Darkness and light

Postet den 15. november 2015 av Synne Cinnamon

IMG_20151114_102329

Denne helga ble tung. Jeg er glad for å ha tilbragt den sammen med familien min, og når jeg kommer hjem til London i natt, skal Jonasflotte få en enorm – og ganske sikkert tårevåt – klem. Jeg vet at det ikke hjelper å gråte, men jeg gjør det likevel. Mørket inntok Lysets by, sånn helt plutselig, og jeg ble forferdet og kvalm og sint og fryktelig trist. I helga har jeg hjulpet til under en festival, så jeg har måttet tenke på andre ting, men det er ikke noe galt i å måtte felle noen tårer på bakrommet iblant. Det er menneskelig, og både helt naturlig og helt nødvendig innimellom.

Dette gjorde vondt. Veldig, veldig vondt. Paris var tross alt hjemmet mitt i et år, og jeg bodde i 11e arrondissement, der mye av tragedien utspant seg. Flere av de fryktelige hendelsene fant sted fem og ti minutters gange unna leiligheten jeg bodde i, på steder jeg kjenner godt. Min bydel. Min by. Det er helt uvirkelig, og det gjør vondt. Jeg tenker på alle som er redde og triste og utrygge, og ikke minst på alle som har mistet noen. Alle mine venner i Paris er heldigvis i god behold.

Selv om Paris-angrepet traff meg og mange andre ekstra hardt, må vi ikke glemme resten av verden. Altfor mange menneskeliv har gått tapt i det siste, blant annet i Beirut og i Bagdad, som følge av lignende hendelser. Mange, mange hundre mennesker har mistet livet i slike tragiske omstendigheter i år, rundt omkring i verden. Det er helt horribelt.

Jeg skulle så gjerne gjort noe, hjulpet, bidratt. Situasjonen føles håpløs og verdenen vår kjennes kald og ubarmhjertig. Små ting virker meningsløse i den store sammenhengen. Slik er det heldigvis ikke. Vi må huske på at vi er viktige, hver og én. Alle mennesker er like verdifulle, og det er det store flertallet – ikke de små ekstreme grupperingene – som avgjør hva slags samfunn og samhold vi får. Det finnes alltid lys i mørket. Vi må stå sammen og ta vare på hverandre, nå og i framtida.

Ord blir fattige, men jeg tenker på alle som er berørt av de siste dagenes hendelser, og av lignende hendelser. Jeg ønsker dem alt godt, for dette er så vondt.

– – – – –
In other words: The Paris attacks this weekend were heartbreaking. Darkness hit the City of Lights, and my thoughts go out to everyone affected. Luckily, all my Parisian friends are okay. It is all so awful and unreal; Paris was my home for a year, and I lived in the 11th arrondissement, where several of the attacks took place. Some of these terrible things happened ten or five minutes’ walk from the apartment I lived in. My part of town. My city. It is so painful. However, we must not forget that horrible things are also happening elsewhere in the world, like Beirut and Bagdhad. Hundreds of lives have been lost this year, all around the world, as a result of attacks like this. Sometimes I am overwhelmed by sadness and hopelessness – I know it doesn’t help when I cry in the back room, but I can’t help it. It is just so frustrating, but there is hope. Even though our world sometimes feels like a bad place, if we stand united, we can make it a better place together. There is always light in the darkness. All my love to everyone who needs it now.

Longing and love

Postet den 16. juni 2014 av Synne Cinnamon

Nå er det ett år siden jeg flyttet fra Paris. Det har gått så absurd fort, og dette året har inneholdt så mye forskjellig. Jeg har vært i Thailand og Malaysia, jeg har fått lage radio i P2, jeg har padlet kano og gått i fjellet, jeg har bakt og sunget og badet, jeg har ledd og grått og mistet og fått. Det skjer så mye på et år, og nå er tiden jeg har vært hjemme lengre enn tiden jeg tilbragte i Paris.

Det er blitt sommer igjen, og det er fortsatt folk som spør når jeg flyttet hjem, om det er rart å være tilbake. Det er det faktisk iblant. Jeg er stadig usikker på hvilke ting som skjedde før jeg dro og hva som skjedde under eller etter oppholdet. Jeg har en slags før og etter Paris-tidsregning, men den er ikke til å stole på. Jeg gikk glipp av en masse i løpet av året ute, men samtidig var det som om ingenting hadde endret seg da jeg kom tilbake, bortsett fra meg selv. Jeg hadde vokst og lært og slitt og utviklet meg, og det var godt å komme hjem.

Jeg savner Paris. Ofte. Mye. Det er mange ting jeg gjerne skulle tatt med meg hjem, mange mennesker jeg gjerne skulle hatt i omgangskretsen min, mange steder jeg gjerne skulle besøkt jevnlig. Lukter og lyder og smaker er blant det jeg savner mest. Alle sanseinntrykkene som hører hjemme i en by og som gir den sin personlighet. Paris ble min by, slik jeg hadde håpet.

Oslo er også min by. I enda større grad. Her er nettverket mitt og friheten min større. Her er frustrasjonene mine mindre. Det er mange ting jeg absolutt ikke savner ved Paris, og ved det franske samfunnet for øvrig. Oslo er en beskjeden, men veldig vennlig by. Folk ser hverandre. Folk smiler. Da jeg flyttet hjem for et år siden, fikk jeg tårer i øyene når jeg så fremmede snakke sammen på trikken. Det er ikke så mange av oss her oppe i nord, men vi er flinke til å forholde oss til hverandre.

Jeg prøver å holde fransken ved like. Jeg leser franske tegneserier og løser franske kryssord. Jeg ser fransk film og hører på fransk radio. Jeg snakker fransk med meg selv – og med andre, så klart, når jeg får sjansen. Språket er for fint til at jeg vil gi slipp på det, men jeg vet at jeg bør bruke det mer.

Noen ganger våkner jeg og tror at jeg fortsatt bor i den lille leiligheten i 11e arrondissement. Det går noen sekunder før jeg innser at jeg ligger i fjerde etasje, ikke på bakkenivå. At lufta er friskere og mindre fuktig. At det er parkett på gulvet i stedet for kald betong. At jeg sover i en dobbelseng i stedet for på en sovesofa; at jeg ikke er alene.

Når jeg våkner i Oslo, ligger det en fyr ved siden av meg. En fyr jeg savnet så sårt da jeg bodde i en annen by i et annet land. Jeg har aldri vært så glad i noen som jeg er i ham, og derfor hadde lengselen aldri vært så voldsom. Det gjorde vondt. Fysisk. Vi hadde vært kjærester i tre år da jeg dro, men jeg hadde drømt om Paris i ti, og vi visste begge hele veien at det bare var et spørsmål om tid før jeg flyttet dit. Ett år i hvert vårt land var selvfølgelig en utfordring. Vi tvilte aldri, men det var vondt. På det meste gikk det ni uker uten at vi så hverandre. Aldri igjen.

Jeg flyttet inn hos ham da jeg kom hjem. Etter fire år som kjærester ble vi samboere. Det var skummelt. Jeg er ingen romantiker, jeg er en individualist. Jeg trenger tid, jeg trenger plass, jeg trenger å gå sakte frem. Det var skummelt, men det var også intenst hyggelig, og det føltes helt riktig. Jeg har fortsatt å vokse etter at jeg kom hjem, men på en annen måte. Jeg er hjemme, men mitt hjem er nå hans hjem, det er vårt hjem. Slik har det vært i ett år, og det er fint.

Jeg begynner å innse at jeg ønsker å være der han er. Det er ulikt meg, det føles fremmed, fordi jeg alltid har gjort det jeg har mest lyst til. Det akter jeg å fortsette med, for jeg er ikke ferdig med å oppleve verden, og det blir jeg kanskje aldri. I fremtiden håper jeg at han og jeg kan utforske den sammen.

– – – – –

In other words: One year has passed since I moved home from Paris. Time passes so quickly it’s absurd, and so many things have happened over the course of the last year. I have visited Thailand and Malaysia, I have landed a new part-time job, I have laughed and cried and lost and won. So much happens in a year, and now the time since I returned is longer than the time I spent in Paris.
Summer is here again, and people still ask when I moved home, is it strange being back? It actually is, now and then, and I’m still uncertain about what happened before I left and what happened during or after my stay. I have a kind of before-and-after-Paris time count, but I can’t trust my memory. I missed a lot during my year abroad, but when I came back it was like nothing has changed, except me. I had learned and struggled and grown, and it felt good to be home.
I miss Paris. Often. Lots. There are things I wish I could have taken home with me, people I wish I could see regularly, places I wish I could still go to frequently. I miss the sounds, the smells and the tastes of the city. These impressions belong somewhere and give a place its personality. Paris became my city, as I has hoped it would. Oslo is my city, too. To an even greater extent. My network and my freedom are bigger, and my frustrations are smaller. (There are things about Paris and about the French society in general that I don’t miss at all.) Oslo is modest, but very friendly. People see each other. People smile. When I moved home a year ago, I used to tear up on the tram if I saw strangers exchanging a few words. There are few of us up here, but we see each other.
I try to keep up my French. I watch films, read comics, solve crossword puzzles and listen to radio in French. I also talk to myself in French – and to others, of course, if I get the chance. I really want to maintain this beautiful language, but I know I should use it even more.
Sometimes I wake up believing I still live in the little apartment in the 11e arrondissement. A few seconds pass before I realise that I’m on the third floor, not the ground level. That the air is fresher and less humid. That there are warm wooden floors instead of cold concrete. That I slept in a double bed and not a narrow sofa bed; that I’m not alone.
When I wake up in Oslo, there is a fellow beside me. A fellow I missed terribly when I lived in another city in another country. I have never loved someone the way I love him, and so my longing had never been so strong. It was painful. Physically painful. We had been together for three years when I moved, but I had been dreaming about Paris for ten years, and we both knew all the way that I was going there some day. One year apart was a challenge, obviously. We never doubted our relationship, but it was painful. At one point we were apart for nine weeks. Never again.
I moved in with him when I moved home. After four years in a relationship we started living together. I was scared. I am no romantic, I’m an individualist. I need time, I need space, I need things to move slowly. It was scary, but it was absolutely lovely and felt so right. I have continued to grow since I moved home, but in a different way. I am home, but my home is his home, it is our home. That’s how it has been for one year, and it’s good.
I’m beginning to realise that I wish to be where he is. It’s not like me, it’s a foreign feeling, because I’ve always done what I want. I want to continue like that, because I’m not done experiencing the world, and maybe I never will be. In the future I hope that he and I can explore it together.

Parc des Buttes-Chaumont

Postet den 26. mai 2014 av Synne Cinnamon

Min fine Paris-venninne Ida er i ferd med å flytte tilbake til Norge. Jeg gleder meg til å tilbringe tid med henne her i Oslo, samtidig som jeg vet hvor vemodig det er å ta farvel med Paris. Nå er det snart et år siden jeg flyttet hjem derfra, og Ida og jeg tok avskjed ved å spise lunsj i en park to dager før jeg dro.

Jeg har allerede vist dere flere fine parker i Paris (som denne grønne godbiten), men nå tenkte jeg at vi skulle bli med Ida opp i åsen.

Parc des Buttes-Chaumont ligger nordøst i byen og er mest kjent for denne flotte høyden med paviljong på.

Parken er stor og variert, så man kan bruke mye tid på å se seg om.

Blant annet kan man lure på hvor de tilfeldige trappene leder, eller man kan følge skiltingen til dukketeateret.

Dessuten ligger det et vannspeil i midten, med grønt vann og steinkanter som fuglene liker å promenere på.

Legg merke til grotten i bakgrunnen! Den måtte vi inn i, så klart!

Jeg elsker slike mørke, mystiske steder jeg kan utforske.

Jeg er også ganske begeistret for digre trær som bukter seg langs vannet.

For ikke å snakke om hengebruer! Parken har liksom flere nivåer, og på det øverste nivået kan man gå over til høyden.

Vi tok turen opp til toppen, slik seg hør og bør når man er her. Der står den pene paviljongen.

Her oppe får man riktig fin utsikt over parken og byen rundt.

Jeg synes det er så hyggelig med slike lysthus, for de har liksom ingen annen funksjon enn å se fine ut og gjøre folk glade!

Slik er det med ballonger også. Jeg ble veldig fornøyd da vi gikk ned igjen og det plutselig hang ballonger i et tre, hoho.

Vi slo oss ned på plenen (her er det altså lov til å gå på gresset, og det er ingen selvfølge i parisiske parker!). Jeg hadde sommertær.

Vi hadde kjøpt med oss lunsj i form av couscoussalat, smoothie, sjokoladekjeks og rosévin. Nam!

Vinen het Art de Vivre, som betyr «kunsten å leve». Den behersker vi, vil jeg si.

Som jeg savner Paris når jeg ser på disse bildene! Parc des Buttes-Chaumont kan trygt anbefales.

Velkommen hjem, Ida!

– – – – –
In other words: My friend from Paris, Ida, is moving home to Norway. I know how it feels to say goodbye to that city! It has been almost a year since my own move from Paris to Oslo, and these photos are from my last lunch with Ida, in Parc des Buttes-Chaumont. It is a big, varied park in the North-East of Paris, which is most famous for the hill with the pretty pavilion on it. It also has green water, a puppet show and dark, mysterious grottos! I love exploring those. There are bridges leading up to the to of the hill, where you can enjoy the view over the park and the city – which we did, of course. I’m very fond of follies like this one – they’re made for the sole purpose of looking nice and making people happy! The same thing is true for balloons, and I was happy to find some balloons in a tree when we clombed back down. Then we had our lunch on the grass (you’re allowed to step and sit on it in this park, and you can’t take that for granted in Paris!). I had summery toes, and our little bottle of rosé was called Art de Vivre, meaning the art of living. An art that the two of us master, if you ask me. How I miss Paris when looking at these photos! I really recommend this park. Welcome home, Ida!

Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie

Postet den 25. januar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg klarer ikke begrense meg. Jeg tror det er grunnen til at det har tatt meg mer enn et halvt år å dele disse bildene, selv om jeg har gledet meg til å vise dem til dere, fordi jeg egentlig kanskje burde halvert mengden. Noen ting er bare for fete til at man kan utelate noe særlig.

La oss gå på museum i Paris igjen! Vi har jo utforsket flere slike sammen tidligere, som her og her. Nå har turen kommet til mitt absolutte favorittmuseum. En supersamling som ligger i Botanisk hage.

Vi besøker Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie, altså galleriet for sammenlignende anatomi og paleontologi. Muséet er blitt en bloggfavoritt (for eksempel har Elsa, Sandra og Louise vist det frem), og det er ikke rart, for tøffere omgivelser må man lete lenge etter.

Hvis du ikke er så glad i døde ting, skal du få slippe å være med. Jeg, derimot, som liker sånt som er mørkt og mystisk og skrudd, synes dette stedet er supert. Et morbid skattkammer!

Man kommer inn i et enorm, lys sal med fine art nouveau-detaljer, og det er fint i seg selv, men i tillegg er det fyllt til randen av skjeletter. Hvite knokler så langt du ser. Alskens vesener er representert, og de stirrer på deg med tomme øyehuler fra alle kanter av rommet.

Man kan bruke lang tid på å studere de forhenværende dyrene og se hvordan de er satt sammen.

Langs veggene står glasskap med mindre skapninger og skjøre hodeskaller.

De ulike artene er merket med latinske navn, skrevet på gulnede lapper med sirlig håndskrift.

Noen eksemplarer skiller seg ut, slik at de ikke er helt sikre på hva det har vært!

I andre skap står alle slags organer som er lagt på sprit. Hjerner på glass er ikke hverdagskost.

Katter! Jeg liker dem best i live, men lar meg likevel fascinere av disse groteske versjonene.

Tenk å jobbe her, da. Jeg tipper man blir ganske miljøskadd av å skjære katter og mennesker i to.

I den ene enden av salen finnes et utvalg anatomiske sjeldenheter, som de ganske enkelt kaller monstre. For eksempel kan man se en enøyd katt og en kalv med to sammenvokste hoder.

Jeg synes likevel at det er aller mest interessant å bare vandre omkring og ta meg god tid til å betrakte de ulike dyrene, de helt vanlige utgavene, for de er mer enn fascinerende nok i seg selv.

Elefant.

Elg.

Slange. Se på det stilige skjelettet!

Hval.

For et lekeland, dere!

Det er flere etasjer i bygget, og nå er det på tide å gå fra første til andre. Trappa mellom dem kunne vært hentet rett ut av huset til The Addams Family. Slike detaljer er alltid en bonus.

Fra andre etasje får man fin utsikt…

…og så kan man gå inn i et rom med et overveldende antall skuffer med håndskrevne etiketter.

Her oppe finner vi den prehistoriske avdelingen, med mammuter og sabeltanntigre og annet kult.

Samt dinosaurer!

DINOSAURER, dere.

Vi ser oss litt rundt! Jeg hviner og hopper litt innimellom, men det er bare fordi jeg er opprømt.

At det går an! Noe så fett.

Blir man litt overveldet, kan man slå seg ned på en benk for å fordøye inntrykkene.

Jeg tok med dinosaurkjeks til oss, for her i Paris er de fortsatt i handelen.

Passende proviant er prikken over i’en på et vellykket museumsbesøk, hoho.

Håper dere liker dette stedet nesten like godt som hva jeg gjør!

Jeg er glad for å kunne dele det med dere!

– – – – –

In other words: We have visited several Parisian museums together already (here and here, for instance), and now it’s time to explore my absolute favourite. The Galeries d’Anatomie comparée et de Paléontologie is a wonderful place filled with skeletons. Delightfully morbid and incredibly interesting! All kinds of creatures are represented; their white knuckles gleam in the light from the huge windows, and their empty eye sockets stare at you from every corner of the big room. Glass cabinets hold little animals and delicate skulls. Jars contain brains and other organs. Imagine working here, I bet you can develop some odd traits if you get used to cutting kittens and human heads in half… There are some anatomical rarities on display, like a one-eyed cat and a two-headed calf. Still I think the ordinary skeletons are the most fascinating, it’s just so cool to see how animals are constructed. Now, when we’ve had a good look around on the ground floor, we walk up the stairs that look like they came from the Addams Family home. (Details like these are always a bonus.) On the first floor there are prehistoric animals, like mammoths and sable tooth tigers. And dinosaurs. DINOSAURS! Let’s look around among these extinct giants! I can’t contain my excitement up there, I’m all giggly. Oh, and I brought dino biscuits for us. I hope you like this place almost as much as I do!

Paris on paper

Postet den 12. januar 2014 av Synne Cinnamon

Noen ganger har man flaks.

Jeg savner Paris litt ekstra etter restaurantbesøket i forrige innlegg, og passende nok snublet jeg nylig over en samling nydelige tegninger av Lysets by fra slutten av 1800-tallet.

De er hentet herfra!

Bloggen BibliOdyssey er en variert og tilsynelatende uutømmelig kilde til visuell inspirasjon.

Disse stedene ser selvfølgelig ganske anneredes ut nå, men mange av fasadene har overlevd, slik at en gjenkjenner dem. Jeg er fast bestemt på å reise tilbake og gå disse gatene igjen i løpet av 2014.

I mellomtiden har jeg disse tegningene å drømme meg vekk i!

– – – – –

In other words: Sometimes the timing is lucky. I miss Paris more than usual after visiting this restaurant, and I just discovered these beautiful illustrations from late 18th century Paris. Perfect day dreaming material! They’re from here. (The blog BibliOdyssey is a great, varied, apparently inexhaustible source of visual inspiration.) Some of these places look different today, but many of the buildings have survived, so that one can recognise the streets. I am determined to walk along them again some time during 2014. Until then I’m enjoying these!

La Grande Galerie de l’Évolution

Postet den 27. november 2013 av Synne Cinnamon

Jeg har stadig en del tidløse Paris-innlegg i ermet!

Nå tenkte jeg at vi kunne besøke Evolusjonsgalleriet, en del av Naturhistorisk museum som ligger inni Botanisk hage. Der har jeg vært flere ganger, for det er så stilig og interessant.

Én gang gikk jeg dit med Jonasflotte, for de hadde nyss åpnet en dinosaurutstilling! Sånt liker vi.

Vi så på en masse rekonstruerte snodigheter og faktiske levninger, og utstillingen var interaktiv og godt laget, men to ting trakk ned: Det var svært mørkt i lokalene, slik at det var vanskelig å ta bilder og å lese all informasjonsteksten, men det andre problemet var at teksten sto kun på fransk. Jonas gjettet seg frem til litt av hvert, men det er selvfølgelig best om arrangørene tar seg tid til å oversette sånt.

Dinosaurene var spennende, men resten av samlingen byr også på heftige skapninger. Vi trakk opp fra kjelleren, hvor dinoene rådet, og opp i hovedrommet på bakkeplan.

Der begynte vi med å utforske undervannsavdelingen.

Denne karen hadde et iøynefallende oppsyn…

…og denne narhvalen var den eneste som ville stille mot ham i utvekstkonkurransen.

De store hvalene er så enorme og underlige at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, hoho.

Inne i selve hovedsalen er det forresten viktig å se opp, for taket består av lysende panel som skifter farge. Det er en typisk fransk vri, føler jeg – de er flinke til å trekke inn moderne elementer i muséene sine, slik at alle får noe å se på, og ingen kan anklage dem for å være akterutseilt.

Hei, sjiraff.

Hei, neshorn.

De inngår begge i en karavane som vandrer gjennom galleriet og viser seg frem.

Det store rommet er fullt av lys og teknologi som står i sterk konstrast til utstillingene. Tøft!

Langs veggene rundt hele galleriet ligger dessuten små rom med ulike tema, så man kan bruke god tid og se nærmere hva man vil. Som for eksempel illustrerende infotavler…

…skjell og konkylier…

…eller nydelige sommerfulger.

Man kan jobbe seg opp gjennom alle etasjene, og i toppen står flere sjiraffer og holder oversikt.

Ett av rommene i den øverste etasjen er ekstra mørkt og dystert. Ikke bare grunnet den sparsomme lyssettingen, men også på grunn av tematikken: Denne salen rommer bare arter som er utryddet.

Det var fryktelig å være der inne, og jeg holdt ikke ut så lenge – jeg begynte ganske enkelt å gråte. Jeg syntes det var forferdelig vemodig å se alle dyrene som ikke lenger finnes, og å vite at de fleste har forsvunnet på grunn av menneskenes selvsentrerte, uvitende eller griske oppførsel.

På den positive siden, sånn likevel: Det var en dronte der. Jeg har aldri sett en med mine egne øyne, og jeg trodde faktisk at den eksisterte helt frem til for noen år tilbake. Jeg ble så trist da jeg fant ut at den var utdødd, for jeg har vokst opp med Disney-versjonen Alice i Eventyrland i videospilleren, og der er det jo en dronte med (i Eventyrland, ja – et hint jeg aldri tok). Drontene dukker opp i Istid også, blant sabeltanntigre og mammuter – og selv om jeg vet at de to sistnevntene artene ikke lenger finnes, og til tross for at jeg har sett også denne filmen mange ganger, forsto jeg ikke sammenhengen der heller. Først i tyveårene mine fant jeg ut at denne flotte fuglen ble utryddet for flere århundrer siden, og da følte jeg meg både veldig dum og veldig nedfor. Nå har jeg i det minste sett en.

Hei, drontefugl. Du var morsom og fin. Jeg er så lei meg.

Sorgens kabinett og potensielle personlige nedturer til tross, hihi: Dette muséet er flott.

Takk for at dere ble med på en svipptur tilbake til Lysets by!

– – – – –

In other words: I still have quite a few timeless posts from Paris up my sleeve. I really recommend visiting the Gallery of Evolution, which is part of the Natural History Museum in the Botanical Garden. I took my boyfriend there to see a dinosaur exhibition, and also just to look around at all the interesting creatures displayed under the everchanging ceiling. There is one room which holds only extinct species, and which actually made me cry, but otherwise this is such a fun and fascinating place!

A backyard and alley overdose

Postet den 27. oktober 2013 av Synne Cinnamon

Paris har så mange gode sider, og på en dag når oktoberregnet dundrer i bakken og gjør Oslo litt utilgjengelig, er det ekstra fint å kunne ta en virtuell tur tilbake til den franske hovedstaden.

Da jeg flyttet til Paris, fikk jeg raskt følgende tips fra Peter: Dytt på dører. Det er jeg glad for, ettersom det ligger en hel verden bak dem! Om man er er nysgjerrig sjel, gjør man lurt i å titte inn i ethvert portrom og legge tyngden sin på enhver inngangsdør. Er man heldig, åpenbarer det seg en skjult gate eller en kjempefin bakgård.

Noen ganger får man tilsnakk hvis man blir oppdaget og avslørt som utenforstående – i mange nabolag har leilighetene gått i arv i generasjoner, så alle kjenner alle, så hvis du ikke hører hjemme der, blir du pent bedt om å gå. En bør ta sjansen likevel, for det er oftest verdt det!

Jeg viste frem min egen bakgård da jeg bodde der, og nå er det på tide å dele noen flere.

Mitt skip er lastet med bilder av bortgjemte bakgårder, smale smug og masse kontinental sjarm!

CIMG7852

CIMG4227

CIMG0969

CIMG1455

CIMG5087

Det er ofte bare en liten, tilsynelatende unitressant dør som skiller de store gatene fra de små oasene, og om man ser tilbake, går mange folk forbi uten å ane hva som skjuler seg innenfor.

CIMG5047

Noen bakgårder slipper man ikke inn i, men det kan være fint å betrakte dem fra utsiden også.

CIMG1375

CIMG2274

Man må ikke glemme å titte opp heller!

CIMG2297

Noen bagårder har klassiske buer, fine lamper eller statuer…

CIMG8217

CIMG7213

CIMG3649

…og noen slipper inn litt sol, slik at lyset blir gyldent og mykt.

CIMG4224

CIMG0317

Noen steder trenger litt kjærlighet, men har mye personlighet likevel.

CIMG3791

Det er gjerne fine detaljer rundt omkring…

CIMG5806

CIMG4281

…og det er rart og morsomt å tenke på at vanlige parisere lever livene sine innenfor vinduene!

CIMG7053

Noen bakgårder er hektet sammen i lange korridorer som man ikke ser enden på.

CIMG5029

CIMG7160

CIMG5044

Noen bakgårder forsvinner nesten under alt det grønne. Sånt gjør meg så glad!

CIMG7849

Noen steder er en saling blanding av byggestiler. Slik blir det når man må utnytte plassen…

CIMG3837

CIMG5514

Noen steder ser man klare spor etter fortida, i for eksempel butikkskilt eller gamle concierge-lokaler (der bodde vaktmesterne før, og i noen sjeldne tilfeller gjør de det fortsatt!).

CIMG2298

CIMG8222

Dette er et eksempel på en bakgård hvor jeg vennlig, men bestemt ble vist vekk. Jeg rakk å ta et bilde først, da! Et overgrodd og eventyrlig sted, som lå bare minutter fra min egen bygård!

CIMG6856

Noen stedet er det aktivitet når du titter innom…

CIMG6881

…og andre steder står små, søte biler klare til dyst.

CIMG7054

Er det rart jeg savner denne byen noe voldsomt innimellom?

CIMG7397

CIMG7217

CIMG5553

Jeg tillater meg å svare på mitt eget spørsmål: Nei, det er det ikke.

– – – –

In other words: A collection of back yards and alleys from Paris! I was taught to push on door when I moved there, as you never know what might be hidden behind it. These are some of the places I discovered simply by being curious – and although sometimes you get thrown out by suspicious residents, it’s worth it to take a peek at the oasis-like backyard. I love their continental charm!