Kategoriarkiv: Meta

Spring cleaning

Postet den av

Denne årstida gir meg ofte lyst til å ruske opp litt. Det var tid for en virtuell vårrengjøring her på bloggen!

Den nye versjonen har større bilder, større skrift og mer luft. Håper dere liker det!

AprilNoen av de eldre innleggene kommer nok til å se rare ut fremover, og det kan ta litt tid å få alle detaljer i orden, men jeg tror dette blir bra.

Her får dere mitt beste «ta-daaa!» fra takterrassen i det fine vårværet.

Roof terraceFortsatt god helg, alle sammen!

– – – – –

In other words: I have given my blog a little makeover! It was time for some spring cleaning. Bigger photos, bigger letters, more air. Older posts may now look a little weird, and it might take me some time to get all the details sorted, but I think this is going to be a positive change. This is me saying «ta-daaaa!» I hope you like the new look!

Home again

Postet den av

Nå er jeg tilbake i Oslo!

Ferien i Malaysia har vært aldeles eventyrlig. Jeg har sett og opplevd så mye fint og eksotisk og spennende, og jeg ser frem til å dele høydepunktene her inne. Foreløpig er jeg riktignok relativt surrete og akterutseilt, så nå skal jeg bruke noen dager på å sortere bilder og inntrykk fra turen!

Siden hjemkomsten har jeg vært latterlig trøtt (tidsforskjell) og ganske kald (tempertaurforskjell), men ellers er det hyggelig å være tilbake. Blant annet har jeg pakket ut og vasket klær, kjøpt nye roser til stuebordet, prøvd å oppdatere meg litt, drukket ekstra mye kaffe og gått en tur i kveldssol og frisk luft.

SunsetDessuten har jeg klart å lure Jonasflotte trill rundt, hoho. Jeg er ikke særlig flink til å lyve, og vanligvis er det jeg som blir offer for andres aprilspøker, men ikke i år!

Forresten ble jeg så veldig glad da jeg leste kommentarene deres på dette innlegget, som jeg kviet meg litt for å legge ut. Tusen takk for de fine tilbakemeldingene, de gjør meg virkelig varm om hjertet.

Nå er jeg spent på hva som har skjedd her hjemme siden sist! Ble det en god avslutning på mars måned? Jeg har sikkert gått glipp av mye gledelig, og vil gjerne høre hvordan det står til med dere.

Fortell meg om det fineste som har skjedd i det siste, da vel!

– – – – –

In other words: I’m back in Oslo! My holiday in Malaysia has been a real adventure. I have experienced so many fun and exotic things, and I’m looking forward to sharing the highlights with ye! For now I’m going to use a few days to sort through images and impressions. Since my return I’ve been ridiculously tired (time difference) and quite cold (temperature difference), but otherwise it feels good to be back. Among other things I have unpacked and done loads of laundry, bought new roses for the living room table, tried to update myself a bit on current affairs and social media, had great amounts of coffee and taken a little walk in the evening sun and fresh air. Also I’ve managed to trick my boyfriend! I’m a bad liar, and normally I’m the April’s Fool, but not this year! On a different note: Your comments on this post, which I was unsure about publishing, mean a great deal to me. Thank you so much! Now I’m curious to know how the last ten days have been on your part. I hope the month of March ended in a nice way, and I bet I’ve missed lots of good stuff. Do tell me about the nicest thing that’s happened lately!

To Malaysia!

Postet den av

Nå står kofferten klar i gangen, og jeg vil bare skrive noen små ord før vi reiser i retning flyplassen. Vi skal fly i tretten timer og ende opp i Kuala Lumpur. Som jeg har sett frem til denne dagen!

Når jeg skriver «vi» mener jeg hele familien min, og det blir så koselig! Vi skal feriere sammen i ti dager, og sannsynligvis blir det mye varme og mye god mat på oss, i tillegg til kultur og historie, bading, billøp, apekatter, utsikt, grotter, golf, templer, vintageshopping og kanskje en svipptur til Singapore. Med andre ord blir dette en innholdsrik og spennende reise, tror jeg! Jeg har gledet meg i månedsvis, og endelig er dagen her.

Om noen har tips til hva vi bør se og gjøre, så del dem gjerne i kommentarfeltet!

Vi snakkes altså i april, når jeg er tilbake i Norge. Jeg har planlagt noen sånne magiske forhåndsinnstilte innlegg til dere i mellomtiden, og fått hjelp fra to snille og flinke gjestebloggerinner, så stikk gjerne innom en gang iblant! Jeg gleder meg skikkelig til å dele mange eksotiske inntrykk med dere når jeg kommer hjem igjen.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt formidabel mars måned!

– – – – –

In other words: The suitcase is packed and ready, and I just want to drop ye a line before I’m off to the airport. There we are getting on a plane to fly for thirteen hours, and when we disembark, we’ll be in Kuala Lumpur. How I have been looking forward to this day! «We» in this case is my family and I, and we are going on vacation for ten days. We’re expecting a lot of heat and humidity and great food, as well as culture and history,  swimming, car races, monkeys, views, grottoes, golf, temples, vintage shopping and maybe a little visit to Singapore. In other words I believe this is going to be a varied and exciting trip, and the day is finally here. If any of ye have any tips on what to see and do, please share them in a comment! We’ll be in touch when I come home in April. Until then I’ve planned some of those magical posts that pop up by themselves, and two kind guest bloggers have helped me, so do drop by now and then! I can’t wait to share lots of exotic experiences with ye when I return. I wish ye all a wonderful end to the month of March!

It’s so simple

Postet den av

Iblant blir jeg litt oppgitt.
Derfor har jeg skrevet noen ord om feminismen, som jeg mener at ofte blir sørgelig misforstått.

Min nyeste tekst i nettmagasinet Oh Chérie ble publisert i dag. Under tittelen «Alle er feminister» skriver jeg om det mange tydeligvis synes er vanskelig å definere og omfavne, men som jeg faktisk synes er veldig lett å forholde seg til.

Dette er ikke sånt jeg pleier å skrive så mye om her inne, men jeg vil gjøre et unntak, for dette er viktig. Om jeg går for langt i teksten, får være opptil hver enkelt å mene noe om.

Her kommer et lite utdrag.

Fra mitt ståsted ser jeg det slik at alle oppegående nordmenn er feminister. Enten de er klar over det eller ikke.

Feminisme handler ikke om kvinner som vil ta over verden. Det handler ikke om kvinner som hater menn. Det handler i bunn og grunn om at kvinner har krav på, rett til og lyst til å behandles på lik linje med menn. Det var slik det begynte, da kvinnebevegelsen vokste frem som følge av et ganske enkelt ønske: Å få bestemme over sitt eget liv og bidra i samfunnet slik menn kunne.

I stedet for å diskutere hva feminisme er og betyr, bør vi diskutere hvordan vi kan fortsette fremover, her hjemme og der ute.

Jeg mener at feminismen kan oppsummeres i ett spørsmål.
Om vi løfter blikket og setter kvinnesaken på spissen, kan man veldig fort finne ut om man er en feminist eller ikke. Fremgangsmåten er den samme for kvinner som for menn.

Det hele er så enkelt.

For å lese resten av teksten, og ikke minst svare på spørsmålet selv, kan du klikke HER.

Fortell gjerne hva du synes i en kommentar, og del gjerne teksten med andre om du liker den!
Dette er noe som angår hver og én av oss, men det er det ikke alle som er klar over.

Jeg er naturligvis feminist, og jeg skriver og sier det med stolthet og et smil.

– – – – –

In other words: I’ve written a text about feminism for the online magazine Oh Chérie. It’s in Norwegian, unfortunately, but I’ll sum it up for ye, because I believe this is an important issue. I might come off as cross, but I don’t care. I think it’s a shame that feminism is often misunderstood. People shy away because they think it’s about angry, hairy women who want to take over the world. It’s not. It’s really very simple. It’s about equality. The way I see it, each and every enlightened person in the modern world is a feminist. Even if they’re not aware of it themselves. How can that be? I think it all comes down to a very simple question. The following: Do you think that women should have the same pay, the same rights and the same opportunities as men? If your answer is yes, then you’re a feminist. As long as we have not achieved equality in this world, you are a feminist. Congratulations! That does not mean that you have to burn your bra, join a club or even talk about it at parties if you’re afraid of being misunderstood, but it’s important that you know. Because it’s great. It means you are enlightened and fair. Now, if your answer is no, then you are not a feminist. Then you are not, as far as I am concerned, enlightened. You are, in my eyes, an idiot.

A header and three good deeds

Postet den av

Aller først:
Forandring fryder, og jeg fikk lyst til å prøve meg på en beskjeden header. Noe helt enkelt, en fane som ønsker besøkende velkommen, med noen kanelstenger og en liten snurr…
Jeg har planer om å ta en ordentlig virtuell vårrengjøring etterhvert, men inntil videre nøyer jeg meg med ny header. Håper dere liker den!

CinnamonEttersom jeg har vært forkjølet denne uka, kom jeg til å tenke på dette med smitte. Et veldig todelt konsept – om det er sykdommer som smitter, er det jo noe herk, men smittende latter har jeg absolutt ingenting imot!

Kall meg naiv eller gammeldags, men jeg mener at smil og gode gjerninger avler flere smil og gode gjerninger. Det er den fineste formen for smitte, når glede og engasjement virker inn på andre.

Denne uka har jeg vært mye innendørs, med pledd og papirservietter innen rekkevidde, men jeg har selvfølgelig også vært ute noen ganger. Da har jeg prøvd å være ekstra oppmerksom på hvordan positiv utstråling kan påvirke dem rundt meg.

Gode gjerninger denne uka

  • Å gi et kompliment til ei fremmed jente på trikken. (Hun hadde så fin veske at jeg ikke kunne dy meg, og hun lyste opp!)
  •  Å ta med tre ekstra småsjokolader til min venn da vi skulle på kino på onsdag. (Alt som er godt smaker enda bedre når man deler!)
  •  Å kjøpe en brus til en stakkar som sto utenfor butikken og ba om penger. (Jeg hadde ingen kontanter på meg, så jeg spurte i stedet om det var noe jeg kunne kjøpe med til ham. Han ble overrasket og ba pent om en cola, og det var jo det minste jeg kunne gjøre!)

Så enkelt kan det være, liksom.
Sånne småting kan skape stor glede både for den som gir og den som får, mener jeg.

Jeg synes slikt er så viktig. I et samfunn som blir stadig mer basert på teknikk og usynlig kommunikasjon, må vi ikke glemme å være tilstede i øyeblikket og å være gode mot hverandre. Å vise omtanke. Å si noe fint. Å gjøre noe snilt.

Om det så bare er å holde døra for noen man ikke kjenner, eller å lage middag til den man bor sammen med, eller sende et kort bare fordi man kom til å tenke på noen. (Det er ikke lenge siden sist jeg gjorde noen av disse tingene heller, for øvrig, for sånt er jo så hyggelig!)

Jeg mener ikke å låte som en moraliserende barnehagetante, altså, men jeg vil være et godt menneske. For min egen del og for dem rundt meg. Hver dag. Verden er full av fine folk, og vi kan påvirke hverandres tilværelse på en positiv måte om vi vil. Jeg tror at jo flere som gleder andre med gode ord og handlinger, jo flere gode ord og handlinger og mennesker vil det føre til.

Nå skal jeg ta helga til hjelp og få dette viruset helt ut av kroppen. (For mine beste forkjølelsestips, ta en titt på dette innlegget.) Håper alle får noen fine dager med mange smittende smil!

Har du gjort noen gode gjerninger i det siste?

– – – – –

In other words: I felt like a little change, and so I made a header, welcoming visitors with some cinnamon sticks and a swirl. It’s just a simple thing, and although I’m planning a proper renovation this spring, I’m just trying out this header for now. I hope you like it!
I believe in good deeds. Call me naive or old fashioned, but I really think that if we do and say good things to eachother, that those words and actions will create more positivity. It’s contagious. I love it when joy and excitement rubs off! I have spent most of this week inside with a cold, and that got me thinking about the whole contagious concept – and so when I’ve been out, I’ve tried to be extra mindful of how a positive attitude and a kind work can affect those around me. Three examples: I gave a compliment to a stranger on the tram. (Her handbag was so cute I couldn’t help myself!) I brought three extra chocolates to the cinema to give to the friend I was going with. (Goodies taste even better when shared!) I bought a soda for a poor lad asking for money outside my local grocery shop. (I had no cash, so I asked if I could by him something instead. He seemed very surprised and asked humbly for a cola, which of course was the least I could do.) I think little things like these are increasingly important in today’s society, with so much technology and so much invisible communication. We mustn’t forget to be good to eachother. To be comassionate, to be kind. Holding the door open for a stranger, cooking dinner for a loved one, sending someone a card just because you thought of them. (Those are also things I’ve done lately, if not this week – almost nothing feels as good as doing something nice for someone else!) I don’t want to sound like a moralist kindergarten teacher, but I want to be a good person. Every day. There are so many lovely people in the world, and I think we all have possibilities to affect someone else in positive way. The more people who do that, through kind words and thoughtful actions, the more kind words, thoughtful actions and good people we’ll end up with. I wish everyone a wonderful weekend with many contagious smiles and laughs! Have you done any good deeds lately?

On body image and bravery

Postet den av

Iblant går jeg meg litt vill i mine egne følelser, og da hjelper det å skrive for å finne veien!

For noen uker siden sto jeg foran et helfigursspeil i godt lys, og hadde lyst til å ta noen bilder for å vise frem skjørtet jeg hadde på meg. Det er et stort, nydelig, lyslilla vintageskjørt som faller i bølger og gjør meg glad. Ved siden av speilet var det en døråpning, og i rommet innenfor satt det noen fremmede og snakket sammen. «En av dem kan stikke hodet ut», tenkte jeg, «og det ønsker jeg ikke».
Selv om jeg ble stående en stund og ingen der inne gjorde mine til å gå, var jeg redd for at noen skulle se meg. Redd for at de skulle tenke at jeg var forfengelig eller egosentrisk. Kameraet ble i veska. Dere vet fortsatt ikke hvor fint skjørtet er.

Det er ofte slik at selv om jeg vil vise dere et antrekk, så tør jeg ikke. Fordi jeg ikke vil at noen skal se meg ta bilder av meg selv, eller fordi jeg ikke vil at noen skal tro at jeg er selvgod fordi jeg legger dem ut på nettet, eller fordi at jeg ganske enkelt ikke føler meg pen nok. Det er synd.

Innbilsk, overlegen, overfladisk. Vi har mange ondsinnede ord å bruke om dem som stikker seg frem. Janteloven ligger i bakhodet og sier at ingen skal tro at de er noe. Hver eneste gang jeg deler bilder av meg selv her inne, er jeg nervøs. Selv om jeg vil vise frem klærne, ikke meg selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på at de som ser bildene, kanskje mener at jeg virker selvopptatt.

Så tar jeg meg i det. Hvorfor bryr jeg meg?

Det er som om vi mennesker har en innebygget frykt for å bli oppfattet som jålete og selvsentrerte. En grunntanke som går ut på at man ikke skal være tilfreds med det man ser i speilet, for da er man innbilsk og usympatisk. Denne tanken får oss til å avstå fra ting vi gjerne skulle gjort. Den får oss til å vifte vekk komplimenter med en brydd, avvisende kommentar. Den får oss til å sammenligne oss med andre i enhver sammenheng, og ikke minst til å etterstrebe et kapitalistisk, konstruert og uoppnåelig skjønnhetsideal, slik at våre egne attributter og egenskaper alltid kommer til kort.

Vi føler oss aldri fine nok. Det er så synd.

Jeg velger å tro at det ikke er meg det er noe galt med, men denne absurde forestillingen om at man ikke skal være fornøyd med seg selv. Dyktige damer som Marianne, Elsa og Haleigh har også skrevet om disse tingene, og viser at jeg ikke er alene.

Derfor vil jeg prøve å tenke annerledes. Jeg vil prøve å tenke som følger.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt helt ordinær. Det bør ikke være slik at man må være ekstraordinært pen for å kunne legge ut bilder av seg selv, og skjønnhet er dessuten en subjektiv oppfatning.

Jeg er fin nok. Jeg har tross alt både smilerynker og grå hår, som jeg har gjort meg fortjent til gjennom mange år med gleder og utfordringer, og som jeg omfavner.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt sunn og blid, og det er mye viktigere enn å være billedskjønn.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt den jeg er, og det er jeg helt alene om. Ingen ser ut akkurat som meg, og det er ingen svakhet, men en styrke.

Dette er tanker som burde være selvfølgelige, for hver og én av oss, men jeg tror at mange kan trenge en påminnelse innimellom. Slik er det for meg, i hvert fall.

Jeg skal vise dere skjørtet om ikke så lenge. Om jeg så må ta bildene i offentligheten. Jeg skal prøve å gi blaffen i hva folk måtte tenke. Jeg lover. For jeg er fin nok, og jeg vil være modigere.

Jeg er fin nok, for søren, og det er du også.

– – – – –

In other words:

Now and then I get kind of lost in my own emotions, and writing helps me find my way! A few weeks ago I was standing in front of a full length mirror, and I wanted to take some photos to show ye the skirt I was wearing. It’s this big, flowy, light purple vintage beauty which makes me really happy! However, next to the mirror there was a doorway, and in the next room there were some people I did not know. One of them might step out, I though, and I don’t want to be seen. I stood there for a while, and no one seemed like they were going to leave the room, but still I was afraid they’d see me. I was afraid they’d think I was vain and selfish. My camera stayed in my bag, and ye still don’t know how lovely the skirt is.

Oftentimes when I wish to show ye an outfit, I dare not do it. Because I don’t want people to see me taking pictures of myself, or because others might think I’m arrogant if I share the pictures online, or because I quite simply don’t feel pretty enough. I think that’s a shame. No one wants to seem superficial and self-centered. Every time I share a picture of myself here, I’m nervous. Even when I want to show ye a new piece of clothing, I fear that someone will think I’m narcissistic.

Why do I even care? It’s like we humans have an inner fear of being concieved as vain and egocentric. There’s this idea that we should not be happy about what we see in the mirror, because that means we are selv-loving and unsympathetic. This idea keeps us from doing things we want to do. It makes us dismiss compliments. It makes us constantly compare ourselves to others, and to today’s capitalistic, constructed and completely unattainable beauty ideal, so that we always feel inadequate. We never get to feel like we look good enough. It’s such a shame.

I choose to believe that I’m not the problem – the problem is this absurd impression we have that we are not supposed to be content with how we look. Talented women like Marianne and Haleigh show that I’m not alone. That’s why I want to change the way I think about how I look. I want to think like this.

I look good enough. After all, I’m absolutely ordinary. It should not be necessary to be extraordinarily beautiful in order to share photos, and furthermore, beauty is subjective. I look good enough. After all, I have smile lines and grey hair, which I’ve earned through many years of challenges and joys, and which I embrace. I look good enough. After all, I am happy and healthy, and that’s much more important than being pretty. I look good enough. After all, I look like myself, and I’m the only one. No one looks exactly like this, and that’s a strength, not a weakness.

These thoughts should be obvious for each and every one of us, but I still think we might need a reminder now and then. I know I do. I’ll show ye the skirt soon. Even if I have to photograph it publicly. I’ll try not to care about what people might think. I promise. Because I look good enough, and I want to be brave.  I look good enough, blast it, and so do you.

Encore: Det magiske drivhuset

Postet den av

Jeg holder på å gjøre meg kjent med det nye kameraet mitt. Det er som å komme til et annet land!

Min nye følgesvenn er avansert og oppdatert og full av innstillinger, og dermed krevende å bruke for en glad amatør som meg. Min nye følgesvenn kan knipse helt rå bilder når jeg bruker det riktig, og jeg prøver å lære meg hvordan jeg kan utnytte potensialet best mulig. Min nye følgesvenn kommer nok til å sette sitt preg på bloggen med tida, etterhvert som vi blir fortolige med hverandre.

Jeg beholder det lille, lilla kompaktkameraet mitt. Det har bidratt trofast i mer enn tre år, og det er fortsatt i orden, og i enkelte situasjoner kan det være praktisk med et kamera som er lite og lydløst. Dessuten har det hjulpet meg med å forevige mange fine øyeblikk, blant annet det som følger her.

Dette innlegget kommer fra den forrige bloggen, og ble publisert i september 2011. Jeg kom til å tenke på det i dag, og legger det frem på nytt nå, til ære for min forrige følgesvenn. Som en påminnelse om at man ikke trenger store, kostbare kamera og dyre redigeringsprogrammer for å formidle en stemning.

Til glede for nye lesere, som man sier, og kanskje også for gamle.

– – – – – –

Det magiske drivhuset

Noen ganger er bare bildet der – alt du trenger å gjøre er å finne frem kameraet, sikte og trykke ned utløseren.

The Greenhouse

Klikk. Lyset er fanget. Ekte, inderlig, uredigert.

Dette er drivhuset i hagen til morfaren min i Våler. Siste helg i august var nemlig  Jonasflotte og jeg på biltur. Vi lånte bil, kjøpte boller og tok med masse god musikk, og så bar det først til Morfar for å hilse på, og deretter til hotellet på Rena for å spise søndagsmiddag med Suse-foreldrene.

Rart hvordan man kan tilbringe en hel dag i en bil og likevel føle at man utretter noe – jeg er så glad i å være i bevegelse, på vei mot noe fint!

– – – – –

Dette bildet er fortsatt blant favorittene mine, mer enn to år senere. Lyset var så nydelig.

Jeg redigerer ikke bildene mine. Jeg synes verdenen som omgir oss er inspirerende nok i seg selv. Dessuten vil jeg være flink til å tilpasse meg omgivelsene og fange øyeblikkene, ikke til å endre dem i etterkant. Det er nok journalisten i meg som gjør at jeg er så prinsippfast – jeg ønsker ikke å forandre på virkeligheten, men å dokumentere den slik den er.

Kanskje får jeg en ny slik fotomulighet en dag. Da vil jeg være klar. Sammen med min nye følgesvenn.

Jeg vil fortsette å more meg med bilder, og med å dele dem med dere her inne. Det ser jeg frem til!

– – – – –

In other words: I’m slowly getting to know my new DSLR camera. It’s a whole new world! My new companion has all kinds of complex settings which I wish to learn how to make the most of. My new companion can do very cool things when I get it right. My new companion is probably going to have a certain effect on this blog as we get acquainted with eachother. I’m still going to keep my old compact camera, though. It’s a tiny and purple thing, but it has been faithful for more than three years, and it has allowed me to capture moments like this one. After a look in the archives I decided to repost it today. As a tribute to my former companion, and for new readers to see. I took this photo in my grandfather’s garden two years ago, and the deserted, overgrown greenhouse looked exactly like this. The photo has not been edited or enhanced or otherwise changed in any way. I just saw the light, pointed my little camera, and pressed the button. It was a magical sight, and I think it’s quite a magical photo. It just goes to show that you don’t really need fancy equipment or expensive editing programs to convey an atmosphere. That being said, I’m really looking forward to using my new, advanced camera to capture future moments – but I won’t edit my photos. I stand by that. Maybe it’s my journalistic education that makes this important for me. I want to learn how to adapt to the circumstances, and I want to be able to capture them then and there, not change them afterwards. I want to document reality. It is more than enough to inspire me all on its own.