn’t the only person we saw in action, by the way. My boyfriend and I were thrilled when a plumber fixed a sink in a corner – we went to Italy and saw Mario!) The menu was really interesting, and all the food was delicious. After the meal we all felt like more wine, and there was a cute wine bar nearby, so off we went. Unfortunately they couldn’t seat all eight of us right away, so we waited outside for a table, passing the time by looking at antiquities in the shop next door. Then we got a lovely surprise, a bottle of prosecco on the house, that we drank from plastic glasses on the street! It was such a fun moment! (Note my gloves in the photo, haha. «Lousy Blood Circulation, Constantly Cold Hands» could be my middle name(s).) When our table was ready we moved indoors, and three more friends joined, so now there were eleven of us around the biggest table in the joint. The people who worked there were very attentive and nice, and when it turned out that our waitress had studied wine in London, just like me, were were given extra service and attention. We got to taste lots of exciting stuff, and since the prices were a third of what we’re used to from Norway, we ordered everything we wanted. By the end of the evening we had had ten bottles of wine, and we were all smiles. Then we went our separate ways, and we went back to the hotel and fell asleep instantly, super content with our Saturday in the Eternal City!

La oss reise til Roma! Sett deg godt til rette (kanskje med en cappuccino, for stemningens skyld?), for dette er et langt innlegg med mange bilder – sånn blir det når man besøker flotte byer og stapper dagene fulle av kos.

Jonasflotte kjøpte altså Roma-tur i gave til hverandre i denne jula. Vi ankom byen på en torsdag i desember, klokka ni om kvelden, så den første dagen ble ikke særlig lang. Vi tok toget fra flyplassen og ble møtt av denne trivelige lille hilsenen. Velkommen til mafiaens hjemland!

Vi kom til Trastevere, bydelen vi skulle bo i, og der var det slitte steinhus på alle kanter, akkurat som jeg hadde håpet.

Hotellet gjorde et godt førsteinntrykk – i lobbyen var det marmor, flygel, kunst og en liten bar i hjørnet. Stedet kunne ikke vært så mye mer italiensk!

Vi feiret ankomsten ved å ta en øl, for baren var døgnåpen. Vi ville skåle for at vi var i Roma. Ingen av oss hadde besøkt byen før, så vi var storfornøyde!

Så var det bare å ta kvelden. Rommet var rent og pent og velutstyrt, og senga var stor og myk, og vi sov som to steiner etter reisen.

Morgenen etter slo jeg opp skoddene med et hvin. Vi våknet til soooool og denne utsikten utenfor vinduet!

Legg merke til klesvasken som henger ute. Jeg hadde håpet å få se ei tørkesnor med klær på i løpet av oppholdet, for det får meg til å tenke på Lady og landstrykeren, og dette målet ble altså innfridd den første morgenen!

Vi startet dagen med frokost på hotellet. Brød, ost, egg, yoghurt, juice og kaffe.

Så var det bare å fylle opp vannflaska (Roma har jo så godt kranvann!) og ta turen ut i gatene. Temperaturen lå på behagelige 15 grader, og lyset var så fint.

Den første delen av denne første dagen skulle vi utforske byen på egenhånd. Vi hadde planer om å møte vår venn Daniel ved middagstid, når han var ferdig på jobb, og i mellomtida tenkte vi å besøke Vatikanet, ettersom Daniel har vært der så mange ganger før. Han bor tross alt i Roma, og har gjort det i flere år. Vi, derimot, var jo helt ferske, og veldig klare for å rusle og se oss om!

Det tok ikke så lang tid før vi innså hvilken vakker by vi befant oss i. Det var fortsatt høstfarger på trærne, og vi gledet oss over brosteinsgater, kirkespir, marmorbygg og fine detaljer på alle kanter. Jeg forelsket meg litt i denne boden, for eksempel.

Den sto nede ved elva Tiber, som renner gjennom Roma, og som vi hadde planer om å følge et stykke. Det er alltid en god greie når man besøker nye byer; finn elva og følg den!

Vi gikk langs bredden og lot oss begeistre av den kontinentale sjarmen…

…og så tok vi til høyre, og plutselig var vi i et annet land, nemlig Vatikanet! Peterskirken tok imot oss.

Petersplassen lå badet i sol, og de staselige marborsøylene var blendende hvite.

Vi ville opp i toppen av kirkekuppelen, for Daniel hadde tipset oss om at man får nydelig utsikt derfra, og det var jo en så fin dag! Vi sto en time i kø på torget, men det gikk fort, for vi hadde nøtter å spise og masse fint å se på, og det ble etterhvert så varmt i sola at vi kunne ta av oss yttertøyet. Italienerne rundt oss sto i boblejakkene sine og hutret og ristet på hodet, men for oss var det en selvfølge å kle av oss. Ganske så herlig i desember!

Her kommer et bilde til fra Petersplassen, bare fordi husene og lyset og trærne.

Etterhvert kom vi inn gjennom sikkerhetskontrollen og inn bak kirkebygget. Der betalte vi seks euro og fikk velge mellom trappene og heisen. Vi valgte trappene, for man får alltid ekstra mye utbytte av utsikt hvis man har jobbet for den! Vi hadde rundt 500 trappetrinn foran oss, og tok fatt på ferden med stor iver. Trappene slynget seg rundt og rundt og oppover og oppover. Gøy!

Etter en god stund kom vi til taket av kirkebygget. Først her fikk vi virkelig følelsen av hvor stort det er, og hvilken enorm kuppel det er snakk om. Det er den høyeste i verden, faktisk!

Etter å ha gått inn den lille døra på bildet over, fikk vi se den fra innsiden. Den var praktfull.

Vi tok en liten titt ned i kirkerommet også, men egentlig var vi mest opptatt av klatreturen og utsikten, så vi gikk inn ei ny dør (løvene viste vei) og fortsatte oppover.

Nå ble det trangere og brattere!

Vi gikk i følge med andre nysgjerrige sprekinger, og her måtte man passe seg for ikke å slå hodet i taket eller bomme på et av de smale trappetrinnene. På ett tidspunkt var trappa mer som en stige, den gikk rett opp, og det fantes ikke noe rekkverk å holde i, bare et tau! Jeg elsker slikt; det føltes litt som ei hinderløype, hoho. Jeg skjønner at det ikke er noe særlig om man har høydeskrekk, klaustrofobi eller fysiske begrensninger, men jeg blir opprømt som en unge i slike sammenhenger.

Etterhvert merket vi godt at vi beveget oss langs utsiden av kuppelen, for gangen ble kjempeskjev. Det var faktisk rent vanskelig å holde balansen mot slutten!

Til slutt kom vi ut i lyset og lufta igjen. Vi var i toppen av kuppelen!

Der ble vi belønnet med en spektakulær utsikt over Roma, som vi tok oss godt tid til å nyte synet av og forevige.

På forsiden så vi ned på Petersplassen, der vi hadde stått litt tidligere, og elva vi hadde fulgt dit.

Etter å ha beundret byen fra oven i en god stund, var det på tide å ta fatt på nedstigningen. Først gikk vi ned på taket igjen…

…og der hadde de et eget postkontor!

Vi fortsatte ned til bakkeplan, og plutselig var vi inni selve katedralen, som selvfølgelig var storslått.

Så forlot vi Peterskirken, svært fornøyde med opplevelsen, og på veien ut fikk vi se en av sveitsergardistene som vokter paven. Jeg får hoffnarr-vibber av uniformen deres, hoho!

Nå var det blitt tid for lunsj. Vi begynte å bevege oss tilbake mot Trastevere, og gikk forbi flere smale smug og trapper, som vi var glade for at vi slapp å bestige.

Da vi så et hyggelig sted ved veien, med trepanel langs veggene og to eldre menn i forklær bak disken, gikk vi rett inn døra. Vi forsto fort at ingen av dem snakket engelsk i noen særlig grad, men vi trengte jo bare ordene birra og pizza og per favore!

Tynn bunn og lokale ingredienser (squashblomster, i mitt tilfelle, for det hadde jeg lest at var typisk for området). Så enkelt og så godt.

Da vi var ferdige med å spise, var sola på hell og månen på vei opp.

Vi fant ei tillfeldig gate som vi syntes så hyggelig ut, som gikk i noenlunde riktig retning, og var på utkikk etter kaffe.

Jeg går aldri lei av steinfasader og skodder – da er Roma riktig by å være i!

Kaffe ble det, på et sånt lite sted hvor folk kom inn, tok en espresso ved disken og hastet videre. Det var ett bord i lokalet, og det kapret vi, og drakk hver vår caffè latte. (Italienerne drikker visst ikke kaffe med melk etter lunsj, men det var det vi hadde lyst på, og de serverte den med et smil.)

Nå begynte det å skumre for alvor, og Tiber-elva hadde skiftet til kveldsantrekk.

Vi gikk tilbake til hotellet, man stakk innom en butikk og kjøpte noen nødvendigheter.

Dessuten skulle vi hente noen andre nødvendigheter, for snart skulle vi treffe Daniel, og vi hadde med desember-godsaker fra fedrelandet!

Vi hadde avtalt å møtes på en fin piazza ikke langt fra leiligheten hans.

Det var så godt å se ham igjen, for ettersom vi begge har bodd i utlandet i det siste, var det nesten to år siden sist vi hadde sett hverandre! Her har vi den fine fyren, utenfor den knøttlille, supersøte døra til leiligheten hans, som viste seg å ligge i et bygg fra 1742. Sånn sjarm!

Vi overleverte søtsakene (gutten ble så glad) og oppdaterte ham på situasjonen hjemme, og han åpnet ei flaske med bobler. Det var tross alt fredag, og vi var sammen igjen, så det eneste rette var å ta et glass før middag!

Så gikk vi til dette litt bortgjemte stedet, hvor Daniel hadde reservert bord.

En veldig koselig restaurant med morsomt interiør!

Det skulle vise seg at de hadde nydelig mat også. Jeg bestilte en vegetarrett som besto av en slags grønnsakspaté, potetbåter, salat og myntesaus. Nam!

Vi delte ei flaske sangiovese, og alle hadde plass til dessert til slutt. Gutta var veldig fornøyde med sin tiramisu, men min tunge, mektige sjokoladekake… Vel, den tok kaka.

Etter et veldig vellykket måltid gikk vi ut i byen igjen, i gater som ble gule i lyset fra gatelysene, under en stjerneklar himmel.

Daniel visste om en hyggelig trattoria rett ved hotellet vårt, så vi besluttet å ta ett glass til før vi tok kvelden.

Stilig bar og typisk italiensk kjekkas bak disken – check.

Etter en siste drink var det på tide å skille lag og sikte mot senga. Vi skulle tilbringe resten av helga sammen, alle tre, og hadde en masse fint på programmet, så det var på tide å få seg litt søvn. Jonasflotte og jeg var mette og glade og kjempetilfredse med starten på oppholdet i Roma!

– – – – –
In other words: This was the beginning of our stay in Rome! We arrived late on a Thursday evening in December, and our hotel made a very good first impression by being almost impossibly Italian and having a bar that was open around the clock. We had a beer in the lobby and were very happy to be in the Eternal City for the very first time! The next day I opened the blinds to see a wonderful view from our room, as well as brilliant sunshine. Perfect! We had breakfast at the hotel and then headed out to explore. We walked narrow, cobbled streets and admired pretty buildings and charming details, and we followed the Tiber river up to the Vatican. The basilica of St. Peter greeted us, and the square in front of it was drenched in sun. We wanted to climb the cupola to see the view, and we queued for an hour on the square. No problem, we had nuts to snack on and lots to look at, and it was so warm that we could take our coats off! Then we got in and started the ascent. Almost 500 hundred steps are required to reach the top of the tallest cupola in the world. About half way you get to the roof of the church, and you get to see the inside of it – gorgeous, of course. Then you keep climbing narrow steps, sometimes more like ladders, up and up, and you follow a narrow, slanted corridor until you get to the top. We had lost of fun getting up there, and the view was spectacular! On our way down we stopped by the post office on the roof, and then we had a peek inside the actual church, and when we were back on the ground I couldn’t help photographing one of the jester-esque Swiss guards. Check, check, check! Now we wanted lunch – beer and pizza really hit the spot – and then we walked back in the direction of the hotel. We bought some necessities, and also picked up some Christmas sweets and some soda we had brought for my friend Daniel, who lives in Rome, who we were going to spend the rest of the weekend with. We met him at a lovely piazza and went to his apartment – from 1742, check out the tiny door! – to have a glass of bubbly before dinner. Then we walked to a lovely little place and had a great meal, with wine and dessert, and then we had one last drink at a nice trattoria he knew of right by the hotel. Our trip to Rome could not have started in a better way!