Nå tenkte jeg at vi skulle reise omtrent et år tilbake i tid, til november i fjor! Da var jeg på min lille turné på De britiske øyer, haha, min etterlengtede såkalte stipendtur, ettersom jeg hadde fått tildelt et reisestipend av teksterforeningen. Dermed fikk jeg anledning til å besøke både Irland, England og Wales på én gang, så jeg var borte i to uker, besøkte mange folk og steder og reiste med både fly, tog, buss og båt. I forkant hadde jeg skrevet ut hele planen på papir, slik vi gjorde før, for det var 17 separate reiser å holde styr på. Et ambisiøst opplegg, absolutt, men dette var tross alt en drøm som gikk i oppfyllelse, som jeg ville få mest mulig ut av. Det hele var så stas!

(For dem som er litt usikre på min tilknytning til denne delen av verden, kan jeg oppsummere den slik: Jeg har vært anglofil så lenge jeg kan huske, og ble spesielt glad i London etter mange turer dit med familien i oppveksten. Vi har også vært i Cardiff i Wales flere ganger, for der var min far utvekslingsstudent i sin ungdom, og han har fortsatt kontakt med den tidligere vertsfamilien sin, så jeg har kjent dem hele livet – barnebarna til hans vertsforeldre er på min alder, så de er venninner av meg! Selv var jeg utvekslingsstudent i Irland i skoleåret 2004/2005, og jeg har fortsatt kontakt med min egen vertsfamilie. Jeg har reist tilbake på besøk tre ganger siden jeg bodde der, og på et tidpsunkt hadde jeg med meg min daværende kjæreste, nå min mann, slik at de fikk hilse på hverandre. (Jeg delte flere innlegg fra den turen i sin tid, og kommer til å lenke til dem etterhvert, selv om de nå er mer enn ti år gamle, og man ser at bloggen og jeg har forandret oss litt siden da, hoho! Her er det første, med noen generelle observasjoner.) Så tilbragte Jonasflotte og jeg et år i London, i 2015/2016, og da fikk vi en herlig vennegjeng som vi også holder kontakten med. Vi har besøkt dem ved ulike anledninger siden vi flyttet hjem, og de har også vært i Norge opptil tre ganger. Altså er jeg så umåtelig heldig å ha venner og «familie» i både Irland, Wales og England, og nå fikk jeg anledningen til å slå tre fluer i én smekk, og treffe flest mulig av dem på samme visitt!)

Sett dere godt til rette, for dette er et langt innlegg. OK, da drar vi!

På Gardermoen var det fint pyntet med vinterlys, men starten på turen ble ikke helt som jeg hadde håpet, fordi de hadde store tekniske problemer. Flyet mitt tok av mer enn to timer for sent, og da landet jeg ikke i London før flyet videre til Galway i Irland allerede hadde gått. Jeg måtte kjøpe en ny flybillett på telefonen mens jeg sto i kø på Heathrow, men det nye flyet ble så tilsvarende forsinket, og jeg ble liggende fire timer bak mitt opprinnelige skjema. Da jeg først landet i Irland, hadde siste buss fra flyplassen allerede gått, for det var søndag. Dermed måtte jeg også ta en lang, dyr drosjetur før jeg endelig var framme. Heldigvis fikk jeg igjen disse utleggene på forsikringen! Verre var det at jeg ikke kom fram før etter midnatt, og dermed ikke fikk noe ut av den første kvelden overhodet, og ikke fikk spist middag med de fine folka jeg hadde planer om å treffe. To av mine tidligere vertssøsken hadde måttet dra tilbake til sine respektive bosteder for å komme seg på jobb dagen etter, og det var trist at vi ikke fikk møttes, men vi får velge å tenke at jeg da i det minste har en grunn til å reise tilbake!

Etter en lang og trøblete dag i transit var det naturligvis utrolig godt å komme fram og kunne snuble i seng den søndagsnatta. Jeg overnattet hos et annet medlem av min tidligere vertsfamilie, på det ene barnerommet, og sov som en stein. Klart man gjør det, når man er omgitt av dyr og farger og irske gloser <3

Dagene som fulgte brukte jeg på å rusle rundt i Tuam, den lille byen jeg pleide å bo i, oppsøke gamle favorittsteder og utforske nye tilskudd, og på å tilbringe tid med folk jeg har savnet. Det var altfor lenge siden sist, så klart – jeg hadde ikke vært i Irland på elleve år!

Tuam bød på rolige gater med fine fasader, klassiske navn og trivelige puber, og med hint av den katolske religionen her og der. I denne lille byen går tida ganske sakte, og det er en så fin følelse, synes jeg.

(«Dagens suppe», haha!)

Jeg kan kjenne lukta fra skorsteinsrøyken når jeg kikker på disse bildene. Her bruker de peat som brensel i stedet for ved, og det lukter så godt!

Jeg passet på å spise og drikke alt jeg har savnet, så klart, og den ene dagen spanderte jeg lunsj på meg selv på et sånt sted som jeg ikke hadde råd til å besøke da jeg bodde her. Med en Irish Red Ale til, thanks a million.

Da jeg var hjemme hos vertsfamilien min, var egentlig alt som før – de har ikke hatt noen langtidsstudenter på utveksling hos seg siden jeg bodde hos dem, og da følte jeg meg helt og holdent som en del av familien, så vi fant raskt tilbake til gamle vaner. Jeg prøvde fortsatt å sette meg inn på feil side av bilen, og det å kjøre rundt og småsnakke med vertsmoren min føltes akkurat som det gjorde for tjue (!) år siden. Hun har oversikt over alle medlemmer av min familie i Norge, og vet hva de forskjellige holder på med. Vertsfaren min, på sin side, hadde vist bryllupsbildet vårt til alle da vi sendte det til ham, og akevitten jeg hadde med, ville han helst gjemme unna og holde for seg selv. Nå har de et fosterbarn hos seg, som er omtrent på alder med barna de hadde da jeg bodde hos dem. «They talk about you all the time», sa hun, og jeg ble varm om hjertet, og det var fint å kunne bidra litt, slik jeg gjorde i gamledager. Finnes det noe hyggeligere enn å hjelpe ei lita jente med irsk-leksene før middag, mens potetene koker i bakgrunnen? Nei, det gjør det ikke.

Etter noen dager i Tuam reiste jeg videre til Galway, den største byen i det vestlige Irland. Det var kjekt å se at den hadde klart seg bra gjennom pandemien! I Tuam var det nemlig en del tomme lokaler og manglende vedlikehold i sentrum, noe som vel er typisk for en del småbyer etter flere tunge år, mens Galways gater var like velholdte og folkerike som jeg husker fra tidligere. Her var jeg også innom en del gamle favoritter, blant annet denne bokhandelen, og jeg fant noen godbiter på en bruktbutikk. På et lite bakeri kom jeg i snakk med en eldre mann som nettopp hadde vært i kirka, og han spanderte en kaffe og ville høre om Norge, og det er jo noe av det fineste med å reise på egenhånd, at man kan være mer åpen for sånne tilfeldige møter. Ellers gledet jeg meg over fine farger og kule detaljer rundt omkring i byen.

(«Went on a solo trip and had a good time with a Galway Hooker», høhø.)

I denne byen var det mer musikk å høre, og det er typisk irsk, vil jeg si. Det er skikkelig fint at folkemusikk og live musikk står så sterkt i Irland. Noen sanger vil jeg alltid forbinde med oppholdet mitt i dette området, blant annet N17 av The Saw Doctors, et lokalt band. På det ene stedet jeg var innom, ble den plutselig spilt, og folk sang med rundt om i lokalet. Jeg satt stille i hjørnet og felte noen små, rørte tårer, fordi jeg ble helt overveldet av gode minner og glede over å være i hjemlige trakter etter så mange år.

Etter tre netter i vest var det på tide å busse busse østover til Dublin, den hyggelige hovedstaden. Der skulle jeg tilbringe to netter og én hel dag, og jeg var så fornøyd med turen og tilværelsen! Hei i speilet!

Den første kvelden rakk jeg ikke gjøre så mye annet enn å skaffe meg noe mat og ta meg en øl. Jula starter visst tidligere i Dublin enn i resten av landet, haha, så selv om kalenderen viste 21. november, var alle pubene ferdig julepyntet. Jeg gikk til en gammel og kjent en som lå i nærheten av hotellet mitt, og nå skulle jeg drikke turens første Guinness, for den kommer jo fra Dublin! En god stout i pene omgivelser, det er aldri å forakte, og dette hadde jeg gledet meg til helt siden jeg satte meg på flyet.

Helt nydelig var det. Jeg sov veldig godt den natta også!

I Dublin var jeg mer på besøk, for selv om jeg har vært der en del ganger, kjenner jeg ikke byen kjempegodt. Med andre ord kunne jeg utforske og leke turist, men selv for en utenforstående er det så trivelig å være i Irland, for folk snakker til fremmede. For eksempel ved å si «bless you» når noen nyser, ved å kommentere når man tar et bilde på gata – «take a good one, now», eller «that’s a good place!» – eller ved å gi komplimenter. Sånt er jo så hyggelig! En gang jeg sto og sjekket noen åpningstider på mobilen, stoppet en fyr på sykkel for å si at jeg var i et rufsete strøk og at jeg burde være på vakt. Jeg har aldri følt meg utrygg i Dublin, og jeg unngår ingen områder der når jeg er ute og rusler, men det er jo fint at folk ser hverandre, liksom, på en litt annen måte enn hjemme. I Oslo føler jeg meg iblant ganske alene om å være vendt utover, fordi de aller fleste andre er vendt innover, men i Irland kjenner jeg meg altså hjemme på flere vis!

Min første morgen i Dublin begynte med en real og klassisk frokost. Ristet brød, stekt sopp og tomat, røstipoteter og speilegg, og så en stor kopp kaffe med melk ved siden av. Forresten så er irske melkeprodukter spesielt gode, spør du meg, kanskje fordi kuene har tilgang på grønt gress hele året? Osten er ekstra frisk, og smøret er best i verden, faktisk. Jeg er ikke engang glad i smaken av smør, med mindre det er irsk smør.

Legg merke til de tre karene i bakgrunnen, som alle starter dagen med en Guinness! Da jeg var ferdig med å spise, måtte jeg rusle bort til baren og spørre om å få ta et bilde, for det er så stilig med slike pints som står og setter seg. (Om du ikke får den tappet i to omganger, så er det ingen skikkelig Guinness.) Her er klokka mellom ti og elleve om formiddagen, og irene er naturligvis godt i gang, hoho.

Jeg tror nesten det er vanskelig å forstå hvor sentralt Guinness står i Irland, om man ikke har sett det selv. Hver fjerde øl som tappes i dette landet er en Guinness, det drikkes overalt hele tida, så man kan komme inn på en hvilken som helst pub, når som helst på dagen, og som regel se minst én pint med Guinness ved hvert eneste bord. Hos unge og gamle, kvinner og menn, jenter og gutter – så lenge de er gamle nok til å drikke, altså, men irene har et litt mer avslappet forhold til aldersgrensen enn vi har her i Norge, og ikke minst til dette med et glass i lunsjen, noe som er svært utbredt, uansett hva slags jobb man har. Jeg så bygningsarbeidere i refleksvester og arbeidsbukser ta seg en Guinness og gå rett tilbake på jobb, og det ville jo ikke skjedd her til lands… På en vegg bak en bar hang det passende nok en gammel reklameplakat der det sto «You’ll feel fresher after a pint of Guinness», noe som er ganske absurd i dag, og da jeg humret litt av det, sa bartenderen: «Well, it’s good for ya!»

Jeg tuslet rundt i byen på lykke og fromme, og gledet meg over brustein, kjente landemerker, fine detaljer, smale smug og storslåtte bygg. Selvfølgelig regnet det, for har du egentlig vært i Irland om du ikke er blitt litt våt i håret?

(Portalen ved bussen på bildet over er verdt å merke seg – den er omtrent alltid med i filmer og serier fra Dublin!)

Som selverklært turist bestemte jeg meg for å besøke den eldste puben – ikke bare i byen, men i landet. Gaaaanske drøyt at The Brazen Head ble grunnlagt for mer enn åtte hundre år siden!

Inne var det akkurat slik jeg helst vil ha det; brunt og slitt og sjarmerende.

Her spiste jeg en sen lunsj bestående av fish&chips, også denne gangen med en Irish Red Ale (nå en Kilkenny) ved siden av. Det skulle liksom bare mangle.

Da jeg kom ut igjen, hadde det mørknet. Det passet meg bra, for det er ekstra stemningsfullt i Dublins gater på kveldstid, når varmt lys og live musikk strømmer ut fra alle pubene.

Dessuten er mange av de flotteste byggene opplyst.

Det siste stedet jeg besøkte i Dublin, kommer jeg til å huske av to grunner: De serverte stout fra Murphy’s, som etterhvert begynner å bli vanskelig å oppdrive, og de hadde skrudd pynten og belysningen opp til elleve, så det føltes som å sitte og ta seg en øl inni en juletre. En passende avslutning, hoho!

(Hvor mange bilder av puber og pints kan man ha i ett innlegg, egentlig?)

Tusen takk for denne gang, mitt kjære Irland!

Dagen etter skulle jeg reise videre med ferje, til land nummer to på turen. Det ble litt knot på veien ut til ferjehavna, for bussen – som jeg til og med hadde kjøpt billett til på forhånd – kom bare aldri. Jeg sto og ventet sammen med en annen person (ei lokal dame som hadde tatt denne bussen mange ganger) i førti minutter, og til slutt kunne vi ikke vente lenger, så vi spleiset på en taxi, og jeg måtte løpe for å rekke båten i det hele tatt. «You’re very late», sa fyren i skranken da jeg kom heseblesende inn på ferjeterminalen. Jeg fikk stotret fram at bussen uteble, og så eskorterte han meg gjennom korridorer og opp trapper i en voldsom fart, og idet jeg satte mine føtter ombord på ferja, koblet de fra landgangen bak meg. Puh! Både starten og slutten på Irland-oppholdet ble altså litt kronglete, men sånn er livet, og jeg var uansett veldig fornøyd med alt sammen. Dessuten ble jeg ferdig med transport-tullet i begynnelsen, for resten av stipendturen gikk faktisk helt knirkefritt. Neste land tar vi neste gang!

– – – – –
In other words: We’re going one year back in time, to my two week «tour» of the British Isles, which started with visiting lovely people and three cities in my beloved Ireland. For an English version, please use the translation widget!