A peculiar feeling and a wishing well

Jeg går rundt med en litt underlig følelse for tida. Jeg er i en rastløs og ubestemmelig sinnsstemning. I formiddag var jeg forvirret: Har jeg glemt noe? Har jeg sovet for lite? Nei, dette handler om noe annet, om noe større og mer diffust. Det handler høyst trolig om at mitt studieår i Paris snart er omme; at oppholdet går mot slutten.

Jeg har et så ambivalent forhold til å skulle forlate denne byen! Jeg er så inderlig glad for å være her, og det er fortsatt mye jeg vil gjøre før jeg drar – men på den annen side er det så mange mennesker jeg gleder meg til å se igjen i sommer, og så mange ting jeg ser frem til å gjøre i ferien, og en del sider ved det franske samfunnet som jeg ikke blir fortrolig med. Enhver sak har to sider, og i denne saken klarer jeg liksom ikke helt å velge! Jeg kan ikke bestemme meg for om jeg er mest trist eller mest glad for å skulle flytte hjem, så jeg ender opp med å føle meg litt utenfor.

Jeg har hatt det slik før. Denne underlige, uhåndgripelige følelsen kommer snikende hver gang jeg skal flytte fra et sted hvor jeg trives. Det er ikke som om jeg forventer å få både i pose og sekk – jeg vet jo at enkelte aktiviteter og fenomen er stedsbetinget. Mennesker er heldigvis mer flyttbare, så jeg gleder meg allerede til å få besøk herfra, og til selv å reise tilbake og gå «mine» gater på ny! Ja, for dette er jo blitt min by, og det er kanskje det som gjør det vanskelig. Om jeg ikke hadde følt meg hjemme i Paris, kunne jeg jo holdt meg til ren glede over å skulle dra herfra, hoho. Jeg kan heldigvis alltid glede meg over å være her, både frem til jeg reiser og på fremtidige besøk!

Nå er det en måned til jeg flytter hjem til Norge. Jeg har kjøpt flybilletten, og det føles helt uvirkelig. Mitt parisiske eventyr slutter 15. juni 2013, omtrent ti måneder etter at det begynte i september i fjor. Lurer på hvilke fremtidige eventyr som venter på meg?

Fem tilfeldige ting jeg gleder meg til i sommer: Å drikke masse norsk vann, Kaizers Orchestra-konsert, å være nærmere venner, familie og kjæreste, flere smilende mennesker i gatene, å gå på kino med plassreservasjon.

Fem tilfeldige ting jeg kommer til å savne: Å høre fransk rundt meg, vin, ost og grønnsaker som er bedre, billigere og lettere tilgjengelig enn hjemme, å kunne rusle rundt i de fine gatene så mye jeg vil, alle kulturtilbudene, vennene mine her.

Jeg skal gjøre det aller beste ut av tida som gjenstår. Ikke bare skal jeg feire 17. mai, fylle år og få to besøk, jeg skal også belønne meg selv, fordi jeg har gjennomført et krevende utenlandsstudium, ved å finne på en masse fint – kort sagt skal jeg gjøre alt jeg lyst til, hoho!

I den anledning vil jeg spørre dere om det er noe dere er nysgjerrige på eller vil tipse meg om? Noe dere håper at jeg kan skrive om eller vise frem i løpet av den neste måneden? Kast en kommentar i ønskebrønnen, så ser vi hva som skjer!

wishingwell

Photo source.

– – – – –

In other words: I have this strange feeling today. I’m in a restless mood which I can’t quite describe. I was confused at first: Did I forget something? Did I not get enough sleep? No, this is about something else, something bigger. This is about my stay in Paris coming to an end. I am moving home to Norway in one month. Hello, ambivalence! My French adventure ends the 15th of June, I’ve bought the plane ticket, and I’m not quite sure how I feel about that. On the one hand there are so many things I love about this place and my everyday life here, and on the other there are so many lovely things and people waiting for me at home. Paris feels like my city, and luckily I can always come back for visits – I’m looking forward to that already! Five randomly selected things I’ll miss: Hearing French spoken around me, good quality and reasonably priced wine, cheese and vegetables, walking around these pretty streets as much as I want, the cultural life, my friends here. Five randomly selected things I’m looking forward to this summer: Drinking lots of Norwegian water (it is outstanding!), seeing my favourite band on stage, being closer to my friends, family and boyfriend, seeing more smiling people in the streets, going to the cinema and not having to stand in line in order to get a good seat (in Norway you choose where you want to sit in advance, which I find very practical). Now, if there’s anything you’d like me to write about or show ye during the next month, throw a comment in the wishing well and we’ll see what happens!

ROGGBIF

…nesten, i hvert fall!

Jeg bruker bare skjørt og kjoler, vet dere. Det er gjerne ekstra morsomt å velge ut dagens skjørt, for med ulike strømper og topper til, blir kombinasjonsmulighetene tilnærmet uendelige!

Dette er jo ikke akkurat noen «dagens outfit»-blogg, men klær er gøy, og iblant er det morsomt å dele.

Her kommer sju hverdagslige april-antrekk med ulike farger. Selv om de ikke ligger i regnbuens rekkefølge, er alle fargene representert på en eller annen måte!

CIMG4596

CIMG4965

CIMG4403

CIMG5787

CIMG4400

CIMG4623

CIMG4223

Jeg liker farger og variasjon! (Dessuten liker jeg visst å legge én arm bak ryggen, haha.)

Jeg er ekstremt glad i kjoler også, da. De gir en egen følelse! Deg blir glad av både å ha dem på og av å se på dem… Den blå kjolen fikk være med på det nederste bildet, men for øyeblikket er det et annet pent plagg som har får æren av å pryde veggen (slik dere så her, i presentasjonen av den lille leiligheten jeg bor i).

For øyeblikket har jeg forresten besøk av en fin frøken, og vi ser på vintagekjoler og spiser sitronterte og promenerer i parken og snakker om alt mellom himmel og jord. Føles bra. Hun tok riktignok ikke ROGGBIF-referansen, så for dere som lurer: Det er en huskeregel fra barneskolen som hjalp oss å holde styr på fargene i regnbuen og rekkefølgen de ligger i.

Det var morsomt å gi dere et lite innblikk i hverdagsstilen min! Ha en fin start på uka!

– – – –

In other words: I only wear skirts and dresses. I particularly like how skirts give you lots of choices – the combinations with different tops and tights are practically endless! Here are seven everyday outfits, in which every colour of the rainbow is represented in one way or another. Not in the proper ROYGBIV order, though! I like colours and variations. (I also I like putting one hand behind my back, apparently!) I love dresses, too. They give you a certain feeling, don’t they? I enjoy looking at them as well as wearing them. The blue dress on the last photo has now been replaced with another good-looking garment. I had fun sharing some of my day-to-day style with ye!

Play / Pause

Jeg er ute på eventyr. Dette er et sånt magisk innlegg som jeg gjorde klart på forhånd. Kansje nyter jeg utsikten fra en bergknaus for øyeblikket, eller kanskje drikker jeg kaffe under et mandeltre, eller kanskje sitter jeg og leser med hodet på skulderen til Jonasflotte. Jeg koser meg på miniferie i Sør-Frankrike, det tror jeg vi kan si for sikkert.

Man kan selvfølgelig reise til den franske landsbygda utelukkende for å roe ned og være livsnyter, men vår tur har en ekstra dimensjon. En herlig nerdete dimensjon. Vi virkeliggjør noe virtuelt.

De som kjenner meg eller som har fulgt denne bloggen en stund, vet at jeg liker tegneserier og dataspill og science fiction og fantasy og annet snacks som mange forbinder med bleke, bebrillede tenåringsgutter. Denslags stereotypier får være andres greie, hihi, for jeg har god kontakt med barnet i meg, og er så glad i virkelighetsflukt og underholdning som stimulerer fantasien! Flere av disse kulturuttrykkene er langt mer anerkjent som kunstformer i andre land enn Norge (for eksempel her i Frankrike, hvor det ligger tre rendyrkede tegneseriebutikker bare innen fem hundre meter fra leiligheten min!). Det gjør det ekstra morsomt å treffe andre med de samme interessene, og selv om Jonasflotte ikke er like nerdete som meg, hadde vi mye å snakke om da vi møttes. Han introduserte meg for en serie dataspill i min favorittsjanger, point-and-click adventure, som heter Gabriel Knight. De handler om overtro og overnaturlige fenomener, og handlingen i det ene spillet finner sted i Frankrike. Nærmere bestemt sør i landet, i nærheten av Toulouse, hvor vi befinner oss nå. Det utspiller seg i en knøttliten landsby som faktisk eksisterer: Rennes-le-Château, som vi skal utforske i virkeligheten!

Ja, dette tar av. Da vi spilte spillet på hver vår kant, visste vi ikke at stedet fantes. Da jeg flyttet hit, ble vi oppmerksomme på at det gjør det. I februar la vi planene våre, og nå er tida kommet. Vi har begge tilbragt maaaange timer på dette lille stedet, men på en skjerm, i en spillverden. Nå opplever vi altså originalen, i den virkelige verden, som det viser seg at spillselskapet hadde besøkt og beundret, så mange deler av landsbyen ble gjengitt i detalj!

Jeg fant et eksempel å vise dere. Vi kan stikke opp i et tårn for å få oversikt, slik man gjør i spillet…

towergame

…og så ser det slik ut i virkeligheten.

tower

Dette er bare ett av mange tilfeller, og et lånt bilde, men det blir gøy å se likhetene med egne øyne!

Den lille landsbyen er dessuten kjent for et mysterium. En abbed som het Saunière sies å ha funnet en stor skatt sent på 1800-tallet, og han slo seg ned i landsbyen og brukte sin nyvunne rikdom til å bygge blant annet en kirke og et tårn (det som er avbildet ovenfor!). Kirkebygget skal etter sigende være fullt av symbolske detaljer og hint, og ettersom ingen vet hva som skjedde med resten av skatten da Saunière døde, har mange tusen lykkejegere prøvd å følge «sporene» og finne den i årenes løp.

sauniere

Som om ikke dette var nok, hevder mange historikere og konspirasjonsteoretikere at det ikke var snakk om en hvilken som helst skatt, men et riktig historisk og religiøst klenodium: Den hellige gral. Eldgamle dokumenter hvisker visstnok at den sagnomsuste hemmeligheten ligger gjemt i dette området. Kanskje var det nettopp denne skatten abbeden snublet over? Hvor har han i så fall gjemt den?

Dette mysteriet har fascinert folk over hele verden i flere århundrer, og det dukker altså fortsatt opp i populærkulturen. (Dataspillet vi har spilt blander forresten inn vampyrer, som om det hele ikke var drøyt nok fra før.) Da Dan Brown skrev DaVinci-koden, bygget han historien sin på kjente teorier rundt Rennes-le-Château, og han kalte like gjerne en av figurene i boka for Saunière!

Mest sannsynlig er det hele et eneste stort lureri. Det ligger nok ingen skatt her, men mennesker er nysgjerrige av natur, og hvis vi får sjansen til å mistenke at noe mystisk foregår, vil gjerne fantasien vår gripe den. Noen skal ha ønsket å skape blest om stedet og plantet falske spor, og andre skal ha fulgt dem og tolket dem i uante retninger, og atter andre skal ha blandet inn sine egne ting og overdrevet litt her og der, og ingen vet med sikkerhet hva som egentlig foregikk i Rennes-le-Château.

Det vi vet er at landsbyen ligger der fortsatt, og at byggene etter Saunière stadig står der, og jeg har gledet meg sånn til å utforske stedet i virkeligheten! Jeg kan ikke si jeg håper på å snuble over løsningen på mysteriet eller restene av skatten – men hvis vi er riktig heldige, støter vi kanskje på en svart katt, som i spillet?

GabrielCat

Vi bor forresten på et hotell i nabolandsbyen, men den siste natta skal vi tilbringe her:

chateau

Ja, det er et gammelt slott. Herlighet, liksom.

Alle bilder er lånt og linket!

Jeg tar altså en liten bloggpause frem til onsdag, ettersom jeg skal fortsette å nyte den nerdete miniferien med kjæresterier og dataspill som blir virkelighet. I mellomtida kan du jo spille litt, du også, hvis du har lyst? Jeg vil gjerne tipse om en liten godbit blant gamere, et enkelt og veldig stemningsfullt spill som finnes på nett, og som man kan spille en del av helt gratis. Det heter Machinarium, og handler om en liten robot som spiser alt han kommer over. Det har rolig musikk, fin animasjon og er skikkelig sært og søtt: Klikk her for å prøve! Om man liker demoen så godt at man vil spille hele spillet, koster det koster seksti små kroner (ti dollar) å kjøpe det. En god investering!

Håper dere har det bra! Det var spådd dårlig vær her nede disse dagene, så kanskje må jeg bruke paraply i stedet for solbriller når vi går på oppdagelsesferd – men at jeg har det bra likevel, det trenger dere ikke å lure på.

– – – – –

In other words: This is one os those magical posts that I prepared in advance. I am in the South of France right now, maybe having coffee under the brances of an almond tree or reading with my head resting on my boyfriend’s shoulder. I’m probably very content, and needless to say, you don’t need a specific reason to go the th French countryside. You can do it just to enjoy the peace and live life. Then again, my boyfriend and I have added another dimension to our trip. A deliciously nerdy dimension. If you’ve read my blog for a while, you know that I like all kinds of geeky stuff. If sci-fi, fantasy, comic books and computer games make you think of pale teenage boys, I don’t care – I love culture and art and entertainment that lets me escape from reality! When I met my boyfriend, we had a lot to talk about. He introduced me to a series of computer games within my favourite genre, point-and-click adventure: the Gabriel Knight series. The third game takes place in France, more specifically in the south of the country, not far from Toulouse. Where we are now. In fact, the whole is set to a little village called Rennes-le-Château, which we are going to explore in real life! Indeed, this is almost too much. We’ve both spent hours and hours in this place, but a virtual version, and now we are here to see the real version. It turns out that the place not only exists, it looks just like in the game! Look how alike the two towers are! This is just one of many examples, and I’m so excited I get to see the simularities with my own eyes.

There is another thing; this village is supposed to hold a big secret. Late in the 18th century, an abbot called Saunière is said to have found a treasure here, and with his newfound wealth he added to the village a church and a tower (the one in the photo!), among other things. The church is allegedly full of symbolism and clues, and because no one knows what happened to the rest of Saunières riches when he died, thousands of people have through the years been searching for the rest of his treasure.

As if this wasn’t enough: Historians and conspirational theorists claimed it was no ordinary treasure that Saunière had discovered, but the one and only Holy Grail. Ancien documents supposedly say that this religious relic rests in the area. Could it be that Saunière found the treasure of treasures? In that case, where did he hide the rest of it? This mystery has fascinated people all over the world for centuries, and still shows up in popular culture now and then. (Our computer game added vampires to the mix, as if everything wasn’t sufficiently far out already.) When Dan Brown wrote the DaVinci Code, he based his story on theories concerning Rennes-le-Château, and he even named one of the characters Saunière!

Chances are it is all one big hoax. At this point it is quite certain that there is no treasure in the area, of one kind of another, but we humans are curious and adventurous by nature. If someone wants us to think there is something going on, we’ll jump at the chance to get to the bottom of it. Someone fabricates a little clue, another finds it and interprets it in an unexpected manner, yet another adds something else and exaggerates a bit… We can’t know for sure exactly what happened it Rennes-le-Château. What we know is that the place is still there, as are Saunières buildings, and I am so excited to explore the area! I’m not looking to find a treasure or solve a mysery, but maybe if I’m lucky I’ll encounter a black cat, like in the game? By the way, we’re going to spend the last night in the pictured little shed, here. Yup, it’s a castle from the 1600th century. I don’t even…

All images are borrowed and linked – thanks!

So, until Wednesday I’m going to take a blog break to focus on my nerdy mini-vacation with my boyfriend and our shared real-life computer game adventure. In the meantime I invite you to play a little, too! I’m going to let you in on a real treat which is well known in gaming circles, which is simple and ambient and is found online, and you can play the first part for free. It is called Machinarium, and tells the tale ofa little robot who eats everything. It has calm music and pretty animation, and it’s very quirky and cute. Try it out here! The whole thing costs a mere ten dollars if you like it, and that’s a good little investment. I wish you all a lovely few days until I’m back! The weather report wasn’t very promising, but even if I’m exploring with my umbrella instead of my sunglasses, I’m probably very happy. I hope you are too!

True x 8

Jeg er blitt utfordret av Tine Katrine og Ragnhild, og serverer herved åtte sannheter om meg selv.

– Jeg har aldri prøvd å røyke eller snuse. Det har aldri fristet. Jeg skjønner ikke greia med tobakk.

– Jeg produserer melodier og tekster konstant. De bare dukker opp. Personer og steder som betyr mye for meg, får etterhvert sin egen melodi. Noen ganger hører teksten med, andre ikke. Så utbroderer jeg gjerne; jeg synger inn, skriver ned, finner annenstemmer, synger inn på nytt… Iblant lar jeg snuttene ligge en stund, og så tar jeg dem frem igjen. Jeg kunne sikkert lage fire album på rappen av alt det musikalske materialet jeg har liggende, haha. Det er likevel bare noe jeg gjør fordi det er gøy. Noe jeg gjør nettopp fordi det bare dukker opp.

swirls

– Jeg har aldri plukket et eneste øyenbryn. Jeg tenker heller ikke noe særlig over brynene til folk jeg møter, tror jeg. De bare er der, jo! Om folk ser på meg og tenker at jeg har uryddige, buskete bryn, synes jeg faktisk at det er deres problem i stedet for mitt.

– Jeg er egentlig ikke så glad i slike bloggfenomener som går fra person til person (men jeg byr på sannheter likevel, da!). Jeg har aldri fylt ut en sånn klassisk liste, for eksempel. Jeg tenkte å lage min egen liste etterhvert, for å se om det føles riktigere – jeg opplever det som litt lite kreativt, bare. For to uker siden fikk jeg en hyggelig utmerkelse av Tanketrollet, men det føles ikke riktig for meg å sette av et helt innlegg til et slikt kosept, så jeg benytter anledningen til å takke så mye her i stedet. Jeg må gjøre ting på min egen måte iblant, liksom, og lage blogginnlegg på mine egne premisser. Det bunner vel i at jeg er journalist, tenker jeg, for vi er jo opptatt av kildekritikk og eksklusivitet og en personlig stemme og sånt – og så handler det nok litt om at jeg er så egenrådig også, hoho!

pendant

– Jeg kan sjonglere. Med tre baller foreløpig, og med mål om fire etterhvert.

– Jeg er ikke spesielt begeistret for reality-TV, men jeg har en såkalt guilty pleasure. Den er så til de grader guilty, og den heter Say yes to the dress. Unnskyld uttrykket, folkens, men det er jo snakk om kjoleporno! Utrolige kreasjoner til svimlende priser, som de fleste bare kan drømme om. Jeg kommer nok aldri til å stå hvit brud, så da lever jeg like gjerne gjennom disse damene med vanvittige kjoler og enorme budsjett. Dessuten liker jeg å finne frem min dømmende side når jeg ser på; jeg tillater meg å le litt av de falske puppene og de pinlig tradisjonelle kjønnsrollene («ringer mannen gråtende og tigger om noen tusen dollar ekstra, jeg»). Fascinasjonen for kjoler, derimot, den er helt seriøs!

2012_08_27_16_26_267301123229007714_49427094_Hefe

– Den tredje tåa på den høyre foten min er for lang. Latterlig lang, liksom. Den ødelegger den fine bueformen som foten egentlig skal ha, og gnager inni enkelte sko.

– Det er nå sju uker siden sist jeg så kjæresten min. Det er lenger tid enn noen gang før. Om under to uker kommer han på besøk igjen, og det blir så bra, for dette går på konsentrasjonen løs… Ikke bare føles det veldig lenge, det begynner å føles for lenge. Jeg savner ham sånn! I den forbindelse har jeg skrevet et innlegg som dukker opp om noen dager, som jeg er litt nervøs for å legge ut (har faktisk hatt det liggende i to uker allerede, hihi) – så jeg håper dere tar godt imot det.

Det var alle åtte! På dette tidspunktet virker det som at de aller fleste har fått denne utfordringen, men jeg sender den gjerne videre til dem som vil ha den! Fritt frem, fininger.

– – – – –

In other words: I was challenged to share eight truths about myself.  Here we go: 1) I’ve never tried smoking. It has never been tempting, and I don’t get cigarettes at all. 2) I produce music and lyrics constantly. They just materialise in my head. Important people and places get their own melody after a while. Some times the notes come to me first, and other times there are words which I then find music for. I write it down, record it, find harmonies, record again… I could probably make four albums in a snap with all the musical material I have lying around, haha. It’s just something I do because I like it and because things just keep materialising. 3) I’ve never plucked an eyebrow. I never really think about what others’ look like either. They’re there, and that’s it, right? If someone thinks my eyebrows look bad, I actually think that’s their problem instead of mine. 4) I’m not really a fan of blog phenomena like this. For example, I’ve never filled out one of those classic lists. I just feel like it’s not creative enough, so I was thinking of making my own list some day soon. This aversion might have to do with the fact that I’m a journalist, and we’re very into good sources and exclusivity and personality and those things, but it might also just mean that I’m a little headstrong! 5) I can juggle. 6) I’m no fan of reality TV, but I do have a guilty pleasure which is very guilty indeed. It is called Say yes to the dress. Pardon my French, people, but we’re talking dress porn! Stunning creations with prices that are far beyond reach. I will probably never have a white wedding, so I like to live a little through those ladies with their huge budgets. I also like to let out my judgmental side, because I think it’s allowed to laugh a little at the brides’ huge, store bought boobs, or the embarrassing phone calls with the crying and the begging the husbands for more money. The fascination with dresses, however, is a serious matter. 7) My middle toe on my right foot is ridiculously long. It breaks the nice curve that feet are supposed to have. 8) I haven’t seen my boyfriend in seven weeks. That is longer than we’ve ever gone without seeing eachother. He’s coming to visit me in a little less than two weeks, and that’s a very good thing, as this is starting to get to me. A seven week period doesn’t only feel long, it feels too long. As a result I’ve written a post that I’ll publish in a few days, which I’m a little nervous about (it has in fact been done for a few weeks already). Be kind, won’t ye? There we go, that’s all eight! By the way, I know I’m way behind on this thing (and that has to do with point 4, ye know) – but if anyone else hasn’t done this yet, feel free to go ahead and consider this a challenge!

A winner and a tree

Ny uke og ny måned! Jeg håper alle har hatt en god helg og at dere er klare for alt mars har å by på. Det er jeg! De siste fire dagene har vært en innholdsrik og intenst koselig drøm – jeg har hygget meg sånn sammen med Mor og Taran! Vi har gjort og sett og spist en masse fint og gøy og godt, og jeg tenkte å vise frem litt av det etterhvert.

Nå har jeg nettopp trukket vinneren av bokstavlotteriet. Tusen takk til alle som deltok i konkurransen! Dere tok mer enn åtti lodd, så det var skikkelig spennende!

Jeg begynte med å skrive opp alle navnene og alle loddene på to ark…

CIMG4602

…og så hjalp random.org meg med å trekke ut et tilfeldig tall….

CIMG4613

…og det tallet viste seg å tilhøre Kjersti!

CIMG4612

Gratulerer så mye! Send meg en epost med adressen din, så skal du få bokstavbanneret i posten!

Jeg har et tre i trøstepremie til de som ikke vant, hoho. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg fant et blomstrende tre i går. Det aller første! Kanskje verdens fineste vårtegn!

Vi var på vei ned fra Montmartre da jeg oppdaget et modig mandeltre. Det var det eneste som sto i flor, blant mange andre trær som fortsatt frøs og var bare. Ett tre hadde altså tatt sjansen på å lede an og vise seg frem. Det var nesten vanskelig å se blomstene mot de grå fasadene på husene omkring…

CIMG4573

…men de var der, og de var nydelige!

CIMG4570

I nabolaget mitt ligger dessuten en blomsterhandel av typen Au nom de la rose. De spesialiserer seg på roser, og blomstene formelig velter ut av den lille butikken!

CIMG4589

Om jeg vil ha blomster, kan jeg riktignok plukke påskeliljer i bakgården. (De får selvfølgelig stå, da!)

CIMG4592

Jeg vet ikke hva slags plante dette er, men jeg liker at den står rett utenfor døra mi og lager et frodig tak som jeg kan titte opp gjennom når sola skinner og himmelen er blå.

CIMG4598

Mars er her! Våren kommer! Dette blir så bra!

– – – – –

In other words: It’s a new week and a new month! I have spent the last four days with my mother and sister, and it has been a dream. We have seen, done and eaten so many lovely, fun and tasty things! I will share some of them soon, and I hope ye have also had a great weekend. With the help of random.org I have just drawn the winner of the letter lottery! Kjersti held the lucky ticket. Thanks to everyone who took part in the raffle! Here’s a little comfort to those who did not win: A blossoming tree! The very first! I discovered it on my way down from Montmartre. It is a brave almond tree, the only one in bloom, with beautiful and delicate flowers. Also, there is a florist in my neighbourhood which is called Au nom de la rose and which specialises in roses, and their shop is bursting with colourful buds! If I want to pick my own flowers, there are now lent lily blossoming in my back yard (I leave them be, of course). Furthermore there’s a big green plant – I don’t know what it’s called, but I like how it makes a green roof for me to look up through at the sun and the blue sky. March is here! Spring is coming! This is going to be great!

Five months and thirteen strange things

I dag er det fem måneder siden jeg flyttet til Paris. Det er nesten ikke til å tro!

CIMG2258

CIMG3331

CIMG3833

CIMG3067

Da jeg låste meg inn i denne leiligheten den 26. september 2012, visste jeg ikke hva jeg hadde i vente. Det er kanskje like greit, haha, for starten på oppholdet var tøff. Det var veldig spennende og inspirerende, så klart, men man bruker mye tid og energi på å bygge seg opp et liv i et annet land, særlig på et språk man ikke egentlig kan!

Jeg husker faktisk veldig lite fra den første tida. Jeg husker at jeg var sliten døgnet rundt, fordi alt var nytt og krevende. Jeg husker at jeg våknet hver morgen til en nattbordslampe som fortsatt lyste – jeg sovnet nemlig før jeg rakk å slå den av, hver kveld, hele den første måneden.

Det er fint å ha en virtuell dagbok for å se tilbake på slike perioder – jeg kan lese mine egne blogginnlegg fra oktober i fjor og tenker «jaså, var det slik det var»!

Man lærer så mye om seg selv på denne måten. Ved å utfordre seg selv, og ved å takle utfordringene. I tillegg til byen og språket og kulturen her, har jeg selvfølgelig blitt bedre kjent med meg selv.

CIMG3577

Her er tretten observasjoner etter fem måneder. Kjære Paris, dette er rart.

  • Man kan kjøpe vodka i enhver liten kiosk, når som helst på døgnet, uten å vise legitimasjon – men man må trenger resept og detaljert forklaring av fremgangsmåte for å få kjøpe nesespray.
  • Det franske språket har sikkert femti forskjellige ord for «moderne», men «avocado» og «advokat» er ett og samme ord. (Denne prioriteringen føles representativ for hele samfunnet, egentlig…)
  • Franske kinoer har ikke plassbilletter. Du kan kjøpe billetter på forhånd, men du må fortsatt stå i kø utenfor salen. Når dørene åpnes, velter alle inn, og folk raver rundt i deserasjon etter å sikre seg en god plass. Dette er ikke bare rart, etter min mening, det er rett og slett dustete.
  • Franskmenn sier ikke «fjorten dager» når de snakker om to uker. De sier quinze jours, femten dager! Det er nok fristende å slenge på en ekstra, men det er faktisk fjorten dager i to uker, da.
  • Parisere skjønner seg ikke på frokost. For dem er det bare en unnskyldning til å få i seg sukker! Mitt lokale supermarket fører 42 typer frokostblanding med sjokolade (ja, jeg måtte telle!). Antall typer uten tilsatt sukker, sånn som sunne og fornuftige nordmenn vil ha: Tre. I slankehylla.
  • Ordene «billig» og «spennende» finnes ikke på fransk. Man kan uttrykke disse tingene, så klart, men man må enten ta til takke med et ord som har en litt annen mening, eller man må bruke mer enn ett ord.
  • Parisiske bilister gir totalt blaffen i fotgjengere. Om du så er på god vei ut i et klart merket fotjengerfelt på høylys dag: De stopper ALDRI, for myke trafikanter er ubetydelige trafikanter.
  • På snakk om (manglende) trafikksikkerhet: Franskmenn vet ikke hva refleks er. Jeg har en snøkrystall hengende fra kåpelommen min, og folk spør hele tiden hva det er for noe. Selv voksne folk. En gang kom en fremmed dame i førtiårene bort til meg og tok tak i den, helt uten videre, for å ta en nærmere titt. Når jeg forteller hvilken funksjon den har, skjønner de heller ikke hvorfor det er viktig, selv om det selvfølgelig blir mørkt her også. Hver eneste kveld, faktisk.
  • Franskmenn sier gjerne je t’embrasse («jeg gir deg en klem») eller bisous («kyss») når de skilles på gata. I stedet for å klemme og kysse hverandre, liksom! Én ting er jo å skrive det, på et postkort eller en melding, men å si det ansikt til ansikt? De har altså muligheten til å gjøre disse tingene rent fysisk, men de velger ofte å slenge ordene over skulderen og gå.
  • Første semester i skoleåret fortsatte i én uke etter nyttår. Om noen kan fortelle meg hva som gjør dette logisk eller pratisk, skal jeg høre godt etter!
  • Ytterligere kalenderforvirring: Universitetet mitt har påskeferie fra 28. april til 4. mai. Det er ganske nøyaktig én måned etter påske. Jeg skjønner at dere ville legge en ferie til dette tidspunktet, og man kan selvfølgelig flytte på ferien, men ikke på påsken.
  • De mest kunstferdige bakverk, de mest vellagrede oster og de mest velsmakende viner koster ingenting – men du må betale hundre kroner for en pakke med fem støvsugerposer.
  • Parisere smiler ikke. De ser likegyldige og ofte misfornøyde ut i det daglige. Når de snakker med deg, selv som ansatte i utadvendte serviceyrker, er det gjerne med et alvorlig uttrykk og en uinteressert tone. Dette har jeg ikke tenkt å vende meg til. Jeg smiler til dem, og til livet, enten de liker det eller ikke!

Jeg har fortsatt nesten fire måneder foran meg, og de skal jeg gjøre det beste ut av.

Jeg begynner med å få besøk igjen, denne gangen av de to damene som jeg liker aller best og savner aller mest : Moren min og lillesøsteren min! De kommer på torsdag og drar sent på søndag, så i fire dager blir det oss tre. Dere vet den klassiske klisjéen, den derre «jentehelg i Paris med shopping og champagne»? Dette blir slik, haha! Det blir fjasete samtaler over lange hotellfrokoster, etterfulgt av enda lengre rusleturer i brosteinsbelagte gater med sola i ryggen, og det blir vin til alle måltider og makroner på benker i parkene, og det blir kunst og kjoler og skjulte perler om hverandre, og ikke minst blir det masse, masse gjensynsglede. Jeg gleder meg til torsdag!

CIMG3659

I kveld skal jeg feire ved å snakke med Jonasflotte på Skype, og så skal jeg skåle. Jeg skal heve glasset for nye opplevelse, gamle klisjéer, fortidige og fremtidige besøk og rare ting i hverdagen.

Jeg skåler dessuten for meg selv, og for denne eventyrlige byen, og for våre fem måneder sammen.

– – – – –

In other words: Today it is exactly five months since I moved to Paris. How time flies! When I unlocked the door to my little apartment for the first time, I did not know what to expect from my stay here. That might have been just as well, as the first part of it was quite rough! It was exciting and inspiring, naturally, but it take a lot of time and energy to build a life in a new country, especially in a language you don’t really know! To be honest I can’t remember much from the first month, as everything was new and difficult. I do remember being tired all the time, and I remember waking up each morning to see that the lamp on my bedside table was still lit – I was so exhausted I fell asleep before I got to turn it off, every night for a month. It is nice to have an online diary to look back at times like those; I read my own blog post from October last year and think «right, that’s what it was like»! You learn so much about yourself when you do this kind of thing. When you challenge yourself and then rise to the occasion. In addition to the city, the country and the language, this stay allows me to become better acquainted with myself.

Here is a list of thirteen observations after my first five months. Dear Paris, this is strange.

  • You can buy vodka in any little shop at any time of day or night, without even proving your age – but you need a prescription and a thorough walk-through from the pharmacist to buy nasal spray.
  • The French language offers fifty different ways of saying that something is «in», but the words «avocado» and «lawyer» are one and the same. (This feels quite representative for the whole society…)
  • French cinemas don’t have seat reservation. You can buy tickets in advance, but you still have to stand in line outside the theatre, When the doors open, everyone barges in, desperate to get the best seats. This is not only strange, in my opinion, it is downright stupid.
  • The French don’t say «a fortnight», as in fourteen days, when talking about two weeks. They say quinze jours, fifteen days! It might be tempting to add another, but there really are fourteen days in two weeks, ye know.
  • Parisians don’t get the whole breakfast thing. They see it as a possibility to inhale sugar. My local supermarket has 42 cereals in stock which contain chocolate (yes, I counted). The number of cereals without added sugar, which is what reasonable Norwegians want: Three. In the dieting aisle.
  • The word «cheap» doesn’t exist in French. You can express that something doesn’t cost much, of course, but not without changing the sense or using several words.
  • Parisian drivers could not care less about pedestrians. Even if you’re well on your way over a crossing in broad daylight: They NEVER stop, as pedestrians are worthless.
  • While we’re talking traffic safety (or lack thereof): The French don’t know what reflective hangers or badges are. I have a snowflake dangling from my coat pocket, and people ask me what it is all the time. Even adults. I once had a woman in her forties approaching me on the street – she grabbed it to inspect it, just like that. When I tell people what it’s for, they still don’t see why it’s important, as if the sun doesn’t set here. It does. Every evening, in fact.
  • The French like to say je t’embrasse («I give you a hug») or bisous («kisses») when they part on the street. Instead of actually giving eachother a hug or a kiss. It’s one thing to write it on a postcard or in an email, but to say it to someone in person? They have the possibility to do these things physically, but they often just throw the words over their shoulder and leave.
  • The first semester of the academic year went on for one week after new year’s. If someone sees how this is logical or practical, I’ll listen closely!
  • More calendar confusion: My university closes for Easter holidays from the 28th of April to the 4th of May. That is almost exactly one month after Easter. I realise that someone wanted a break at this point, and ye guys are free to move the vacation around, but not the actual dates of Easter.
  • The most beautiful and complicated cakes, the most scrumptious cheese and the most delicious wines are practically free – but you’ll need twelve quid to buy five bags for your hoover.
  • Parisians don’t smile. They look indifferent and often discontent in their daily life. When they talk to you, even the ones who deal with people and work in the service sector, they often do so with a serious expression and an uninterested tone of voice. This is something I refuse to get used to. I smile to them, and to life, whether they like it or not!

I have four months left, and I intend to make the most of them. I start on Thursday with a new visit, from the two ladies that I love and miss the most: My mother and my sister! For four days it will be the three of us together. You know that typical vision of a girls’ weekend in Paris, with shopping and champagne? This is going to be exactly like that. This will be all about swapping news over long hotel breakfasts, and then going on even longer strolls along narrow streets with the sun in our eyes, and we’ll have wine with every meal and eat macaroons on benches in the parks, and we’ll look at dresses and art and hidden gems all day, and most of all we’ll be very, very happy to see eachother. Can’t wait!

Tonight I will celebrate by skyping with my boyfriend and by raising my glass. I will make a toast to new experiences, old clichés, visits in the past and future, and to strange things in French everyday life. What’s more, I will raise my glass for myself, and for this wonderful city, and for our five months.

Fem favoritter: Februar

Jeg har besøk! Det er så koselig!

Min gode venn Dag Robert er her frem til søndag, og det er spådd fint vær og vårlignende varme, så vi skal rusle rundt og spise crêpes (det har vi faktisk gjort én gang allerede!) og drikke vin og se på klær og besøke Dali-utstillingen og levet livet. Håper dere også får fullt utbytte av helga!

Vi snakkes igjen i begynnelsen av neste uke, og her er noen virtuelle favoritter i mellomtida.

Skulpturene som en anonym, skotsk kunstner lager av favorittbøkene sine, og så har plassert på ulike bibliotek. Tenk å oppdage et slikt kunstverk, sånn helt uten videre, og tenk å kunne lage dem!

Compton Mackenzie's story Whisky Galore at Am Politician Lounge Bar
Robert Louis Stevenson’s Treasure Island

Strømpene fra Gambettes Box og deres morsomme måte å markedsføre dem på – ved å gjøre hele nettsiden om til en video. Det går dessuten an å abonnere på dem! For en hundrelapp i måneden får du tilsendt to par, ett svart og ett i med tilfeldig mønster eller farge. Overraskelser i posten, som man til og med kan bruke sammen med yndligskjolen sin, det er jo helt genialt!

The Cheap Art Manifesto på en skjev flyer fra 1984. Word, liksom.

cheapartmanifesto2

Rene linjer, dramatikk og spennende stoffkombinasjoner hos Cedrik Charlier.

Cedric-Charlier-Pre-Spring-2013---Look-1

Cedric-Charlier-Pre-Spring-2013---Look-22

Cedric-Charlier-Pre-Spring-2013---Look-17

Denne lille snutten som er litt forstyrrende, men mest morsom og fascinerende.

God helg, alle sammen!

– – – – – –

In other words: I have a visitor this weekend! What a joy! My dear frem Dag Robert is here until Sunday afternoon, so I’ll be back on the blog in the beginning of next week, but here are five online favourites in the meantime. The work of an anonymous, Scottish artist who makes detailed sculptures out of books and leaves them in libraries. The Gambettes Box website, which turns into one big video, and all the pretty tights they offer. (You can even subscribe to them! They send you two pairs a month in the mail!) The Cheap Art Manifesto from 1984. Geometric and dramatic dresses from Cedrik Charlier. Lastly, a slightly disturbing yet fun and fascinating little gif. I wish ye a good weekend!