Det bøtter ned her i dag. Det passer meg bra, ikke bare fordi jeg hadde håpet på et regjeringsskifte, men fordi det ikke er noe sted jeg heller vil være akkurat nå enn inne i denne leiligheten! Jeg har ikke ord for hvor godt det føles å være tilbake i vårt tidligere krypinn i Oslo. Hele kroppen verker etter flere dager med slit; jeg har skrammer og blåmerker overalt, og kan nok ikke peke ut en eneste muskel som ikke er støl. (Det gjør vondt bare å bevege fingrene rundt på tastaturet.) Likevel er jeg så fornøyd og lettet, og jeg kjenner meg mer hjemme enn jeg har gjort på et helt år, til tross for at det fortsatt står flytteesker i alle hjørner. (Vi må dessuten ta flere turer tilbake til huset, vi er ikke på langt nær ferdige med flyttingen, men har kommet et stykke på vei) Jeg har fordelt noen kjære småting, slike som gjør meg glad, for eksempel katten som passer på sølvringene mine. Den står i vinduskarmen og glimter i det lille lyset som slipper gjennom det tykke skylaget. Grått og gyldent, det stemmer bra. I dag skal jeg tekste og pakke ut om hverandre, i mitt eget tempo. Jeg skal ta så mange kaffepauser som søvnunderskuddet måtte kreve, og bare fokusere på det positive. I går måtte jeg løpe etter trikken i regnet med en tung sekk på ryggen, men jeg smilte likevel. Litt fordi jeg så at jeg kom til å rekke den, men mest fordi jeg jeg tenkte: «Jeg løper etter trikken i regnet med en tung sekk på ryggen, men jeg gjør det i Oslo.» Nå bor vi her igjen, nemlig. Endelig.

– – – – –
In other words: The rain is pouring down outside. I don’t mind, not just because I had hoped the result of yesterday’s general election would be different, but because I really don’t want to leave this apartment! There is nowhere I’d rather be. We’re back in our old flat for a while, in Oslo, and I feel more at home than I’ve done for the past year – even with lots of boxes everywhere. My entire body is aching after several days of non-stop moving, I’m bruised and battered, but so happy. I’ve places some little trinkets here and there, of the kind that makes me smile, like the cat that looks after my silver rings. He’s in the window, and reflects what little light gets through the heavy layer of clouds. Grey and gold, that’s just right. I’m going to work and unpack today, at my own pace, taking as many coffee breaks as my sleep-deprived mind needs, and only focus on the positive. Yesterday I had to run to catch the tram, in the rain, with a heavy rucksack on, but I was smiling. A little because I could tell I’d make it, but mainly because I was thinking: «I’m running to catch the tram, in the rain, with a heavy rucksack on, but I’m doing it in Oslo.» Now we live here again. Finally.