Jeg tilbringer noen rolige sensommerdager hos foreldrene mine, i bardomshjemmet mitt. Det er alltid hyggelig å komme tilbake til det store, hvite huset hvor jeg vokste opp – det lukter kjent og kjært, og det er stille og kjølig, og hver knirkende gulvplanke låter akkurat som den alltid har gjort. I dag har jeg hatt to nære barndomsvenninner på besøk, og vi har drukket kaffe og spist kjeks og snakket og hygget oss. En liten visitt hos Morfar ble det også tid til, med bringebær og vaniljesaus og radio, så jeg har fått fullt utbytte av oppholdet! I morgen skal jeg tilbake til hovedstaden, men først tenkte jeg å vise dere brannbilen som står i oppkjørselen utenfor huset.
Ja, for vi har en brannbil. Den kjøpte Far i morsdagsgave til Mor rundt årtusenskiftet, og siden da har den vært en del av familien. (Jeg tror nok at Mor i begynnelsen var litt skeptisk til å «adoptere» den, for hun hadde vel forventet å få noe litt mindre og mer praktisk i presang, men hun ble i hvert fall ordentlig overrasket!). Brannbilen var en del av styrken i det lokale brannvesenet i en mannsalder, og så ble den pensjonert. Det er nemlig en veteran, fra tidlig sekstitall! Da den ble tatt ut av drift, fikk Far overta den, for han pleide nemlig å være brannmann. I dag er han ikke lenger aktiv, men det er brannbilen!
Denne sjarmøren brukes flere ganger i året, blant annet på 17. mai og på sommerens skogstur med storfamilien. Bilen har diger motor, så den brummer og bråker ganske mye, men det er jo litt av greia når man kjører store, gamle biler. Den sluker bensin og kan være litt lunefull, men stort sett oppfører den seg eksemplarisk, og den gleder både unge og gamle som ser den eller sitter på. Jeg kjenner en barnlig glede spre seg i kroppen når jeg klatrer opp i den og snuser inn den herlige lukta av bensin, og ikke minst når vi bruker blålysene eller sirenen! (Det gjør vi ikke så ofte, så klart, for det er bare registrerte utrykningskjøretøy som har tillatelse til sånt, men vi kan leke oss litt når vi er langt inne i skogen eller står parkert blant bunadskledde barn på nasjonaldagen.)
Bli med på kjøretur, da vel! Sett deg inn foran på passasjersiden – det er plass til tre her fremme. Vi sitter høyt og får god oversikt over veien, både fremover og bakover.
Vi ser at stigen ligger klar på taket, sånn i tilfelle.
Det er ikke like lett å se ut gjennom alle deler av frontruta, for den har fått varmeskader ved å stå parkert for nært en brann. Det dukket opp bobler i glasset!
På dashbordet sitter de fine knottene og de gamle merkelappene fortsatt.
Vi setter kursen inn i villmarka! Nå kan du starte sirenen, om du vil!
Bilen er rød i lakken, selvfølgelig, med en stilig logo på den ene siden.
I fronten ser den slik ut, med en masse rør og kraner og og andre duppeditter.
På taket har den blålys…
…og i tillegg til stigen vi allerede har sett, noen tykke og tunge rør vi kan suge opp vann med hvis bilen plasseres i nærheten av en kilde av noe slag. Den muligheten benytter vi oss gjerne av, til stor jubel fra de minste (og fra de litt eldre også, om vi skal være helt ærlige – det er noe nesten rørende ved godt voksne karer som står og lever ut brannmanndrømmen med store glis!).
Vi bare kobler til selve slangen, og så kan alle slukke imaginære branner av hjertens lyst.
Jeg er glad i denne bilen! En fin og festlig følgesvenn på fire hjul og nesten åtte tonn.
Takk for turen!
– – – – –
In other words: My family owns a veteran fire truck. My father bought it for my mother as a mother’s day present. It makes the loveliest, roughest noise and has such a lot of charm. It’s a little moody sometimes, and the front window has heat damage in the form of little bubbles, but the hosing mechanism still works. Every summer we take it to the woods, roll the hoses down into the lake and take turns playing firemen. I love this old thing.
Vi tok kvelden ganske tidlig etter noen intensive dager, og jeg skal ikke legge skjul på at en viss prinsesse-følelse kom snikende morgenen etter, da jeg våknet under baldakinen…
Her håper jeg å kunne drikke formiddagskaffe flere ganger.
På dette bildet ser man at det regnet ute – vi hadde mye dårlig vær på denne turen, men da fikk jeg en unnskyldning til gå å på flere oppdagelsesferder i slottet. De ansatte var utadvendte, serviceinnstilte og stolte av arbeidsplassen sin, og da jeg viste interesse for bygget (og i tillegg snakket fransk, til deres store begeistring), fikk jeg en omvisning på rom som ikke egentlig var tilgjengelige for de vanlige gjestene. Som suiter i blått med himmelsenger, enhjørninger og fjærpenner…
…og store saler med enorme ildsteder, gamle portretter og franske liljer.
Det var så mye spennende å se på, og jeg koste meg sånn med å utforske stedet.
Jeg ble ekstra svak for tårntrappene, som snodde seg oppover med tunge, brede trinn…
Et dryss kanel 