Forfatterarkiv: Synne Cinnamon

Home for Christmas

Postet den av

God dommedag, alle sammen! Jeg peker nese til pessimistene ved å sette meg på et fly.

For noen timer siden hadde jeg siste eksamen. Etter å ha oppsummert fire forskjellige fag på én uke, er jeg veeeldig klar for ferie. I denne intensive innspurten har jeg pådratt meg en liten forkjølelse, og på grunn av oppussing i bygget har jeg ikke hatt vann i leiligheten min det siste døgnet. Stemningen kunne ganske enkelt vært bedre, haha.

Det har ikke dukket opp så mange juleorienterte innlegg på denne bloggen, men nå er det jo bare noen dager igjen! Før jul skal man jo være ekstra ærlig, så her er en liten desemberrapport.

CIMG2313

Noen kort som har funnet veien ut i verden, og en av årets gaver.

Denne adventstiden har vært veldig annerledes. La oss begynne med det åpenbare: Kulden, snøen og mørket mangler. Mange sier at de hater disse sidene ved den norske vinteren, men de fleste kan enes om følgende: Levende lys synes best når det er mørkt på den andre siden av vinduet. Fyr på peisen varmer mest når det er kaldt ute. Den hvite snøen lyser opp svarte vinternetter, og gjør det pent og lunt overalt. Det er ekstra godt å holde rundt en kopp kakao hvis man først har brukt hendene til å lage snøballer. Disse tingene henger sammen, og innekosen vi er så glade i, avhenger av forholdene ute. Det er ikke så mange som tenner fjorten telys, gjør opp i kakkelovnen og drikker gløgg i juli. Fordi disse tingene hører denne årstiden til. Vinteren. Den kommer hvert år, og den skiller seg fra resten av året, og det kan vi være glade for. Hvis det ikke blir hvit jul, er de fleste nordmenn misfornøyde. Da er det bekmørkt, glatt og vått ute, og det er ikke slik jula skal se ut hos oss. Den skal være kald og klar, med isroser på vinduene og varme roser i kinn, og med hvit snø under den svarte stjernehimmelen.

Én ting er å være i et varmt land – jeg har for eksempel feiret jul i Florida, og da var det strålende sol og bare ben som gjaldt. Hele familien drakk iskaffe og spilte golf og gjorde andre absurde ting, og så Tre nøtter til Askepott på DVD i hotellsenga. Det var familiejul i sommervarme, og det var supert. Frankrike ligger i en sånn underlig mellomsone som hverken er varm eller kald. Det er liksom vår eller høst eller noe midt i mellom. Her i Paris er det blitt litt mørkere (daglyset forsvinner klokka fem), og det regner og blåser en del. Vi har knallgrønt gress og ti varmegrader. Pepperkaker og gløgg er ikke å oppdrive. De færreste i klassen min feirer jul i det hele tatt, så det er lite snakk om forberedelser og familietradisjoner. Folk er glade for å få fri, så klart, men de færreste ser på det som juleferie.

Jeg har feiret jul i Irland også, og da var forholdene omtrent som her. Jeg husker at vi våknet til én centimeter slaps på første juledag. Barna (og jeg!) var helt i hundre, og resten samfunnet stoppet opp. Alle klagde over hvor kaldt det var, men jeg tror de syntes det var litt stas likevel. Særlig fordi det var en nordmann blant dem. Jeg var en del av en familie, med barn og besøk og tradisjoner og forberedelser, og bodde i et hus med julehemmeligheter og julepynt og julekaker i. Det ble en helt spesiell og veldig koselig julefeiring. En annerledes, men ektefølt og gjennomført jul. Her i Paris blir det ikke det samme, for jeg er ikke omgitt av andre som gleder seg. Det er selvfølgelig mange flotte juledekorasjoner å se rundt omkring (og en del grelle greier; dette kommer vi tilbake til), men det høles mer overfladisk enn hjemme. Det virker enda mer regissert av handelsstanden her, liksom. Folk kjøper mer enn ellers, men ser de egentlig frem til jul? Det føles noen ganger som at det bare er jeg som gleder meg. Jeg gleder meg heldigvis nok for alle sammen, da!

CIMG2673

Julepost fra fjern og nær, noe så hyggelig! 3D-kortet med katten er blant de fineste jeg har sett.

I ferien skal jeg snakke om sånt jeg tenker på. På mitt eget språk. Jeg klarer ikke uttrykke tanker og følelser ordentlig på fransk ennå. Jeg blir stadig flinkere i fransk, men enkelte ting er fortsatt vanskelig. Det er slitsomt å stadig måtte omformulere seg, å bli misforstått, å måtte forklare, å jobbe for å finne dekkende og korrekte ord. Språk er så morsomt og spennende, og samtidig så hemmende når det ikke fungerer optimalt. Jeg merker det spesielt godt når jeg faktisk har noe viktig jeg vil si, noe å uttrykke, noe å ta opp. Kanskje kommer jeg ikke til å snakke om alt med alle i juleferien, men det skal bli godt å ha muligheten. Med dem som kjenner meg best.

En venn av familien er alvorlig syk. Sånt blir ekstra stort og trist rundt jul, når alle hjerter skal glede seg. Man blir minnet på hvor lite som skal til før det hele faller sammen, og hvor viktig det er å sette pris på hverandre. Jeg skal holde ekstra hardt i mine nærmeste i jula, for jeg vet hvor privilegert jeg er som kan være sammen med dem, særlig når jeg til daglig bor et stykke unna.

At disse tre ordene kan bety så mye! «Hjem til jul». Det er noe poetisk ved det. Jeg har reist hjem til jul fra for eksempel Oslo og Molde, men i år blir det selvfølgelig enda finere enn før.

Jeg trives ordentlig godt i Paris, men har gått litt ned i vekt denne høsten. Utilsiktet vektnedgang, altså – jeg hadde egentlig håpet at om noe skulle skje på den fronten, ville det være utvikling i den andre retningen. Det er ikke snakk om så mye (jeg veier meg ikke, så jeg har uansett ikke noe tall), men jeg merker det. Det er absolutt ikke fordi jeg ikke spiser nok, og ikke fordi jeg ikke spiser godt – jeg koser meg masse! – men fordi det er anstrengende på så mange måter å bygge opp et liv i et annet land.

Jeg har hatt dårlig råd i det siste. Jeg føler meg som prototypen på en frilanser skråstrek student i utlandet, faktisk. Får betalt husleie, skolepenger og skatt, men det blir ikke stort til overs, høhø. Jobben er vanskelig å forutse. Jeg har måttet kutte kraftig ned på julegaver (vanligvis gir jeg femten stykker, men i år ble det bare fem) og julekort (og for meg er det nesten like ille!). Heldigvis kunne jeg kjøpe flybilletter i oktober, så jeg har hele tiden visst at jeg ville komme meg både hjem til Norge og tilbake hit i forbindelse med ferien! I leiligheten min har jeg minimalt med pynt, for jeg har jo hverken plass eller penger til sånt som strengt tatt ikke er nødvendig. Jeg hører på julemusikk, brenner kongerøkelse, drikker julete og åpner fem julekalendere hver dag. Likevel har jeg ingen julestemning, og det føles underlig.

CIMG2554

Snøkrystaller i taket.

Én ting er så til de grader på plass: Forventningen. Jeg har ikke helt forstått at det snart er jul, sånn skikkelig snart, men jeg gleder meg altså noe voldsomt. Til å se og lukte snø. Til å høre norsk. Til å klemme på de jeg er aller mest glad i, men ikke har sett på tre måneder. Til hele jula plutselig eksploderer rundt meg. I et stort, hvitt hus i en liten bygd hvor jeg har vokst opp, hvor alt er slik det alltid har vært, og hvor jeg hører til.

Jeg lander på Gardermoen i kveld, og jeg vet at Mor står på flyplassen og venter på meg. Vi skal synge med på «Driving Home for Christmas» og spise boller i bilen. Jeg har forberedt henne på at jeg sannsynligvis kommer til å felle noen tårer, for jeg er litt ekstra emosjonell for tida (men mest sannsynlig blir øynene fuktige allerede når vi går inn for landing og jeg skimter snøen gjennom skylaget).

Jeg kunne faktisk ikke gledet meg mer. Dette kunne ikke passet bedre. Jeg er så heldig at jeg bor i Paris, og det er jeg så intenst glad for, men nå skal jeg endelig hjem til jul.

– – – – – – –

In other words: Happy apocalypse, everyone! I will wave at the pessimists as a board a plane this afternoon. Today I have had my last exam, and after four of those in one week I am very ready for a break. During this intense last week I have caught a little cold, and because of maintenance work in my building I have no running water in my apartment. Not the best way to spend my last days in Paris before the holidays! However, honesty is extra important around Christmas, so here’s a little look at the bad as well as the good. It can be tought to be in another country around Christmas, especially if one is not surrounded by family and friends. Also, when you’re used to proper Norwegian winters with cold and snow, the Parisian winter with ten degrees and green grass and horisontal rain just doesn’t make the cut. I have celebrated this holiday in Florida and in Ireland, so I know how this works in other countries, but on those two occasions I was not alone. This time I am living by myself, and I have no money to buy decorations, and my budget for cards and presents is so much smaller than I am used to. I have unconciously lost some weight this autumn, and I sometimes feel like the only person in Paris who is actually looking forward to the holidays, not just spending more because of the flashy decorations. Most of my classmates do not celebrated Christmas, so we don’t talk a lot about preparations and traditions. Furthermore, although my French is improving, it is difficult to express thoughts and sentiments in a language which is not your mother tongue. It is challenging when you can’t find the words, and it is tiresome when you are often misunderstood and have to explain everything all the time. During my stay in Norway I’ll make sure to talk about all sorts of things! Including the fact that a friend of the family is gravely ill. Those things become even more around Christmas, as everyone’s supposed to be jolly. They do however remind you not to take your happiness or your loved ones for granted. I can’t wait to see everyone again! To spend the holidays with those who matter most, those I have not seen for three months. When I land at the airport this evening, I know my mother will be there to pick me up. I have warned her that I might shed a few tears when we meet (in fact, I’ll probably tear up when I see the snow through the plane window). We will sing along to the radio and eat treats in the car, and when the ride is over, I’ll be where I belong. I am lucky enough to live in Paris, and I am so happy about that, but now I’m going home for Christmas.

Montmartre: Peter, Rita, mannen i veggen og en ny erfaring

Postet den av

Noen ganger må jeg virkelig ta meg selv i nakken. Det skjer så mye her i Paris, og jeg klarer ikke holde følge med mitt eget liv! Det er så mye jeg vil dele med dere, men jeg rekker ikke vise frem én spennende opplevelse før en annen er i gang… Nå skal vi tilbake til november, folkens. Jeg var nemlig på oppdagelsesferd med selveste Peter!

La meg begynne med å si at Peter’s Paris er en blogg jeg har lest i tre år. Jeg vil anbefale den til alle som er litt ekstra glade i Paris, uansett om de har vært her før eller ikke. Peter er blitt en ordentlig autoritet i det virtuelle Paris-landskapet. Han har blogget lenge, og kjenner alskens spennende kriker og kroker i denne byen. Han beskriver dem og fotograferer dem på en detaljert måte som gjør at når man leser, føles det nesten som å være der selv. Han har vært en av mine inspirasjonskildre i årevis, og jeg var så heldig å få bli med ham på rusletur på Montmartre.

Jeg har truffet Peter én gang før, i vår, da jeg var i Paris for å se på leilighet. Da drakk vi vin i sola.

CIMG0004

Da vi møttes i høst, var det mer grått. (Vi drakk etterhvert vin likevel, men det kommer vi til.)

CIMG1341

For de som ikke kjenner til Montmartre: Det er en bydel som tidligere «tilhørte» kunstnerne og bohemene, og som enda tidligere ikke var en del av Paris i det hele tatt. Den har beholdt en del av særpreget og sjarmen sin, men er også blitt ganske turisifisert med årene. Tilsiget av turister fikk et oppsving med den herlige filmen om Amélie (tenkt at det allerede er snart tolv år siden den kom!), for handlingen foregår her. Montmartre ligger nord i Paris, og er den eneste naturlige høyden i en ellers flat by. (Første del av navnet, «mont», betyr fjell. Vi nordmenn vil knapt kalle det en ås, hoho.)

Peter og jeg møttes en lørdag formiddag, og det første vi gjorde var å ta en titt på kjærlighetsveggen. Den hadde jeg ikke sett før, selv om den ligger i et område jeg har besøkt mange ganger! Le mur des je t’aime har sin egen nettside og ble laget som et kunstprosjekt i år 2000, for å bekrefte Paris’ status som en av verdens mest romantiske byer. På denne veggen finnes ordene «Jeg elsker deg» på 250 forskjellige språk. Så koselig! I ettertid har noen plassert Rita Hayworth over alle ytringene, som en slags emosjonenes muse. Hvorfor ikke?

CIMG1349

Jeg fant vår kjærlighetserklæring, så klart – vi nordmenn har faktisk to stykker! Bokmål og nynorsk!

CIMG1346

Etter en såpass følelsesladd start på omvisningen, tok vi for oss litt historie. Peter pekte ut steder hvor det pleide å stå klostre, hvor viktige personligheter er blitt halshugget, hvor Picasso har bodd… Velig interessant! Det ligger så mye spennende her, rett under overflaten!

Enkelte ting er fine sånn i utgangspunktet også. Blå blomsterkasser, for eksempel.

CIMG1355

Moulin de la Galette er litt mindre kjent enn Moulin Rouge, men finere å se på.

CIMG1356

Vi gikk forbi en nydelig liten hage, med blomster og trapp og springvann og et majestetisk monument, sånn helt uten videre. Den franske estetikken, altså.

CIMG1357

På torget sto kremmerne, som vanlig. De lot seg ikke stoppe av de fuktige forholdene.

CIMG1359

Vi tok en titt på en gammel kirke.

CIMG1362

Vi så oss om både inne..

CIMG1364

…og ute. Man kunne se litt av kirkegården gjennom et hull i porten!

CIMG1360

På andre siden av åsen, den som heller bort fra sentrum av Paris, er det nesten ingen turister. Det er få folk i det hele tatt – en rolig og tilbaketrukket del av byen, som i tillegg er veldig sjarmerende.

CIMG1367

CIMG1368

Selv på en grå dag kan jeg ikke unngå å la meg begeistre av brostein og eføy!

Vi passerte også Montmartres eget museum, som jeg fortsatt ikke har fått besøkt, men som jeg gleder meg til å ta en ordentlig titt på ved anledning. Det ligger latterlig fint til, i en liten hage med stakittgjerde rundt.

CIMG1369

Rett før jeg knipset dette bildet, smøg en svart katt seg gjennom hekken. En chat noir, med andre ord – så passende! Denne kjente showbaren lå nemlig også på Montmartre, men har forsvunnet. Den lever videre gjennom alle plakatene, nøkkelringene og kjøleskapsmagnetene med dette motivet. Hadde selv katten på veggen i Oslo, jeg!

Vi ruslet videre, langs høstfargede småhus.

CIMG1370

Her ligger det også en vingård!

CIMG1371

Det produseres faktisk vin her fortsatt, og selv om den ikke har ord på seg for å være spesielt god, må jeg definitivt smake en dag. Kanskje de serverer kjempelokal vin på den kjente baren like nedenfor?

CIMG1372

Her heter det i hvert fall «Au Lapin Agile«, og det sies at omtrent alle kjente artister i hele verden på et eller annet tidspunkt har opptrådd her. En slags showbar, dette også. Med studentpris, det lover godt!

Etter en tids vandring tok vi en pause. Vi gikk nemlig forbi et av byens kjempemange sjømatsteder. Vi spiser jo en del sjømat i Norge også, men jeg kommer fra innlandet (vi ha’kke noe hav!), og er ikke spesielt bevandret blant skalldyr og andre salte saker. Jeg er kjempeglad i fisk, men jeg hadde for eksempel aldri smakt slike.

CIMG1392

Østers. Man ser dem overalt i Paris, føler jeg! På markeder og i matvareforretninger, i kasser som disse langs gatene, i reklamer for dyre klesmerker… Jeg tror kanskje det er ansett som overklassemat. Selv anser jeg det knapt som mat i det hele tatt – men da Peter spurte om jeg ville smake, kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg. Vi bestilte østers og slo oss ned. Det rant vann langs veggene, slik det ofte gjør på slike sjømatsteder.

CIMG1382

Jeg følte meg klar for en ny erfaring. Etter kort tid dukket lunsjen vår opp.

La oss være ærlige. Man kan pynte med is og sitron så mye man vil, men dette ser ikke bra ut.

CIMG1384

Jeg spiste likevel. Jeg er så tøff.

CIMG1388

Drakk vin til også. Vel fortjent, spør du meg.

CIMG1389

Min personlige dom over østers: Oppskrytt. Helt greit. Det smaker mest salt, slik som mange andre skalldyr. Godt med fersk brød, kryddersmør og eddikdressing til, for da smaker det ferskt brød, kryddersmør og eddikdressing… Konsistensen trenger vi ikke å nevne. Jeg tror ikke man egentlig er ment å spise disse greiene. Føles bra å ha smakt, da!

Et høydepunkt som veide opp: Mannen i veggen. Denne skulpturen har jeg lenge ønsket å se.

CIMG1376

Dette forestiller en fransk forfatter, Marcel Aymé, som skrev en roman om en mann med evnen til å gå gjennom vegger.  Aymé bodde i området, og da det skulle gjøres stas på ham, valgte de å gjøre det på denne måten. Jeg elsker slike humoristiske skulpturer! Jeg så den først her, hos Peter, og nå kunne jeg hilse på selv.

CIMG1380

Aymé var den eneste av oss som hadde neglelakk, men jeg hadde i hvert fall rutete regnkåpe.

Til slutt tok Peter og jeg en kopp kaffe, på et sted med druer i taket og baguett på bokhylla.

CIMG1398

CIMG1399

Stort mer fransk blir det ikke, faktisk.

Tusen takk for turen, Peter!

– – – – –

In other words: Sometimes I need to grab myself by the collar. There is so much happening here in Paris, so much I want to share with ye, but I can’t seem to keep up with my own life! Before I find the time to tell ye about a lovely experience, another one is underway. Now we’re taking a little trip back to November, and a little trip to Montmartre. This part of Paris used to be the bohemian quarter, and although the tourists have invaded it (we’ve all seen Amélie, right?), it has kept some of its charm. I was lucky enough to meet Peter up there – one of my favourite bloggers and greatest inspirations. For three years I have read his detailed, varied and well-written blog about Paris. You should read it, too, if you have a soft spot for this city! I have met Peter once before, this spring, and then we had a glass of wine in the sun. This time the weather was greay, but we ended up having wine anyway! First, however, we saw the Wall of Love, an art installation from the year 2000 with the words «I love you» written in 250 languages. I found the two Norwegian expressions (we have two official written languages, and they are both represented!), and said hi to Rita Hayworth, who hangs above the emotional declarations like a muse. Then Peter and I went for a stroll along the cobbled streets, and he pointed out where there used to be convents, or where some historical person was decapitated, or where Picasso used to live – he knows it all! I loved seeing this more secluded part of Paris. Pretty gardens and ivy clad cottages always make me smile! Moulin de la Galette, the Montmartre museum, an old church, the vinyard and the show bar Au Lapin Agile are some of the sights we saw on our promenade. When it was time for a break, we passed a typical sea food bar, and Peter asked if I wanted oysters. Born and raised inland in Norway, where there is no sea, I had never tasted them! I decided it was time to do so. I see them everywhere in Paris, and I think they’re considered upper class food. I don’t consider them food at all, really, but I couldn’t miss the chance to have a taste. We ordered oysters and wine, and sat down by the running water wall (all the sea food places have’em). The oysters came, lying on their classic bed of ice and lemon. Let’s be honest: They look disgusting. I ate them anyway. Such bravery. I thought they tasted mainly like salt, and the consistency was just as nasty as I had feared, but at least I have gained an experience. I must admit I was more excited about meeting the Man in the Wall, a sculpture I’ve wanted to see for quite some time. A French author lived in the area and wrote a novel about a man with the ability to pass through walls. When they decided to honour the writer, they portrayed him in this way. I love the humourous take on things! I shook his hand. He wore nail polish, and I wore my checked rain coat. Finally, Peter and I had a cup of coffee at a café with baguettes on a shelf and grapes hanging from the ceiling – that’s about as French as they come. Thanks again for the guided tour, Peter!

Monday Inspiration

Postet den av

Dette er min siste studieuke før jul. Ja, til dere studenter som var ferdige i begynnelsen av desember: Nyt ferien for meg også! Jeg har undervisning til og med fredag 21. desember, og denne uka skal jeg opp til fire eksamener. I Frankrike gjør man seg fortjent til julekosen!

I disse travle førjulstider ser inspirasjonen min slik ut.

Mandagsinspirasjon

Desemberkatalogen fra Le Bon Marché, det eldste stormagasinet i Paris, som i sin tid ble tegnet av selveste Eiffel. En særdeles pen pose vaniljesukker. Et lite utsnitt av et gammelt og naivistisk kart – det bor selvfølgelig villmenn i jungelen, haha! To av mine peneste julekort (nå er alle årets femti julehilsener sendt avgårde, og jeg liker tanken på at mottakerne blir glade når de får dem). En side fra julebrosjyren til et annet stormagasin, BHV, som i år samarbeider med Alexis Mabille. (Han er en av mine favorittdesignere – for et morsomt sammentreff!) Sist, men ikke minst: En triceratops fra en eske dinokjeks. Hurra, de finner fremdeles her! Hånden i været hvis du spiste sånne som liten!

Ha en fin start på uka, alle sammen!

In other words: This is my last study week, and it’s a busy one. To those of ye who have been off the hook since the beginning of December: Enjoy your freedom on behalf of me, too! My last lecture is on Friday the 21st, and I also have four exams this week. It seems that in France you really have to earn your holidays. Meanwhile, here’s my inspiration at the moment. The Christmas catalogue from Le Bon Marché, the oldest department store in Paris, which was designed by  Eiffel himself back in the day. A particularly pretty satchel of vanilla sugar. A little extract from an old, naïve map – there are savages in the jungle, of course! Two of my prettiest Christmas cards (this year I sent fifty of them, and I hope they will make the recipients happy). A page from another Christmas catalogue, this one from BHV, which features dresses from Alexis Mabille. (He is one of my favourite designers, what a nice coincidence!) Last, but not least: A triceratops from a packet of dinosaur biscuits. They are no longer found in Norway, but I used to eat them as a child, and I still love them!

Glimt og gleder

Postet den av

Så var det meg igjen, da. Ettersom jeg har hatt både kjæreste og to venninner på besøk denne uka, er det unektelig litt stille i leiligheten min for øyeblikket. Jonasflotte reiste hjem på tirsdag kveld, og jentene dro i ettermiddag. Mine to barndomsvenninner har sovet hos meg, og det har vært akkurat som å være tilbake på ungdomsskolen, da man stadig var på overnattingsbesøk hos hverandre. Madrass på gulvet, snop og snacks, køsystem på badet, store planer for morgendagen og fremtiden, dyner og puter over alt, snakk og latter til langt på natt… Superkoselig. Når jeg legger meg i kveld, kommer det nok til å være litt rart å være alene for første gang på en uke. Likevel skal jeg ærlig innrømme at jeg planlegger å ligge i stjerneformasjon, bare fordi jeg har plass til det!

Jeg er så glad i de små tingene. Ekstra fint er det å fokusere på hverdagsgledene når man egentlig helst vil klemme på dem som ikke lenger er innenfor rekkevidde. Derfor: Her er noen smilegrunner fra den siste måneden.

Bugnende blomsterbuketter utenfor floristen.

CIMG1657

Stekte kastanjer. DET ER SÅ GODT.

CIMG0963

En tegneseriebutikk (en av mange, hoho) hvor man fikk se fire tegnere i aksjon på en tilfeldig lørdag.

CIMG0921

Kjeks med sjørøvermotiv. Arrrr!

CIMG1443

En annerledes metro-inngang.

CIMG1833

Utekvelder på folksomme steder med sjarm og billig vin.

CIMG0934

CIMG1751

CIMG1156

Frokost med bok, blomster, godt pålegg og iste.

CIMG1465

Nostalgiske veggmerker. Who you gonna call?

CIMG1340

Små, rosa skyer som viser vei mot skolen på tidlige morgener.

CIMG1406

Fin tekopp. Her poserer den foran fasttelefonen i leiligheten min, som er sjarmerende nok i seg selv.

CIMG1897

At supermarkedet ved busstoppet mitt har utsmykninger fra tak til gulv, sånn helt uten videre.

CIMG1519

CIMG1521

Katter. Hvor som helst, når som helst. Alltid, takk.

CIMG0967

Bone. Endelig er jeg i gang med denne giganten av en grafisk roman!

CIMG2126

At man får teipholdere formet som snegler. Jeg har en slik, så klart.

CIMG1881

Å bli invitert med (takk, Bruno!) på en engasjerende konsert i flotte omgivelser på La Cigale…

CIMG2064

CIMG2083

…og at publikummeren foran meg tegnet skisser gjennom hele konserten.

CIMG2073

En knøttliten, knallgrønn sykkelentusiast som jeg traff i bakgården.

CIMG1856

Hjemmelaget tyttebærsyltetøy. (Franskmenn vet ikke hva tyttebær er, men det gjør min moren til kjæresten min, og hun sendte med ham en pakke friske novemberbær – for en fin overraskelse!)

CIMG2105

En fransk venn, Louis, som viser meg fine kaféer. For eksempel Le Temps des Cerises, et tradisjonelt sted i en vernet bygg i den gamle bykjernen, hvor de dresskledde drikker lunsjkaffen sin ved baren.

CIMG1470

CIMG1472

CIMG1474

Heftige farger på fortauet.

CIMG1231

Mosaikkportretter på metrostasjonen.

CIMG1601

Runde, rare, gøyale snittblomster som ligner på pompoms. (Jeg vet fortsatt ikke hva de heter, så jeg bare peker og smiler… Må ta med ordbok neste gang.)

CIMG1888

De kommende dagene skal jeg gjøre en masse hyggelige småting som blir satt på vent når livet og vennskapet får spille hovedrollene. Med julemusikk i bakgrunnen, kongerøkelse i lufta og te i koppen. Dette blir bra likevel.

Gledelig helg!

– – – – –

In other words: My boyfriend and my two girlfriends have gone home to Norway, and my apartment feels empty after a week-long slumberparty. Time to focus on the little things! There are always plenty of reasons to be happy, even when goodbyes make you sad. These are some of the things that have made me smile lately.

Besøksbonanza og spilleliste

Postet den av

Vet dere hva, eller? Nå er jeg i ferd med å få TRE stykker på besøk! Maken til heldiggris.

Ikke bare er Jonasflotte her igjen (han har med andre ord vært på visitt en gang i måneden siden jeg flyttet, og er faktisk verdens beste) – to nære barndomsvenninner tar også en tur til byen i kveld. Denne uka er altså full av klemmer og mimring og oppdagelsesferder, i tillegg til at jeg har undervisning som vanlig. Lange, men lykkelige førjulsdager i Lysets by!

CIMG2301

Jeg kommer sterkere tilbake på blogg-fronten til helga, men jeg tenkte jeg kunne dele litt julemusikk i mellomtida. Her er min fem timer lange Spotify-spilleliste: Yule

Den inneholder alt som skaper stemning, i en salig og lite selvhøytidelig blanding: Kjære julesanger, Barne-TV-nostalgi, gamle orkesterinnspillinger, nye rocke-innspillinger, en og annen amerikansk sviske, filmmusikk, norske juleviser… Her er det plass til alle! God fornøyelse!

Ha en fin førjulsuke!

– – – – –

In other words: This week I have no less that three visitors from home! I feel so lucky. Needless to say, I will spend my time hugging and updating them, and I’ll be back on the blog by the end of the week. In the meantime, here’s my  Christmas Spotify playlist. Five hours of everything that makes this season jolly: Yule

«Novinbre»

Postet den av

Jeg inntok ganske mye vin i løpet av november, om jeg skal være helt ærlig.

For det første er det ingen myte at franskmennene tyller i seg vin til alle måltider, og til alle andre tider også. Småsamleren for glass må tømmes av renholdsverket hver dag, liksom. For det andre kommer årets Beaujoulais Nouveau på den tredje torsdagen i november hvert år. For det tredje var jeg på vinmesse – Salon du vin – i begynnelsen av måneden. Huhei!

Vi begynner med å gå på messe! Den var i slekt med sjokosjokket, på samme sted, og omtrent like stor og overveldende. Jeg var der i seks timer, men smakte kanskje på én prosent av vinene! Det var boder så langt øyet kunne se, og hver av dem representerte en uavhengig og gjerne familiedrevet vingård, for dette var Salon des Vignerons Indépendants. Hver bod hadde mellom fire og femten viner å tilby, og man kunne smake på alt. Man fikk utdelt et glass ved inngangen, som man holdt frem akkurat hvor og når man ville, og så var det noen som helte vin oppi. Jeg har aldri opplevd maken til åpen og inkluderende vinkultur. Det var skikkelig folksomt der; tusener av mennesker smakte og skålte og smilte (stadig mer, haha!), og ved inngangen ble det ikke engang sjekket om de besøkende var over atten. Et slikt arrangement, med fri servering av vin i fire dager, ville være helt utenkelig i Norge. Her er vin den naturligste sak av verden. En klar, interessant og velsmakende kulturforskjell!

CIMG1911

Det var såååå mye å smake på.

CIMG1904

CIMG1934

CIMG1903

Ikke rart at folk måtte ta en titt på oversikten.

CIMG1915

Jeg gikk egentlig mest på måfå, og så på fine flasker og pen pynt og søte skilt.

CIMG1939

CIMG1912

CIMG1943

Man kunne se hvor vinene kom fra…

CIMG1923

…og spørre smilende eksperter til råds.

CIMG1935

Folk smakte…

CIMG1926

CIMG1931

…og kjøpte.

CIMG1919

«En kasse av den og den og den, takk. Til privat bruk, ja.» Det var gratis utleie av traller der.

CIMG1908

Noe fikk bli med hjem til meg også, da. Denne skal jeg snart dele med Jonasflotte!

CIMG1976

Så kom den tredje torsdagen! Hurra!

Jeg har skrevet litt om Beaujolais Nouveau tidligere, på den forrige bloggen: Jeg har nemlig oppholdt meg i Paris på denne tiden en gang før. Fjorårets markering foregikk hjemme i Norge, men passet godt sammen med andre godbiter herfra.

Dette er altså en årlig merkedag i Frankrike. Poenget med denne vinen er ikke at den skal være så fryktelig god, for det er årets første – det ligger i navnet, ettersom nouveau betyr «ny». Poenget er snarere at en ny sesong er i gang, at vinkjellere over hele landet fylles opp på nytt, at tida går sin gang og at tradisjonene holdes ved like. Det er en feiring av vinen og livet, på en måte. Noe så fint! Ethvert serveringssted med respekt for seg selv tar inn en type Beaujolais Nouveau, og reklamerer ved å henge opp plakater. Noen ganger slår de til med flagg og ballonger også. Det er jo en festdag!

Her kommer et lite utvalg av årets promotering.

CIMG1656
CIMG1660
CIMG1661
CIMG1658
CIMG1679
CIMG1662
CIMG1668
CIMG1664
CIMG1670

CIMG1672

CIMG1667

CIMG1673

Il est arrivé! Den er her! Et vous? Og du?

Joda, ikke bare ser du speilbildet mitt i noen av rutene, men Ida og jeg var på plass! Vi tok nemlig en smakerunde i Oberkampf-området. De ulike stedene i en gitt gate snakker med hverandre, og tar inn ulike typer vin, slik at du finner mye forskjellig på små avstander. Så går man altså rundt og smaker seg frem. Helst på selve lanseringsdatoen, så klart. Ida og jeg tok utfordringen. Det ble en veldig koselig – og litt sen – torsdagskveld!

Årets mer offisielle reklame så forresten slik ut:

CIMG1654
CIMG1676
CIMG1681

Denne hang i vimpel-form på ett av stedene Ida og jeg var innom. Øyeblikkelig stemning!

CIMG1706

En slik plakat henger dessuten på kjøkkenveggen min. Jeg spurte pent om å få en, og mannen bak baren skjønte ikke hvorfor jeg var interessert, for han var ikke spesielt fornøyd med årets vin… Selv syntes jeg den var bedre enn fjorårets! Jeg skulle gjerne vist dere mer av smakerunden vår, men det var stort sett dårlig belysning og mye folk på de ulike barene vi besøkte, så jeg har en masse håpløst uklare bilder. I tillegg ble jeg kanskje litt ustø etterhvert også, høhø.

Årets ellevte måned heter Novembre på fransk, men om du bytter ut «em» med «in», vil det uttales på omtrent akkurat samme måte. For et festlig sammentreff.

Kun ett ord kan brukes for å avslutte et slikt innlegg, og da passer det jo godt at jeg sitter med et glass hvitvin innen rekkevidde (det er jo helg, hoho) – SKÅL!

(Pssst! Forresten: Om du liker å lese om vin, vil du kanskje også like min nye nettside, vinogvegetar.no!)

– – – – –

In other words: I drank a lot of wine in November, to be perfectly honest. Not only am I being subjected to the French custom of having wine with every meal and at any other given time of day – that is no myth, mind you. I have also visited a wine fair, which was a fun and interesting (and tasty) experience. Everyone was given a glass, and there were hundreds of stalls to explore. Each stall had between four and fifteen wines to offer, and you tasted as much as you wanted. What a marvellous concept! I spent six hours there! Furthermore, on the third Thursday in November each year, the Beaujolais Nouveau arrives. This is a national event which is celebrated all over; every proper bar orders one kind of this years’ fresh wine, and hangs posters, balloons and flags to share the joy. It’s not supposed to be good, as it’s the first wine of the year, it’s just supposed to be fun. It’s a homage to wine and life in general, it seems. What a superb tradition! I have been so lucky as to experience this day in Paris once before, and I certainly hope this won’t be the last time. I went out with Ida to have a taste, and I like this year’s vintage better that last year’s! Now I have a Beaujolais Nouveau poster on my wall and a glass of white wine in my hand. Cheers!

The forgotten vernissage

Postet den av

Har jeg nevnt at jeg har fri fra skolen hver onsdag, eller? Maken til luksus!

Jeg bruker gjerne dagen på en masse fine småting; på å skrive en artikkel, lese tegneserier, drikke te, se to episoder av en festlig serie, høre på musikk, møte venner og drikke kaffe på en kafé vi ikke har besøkt før… Det er så godt med noen slike rolige pusledager innimellom, særlig midt i uka!

Dessuten pleier jeg å rydde litt, både fysisk og virtuelt. Nå har jeg blant annet ordnet opp litt i kategori-kartoteket mitt her på bloggen, og så fant ut at et innlegg jeg trodde var blitt publisert for lengst, faktisk hadde havnet langt ned i lista med utkast. At det går an, haha. Dere, da tar vi en tur tilbake til oktober for å gå på utstillingsåpning! Rett skal være rett!

En klassekamerat av meg er fotograf og hadde billetter til åpningen av kunstfestivalen Slick. Jeg fikk bli med! Jeg visste ikke hva jeg skulle ha på meg, så jeg sendte en tanke til Coco Chanel og valgte Den lille sorte. Folk rundt oss gikk i alt fra festkjoler til helt ordinære hverdagsklær – og så var det enkelte kunsterjeler, sånne folk som helt tydelig lever for å uttrykke seg, også gjennom fremtoningen sin. Seksti år gamle damer med neongul drakt og grønt hår, for eksempel. Jeg turte ikke ta bilde av henne, men hun personifiserte liksom den eksentriske kunstneren i Paris-eksil!

Vi tar en titt på selve kunsten, da. Utvalget føltes litt som det pleier å gjøre på Høstutstillingen i Oslo! Den rakk jeg ikke få med meg i år, så det føltes bra å få en lignende opplevelse her. Utstillingen besto altså av både installasjoner, skulpturer, foto, malerier, trykk… Omtrent alt, egentlig. Fra gulv til tak. Ungdommelig, uforutsigbar, energisk samtidskunst. Alltid interessant, synes jeg!

Dette verket var blant dem som gjorde størst inntrykk. Det var plassert midt på gulvet, og mange ble stående lenge for å studere det. Det var noe forstyrrende ved disse figurene, som ser ut og «oppfører seg» som barn, men som er helt og holdent dekket av fjær. Så sært!

Dette bildet er selvfølgelig basert på Hitckcock-klassikeren Rear Window. Herlig!

Denne fyren ga meg Star Wars-assosiasjoner! Hey, Chewie!

En av kunstnerne hadde laget knøttsmå figurer (i slekt med disse, som jeg har så fryktelig lyst til å treffe på en dag). Denne fyrstikken er i naturlig størrelse, og størrelsen på mannen er deretter!

Dette maleriet ble jeg ekstra begeistret for. Tror det har med den nydelige fargen på vannet å gjøre, og med de mange detaljene jeg kunne bruke lang tid på å oppdage. Dessuten gir det meg sjørøver-assosiasjoner! Yay!

Utstillingen var på Le Garage, et bortgjemt og stilig sted med industrielt preg. Rød løper og mye folk.

Jeg er glad i slike rustikke, rufsete omgivelser – særlig når de er lyssatt på denne måten!

Jeg fikk forresten et nett med retro-motiv, som jeg har brukt flittig siden.

Det ble en interessant og ispirerende høstkveld!

– – – –

In other words: Have I mentioned that I have no lectures on Wednesdays? It is such a luxury! I usually spend these days doing all kinds of cozy things. Writing, reading, listening to music, exploring new cafés… Also, I take the opportunity to tidy up a bit, both physically and virtually. Today I found these photos from a vernissage I attended a month ago, which had gotten lost in my list of drafts. We’ll have a look at them now! A friend of mine is a photographer, and he was given to tickets to the launch of an art exhibition, and invited me to go with him. There were all kinds of art (sculptures, installations, photos, paintings, prints…). Contemporary, colourful, unpredictable art. I like it! Some of my favourite works were the circle of feather-clad, childlike figures (very curious and slightly disturbing!), a painting which was clearly based on the Hitchcock film Rear Window, a furry thing which made me think of Chewie in Star Wars, some teeny tiny people, and another painting which gave me a piratey feeling. Also, I really liked the industrial venue and the goodie bag I got. I was an inspiring autumn evening!