Jeg liker å reise i tid. Det skal ikke så mye til, jeg trenger ikke pass eller tidsmaskin, jeg trenger bare tankekraft og mentale bilder. Jeg gjenopplever morsomme situasjoner, spennende utflukter og andre gode minner på dette viset, slik vi mennesker gjerne gjør – vi skal være glade for at vi har denne evnen! I noen sammenhenger har jeg dessuten fysiske eller digitale bilder å bygge ut med, og slik er det i dette tilfellet. Håper du blir med på en liten tidsreise!
Nå tenkte jeg at vi kunne dra tilbake til slutten av april, for da var Jonasflotte og jeg på eventyr i Sør-Frankrike. Det var en så innholdsrik og minneverdig tur! Jeg har vist frem mange ulike aspekter av reisen (klikk her for å lese!), men én ting har jeg glemt å dele med dere: Slottet vi bodde på den siste natta. Nå er tiden kommet!
Da vi planla turen og lette etter innlosjering, dukket det opp et ekstra spennende alternativ på kartet. Et av de mange slottene fra adelens storhetstid, som satte sitt preg på hele landet og som resulterte i et utall flotte bygg, var blitt omgjort til hotell. Det lå rett utenfor en av byene vi skulle besøke, og det så kjempefint ut! Utenfor høysesongen var ikke prisene avskrekkende, så vi bestemte oss for å slå til. Det er ikke hver dag man har anledning til å overnatte på et slott, så vi måtte jo benytte oss av den! Vi endte opp med å reservere et rom på Château des Ducs de Joyeuse, og gledet oss gjennom hele oppholdet til å sove der.
Da vi kjørte sakte gjennom den lille byen Couiza var det ganske spent stemning i bilen. Slottet lå i enden av en allé med gamle knotete trær og små hus på hver side.
Det var digert, med massive steinvegger og runde tårn; en firkantet mastodont med en vindeltrapp i hvert hjørne. Slik utforming er typisk for tidligere adelige tilholdssteder, og for folk på den franske landsbyga er slike fort helt dagligdags – men for oss nordmenn er det ganske uvirkelig at folk bygget seg slike hus! Dette slottet har ligget her siden det sekstende århundre, og har altså mer enn fem hundre år å fortelle om. Tenk om veggene kunne snakke!
Utenfor sto en stilig postkasse, og moderne kunst var rullet ut på plenen. Franskmenn er mestere når det gjelder å blande gammelt og nytt, og litt kunst har de alltid rom for.
Jeg lot meg fascinere av den grove byggestilen, de fine formene og de tilsynelatende tilfeldig plasserte vinduene. Her var det ingen tvil om at bygget var gammelt og fullt av historie!
Bak borgen lå en pen, parklignende hage rammet inn av en klukkende elv.
Vi var så glade for å kunne tilbringe den siste natta i slike omgivelser!
Vi gikk inn gjennom porten på forsiden og hilste på den hyggelige resepsjonisten. Hun ønsket oss velkommen og tok oss med opp vindeltrappa i et av tårnene…
…og noen meter bortover en korridor med midnattsblått gulvteppe.
Da vi kom til rommet vårt, ble vi godt fornøyde med dets enkle komfort og rustikke stil. Stor og myk seng, snirklete smijern, mørke trebjelker, røde tekstiler og riddermotiv på veggene.
Vi tok kvelden ganske tidlig etter noen intensive dager, og jeg skal ikke legge skjul på at en viss prinsesse-følelse kom snikende morgenen etter, da jeg våknet under baldakinen…
…og lyset strømmet forbi broderte gardiner og tunge dusker, fra vinduet…
…hvor vi hadde fin utsikt over hagen og elva på baksiden. For en start på dagen!
Etter en god frokost ble vi anbefalt å ta en kaffekopp i det runde rommet. Det angret vi ikke på!
Det var et bortgjemt sted som vi måtte låses inn i, for det var ikke så mange andre gjester på hotellet da vi var der, og ingen hadde vært der inne den dagen. En alvorlig, velkledd mann viste vei og beklaget at det var kaldt der inne, men det gjorde ikke noe, for vi hadde kaffen å varme oss på – og det var så fint der! Et lite, sirkelformet rom med hvelvet, lavt tak, hvor steinene ikke var dekket til, slik at man så det flotte mønsteret. Små glugger i veggene var de eneste naturlige lyskildene, og man fikk nesten følelsen av å være under bakken. Kjempetøft!
Her håper jeg å kunne drikke formiddagskaffe flere ganger.
Jeg brukte god tid på å se meg om. Lange, smale korridorer løp langs alle de fire fløyene, i fem etasjer. De var pyntet med fakler og hadde tykke tredører man måtte legge skulderen mot for å åpne, og myke tepper som dempet lyden av nysgjerrige skritt. De kjølige steinveggene hadde nisjer hvor det var vinduer med gammeldagse hasper, tettvevde gardiner og grønn pynt som lyste opp.
På dette bildet ser man at det regnet ute – vi hadde mye dårlig vær på denne turen, men da fikk jeg en unnskyldning til gå å på flere oppdagelsesferder i slottet. De ansatte var utadvendte, serviceinnstilte og stolte av arbeidsplassen sin, og da jeg viste interesse for bygget (og i tillegg snakket fransk, til deres store begeistring), fikk jeg en omvisning på rom som ikke egentlig var tilgjengelige for de vanlige gjestene. Som suiter i blått med himmelsenger, enhjørninger og fjærpenner…
…og store saler med enorme ildsteder, gamle portretter og franske liljer.
Det var så mye spennende å se på, og jeg koste meg sånn med å utforske stedet.
Om kvelden var borgen opplyst på dramatisk vis, både på utsiden og innsiden. Stemningsfullt!
Jeg ble ekstra svak for tårntrappene, som snodde seg oppover med tunge, brede trinn…
…og som var dekket med spisse tak av massive trebjelker.
Vinduer og blomster ga en noe å feste blikket på, slik at man ikke ble svimmel av å gå rundt og rundt og rundt. I ett av vinduene så jeg ned på en stilig insektfigur.
For å ta en nærmere titt gikk jeg ned i borggården, med sine fakler og klokker og spyd…
…og figuren så slik ut når man kom tettere innpå. For en fin fyr!
Da vi skulle reise, passet jeg på å ta en ekstra runde i borggården for å ta til meg atmosfæren. Jeg kan fortsatt kjenne lukta av steinstøv, gammelt treverk og rustne bolter.
Vi forlot stedet fulle av begeistring, og jeg håper som nevnt å kunne reise tilbake.
Dette ble en hotellopplevelse utenom det vanlige! Jeg er glad for at jeg kunne dele den med dere!
– – – – –
In other words: I like time travel. It doesn’t take much; I don’t need a fancy passport or any kind of machine – I just need memories and mental pictures. I love looking back at amusing situations, fun travels and other good experiences, and we humans are so lucky to have this ability. Sometimes I also have physival or digital photos to help summon the memories, as in this case. I’d like to take you on a little trip back to April, when my boyfriend and I visited the South of France. It was such an adventure, and I’ve shared many aspects of our trip (here), but I forgot one part: The castle where we spent the last night. It was such a treat, because in off-season it wasn’t too prices, and so our budget allowed us to sleep in this incredible token from the history of French nobility. Since the sixteenth century this castle has soaked up the happenings and traditons of the French – imagine the stories these massive stone walls could tell! When my boyfriend and I drove up the road lane with old trees on each side and this place at the end, we knew we’d made the right decision to stay at Château des Ducs de Joyeuse. It was huge and classic and shadowy and cool. I absolutely loved looking around. I explored all the long, narrow hallways decorated with torches, which had soft carpets and heavy wooden doors that you had to use your whole weight to open. I also exchanged a few words with to friendly staff, and they thought it was a treat that I was interested in the building and that I spoke French, and so they showed me several rooms that are normally out of bounds for usual visitors. Like a blue suite with a quill and a unicorn, and two great halls with enormous fireplaces and old portraits. I loved the spiral tower stairs, and I have to admit I loved feeling like a princess when I woke up under the canopy, and looking out the window at the little river behind the castle. I liked the modern, artsy details like the big insect figure in the courtyard, and seeing the building lit up at night. There was also a round room with a low, arched seiling where the only natural light came from little slits in the walls, where you almost felt like you were underground. We were recommended to have coffee in there after breakfast, and a tall, silent, impeccably dressed man showed us the way. I’d love to go back for coffee another time, and to experience this place again. Spending a night in these surroundings was amazing, and I’m glad I could share it with ye!
Et dryss kanel 