En gang ble jeg spurt om hvilken fortelling jeg skulle ønske jeg kunne forevige med et bilde. Dette var svaret mitt.

» Hvis jeg kunne, ville jeg forevige den fortellingen som ender med at jeg innser at jeg er god nok likevel. Den som utfolder seg nå og da. Den som begynner med en gnagende følelse av utilstrekkelighet, når man sitter med bare bein i sofaen og en laptop i fanget, med en skjerm full av flinke folk som får til så utrolig mye mer enn en selv. Den fortsetter med en tvil som slår rot, en tvil man prøver å dytte unna, men som får en til å lure på om en har gjort det rette. Kanskje har man misforstått eller gått glipp av noe? På et tidspunkt utvikler følelsen seg til en slags apati, for man vet ikke hvor man skal begynne for å komme videre, for å komme inn i det gode selskap, for å lykkes. Kanskje har man ikke bare misforstått, men feilet? Så tar historien en vending når man husker at alle er forskjellige og at livet er langt. At man har valgt bort en del ting som man uansett ikke er interessert i, at man faktisk ikke ønsker seg fast jobb eller barn eller bil eller bikkje eller sponsorer eller treningsabonnement eller andre ting som folk snikskryter av. At man i realiteten lever det livet man har lyst til å leve. Uansett hvor tøft det kan være iblant, og hvor liten og usikker man kan føle seg, og hvor mye mer man kanskje kunne tjent. Det er viktigere å ha gode minner og et stort smil enn et høyt beløp på konto. Det øyeblikket, når man husker hvem man er og hvem man vil være, uavhengig av samfunnets forventninger og sosiale mediers press, det øyeblikket gir fortellingen en lykkelig slutt når tvilen kommer snikende. Det øyeblikket skulle jeg gjerne ha foreviget og hengt opp på veggen. »

Jeg føler meg litt usikker og utafor i disse dager, slik jeg tror de fleste gjør iblant, så jeg leser mine egne ord og vender ansiktet mot sola og venter på at det skal gå over.

– – – – –
In other words: If I could preserve one moment, it would be the one where I realise that I’m good enough and that all the pressure and all the expectations from society and social media mean nothing as long as I’m happy about myself and my life. I’m feeling a bit insecure and out of place these days, the way I believe we all do now and then, so I’m just giving myself a reminder and facing the sun and waiting for this bad spell to pass.