My phone and I

Postet den 14. november 2024 av Synne Cinnamon

Jeg har innsett at jeg nok er litt restriktiv på mobilfronten. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor det er blitt slik, men jeg tror det har å gjøre med at jeg er såpass bevisst på hva jeg bruker tid på, også ellers; jeg hører ikke på kommersiell radio, jeg leser ikke tabloidaviser, jeg ser ikke på lineær-TV, jeg følger ikke med på det som ikke interesserer meg. Jeg har lyst til å ta aktive valg når jeg ser, hører eller leser noe, ikke bli fôret med sånt som tilfeldigvis dukker opp, eller sånt som andre (ofte diverse annonsører) har lyst til å prakke på meg. Det betyr selvfølgelig at jeg ikke har vært oppdatert på mange år, haha. Jeg får med meg de aller største nyhetene ved å høre på P2 ved frokosten, og så sjekker jeg NRK.no i løpet av dagen, og så leser jeg Morgenbladet. Alt annet går meg som regel hus forbi, og det lever jeg godt med. Det gjør meg ingenting at jeg ikke vet hvem noen er, selv om det kanskje er snakk om kjente programledere, store fotballspillere eller vinnere av realitykonkurranser. Angår det meg ikke, så er det helt greit – og angår det noen rundt meg, som vil snakke om sånt jeg ikke vet noe om, så spør jeg jo bare når jeg lurer på noe. Jeg klarer meg fint, liksom. Jeg luker vekk sånt som ikke er viktig for meg, sånt som jeg føler at jeg ikke får noe igjen for å bruke tid på, og slik får jeg mer tid til sånt som faktisk gir meg glede.

(Forresten: Dinosaur-dekselet på bildet er ikke mitt, for jeg har alltid sånne kjedelige og snusfornuftige flippdeksler, det var bare så fint at jeg måtte ta bilde av det!)

Her kommer ei liste over sånt jeg gjør for å tilpasse og begrense min egen mobilbruk, men først vil jeg si at jeg også har dager hvor selvdisiplinen svikter, hvor jeg er ekstra sliten og trøtt eller har ekstra stort behov for underholdende impulser, og dermed skeier ut med mobilen i hånd. Da får jeg riktignok en kjip følelse etterpå. På slike dager kan jeg iblant se på klokka, og så har det gått en hel time, og hva har jeg brukt den på? Kattevideoer? Altså, de gjør meg glad, men jeg kunne kanskje sett tre i stedet for å se tretti, og så brukt resten av den klokketimen på noe betydningsfullt, noe produktivt, noe ute i den virkelige verden? Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg ikke gir etter for presset, når jeg ikke slipper til tidstyvene, når jeg har et bevisst forhold til hvordan og hvor mye jeg bruker mobilen. Sånn er det kanskje for dere også? Her kommer derfor en oversikt over mine mobilvaner, i fall noen andre kan dra nytte av et punkt eller to.

– Jeg bruker ikke mobilen som ringeklokke. Jeg har den ikke på soverommet i det hele tatt. Det kommer stadig nye forskningsfunn som viser at søvnkvaliteten går ned når man har mobilen på nattbordet, sikkert fordi underbevisstheten vet at noe kan dukke opp? Søvn er viktig for meg, så jeg vil ikke risikere at lyd, vibrasjoner eller blinkende lys forstyrrer meg når jeg sover. (Ja, selvfølgelig vet jeg at man kan skru av alt sånt når man legger seg, men hva om man glemmer det, og det tikker inn ei melding fra en full venn klokka halv tre, og man ikke får sove igjen etterpå? Den sjansen tar jeg ikke, hoho.)

– Jeg har lyd på anrop, SMS og jobb-epost, og ellers skrur jeg av lyden på absolutt alt.

– Jeg flytter ikke mobilen med meg rundt, jeg har den ikke alltid ved siden av meg. Den «bor» på et fast sted i leiligheten, slik at jeg hører den, men ikke ser den. Sånn er det hele døgnet, fra jeg står opp om morgenen, gjennom arbeidsdagen og til jeg legger meg om kvelden.

– Jeg har slått av alt av notifications som ikke innebærer at noen faktisk tar direkte kontakt med meg. Tekstmeldinger, Messenger, Instagram, WhatsApp, SnapChat og epost får være igjen. Om det har dukket opp noe nytt et sted, eller om noen andre har delt noe eller likt noe inne i en app, så angår ikke det meg med mindre jeg velger å åpne den appen.

– Jeg har ikke mobilen liggende på bordet når jeg er sammen med noen – jeg tar de eventuelle bildene jeg skal ta, og så legger jeg den vekk. Ellers føler jeg liksom at man sender følgende signaler: «Jeg er her og fokuserer på deg, men bare fram til det skjer noe på mobilen.»

-Jeg knipser bildene først, og så sorterer og deler jeg dem etterpå, når jeg er alene. (Som hovedregel, altså, med noen unntak som har med tidsbegrensninger å gjøre. Det skjer iblant at jeg legger ut et bilde eller en story på Instagram mens noe pågår, fordi jeg vil tipse andre, for eksempel hvis jeg er på et marked som holder åpent i fire timer til.)

– Jeg sletter apper jeg ikke bruker jevnlig. I skrivende stund har jeg 41 apper på telefonen, og 80 % av dem har å gjøre med sånne praktiske, kjedelige greier som digital legitimasjon, værvarsel, nettbank, kollektivbilletter og fordelsklubber på matbutikker. Jeg har ingen mobilspill unntatt Wordle, for jeg vil at mobilen skal brukes som et verktøy, ikke til underholdning. (Jeg spiller jo dataspill gjennom hele året, så det er ikke det at jeg er imot digital underholdning, tvert imot. Jeg vil bare at spillingen skal være en egen aktivitet, noe jeg bestemmer meg for å bruke tid på, som når man setter seg ned for å lese i ei bok eller se en episode.)

– Jeg har mobildata avslått. Når jeg er hjemme og på wi-fi, så oppdateres selvfølgelig ting automatisk. Når jeg er ute i byen, derimot, så får jeg fortsatt anrop og SMS, men det dukker ikke opp uviktige ting på skjermen hele tida. Da følger jeg bedre med på bybildet rundt meg, og jeg kan ikke bare fiske fram og fjase med mobilen på ren refleks, jeg må helt bevisst slå på mobildata først.

– Jeg bruker Dark Mode, fordi jeg synes det er mest behagelig, og fordi jeg vet at blått lys kan tulle med døgnrytmen vår. Dessuten har jeg skrudd på den modusen som automatisk endrer varmen på lyset, og det skjer klokka sju hver kveld. Ellers har jeg satt min Screen Time-Out på 30 sekunder, sånn at mobilen ikke blir liggende og lyse unødvendig lenge.

– Jeg har veldig få apper på startskjermen – per nå er det bare kalender, notater og kamera, pluss WhatsApp, fordi jeg ikke alltid får notifications derfra, slik at jeg bør huske å stikke innom og sjekke den med jevne mellomrom.

– Jeg åpner ikke meldinger før jeg har tid til å svare på dem, for da blir de ikke glemt.

– Jeg har aldri på location. Altså, det skjer av og til – kanskje to ganger i året – at en viktig app trenger tilgang til min posisjon, for eksempel når jeg skal kjøre en leiebil. Ellers ser jeg ingen grunn til å utlevere noe mer informasjon enn nødvendig.

– Jeg går ut av rommet når jeg får en telefon, sånn at samtalen min ikke går utover de andre som er fysisk til stede. (Dette har forsåvidt mindre med skjermbruk å gjøre og mer med folkeskikk å gjøre, haha.)

– Jeg prøver å bruke mobilen minst mulig foran min lille niese på seks år. Jeg tar bilder med den, men har den ellers liggende i veska. Om jeg får en melding eller en epost jeg må svare på, gjør jeg det helst i et annet rom. Jeg vil at hun skal føle at jeg er ordentlig til stede når vi er sammen, og at hun betyr mye mer for meg enn det som måtte skje på skjermen, for det gjør hun jo. Jeg vil også gå foran med et godt eksempel, med tanke på hennes egne framtidige mobilvaner.

– Jeg bruker «Do Not Disturb»-funksjonen eller flymodusen når jeg holder på med noe ekstra viktig. Jeg behøver ikke å være tilgjengelig absolutt hele tida. Vi mennesker har tross alt klart oss ganske bra i flere tusen år uten wi-fi overalt. Jeg er gammel nok til å huske at folk kunne ingnorere fasttelefonen sin når de satt til bords med familien, og si: «Nei, når de ringer midt i middagen, så får de ringe opp igjen.» Jeg husker også at mobilene kom, og at det i starten ble ansett som pinlig og uforskammet når den lyste opp eller ga lyd fra seg i tide og utide. Nå er det ingen sperrer igjen, virker det som? Nå er det liksom mobilen som veier tyngst, samme hva slags situasjon man måtte være i? Jeg lengter tilbake. Jeg tror faktisk at det etterhvert vil komme en slags motreaksjon på det elleville mobilfokuset vi nå står midt oppi, for jeg er ganske sikker på at dette ikke er sunt for oss i lengden.

– Jeg bruker AdBlock Plus i nettleseren på mobilen også, selvfølgelig! Dette har jeg nevnt flere ganger her inne i årenes løp, så jeg vet at jeg gjentar meg selv nå, men hvis du går hit og laster ned denne geniale funksjonen, så bare forsvinner nettreklamen! Det er SÅ DIGG. Jeg har installert den i alle nettlesere både på mobilen, nettbrettet og datamaskinen, og aldri sett meg tilbake.

– Jeg prøver å ha et ryddig og avklart forhold til eposten min. Jeg har meldt meg av nesten alt av nyhetsbrev, og det er en lettelse, for nå mottar jeg utelukkende sånt jeg faktisk vil ha! Som frilanser kan man få tilbud om oppdrag når som helst, og i noen tilfeller må man være rask for å få jobben, og det er litt slitsomt. Nettopp derfor vil jeg at bare de viktige epostene skal slippe gjennom filteret, sånn at jeg ikke får notifications om en masse andre greier døgnet rundt. Jeg bruker Gmail, og der kan man fordele ting i ulike mapper i innboksen, etter prioriteringsgrad. Jeg har gjort det slik at bare jobb og annet viktig havner i den mappa som gjør at jeg får notifications. Når jeg mottar for eksempel en bestillingsbekreftelse, en invitasjon eller en undersøkelse, så haster det ikke, og jeg vil ikke høre en forstyrrende lyd midt i filmen… Hvis jeg får en notification på kveldstid om en epost som jeg ikke trenger å svare på med det samme, så fjerner jeg den bare, uten å åpne eposten, og lar den ligge over natta. Jeg har nemlig kontortid, må vite. Vi frilansere fortjener også å koble av om kvelden, og det er tross alt jeg som bestemmer! Jeg åpner ikke epost-appen etter klokka fem, for da er arbeidsdagen over, så da kommer jeg uansett ikke til å svare før neste dag.

– Jeg har avfulgt alt og alle på Facebook, for jeg liker ikke å få en masse greier rett i fjeset når jeg logger på, haha. Man kan altså avfølge folk og fortsatt være venn med dem, og avfølge sider og fortsatt like dem. Med andre ord har jeg fortsatt tilgang til alt, men heller enn at ting hopper opp og biter meg i nesa, kan jeg bare oppsøke profiler og sider når det er noe jeg vil vite. Jeg bruker nå Facebook nesten bare til å dele blogginnlegg, og til å holde styr på diverse arrangement, enten jeg blir invitert eller selv inviterer. Jeg har heller ikke Facebook-appen på mobilen, jeg logger inn i nettleseren, for da slipper jeg notifications.

– Jeg følger et ganske begrenset antall profiler på Instagram, for jeg klarer uansett ikke å holde meg oppdatert på alt. Har folk åpen profil, så kan jeg jo bare stikke innom når jeg lurer på om det har skjedd noe. Jeg bruker også en del lure funksjoner som Instagram tilbyr oss: Jeg endrer fra For You til Following helt øverst når jeg åpner appen, slik at jeg ser det jeg faktisk har valgt selv. Jeg bruker Snooze Suggested Posts-funksjonen for å slippe en masse tilfeldige greier i feeden. Jeg har skrudd på Quiet Mode om kvelden, slik at jeg ikke får notifications etter klokka ni. Jeg bruker Hidden Words for å hindre spam-meldinger som inneholder visse ord og uttrykk, som «you’ve won», «du har vunnet» og diverse annet som går igjen. Jeg har Like Count slått av. Jeg velger Mute Stories på alle jeg følger. Jeg har skrudd på den innebygde tidsbegrensningen for bruk, og satt den til en time om dagen. Akkurat nå ser jeg at jeg har et gjennomsnitt på 48 minutter, og det holder som regel for meg.

– Jeg prøver å tenke «hva vil jeg dele?» eller «hva vil jeg vite?» når jeg finner fram mobilen. Skal jeg sjekke åpningstidene på et sted, eller finne ut om noen er i byen? Skal jeg legge ut et bilde eller en videosnutt? Hvis ikke, så har jeg vel strengt tatt noe bedre å ta meg til? Iblant kan jeg for eksempel åpne Instagram helt uten å tenke, og så ta meg i det. Jeg vil helst at sosiale medier først og fremst skal være noe jeg bruker til å sende ting ut, ikke til å ta ting inn, for hvis jeg skulle fulgt med på og fått med meg alt andre deler, så måtte jeg jo vært pålogget hele tida? Jeg stoler på at venner og familie faktisk sender meg en melding eller ringer meg når det er noe viktig, liksom, og så gjør jeg det samme i gjengjeld.

Oi, det ble 20 punkter! Jeg hadde visst mer å si om dette enn jeg først trodde. La meg gjenta at jeg selv også går på en smell iblant, da. Det gjør vi alle. Samtidig er jeg nok kanskje over gjennomsnittlig bevisst på at tid er en begrenset ressurs, og opptatt av at den tida jeg har, den vil jeg bruke på folk, aktiviteter og inntrykk som jeg velger aktivt selv, og som gir meg noe. Jeg styrer mobilbruken min, ikke omvendt. Sånn har jeg det best, så dette fungerer for meg. Alle er forskjellige, naturligvis, så det er ikke sikkert at noe av dette ville fungere for andre, men nå vet dere i hvert fall hvordan jeg tenker og hvilke små triks jeg bruker, hoho. Vil man ha flere tips, så er dette ei fin liste – og har dere egne anbefalinger på lur, så kom gjerne med dem!

Det er en god følelse å finne en velfungerende balanse i hverdagen, synes jeg. Det fortjener vi, alle sammen.

– – – – –
In other words: My relationship with my phone, summed up in a list of bullet points. I try to limit the time I spend on screens and social media, simply because I feel better that way. For an English version, please use the translation widget!

Stipendturen: Irland

Postet den 8. november 2024 av Synne Cinnamon

Nå tenkte jeg at vi skulle reise omtrent et år tilbake i tid, til november i fjor! Da var jeg på min lille turné på De britiske øyer, haha, min etterlengtede såkalte stipendtur, ettersom jeg hadde fått tildelt et reisestipend av teksterforeningen. Dermed fikk jeg anledning til å besøke både Irland, England og Wales på én gang, så jeg var borte i to uker, besøkte mange folk og steder og reiste med både fly, tog, buss og båt. I forkant hadde jeg skrevet ut hele planen på papir, slik vi gjorde før, for det var 17 separate reiser å holde styr på. Et ambisiøst opplegg, absolutt, men dette var tross alt en drøm som gikk i oppfyllelse, som jeg ville få mest mulig ut av. Det hele var så stas!

(For dem som er litt usikre på min tilknytning til denne delen av verden, kan jeg oppsummere den slik: Jeg har vært anglofil så lenge jeg kan huske, og ble spesielt glad i London etter mange turer dit med familien i oppveksten. Vi har også vært i Cardiff i Wales flere ganger, for der var min far utvekslingsstudent i sin ungdom, og han har fortsatt kontakt med den tidligere vertsfamilien sin, så jeg har kjent dem hele livet – barnebarna til hans vertsforeldre er på min alder, så de er venninner av meg! Selv var jeg utvekslingsstudent i Irland i skoleåret 2004/2005, og jeg har fortsatt kontakt med min egen vertsfamilie. Jeg har reist tilbake på besøk tre ganger siden jeg bodde der, og på et tidpsunkt hadde jeg med meg min daværende kjæreste, nå min mann, slik at de fikk hilse på hverandre. (Jeg delte flere innlegg fra den turen i sin tid, og kommer til å lenke til dem etterhvert, selv om de nå er mer enn ti år gamle, og man ser at bloggen og jeg har forandret oss litt siden da, hoho! Her er det første, med noen generelle observasjoner.) Så tilbragte Jonasflotte og jeg et år i London, i 2015/2016, og da fikk vi en herlig vennegjeng som vi også holder kontakten med. Vi har besøkt dem ved ulike anledninger siden vi flyttet hjem, og de har også vært i Norge opptil tre ganger. Altså er jeg så umåtelig heldig å ha venner og «familie» i både Irland, Wales og England, og nå fikk jeg anledningen til å slå tre fluer i én smekk, og treffe flest mulig av dem på samme visitt!)

Sett dere godt til rette, for dette er et langt innlegg. OK, da drar vi!

På Gardermoen var det fint pyntet med vinterlys, men starten på turen ble ikke helt som jeg hadde håpet, fordi de hadde store tekniske problemer. Flyet mitt tok av mer enn to timer for sent, og da landet jeg ikke i London før flyet videre til Galway i Irland allerede hadde gått. Jeg måtte kjøpe en ny flybillett på telefonen mens jeg sto i kø på Heathrow, men det nye flyet ble så tilsvarende forsinket, og jeg ble liggende fire timer bak mitt opprinnelige skjema. Da jeg først landet i Irland, hadde siste buss fra flyplassen allerede gått, for det var søndag. Dermed måtte jeg også ta en lang, dyr drosjetur før jeg endelig var framme. Heldigvis fikk jeg igjen disse utleggene på forsikringen! Verre var det at jeg ikke kom fram før etter midnatt, og dermed ikke fikk noe ut av den første kvelden overhodet, og ikke fikk spist middag med de fine folka jeg hadde planer om å treffe. To av mine tidligere vertssøsken hadde måttet dra tilbake til sine respektive bosteder for å komme seg på jobb dagen etter, og det var trist at vi ikke fikk møttes, men vi får velge å tenke at jeg da i det minste har en grunn til å reise tilbake!

Etter en lang og trøblete dag i transit var det naturligvis utrolig godt å komme fram og kunne snuble i seng den søndagsnatta. Jeg overnattet hos et annet medlem av min tidligere vertsfamilie, på det ene barnerommet, og sov som en stein. Klart man gjør det, når man er omgitt av dyr og farger og irske gloser <3

Dagene som fulgte brukte jeg på å rusle rundt i Tuam, den lille byen jeg pleide å bo i, oppsøke gamle favorittsteder og utforske nye tilskudd, og på å tilbringe tid med folk jeg har savnet. Det var altfor lenge siden sist, så klart – jeg hadde ikke vært i Irland på elleve år!

Tuam bød på rolige gater med fine fasader, klassiske navn og trivelige puber, og med hint av den katolske religionen her og der. I denne lille byen går tida ganske sakte, og det er en så fin følelse, synes jeg.

(«Dagens suppe», haha!)

Jeg kan kjenne lukta fra skorsteinsrøyken når jeg kikker på disse bildene. Her bruker de peat som brensel i stedet for ved, og det lukter så godt!

Jeg passet på å spise og drikke alt jeg har savnet, så klart, og den ene dagen spanderte jeg lunsj på meg selv på et sånt sted som jeg ikke hadde råd til å besøke da jeg bodde her. Med en Irish Red Ale til, thanks a million.

Da jeg var hjemme hos vertsfamilien min, var egentlig alt som før – de har ikke hatt noen langtidsstudenter på utveksling hos seg siden jeg bodde hos dem, og da følte jeg meg helt og holdent som en del av familien, så vi fant raskt tilbake til gamle vaner. Jeg prøvde fortsatt å sette meg inn på feil side av bilen, og det å kjøre rundt og småsnakke med vertsmoren min føltes akkurat som det gjorde for tjue (!) år siden. Hun har oversikt over alle medlemmer av min familie i Norge, og vet hva de forskjellige holder på med. Vertsfaren min, på sin side, hadde vist bryllupsbildet vårt til alle da vi sendte det til ham, og akevitten jeg hadde med, ville han helst gjemme unna og holde for seg selv. Nå har de et fosterbarn hos seg, som er omtrent på alder med barna de hadde da jeg bodde hos dem. «They talk about you all the time», sa hun, og jeg ble varm om hjertet, og det var fint å kunne bidra litt, slik jeg gjorde i gamledager. Finnes det noe hyggeligere enn å hjelpe ei lita jente med irsk-leksene før middag, mens potetene koker i bakgrunnen? Nei, det gjør det ikke.

Etter noen dager i Tuam reiste jeg videre til Galway, den største byen i det vestlige Irland. Det var kjekt å se at den hadde klart seg bra gjennom pandemien! I Tuam var det nemlig en del tomme lokaler og manglende vedlikehold i sentrum, noe som vel er typisk for en del småbyer etter flere tunge år, mens Galways gater var like velholdte og folkerike som jeg husker fra tidligere. Her var jeg også innom en del gamle favoritter, blant annet denne bokhandelen, og jeg fant noen godbiter på en bruktbutikk. På et lite bakeri kom jeg i snakk med en eldre mann som nettopp hadde vært i kirka, og han spanderte en kaffe og ville høre om Norge, og det er jo noe av det fineste med å reise på egenhånd, at man kan være mer åpen for sånne tilfeldige møter. Ellers gledet jeg meg over fine farger og kule detaljer rundt omkring i byen.

(«Went on a solo trip and had a good time with a Galway Hooker», høhø.)

I denne byen var det mer musikk å høre, og det er typisk irsk, vil jeg si. Det er skikkelig fint at folkemusikk og live musikk står så sterkt i Irland. Noen sanger vil jeg alltid forbinde med oppholdet mitt i dette området, blant annet N17 av The Saw Doctors, et lokalt band. På det ene stedet jeg var innom, ble den plutselig spilt, og folk sang med rundt om i lokalet. Jeg satt stille i hjørnet og felte noen små, rørte tårer, fordi jeg ble helt overveldet av gode minner og glede over å være i hjemlige trakter etter så mange år.

Etter tre netter i vest var det på tide å busse busse østover til Dublin, den hyggelige hovedstaden. Der skulle jeg tilbringe to netter og én hel dag, og jeg var så fornøyd med turen og tilværelsen! Hei i speilet!

Den første kvelden rakk jeg ikke gjøre så mye annet enn å skaffe meg noe mat og ta meg en øl. Jula starter visst tidligere i Dublin enn i resten av landet, haha, så selv om kalenderen viste 21. november, var alle pubene ferdig julepyntet. Jeg gikk til en gammel og kjent en som lå i nærheten av hotellet mitt, og nå skulle jeg drikke turens første Guinness, for den kommer jo fra Dublin! En god stout i pene omgivelser, det er aldri å forakte, og dette hadde jeg gledet meg til helt siden jeg satte meg på flyet.

Helt nydelig var det. Jeg sov veldig godt den natta også!

I Dublin var jeg mer på besøk, for selv om jeg har vært der en del ganger, kjenner jeg ikke byen kjempegodt. Med andre ord kunne jeg utforske og leke turist, men selv for en utenforstående er det så trivelig å være i Irland, for folk snakker til fremmede. For eksempel ved å si «bless you» når noen nyser, ved å kommentere når man tar et bilde på gata – «take a good one, now», eller «that’s a good place!» – eller ved å gi komplimenter. Sånt er jo så hyggelig! En gang jeg sto og sjekket noen åpningstider på mobilen, stoppet en fyr på sykkel for å si at jeg var i et rufsete strøk og at jeg burde være på vakt. Jeg har aldri følt meg utrygg i Dublin, og jeg unngår ingen områder der når jeg er ute og rusler, men det er jo fint at folk ser hverandre, liksom, på en litt annen måte enn hjemme. I Oslo føler jeg meg iblant ganske alene om å være vendt utover, fordi de aller fleste andre er vendt innover, men i Irland kjenner jeg meg altså hjemme på flere vis!

Min første morgen i Dublin begynte med en real og klassisk frokost. Ristet brød, stekt sopp og tomat, røstipoteter og speilegg, og så en stor kopp kaffe med melk ved siden av. Forresten så er irske melkeprodukter spesielt gode, spør du meg, kanskje fordi kuene har tilgang på grønt gress hele året? Osten er ekstra frisk, og smøret er best i verden, faktisk. Jeg er ikke engang glad i smaken av smør, med mindre det er irsk smør.

Legg merke til de tre karene i bakgrunnen, som alle starter dagen med en Guinness! Da jeg var ferdig med å spise, måtte jeg rusle bort til baren og spørre om å få ta et bilde, for det er så stilig med slike pints som står og setter seg. (Om du ikke får den tappet i to omganger, så er det ingen skikkelig Guinness.) Her er klokka mellom ti og elleve om formiddagen, og irene er naturligvis godt i gang, hoho.

Jeg tror nesten det er vanskelig å forstå hvor sentralt Guinness står i Irland, om man ikke har sett det selv. Hver fjerde øl som tappes i dette landet er en Guinness, det drikkes overalt hele tida, så man kan komme inn på en hvilken som helst pub, når som helst på dagen, og som regel se minst én pint med Guinness ved hvert eneste bord. Hos unge og gamle, kvinner og menn, jenter og gutter – så lenge de er gamle nok til å drikke, altså, men irene har et litt mer avslappet forhold til aldersgrensen enn vi har her i Norge, og ikke minst til dette med et glass i lunsjen, noe som er svært utbredt, uansett hva slags jobb man har. Jeg så bygningsarbeidere i refleksvester og arbeidsbukser ta seg en Guinness og gå rett tilbake på jobb, og det ville jo ikke skjedd her til lands… På en vegg bak en bar hang det passende nok en gammel reklameplakat der det sto «You’ll feel fresher after a pint of Guinness», noe som er ganske absurd i dag, og da jeg humret litt av det, sa bartenderen: «Well, it’s good for ya!»

Jeg tuslet rundt i byen på lykke og fromme, og gledet meg over brustein, kjente landemerker, fine detaljer, smale smug og storslåtte bygg. Selvfølgelig regnet det, for har du egentlig vært i Irland om du ikke er blitt litt våt i håret?

(Portalen ved bussen på bildet over er verdt å merke seg – den er omtrent alltid med i filmer og serier fra Dublin!)

Som selverklært turist bestemte jeg meg for å besøke den eldste puben – ikke bare i byen, men i landet. Gaaaanske drøyt at The Brazen Head ble grunnlagt for mer enn åtte hundre år siden!

Inne var det akkurat slik jeg helst vil ha det; brunt og slitt og sjarmerende.

Her spiste jeg en sen lunsj bestående av fish&chips, også denne gangen med en Irish Red Ale (nå en Kilkenny) ved siden av. Det skulle liksom bare mangle.

Da jeg kom ut igjen, hadde det mørknet. Det passet meg bra, for det er ekstra stemningsfullt i Dublins gater på kveldstid, når varmt lys og live musikk strømmer ut fra alle pubene.

Dessuten er mange av de flotteste byggene opplyst.

Det siste stedet jeg besøkte i Dublin, kommer jeg til å huske av to grunner: De serverte stout fra Murphy’s, som etterhvert begynner å bli vanskelig å oppdrive, og de hadde skrudd pynten og belysningen opp til elleve, så det føltes som å sitte og ta seg en øl inni en juletre. En passende avslutning, hoho!

(Hvor mange bilder av puber og pints kan man ha i ett innlegg, egentlig?)

Tusen takk for denne gang, mitt kjære Irland!

Dagen etter skulle jeg reise videre med ferje, til land nummer to på turen. Det ble litt knot på veien ut til ferjehavna, for bussen – som jeg til og med hadde kjøpt billett til på forhånd – kom bare aldri. Jeg sto og ventet sammen med en annen person (ei lokal dame som hadde tatt denne bussen mange ganger) i førti minutter, og til slutt kunne vi ikke vente lenger, så vi spleiset på en taxi, og jeg måtte løpe for å rekke båten i det hele tatt. «You’re very late», sa fyren i skranken da jeg kom heseblesende inn på ferjeterminalen. Jeg fikk stotret fram at bussen uteble, og så eskorterte han meg gjennom korridorer og opp trapper i en voldsom fart, og idet jeg satte mine føtter ombord på ferja, koblet de fra landgangen bak meg. Puh! Både starten og slutten på Irland-oppholdet ble altså litt kronglete, men sånn er livet, og jeg var uansett veldig fornøyd med alt sammen. Dessuten ble jeg ferdig med transport-tullet i begynnelsen, for resten av stipendturen gikk faktisk helt knirkefritt. Neste land tar vi neste gang!

– – – – –
In other words: We’re going one year back in time, to my two week «tour» of the British Isles, which started with visiting lovely people and three cities in my beloved Ireland. For an English version, please use the translation widget!

My November

Postet den 1. november 2024 av Synne Cinnamon

…og så på en fredag, da! Her får den nye måneden en god start! Jeg lar gresskarlykta stå framme gjennom helga, tenker jeg, og jeg er skikkelig innstilt på full høst og masse hygge framover.

Plant annet har jeg planer om å…

– Krysse fingrene for at det fine været fortsetter en stund til. Vi har hatt så mye mildt og behagelig oppholdsvær denne høsten! Jeg vet jo at det bare er et spørsmål om tid før alt blir grått og vått, men inntil videre nyter jeg å kunne vasse i tørt løv, med et par semskede sko som jeg vanligvis bare kan bruke i en veldig kort periode hvert år, men som nå virkelig har fått spille hovedrollen. (Finnes det noe mer klassisk enn chunky loafers på denne tida av året?)

– Drikke engelsk øl på Guy Fakwkes Day og skotsk øl på St. Andrew’s Day. Skål!

– Se den beryktede Super Mario Bros.-filmen på Cinemateket. Den er kjent for å være elendig, så jeg tipper vi får oss en god latter.

– Prøve å få tak i pomelo, for jeg tror sesongen er i gang?

– Tilbringe ei helg i Elverum i forbindelse med Smaksfestivalen, som fyller ti år i år! Jeg skal holde en smaking på lørdagen, og ellers blir det familietid og jubileumsfeiring. Gleder meg.

– Få venner på tebesøk etter arbeidstid på en hverdag. Når sola går ned såpass tidlig at det føles som om dagen er over klokka fem, er det fint å legge planer på kveldstid!

– Smake på årets beaujolais nouveau når den dukker opp.

– Være ekstra flink til å gå lunsjturen min etterhvert som det mørkner ute, slik at jeg får litt lys og litt luft hver eneste dag. (Også når jeg egentlig ikke har lyst, for da vet jeg at jeg trenger det mest, haha.)

– Feire to bursdager. Blir alltid like glad når folk inviterer til fest!

– Lese videre i Killing Commendatore, min første Murakami-roman, som jeg nå er omtrent halvveis i.

– Håpe på at det går veien i valget i USA, men nå har jeg bange anelser…

– Kjøpe inn juleølen fra polet når den lanseres denne måneden, men vente med å smake – på ølet og på alt annet som har med jul å gjøre – til 1. desember. Jeg er og blir en purist på dette feltet.

– Spille The Legend of Zelda: The Wind Waker, som Jonasflotte og jeg har begynt på sammen. Det er sååå fargerikt og fint, og passer perfekt som en vitaminsprøyte i årets mørkeste måneder! Han har aldri spilt det før, mens jeg spilte det en del for over 20 år siden (!). Jeg fikk riktignok aldri rundet det, fordi minnekortet ble korrupt. Nå har jeg børstet støv av den gamle GameCuben, kjøpt et nytt minnekort og startet eventyret om igjen. Koooser meg!

– Henge opp vinterstjernene i vinduene når vi kjenner at det er på tide.

– Delta på to julebord, med teksterkolleger og med mitt eget foretak, hoho. Alltid en glede!

– Kle meg ut og gå på allehelgensfest, allerede nå i kveld! Jeg skal være Dolores fra Beetlejuice Beetlejuice, rett fra lageret, med stiftepistol og det hele. Jeg skjønte det med én gang, da jeg satt i kinomørket og så denne scenen, at dette måtte bli årets kostyme!

Da kjører vi på, november. Håper alle får en fin måned!

– – – – –
In other words: My plans and wishes for the new month! For an English version, please use the translation widget.

Little things we can do to keep in touch with friends

Postet den 24. oktober 2024 av Synne Cinnamon

Når venner bor et stykke unna, eller er veldig travle, eller går gjennom en krevende periode, kan det være vanskelig å finne tid til å treffes. Når det ikke er så lett å møtes fysisk, er det fint å ha noen andre måter å vise at man bryr seg på! Jeg er så heldig at jeg har pådratt meg venner i diverse byer og land, og for meg er det viktig å prøve å bevare vennskap over tid, selv om man ikke har muligheten til å omgås aktivt. Her er tolv ting vi kan gjøre for å holde kontakten med venner vi ikke har sett på en stund.

– Hvis du kommer til å tenke på dem, så si ifra. Jeg liker å rapportere hvis noen dukker opp i drømmene mine, for eksempel («drømte at du og jeg red på elefanter i natt, haha»), eller hvis jeg ser en nyhetsoverskrift med navnet deres i, eller hvis jeg ser noen som minner om dem på gata. Det koster så lite å dele!

– Minn dem på noe hyggelig dere har gjort sammen – finn fram et gammelt bilde fra den middagen eller den hytteturen og send det til dem. «Her var vi for fem år siden!»

– Slå på tråden iblant, for eksempel når du er ute og går, bare for å veksle noen ord om løst og fast. Man trenger ikke ha noen grunn til å ringe!

– Send dumme memes og snaps – sånne tilfeldige, tullete greier som får deg til å stoppe opp og humre.

– Hold oversikt over bursdager. Jeg ser på det som en selvfølge at man gratulerer vennene sine når de har bursdag, og det er også hyggelig å kunne gratulere når barna deres fyller år. (Jeg skriver opp nye tilskudd i kalenderen min etterhvert som de dukker opp!)

– Send en melding når du bruker noe du har fått av dem, eller noe som minner deg om dem. Når du drikker den teen de liker så godt, når du har på deg det armbåndet de ga deg i bursdagsgave, når du hører på det bandet de introduserte deg for…

– Foreslå en digital drink. Det kan føles nesten umulig å få til et fysisk treff, men det kan være ganske enkelt å ta en skål på Facetime fra sofaen en onsdag etter at ungene har lagt seg.

– Tips dem om bøker, filmer, serier og musikk du tror de ville like. «Nå leser jeg [sett inn tittel her] og ler høyt på trikken! Denne ville nok slått an hos deg også, siden vi har samme humor!»

– Bruk Vipps til å overføre en tohundrelapp helt uten videre, og skriv at den er øremerket noe de ikke trenger, men har lyst på. En liten bonus, rett og slett.

– Send en kort melding som ikke krever svar, en sånn «her er jeg, og du er ikke glemt selv om vi ikke har sett hverandre siden i fjor». Eksempler: Ha en fin dag! God helg! Nyt vinterferien! Happy Halloween!

– Skriv julekort.

– Sørg for å invitere og inkludere dem, selv når du vet at de ikke kan komme. En symbolsk invitasjon til bursdagsfesten din, selv om noen kanskje bor i en annen by, er bare en annen måte å si «du er ønsket og savnet» på.

Enn når det butter imot, da? Livet består jo ikke bare av solskinnsdager, dessverre. Jeg synes generelt at vi bør dele både gleder og sorger med vennene våre, men det er ofte lettere å fortelle om sånt som er fint enn sånt som er fælt, naturlig nok. Likevel er det slik at de fleste gjerne vil bidra, hvis det er mulig, til at andre kan få det eller føle seg litt bedre. Her er seks ting man kan gjøre når noen går gjennom noe vanskelig og har det ekstra tungt:

– Bestill en morgenlevering til dem, så de kan våkne til en god frokost på døra.

– Spill inn en talebeskjed med en liten oppdatering fra din front. Det er ikke alltid man har tid eller overskudd til å snakke i telefonen, men det kan være fint å høre stemmen til vennene sine likevel, og hyggelig å høre om helt hverdagslige ting.

– Sett sammen en liten care package med sånt du tror de kan ha bruk for eller bli glade for, og send den i posten.

– Om du ikke vet hva du skal si eller skrive, så send et hjerte. Ord blir fattige når noen står oppi noe veldig vondt, og man kan bli redd for å trå feil, men det er som regel fint å vite at folk tenker på en, så det er bedre å gi lyd fra seg enn å ikke gjøre det.

– Spør om det er noe du kan bidra med eller om de trenger noen å snakke med, og minn dem på at du er glad i dem.

Har dere noe dere vil legge til? Noe annet dere gjør for å holde kontakten med venner, eller noe som kan hjelpe litt når tilværelsen er krevende? I så fall må dere gjerne dele i kommentarfeltet, for hele poenget med dette innlegget er jo at det er fint å høre fra folk, og at vi kan tilføre andre noe positivt.

Vennskap er noe av det fineste vi har! La oss prøve å ta vare på både oss selv og hverandre!

– – – – –
In other words: Some things I do to keep in touch with friends I don’t get to see very often, and some other things I try to do to help when friends are going though a tough time. Friendship makes life better, and even when life isn’t good, we’re all in this together!
For an English version, please use the translation widget.

Made me smile # 30

Postet den 16. oktober 2024 av Synne Cinnamon

Her kommer litt småplukk, litt sånt som har fått meg til å smile i det siste!

Først vil jeg tipse om min egen spilleliste til lange bilturer, som jeg satte sammen i sommer, og som jeg siden har fått gode tilbakemeldinger på ved flere anledninger. Den starter med 500 Miles, og det skulle virkelig bare mangle, for det er jo tiiiidenes allsang-låt på tur! Deretter følger alskens godbiter fra innland og utland, fra fjern og nær fortid, ofte med passende tematikk, og så ligger det to hele album til slutt, hvis man vil ha noe litt mer helhetlig i perioder. Fire og en halv time med musikalsk selskap på veien, vær så god: Road trip!

Fy søren, Tryvannstårnet ligger ute på Finn, og det å klikke seg gjennom annonsen føles som å gå rundt i et dataspill! Har man et forhold til Half-Life, er det nesten så man føler seg hjemme, men egentlig synes jeg at alle burde ta en titt på disse bildene. Det blir jo en helt egen stemning i forlatte bygg, og særlig når de er fylt med utstyr og elektronikk fra svunne tider. Bildeserien har et dødpunkt i midten, med kontorlandskap og garderober, men så tar det seg skikkelig opp igjen mot slutten, hoho. Dødskult!

Er det en gammel eller obskur film du vil se, som du ikke finner på noen strømmetjeneste? Prøv Rarefilmm! Her har én engasjert fyr samlet – og i mange tilfeller selv digitalisert og lastet opp – nesten tre tusen stykker. Imponerende! (I slike tilfeller, der det rett og slett ikke er mulig å få tilgang til filmen på annet vis, synes jeg at sånt er greit. Jeg betaler helst for alt jeg ser på, så klart, men mange av disse filmene er såpass gamle eller sjeldne at det ikke er mulig. Jeg tror tross alt at de som står bak filmen, hvis de får valget, heller vil at folk skal kunne se filmen gratis enn at de ikke skal kunne se den i det hele tatt.)

Hvis du også kan bli litt irritert når folk slakter diverse kulturprodukt helt uten å tenke på kvaliteten i håndverket, så er dette en god analyse av dagens dataspill-dissonans, synes jeg.

På nasjonalgalleriet i London ble det nylig oppdaget et brev fra 1990 som var gjemt inni ei søyle. De fant det da søyla ble fjernet, og avsenderen var en fyr som mente at den aldri burde blitt reist i første omgang! Et godt, gammeldags «hva var det jeg sa?» som hadde ligget der og ventet i tre tiår! Sånt er jo kjempefestlig, og vi burde åpenbart tulle mer med dem som kommer etter oss. Faktisk ble jeg så inspirert at jeg skrev en egen lapp og dyttet den inn i basen i bokhylleveggen her hjemme, slik at de framtidige eierne av leiligheten, hvis de velger å fjerne hyllene, kan finne den. På lappen står det følgende: «Denne bokhylla ble satt opp i 2018, av Jonas og Synne, som bodde her da. Nå som dere har revet den, hviler det en forbannelse over dere. Ved tredje fullmåne etter dette … vil det ikke skje noe som helst. Håper dere trives like godt i leiligheten som vi gjorde!» Så enkelt kan det gjøres, tenker jeg. Man får som kjent ikke mer moro enn man lager selv!
(Her kan jeg legge til at det strengt var faren min som monterte bokhylleveggen vår, da. Rett skal være rett.)

Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så underholdende å se eksperter på spesialeffekter la seg imponere av en tredve år gammel og middelmådig Disney-film, men det var det faktisk. Jeg er en stor tilhenger av fysiske effekter heller enn ren dataanimasjon, og jeg blir alltid glad når nye filmer gjør ting på «gamlemåten», for det ser ofte bedre ut, særlig over tid. Den nye Beetlejuice Bettlejuice-filmen er et godt eksempel; jeg syntes det var oppløftende å se de klassiske effektene. Jeg er glad i filmtriks! Det ordet er for lite brukt, forresten!

På snakk om fine ord: Tyskerne har visstnok et eget uttrykk for det å ta seg seg et glass etter endt arbeidsdag, nemlig substantivet «feierabendbierchen«. Direkte oversatt betyr det en feire-kvelden-liten-øl! Søteste jeg har hørt.

Jeg tror ikke på spøkelser (dessverre?), men jeg liker spøkelseshistorier, og ville ikke hatt noe imot å overnatte på et av disse hotellene, som sies å være hjemsøkte! Sånt passer jo ekstra bra når det nærmer seg Halloween. Selv har jeg overnattet blant annet på en middelalderborg i Tyskland (her og her), et gammelt engelsk adelshus (her) og et fransk slott (her). Jeg velger å tro at det i årenes løp har skjedd noen uforklarlige ting på disse stedene også, muaha!

Noe annet som passer ekstra bra på denne tida: Over the Garden Wall. (Jeg ble så glad da det viste seg at den lå på HBO/Max!) Denne miniserien er et mesterverk, men den er merkelig ukjent og undervurdert her til lands? Har du ikke sett den, så gjør det nå, for det er nylig blitt annonsert at det kommer en liten kortfilm i forbindelse med tiårsjubileet om noen uker, og den lages i stop-motion, og den ser så fin ut at jeg nesten får dånedimpen.

Jeg er jo en litt sånn «eat the rich«-type, haha, og iblant kan jeg bli en smule nedtrykt ved tanken på alle de kjipe, griske rikingene som heller vil bade i harry luksus enn å hjelpe andre. Noen ganger mister jeg litt troen på menneskeheten, rett og slett, men da hjelper det at det finnes initiativ som Proud to Pay More, der en rekke superrike folk har gått sammen for å si at de bør og vil betale mer i skatt. Godt å se!

Det var det for denne gang! Ha en fin uke videre, alle sammen!

– – – – –
In other words: Some link love, some stuff that has made me smile lately. For an English version, please use the translation widget!

Fall food

Postet den 8. oktober 2024 av Synne Cinnamon

Det mørkner tidligere, men jeg har fortsatt mye energi, og et litt lavere tempo i hverdagen gir litt mer tid å avse om kvelden, pluss at råvarene er helt på topp for øyeblikket. Alt dette gjør at det passer ekstra bra å lage skikkelig god mat hjemme i disse dager! Det er jo ikke så lenge siden vi snakket om hva vi pleier å ha i kjøleskapet, men hva gjør vi egentlig med alle de greiene?

I dag vil jeg tipse om tre gode matretter som vi har laget i det siste, og som alle er i kategorien «optimal høstmat», spør du meg!

One Pan Caramelized Onion Pasta (Plant You)
Nederst i denne oppskriften ligger det en video som jeg så Instagram, og jeg hadde aldri tenkt på muligheten for å bruke karamellisert løk som base for en pastasaus. Så smart! Her tilsatte vi crème fraîche istedenfor kokosmelk, men ellers fulgte vi oppskriften, og resultatet ble akkurat likt som i videoen og på bildene – og sausen fikk en ordentlig rik og dyp smak. Er du også glad i løk, så prøv denne!

Tian (grønnsaksgryta på bildet over!)
Da jeg så dette hos Elsa Billgren i fjor, ble jeg inspirert til å prøve å lage tian med tomatsaus, men jeg syntes to timers steketid virket litt voldsomt. Jeg tok en titt på andre oppskrifter – det kryr av dem, ettersom dette er en klassisk fransk rett – og så at mange tipser om å dekke til grønnsakene i ovnen. Da kom jeg til å tenke på at vi kunne bruke jerngryta vår! Jeg lagde først tomatsausen i den, og så stablet vi grønnsakene våre (man bare tar det man har) oppå, og så la vi på lokket, noe som halverte steketida. Enkelt og kjempegodt!

Tuscan Salmon (On Serenas Plate)
Jeg tror ikke det hadde falt meg inn å lage en fiskerett på denne måten om jeg ikke hadde snublet over den på Instagram. Her brukte vi også crème fraîche som erstatning, for vi pleier ikke å ha denne typen myk og mild kremost, men det fungerte ypperlig. Også dette resultatet blir veldig godt og akkurat som i videoen, hoho, og selv om vi foreløpig kun har brukt laks, tipper jeg at vi etterhvert kommer til å prøve med andre typer fisk. En veldig lur oppskrift å ha i bakhånd!

Om du har noen gode mattips du vil dele, så er det selvfølgelig fritt fram. Vel bekomme!

– – – – –
In other words: Three dishes we’ve enjoyed lately, which are perfect this time of year!
For an English version, please use the translation widget.

My October

Postet den 1. oktober 2024 av Synne Cinnamon

Da er vi klare for oktober, eller? Hvor ligger dere på spooky season-skalaen? Egentlig kunne jeg nok tatt den helt ut med mye mørkt og makabert, og en del sånt som kanskje ville vært Halloween-pynt hos andre, er framme hele året hos oss, men samtidig er jeg en reddhare på enkelte fronter, haha. Det får bli en grei mellomting, i år som de fleste andre år. Uansett er det blitt ordentlig høst, og det liker jeg, og jeg ser fram til å fylle denne måneden med fine ting!

Blant annet har jeg planer om å…

– Bytte plass på sommer- og vinterkjoler i klesskapet, noe som alltid føles forfriskende, samt hente varmere ytterklær opp fra boden.

– Spise en kanelbolle på fredag, for 4. oktober er kanelbollens dag, må vite.

– Glede meg over synet og lukta av høstløvet.

– Sjekke ut den nye sesongen av Hacks på Netflix, og kanskje etterhvert begynne på Upload på Prime.

– Ta en øl på Schouskjellersen på torsdag, for de har bursdag!

– Prøve meg på neste Sherlock Holmes-spill, ettersom jeg nylig har rundet nummer fire i serien. Nummer tre måtte jeg riktignok hoppe over fordi det ble for skummelt, og det neste handler om Jack the Ripper og er etter sigende enda verre, så vi får se om jeg holder ut!

– Delta på noen vinsmakinger rundt om i byen, og sannsynligvis åpne noen gode flasker rødvin her hjemme.

– Være gjest i et førtiårslag. Hurra for runde år!

– Finne fram tøflene på kjølige morgener og skru på balkonglysene på mørke kvelder.

– Muligens markere oktoberfest på en eller annen måte, men jeg synes fortsatt det er synd at den opprinnelige feiringen oppe på Chateau Neuf er nedlagt. (Jeg har ikke lyst til å støtte Youngstorget-gjengen etter kuppet, ølen smaker nok bedre andre steder, men Neuf vant i retten, og livet er for kort til å gå nærmere inn på den saken.)

– Feire bursdagen til han som er min yndling og min ektemann.

– Ta en gratisovernatting på hotell for å bli kvitt noen sånne bonuspoeng. Når det gjelder å være turist i egen by og spise hotellfrokost, så er jeg ikke vond å be!

– Tekste ferdig en Netflix-dokumentar som jeg sitter med for tida.

– Arrangere en ny pubrunde for venner og kjente, vår tiende!

– Markere Halloween – eller egentlig «Halloweek», siden jeg pleier å utvide med noen dager i hver retning, muaha. Hvis du også vil sette stemningen rundt neste månedsskifte, så har jeg denne denne spillelista på lur.

Jeg får følelsen av at vi har en fin måned foran oss! Hva er deres planer for oktober?

– – – – –
In other words: My plans and wishes for the month of October! For an English version, please use the translation widget!