Nå er det ett år siden jeg flyttet fra Paris. Det har gått så absurd fort, og dette året har inneholdt så mye forskjellig. Jeg har vært i Thailand og Malaysia, jeg har fått lage radio i P2, jeg har padlet kano og gått i fjellet, jeg har bakt og sunget og badet, jeg har ledd og grått og mistet og fått. Det skjer så mye på et år, og nå er tiden jeg har vært hjemme lengre enn tiden jeg tilbragte i Paris.
Det er blitt sommer igjen, og det er fortsatt folk som spør når jeg flyttet hjem, om det er rart å være tilbake. Det er det faktisk iblant. Jeg er stadig usikker på hvilke ting som skjedde før jeg dro og hva som skjedde under eller etter oppholdet. Jeg har en slags før og etter Paris-tidsregning, men den er ikke til å stole på. Jeg gikk glipp av en masse i løpet av året ute, men samtidig var det som om ingenting hadde endret seg da jeg kom tilbake, bortsett fra meg selv. Jeg hadde vokst og lært og slitt og utviklet meg, og det var godt å komme hjem.
Jeg savner Paris. Ofte. Mye. Det er mange ting jeg gjerne skulle tatt med meg hjem, mange mennesker jeg gjerne skulle hatt i omgangskretsen min, mange steder jeg gjerne skulle besøkt jevnlig. Lukter og lyder og smaker er blant det jeg savner mest. Alle sanseinntrykkene som hører hjemme i en by og som gir den sin personlighet. Paris ble min by, slik jeg hadde håpet.
Oslo er også min by. I enda større grad. Her er nettverket mitt og friheten min større. Her er frustrasjonene mine mindre. Det er mange ting jeg absolutt ikke savner ved Paris, og ved det franske samfunnet for øvrig. Oslo er en beskjeden, men veldig vennlig by. Folk ser hverandre. Folk smiler. Da jeg flyttet hjem for et år siden, fikk jeg tårer i øyene når jeg så fremmede snakke sammen på trikken. Det er ikke så mange av oss her oppe i nord, men vi er flinke til å forholde oss til hverandre.
Jeg prøver å holde fransken ved like. Jeg leser franske tegneserier og løser franske kryssord. Jeg ser fransk film og hører på fransk radio. Jeg snakker fransk med meg selv – og med andre, så klart, når jeg får sjansen. Språket er for fint til at jeg vil gi slipp på det, men jeg vet at jeg bør bruke det mer.
Noen ganger våkner jeg og tror at jeg fortsatt bor i den lille leiligheten i 11e arrondissement. Det går noen sekunder før jeg innser at jeg ligger i fjerde etasje, ikke på bakkenivå. At lufta er friskere og mindre fuktig. At det er parkett på gulvet i stedet for kald betong. At jeg sover i en dobbelseng i stedet for på en sovesofa; at jeg ikke er alene.
Når jeg våkner i Oslo, ligger det en fyr ved siden av meg. En fyr jeg savnet så sårt da jeg bodde i en annen by i et annet land. Jeg har aldri vært så glad i noen som jeg er i ham, og derfor hadde lengselen aldri vært så voldsom. Det gjorde vondt. Fysisk. Vi hadde vært kjærester i tre år da jeg dro, men jeg hadde drømt om Paris i ti, og vi visste begge hele veien at det bare var et spørsmål om tid før jeg flyttet dit. Ett år i hvert vårt land var selvfølgelig en utfordring. Vi tvilte aldri, men det var vondt. På det meste gikk det ni uker uten at vi så hverandre. Aldri igjen.
Jeg flyttet inn hos ham da jeg kom hjem. Etter fire år som kjærester ble vi samboere. Det var skummelt. Jeg er ingen romantiker, jeg er en individualist. Jeg trenger tid, jeg trenger plass, jeg trenger å gå sakte frem. Det var skummelt, men det var også intenst hyggelig, og det føltes helt riktig. Jeg har fortsatt å vokse etter at jeg kom hjem, men på en annen måte. Jeg er hjemme, men mitt hjem er nå hans hjem, det er vårt hjem. Slik har det vært i ett år, og det er fint.
Jeg begynner å innse at jeg ønsker å være der han er. Det er ulikt meg, det føles fremmed, fordi jeg alltid har gjort det jeg har mest lyst til. Det akter jeg å fortsette med, for jeg er ikke ferdig med å oppleve verden, og det blir jeg kanskje aldri. I fremtiden håper jeg at han og jeg kan utforske den sammen.
– – – – –
In other words: One year has passed since I moved home from Paris. Time passes so quickly it’s absurd, and so many things have happened over the course of the last year. I have visited Thailand and Malaysia, I have landed a new part-time job, I have laughed and cried and lost and won. So much happens in a year, and now the time since I returned is longer than the time I spent in Paris.
Summer is here again, and people still ask when I moved home, is it strange being back? It actually is, now and then, and I’m still uncertain about what happened before I left and what happened during or after my stay. I have a kind of before-and-after-Paris time count, but I can’t trust my memory. I missed a lot during my year abroad, but when I came back it was like nothing has changed, except me. I had learned and struggled and grown, and it felt good to be home.
I miss Paris. Often. Lots. There are things I wish I could have taken home with me, people I wish I could see regularly, places I wish I could still go to frequently. I miss the sounds, the smells and the tastes of the city. These impressions belong somewhere and give a place its personality. Paris became my city, as I has hoped it would. Oslo is my city, too. To an even greater extent. My network and my freedom are bigger, and my frustrations are smaller. (There are things about Paris and about the French society in general that I don’t miss at all.) Oslo is modest, but very friendly. People see each other. People smile. When I moved home a year ago, I used to tear up on the tram if I saw strangers exchanging a few words. There are few of us up here, but we see each other.
I try to keep up my French. I watch films, read comics, solve crossword puzzles and listen to radio in French. I also talk to myself in French – and to others, of course, if I get the chance. I really want to maintain this beautiful language, but I know I should use it even more.
Sometimes I wake up believing I still live in the little apartment in the 11e arrondissement. A few seconds pass before I realise that I’m on the third floor, not the ground level. That the air is fresher and less humid. That there are warm wooden floors instead of cold concrete. That I slept in a double bed and not a narrow sofa bed; that I’m not alone.
When I wake up in Oslo, there is a fellow beside me. A fellow I missed terribly when I lived in another city in another country. I have never loved someone the way I love him, and so my longing had never been so strong. It was painful. Physically painful. We had been together for three years when I moved, but I had been dreaming about Paris for ten years, and we both knew all the way that I was going there some day. One year apart was a challenge, obviously. We never doubted our relationship, but it was painful. At one point we were apart for nine weeks. Never again.
I moved in with him when I moved home. After four years in a relationship we started living together. I was scared. I am no romantic, I’m an individualist. I need time, I need space, I need things to move slowly. It was scary, but it was absolutely lovely and felt so right. I have continued to grow since I moved home, but in a different way. I am home, but my home is his home, it is our home. That’s how it has been for one year, and it’s good.
I’m beginning to realise that I wish to be where he is. It’s not like me, it’s a foreign feeling, because I’ve always done what I want. I want to continue like that, because I’m not done experiencing the world, and maybe I never will be. In the future I hope that he and I can explore it together.
