Jeg så en mann kaste sjokoladepapir ut av bilvinduet i dag. Før jeg rakk å reagere, hadde han kjørt avsted. Med et barn i baksetet. Et barn som vil vokse opp og tro at den slags er greit. Er det slik det skjer? Er det slik sånne folk vokser fram?
Jeg pleier ikke å bruke tid på negativitet, men jeg er visst litt sint i dag, hoho.
Jeg bare lurer sånn på hvem de er, de som ikke tenker på andre enn seg selv.
De som fester tyggis under bord, de som har skitne sko i setet på bussen, de som kaster søppel på bakken.
De som sniker i køer, som går inn på trikken før andre får gått ut, de som tviholder på sitteplassen sin selv om den gamle mannen helt tydelig har mer behov for den.
De som ikke tilbyr seg å hjelpe til med noe, de som aldri deltar på dugnad, de som ikke forstår at man iblant bør gjøre ting selv om man ikke har så lyst, fordi det bidrar positivt til fellesskapet eller betyr mye for noen andre.
De som ikke smiler og som ikke svarer når noen hilser på dem, de som ikke sier «unnskyld», «vær så snill» eller «takk».
De som bruker mobilen under filmen når de er på kino, de som ikke går fra bordet når telefonen deres ringer, de som avbryter samtaler for å sjekke om det har skjedd noe på en eller annen app eller dings.
De som gir blaffen i kildesortering, de som kjøper og bruker og kaster og sløser helt uten skrupler, de som nekter å vike en eneste tomme for miljøet som omgir oss og generasjonene som følger etter oss.
Bare for å nevne noe.
Jeg forstår at alle har sitt å stri med. Alle har dårlige dager iblant, inkludert meg (da prøver jeg riktignok å unngå at det går utover andre). Jeg vet at ingen har energi til å tenke på alt, og at enkelte har nok med seg selv. Jeg skjønner at mange sliter med angst, depresjon eller andre usynlige problemer. Likevel kan det umulig være slik at absolutt alle i bybildet på en tilfeldig hverdag går rundt og har det så gjennomført forferdelig at de mister absolutt all årvåkenhet og empati. Hvem er de folka som kunne og burde brydd seg, men som ikke gjør det likevel?
Det er ikke egentlig meningen å moralisere, og dere må gjerne kalle meg gammeldags, men likevel: Jeg ser på det som en selvfølge å være høflig og hensynsfull. Jeg mener at dette er verdier som ikke blir mindre, men mer viktige i vår moderne verden. Iblant føler jeg meg likevel helt alene om å tenke på andre. Det er faktisk ganske strevsomt og nedslående. Jeg anstrenger meg for å ta hensyn til dem rundt meg, men føler meg ofte omringet av folk som tilsynelatende bare bryr seg om seg selv.
Hvem er disse menneskene? Er du ett av dem? I så fall har jeg en oppfordring:
Bruk et øyeblikk på selvransakelse, og forsøk deretter å løfte blikket og vie en tanke til dine medborgere. Såpass skylder du oss. Vi andre prøver nemlig å skape et bedre samfunn for alle.
Du, derimot, fortjener å leve i et samfunn hvor alle tenker slik som deg.
– – – – –
In other words: I saw a man throw a chocolate wrapper through his car window yesterday. Before I could react he had driven off, with a child in the backseat. A child that will grow up thinking that it’s okay to litter. Is this how it happens? Is this how those people materialise? I don’t normally spend time on negativity, but I seem to be in an angry mood today, haha. I just really wonder who they are. The people who only think about themselves.
The people who leave their chewing gums under tables, who put their dirty shoes up on the bus seats, who throw litter on the ground. The people who sneak in queues, who insist on getting on the train before others can get off, who never give up their seat. The people who never show up and never offer to help, who don’t seem to get that sometimes you should do something for the greater good or because it would make someone else happy. Those who don’t smile or respond when someone greets them, those who never say «sorry» or «please» or «thank you». The people who use their phone during the film at the cinema, those who never leave the table when their phone rings, those who can’t have a conversation without checking some app or doodad or other. Those who don’t give a damn about recycling, who buy and consume and throw away without scruples, who won’t budge an inch for the environment and the coming generations. Just to name a few things.
I understand that every person has his or her own issues. Everybody has bad days, myself included (although I try not to let that have a negative impact on others). No one has the capacity to think of everything at once, and certain people have more than enough with thinking about themselves. Some people struggle with anxiety, depression or other invisible problems. I recognise this, and yet I know for a fact that not EVERYONE around me at any give time is absolutely miserable, to the point where all their awareness and empathy is completely vanished. What about all the people who could and should care, but don’t?
Call me old-fashioned, but I believe it is elementary and natural to be polite and considerate. I think these are values that become more, not less, important in our modern society, yet sometimes I feel completely alone in caring about others. It is draining and discouraging. I go out of my way in consideration of my fellow human beings, but I often feel surrounded by people who apparently only think about themselves.
Who are they? Are you one of them? If that is the case, I have an appeal. Please take a moment to do some soul-searching, and then try to spare a thought for others. You owe us that much. The rest of us are trying to create a better world for everyone, you see. You, on the other hand, deserve to live in a society where everyone thinks like you.
