Jeg har besøk, og det er supert. Når man tilbringer tid med noen av sine favorittpersoner i en av sine favorittbyer, er det kjekt å kunne gjøre klar noen magiske innlegg på forhånd! La oss stikke sørover!
Man forbinder jo gjerne Sør-Frankrike med sol og sommer, men for meg er det blitt synonymt med regnvåte eventyr. Da Jonasflotte og jeg var på ferie her, hadde vi virkelig maks uflaks med været – uten at det la noen nevneverdig demper på stemningen. Vi hadde paraplyen parat til enhver tid, og vi gjorde alt vi hadde planlagt, for vi var jo uansett ikke på solferie!
Nå tar vi en ny titt på hovedmålet vårt, den lille landsbyen som vi tidligere så nærmere på her. (Klikk for å lese mer om legenden, samt finne lenker til de to andre innleggene fra turen.)
Rennes-le-Château har et eget museum viet til abbeden Saunières mystiske bedrifter, som man kan besøke for å få tilgang til eiendommen og byggene hans. Vi ville selvfølgelig se oss om der inne!
I det ene huset var det kaldt og ganske mørkt, men det var fine blomster i den tunge tredøra.
Vi leste om hvordan avisene (og alle andre) spekulerte på hva Saunière hadde å skjule.
Så gikk vi ut i hagen han anla for seg selv og husholdersken sin, med penger ingen vet hvor kom fra.
Han inngjerdet området med en bred mur man kan promenere på. Fine trapper leder opp…
…og i den ene enden står et pent, lite glasshus.
Vi søkte ly der inne i noen minutter.
Her pleide han visstnok å sitte og lese, og det skjønner jeg godt!
Utsikten fra muren var det ingenting å se på, selv i grått og vått vær.
I den andre enden av muren står et tårn som heter Tour Magdala, som er en kjent del av mysteriet.
Fra toppen av tårnet skal man visstnok kunne se til ulike historisk viktige punkter som, dersom man trekker linjer mellom dem på et kart, danner et pentagram. Alle slike mer og mindre relevante oppdagelser ble selfølgelig tolket i alle retninger av lykkejegere, for folk har lett for å finne spor der de selv vil, og sjansen er liten for at Saunière noen gang tenkte over disse tingene! Morsomt er det likevel.
Uansett er det et fint lite tårn, og man kan gå inn for å se på den snodige utsmykningen…
…og fine gulvfliser…
…og for å gå opp i toppen med den rare stolpen…
…og få enda bedre overblikk over de landlige omgivelsene.
Etter å ha sett på utsikten en god stund, med vind og yr i håret, gikk vi vindeltrappa ned igjen.
Vi ville jo utforske resten av området også!
De fleste slike gamle, franske småsteder har et slott. Adelen trengte et sted å bo, må vite… Dette var dessverre gammelt og falleferdig, og derfor var det avstengt – men man kunne i hvert fall se det stikke opp, stolt og staselig, omkranset av syrintrær.
Det siste innlegget fra ferien vår kommer snart, og da skal jeg ta dere med til et lignende og enda finere slott som har beholdt sin fordums glans, hvor vi overnattet før vi reiste hjem!
Vi tok en ruslerunde i de smale gatene. Om det ikke var for den fascinerende historien, ville Rennes-le-Château være som en hvilken som helst annen bygd i Sør-Frankrike, med blomster i vinduene, overgrodde hager, solur og andre sjarmerende detaljer.
På parkeringsplassen vinket Magdala farvel til oss fra sin utsatte posisjon. Mange tusener av mennesker har kommet hit på søken etter svar, men tårnet og landsbyen har bevart sin hemmelighet i over hundre år.
Jeg er så glad for å ha besøkt dette lille, spennende stedet!
– – – – –
In other words: I have vistors, but I like preparing some posts that can magically appear while I’ off enjoying the company of some of my favourite people. Let’s take another little trip! Although the South of France is often associated with sunshine, it will always make me think of rain and adventure. When my boyfriend and I visited the French countryside, we couldn’t have been more unfortunate weather-wise! However, we didn’t let the rain spoil our experience – we just brought brollies everywhere and did everything we had planned. Here’s part two of the look at our main goal, the village of Rennes-le-Château. (The first part is here – click to read about the legend and find links to the two other posts from our trip.) We visited the museum, which tells the story and gives visitors access to Saunières home and garden. We read about how the newspapers (and everybody else) obsessed about the alleged treasure, and then we took a look at the grounds. Saunière built a wall to walk along, with a glass house in one end (it is very pretty, and he used to sit there and read) and a tower in the other. The view was beautiful, even in the rain! We explored the tower, which is called Tour Magdala, and which is supposedly situated in a pentagram if you pin important historical sites on a map of the area. These things were interpreted way out of proportion when people came here looking for Saunière’s treasure – chances are he never thought of these things himself, when he constructed the tower! After admiring the view from the top and descending the spiral staircase, we had a look at the rest of the tiny town. It has an old castle (which sadly is in bad shape and therefore closed off, but my next and last post from this trip will feature a much nicer one, where we actually stayed for a night!), and like most of these French villages it also offers quaint stone houses, narrow streets, overgrown yards, flowers and other charming details. We had a good look before leaving, and the Magdala tower waved at us when we walked back to the car. Thousands of people come here every year, looking for a solution to the great mystery – but the tower and the rest of the village has kept the secret for more than a hundred years. I’m happy to have visited this fascinating place.
Et dryss kanel 