Mens vi venter på bildene fra fotografen, tenkte jeg at vi kunne ta en titt på de få bildene jeg selv tok i løpet av bryllupshelga. Jeg hadde kameraet mitt med meg, men jeg brukte det lite, og det gjelder mobilen også. Her kommer likevel en liten kikk på kamerarullen min, og et innblikk i en del av arbeidet bak bryllupet.
Jeg har skrevet et ganske utførlig innlegg om hvordan vi ville legge opp helga og hvordan planleggingsprosessen var, så om du ikke har lest det allerede, er det lurt å gjøre det først.
Nå spoler vi to uker tilbake i tid! Jonasflotte og jeg hadde begge jobbfri onsdag og torsdag for å kunne fokusere fullt og helt på forberedelser, og fredag morgen sto alskens greier pakket klart i gangen. Mine foreldre og min søster og svoger hadde allerede fylt opp to biler og en henger, så dette er bare en brøkdel av alt som skulle fraktes til Fredrikstad. Vi hadde tross alt leid et tomt lokale, så alt som ikke var møbler og dekketøy, måtte vi ta med selv. Som sagt, så gjort!
Vi hentet leiebilen vår og dyttet inn kofferten og eskene, pluss dressposer med antrekkene våre i. Så hadde vi flere stopp rundt omkring i byen, for å hente sånt vi hadde bestilt, og så skulle vi kjøre sørover. Det høljeregnet, noe som ikke gjorde ting enklere, men vi klarte å holde det meste relativt tørt. Da vi troppet opp på vår lokale dagligvarebutikk for å hente ølen til festen, så hadde bestillingen vår «forsvunnet». Jeg hadde jo bare snakket med butikksjefen tre ganger på telefonen, senest uka før, og fått bekreftet at alt skulle stå klart og vente på oss, men det gjorde det ikke, for han hadde reist på ferie, uten å skaffe det vi skulle ha, og uten å nevne noe til kollegene sine. Å, så gøy! Vi måtte i all hast finne en annen butikk som tilfeldigvis hadde riktig øltype og riktig mengde inne, så det ble litt hektisk telefonering, men det løste seg heldigvis relativt raskt. Enda godt vi bor midt i Oslo sentrum! Tidsplanen sprakk, og vi klarte ikke å hente inn igjen forsinkelsen, men sånn er livet. Våre neste ærend gikk som de skulle, og så satte vi endelig kursen mot Fredrikstad.
Resten av fredagen var skikkelig hektisk, og om jeg skal være ærlig, ikke særlig morsom for min del. Vi hadde håpet på en oversiktlig dag med relativt god tid, men ettersom vi ble liggende etter fra start, ankom vi lokalet i Gamlebyen senere enn planlagt. De andre var allerede på plass, og hadde fått utlevert nøkkelen på våre vegne, og naturlig nok satt i gang uten oss. (Hva skulle vi gjort uten min kjære familie?) Jeg hadde sett for meg en hyggelig felles runde i lokalene og en ryddig fordeling av oppgaver, men jeg fikk aldri oversikt, alt føltes kaotisk, og selv om noen ting var fort gjort, tok andre ting fire ganger så lang tid som vi hadde sett for oss, og det ga meg dårlig samvittghet. Man kan selvfølgelig legge så detaljerte planer man bare vil, men enkelte ting kan man ikke forutse. Det gjelder været også, i aller høyeste grad. Det regnet stadig, og det var dessuten spådd regn hele lørdagen, og hagen der vielsen var ment å foregå, var blitt så våt og vassen at den ikke kunne brukes. Dermed besluttet vi underveis å iversette Plan B og ha vielsen inne. (Vi hadde skaffet en ekstra sal nettopp med dette i tankene, for vi bor tross alt i Norge.) Etter en videosamtale med vigsleren, gjorde vi den ene salen klar til seremoni, og den andre klar til bryllupsmiddag.
Vi var en hel gjeng som løftet og bar, duket opp og dekket på, lette og fant, skjulte og satte fram, sjauet og sto i hele dagen. Vi holdt på i sju timer, og vi kom i mål med alt, men litt på overtid, hehe. Jonasflotte og jeg var de siste som forlot lokalet den kvelden, en time senere enn vi hadde sett for oss, og da var jeg både veldig sliten og ganske sikker på at vi hadde glemt noe, at noe ville gå galt, at det ikke var bra nok… Samtidig var jeg storfornøyd med alles innsats, og veldig takknemlig for all hjelp, og jeg visste at vi hadde gjort alt vi kunne – og dessuten visste jeg at jeg nå bare hadde én jobb, nemlig å slappe av og kose meg etter beste evne.
Da passet det helt perfekt å bare kunne tømme hodet og ta en øl, for nå startet selve bryllupsprogrammet! Vi ville jo feire i tre dager, som i eventyrene, så alle gjestene var invitert til fredagsvors. Vi hadde reservert Majorens kro og stue fra klokka sju, og da vi ankom klokka ni, var stedet fullt av folk – folk som hadde kommer fra inn- og utland for å ta del i bryllupet vårt. Idet Jonas og jeg åpnet døra, slo det en tsunami av jubel over oss! Alle gliste og klappet og hoiet, og den enorme kjærligheten og velviljen var som en vegg, jeg kjente det fysisk i hele kroppen, og jeg ble så satt ut og så glad at jeg brast i gråt. Dette øyeblikket glemmer jeg aldri.
Vi gikk fra bord til bord og klemte på alle, og vi skaffet oss litt mat og et par Fredrikstas-pils, og folk minglet og hygget seg, og stemningen var forventningsfull, men tilbakelent. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg slappet av herfra og ut. Resten av helga kunne ikke bli annet enn bra, for vi var omgitt av alle vi var glade i.
(Det skulle også vise seg at det vi fikk av uflaks, det gjorde vi oss ferdige med på fredag. Vi visste ikke det på dette tidspunktet, men alt skulle gå så bra, og det er veldig fint å vite sånn i ettertid!)
Etter noen intenst trivelige timer på Majoren trakk vi oss tilbake til hotellet. Brudeparet og min nærmeste familie bodde på Gamlebyen hotell, og mine foreldre hadde skaffet et stort rom der vi alle kunne samles, og min far bød på en helt spesiell dram denne fredagskvelden.
Han hadde spart på en sjelden akevitt, en spesiell variant med bestanddeler som er over hundre år gamle, til nettopp denne anledningen. Så stas! Vi smakte med iver og ærbødighet, og det var en så fin stund. Det å sitte sammen rundt et bord og være slitne, men tilfredse, samt ha noe stort og gledelig foran seg, gir en helt egen atmosfære.
Vi satt slik til klokka slo tolv, og det offisielt var bryllupsdagen vår! Da tok vi en siste skål, og så var det vordende brudeparet de første som la inn årene. Vi ville være mest mulig uthvilte dagen etter, så vi gikk til vårt eget rom, der håndklærne var pyntet med gullhjerter, og la oss til å sove før den store dagen.
Dagen etter var det lørdag, og vi skulle søren meg gifte oss!
Jeg har naturlig nok ingen kamerabilder fra lørdagen, for det tok fotografen seg av, men jeg hadde mobilen i veska, og knipset noen små bilder underveis her og der. Blant annet da jeg var ferdig pyntet – en liten brudeselfie, det må være lov.
Dere har jo allerede sett antrekkene våre i dette innlegget med brudebilder, som jeg la ut noen dager etter bryllupet! Tenk at vi var et vaskeekte brudepar!
Jonasflotte og jeg hadde valgt en såkalt First Look, noe som vil si at vi møttes før vielsen og tok de mer formelle bildene i forkant. Vi ville gå sammen fram til vigsleren i begynnelsen av seremonien, og vi ville tilbringe mest mulig tid med gjestene våre etterpå, så vi hadde ikke lyst til å forlate selskapet for å bli fotografert. Altså skulle vi treffes, se hverandre i finstasen og bli foreviget denne morgenen, før det hele startet. Jeg ankom bestemmelsesstedet først, mellom festningsmuren og vollgraven, og så gjemte jeg meg i ei lita hule i vollen fram til min kommende ektemann dukket opp, hoho.
På dette tidspunktet var det fortsatt vått overalt, men det regnet ikke, og sola tittet faktisk såvidt fram iblant. Jeg hadde med meg en paraply, men det ble ikke behov for den, for vi fikk oppholdsvær hele dagen! For en bonus! Vi er fortsatt glade for at vi flyttet vielsen inn, for det ville blitt altfor fuktig og kaldt å stå ute i hagen, og inne i seremonisalen var det tørt og varmt.
Selve vielsen, som samtlige gjester var invitert til, var både høytidelig og personlig. Vi ønsket en borgerlig seremoni, og en fin fyr i omgangskretsen vår er tilfeldigvis vigsler i Human-Etisk Forbund, så det var ekstra kjekt å kunne vies av noen vi kjenner. Jeg både lo og gråt, så mye at det dugget på brilleglassene mine, haha. Vi var over 130 personer til stede, men det føltes likevel intimt.
Etterpå ble det servert bobler til alle, og Jonasflotte og jeg kunne skåle i champagne for første gang som mann og kone!
Deretter fulgte noen timer med mingling, med enormt mange tårevåte klemmer, store smil og glade lykkeønskninger, kubbspill ute og kortspill inne, fellesfotografering med alle gjester og quiz om brudeparet, og med boller og kaffe i tillegg til boblene. Her ble det så fin flyt, ettersom det ikke regnet, og folk kunne gå ut og inn som de ville, og det var så avslappet og hjertelig stemning.
Klokka 17.30 var det tid for bryllupsmiddag! Vi var drøyt 90 stykker til bords. De siste 40, de såkalte festgjestene, hadde vi reservert et eget rom til på Havnelageret, slik at de kunne spise parallelt med oss – og dessuten strømmet vi talene, slik at de ikke behøvde å gå glipp av det som ble sagt.
Jeg måtte klype meg i armen, for plutselig satt vi der, med foreldre på hver vår side, og skuet utover en svær sal full av venner og familie, og med enda en diger gjeng på et annet sted, og alle spiste og skålte og sang og skrålte og koste seg! Konferansieren gjorde en kjempejobb, slik at vi bare kunne lene oss tilbake. Jeg gråt en masse her også, så klart, for det ble sagt så mye fint, og det var nok av alt, både vått og tørt, og det ble i det hele tatt et herlig måltid.
Etter middag kom festgjestene tilbake, og etter kaffe og dessert var det tid for fest! Lysene og anlegget var rigget opp, spillelista lå klar, baren ble åpnet og vinnerne av quizen ble utropt – og vinnerlaget fikk velge hvilken låt vi skulle åpne dansegulvet med! De valgte «Ballroom Blitz«, så det var livlig fra start, og så kom «Jump Around» ikke så lenge etterpå, og da var det gjort, hoho.
Vi hadde roligere musikk i den andre salen, samt gjestebøker og Instax-kamera som gjestene kunne aktivisere seg med, så folk gikk til og fra og omfavnet de ulike konseptene.
Ved midnatt serverte vi nattmat, og så fortsatte festen! De aller mest ihuga holdt det gående nesten fram til klokka fire. Dette er mitt siste bilde fra dansegulvet, tatt klokka 03.36, og da var det fortsatt et tjuetalls gjester igjen, og fremdeles god kok.
Vi og vår nærmeste familie var de aller siste som gikk, og vi låste døra klokka 04.06.
Jeg var så sliten og så glad som jeg nesten aldri har vært før, og jeg hadde så vondt i føttene, og vi støttet oss til hverandre (av ulike grunner for ulike folks del, haha) på veien tilbake til hotellet, og så snublet vi i seng.
Jonasflotte og jeg la oss halv fem. Vi sov i tre og en halv time den natta, for vi hadde jo invitert alle gjestene våre til felles søndagsfrokost klokka ti, og før den tid måtte vi pakke sammen og sjekke ut fra hotellet. Vi gikk på rent adrenalin, så det var ikke noe problem! Dessuten var det sol og høstfarger som vi kunne nyte på rusleturen bort til Quality Hotel Fredrikstad.
Vi fikk vår egen avdeling i frokostsalen og vår egen buffet, og kjøkkenet stekte en ekstra runde med pannekaker for vår del, og det lå noe mykt og mildt i lufta, slik det gjør når man treffes igjen etter en hyggelig (og delvis fuktig) sammenkomst. Folk var blide og litt skjøre og veldig fornøyde, og vi fikk så mange lange klemmer og gode ord, og det var så fint å kunne treffe alle sammen før folk dro hvert til sitt igjen. Vi ble sittende i to timer, og dette var den perfekte avslutningen på bryllupsprogrammet!
Da vi hadde tatt farvel med gjestene våre, gikk vi tilbake til Gamlebyen, som var ekstra fin i den disige søndagssola. (Her hadde jeg hentet fram kameraet, hoho.)
Nå skulle vi ordne opp i lokalet, så kjernen av vår nærmeste familie stilte opp igjen, som de superfolka de er. Vi disponerte lokalet hele dagen, så vi kunne bruke god tid og ta mange pauser, og kose oss med alskens godsaker som var igjen fra dagen før. Vi spiste potetgull og boller, og vi mimret og lo og felte noen tårer, og jeg var latterlig hes etter å ha sunget med på dansegulvet til langt på natt. Vi fordelte vinflasker og blomsterbuketter før vi pakket sammen utpå ettermiddagen, og jeg hulkegråt da jeg klemte foreldrene mine før de reiste.
Jonasflotte og jeg dro fra lokalet nærmere halv ni den kvelden, og så var vi hjemme i Oslo litt over ti, og da var det egentlig bare å spise og legge seg. Bryllupshelga vår var ved veis ende, og for ei helg det hadde vært. For en suksess, for en uvirkelig opplevelse, for en drøm!
Vi hadde begge tatt oss fri på mandag og tirsdag, og de to kommende dagene gikk også fullt og helt med til å pakke opp, sortere, vaske, pakke ned, levere tilbake, registrere og ordne alt annet som hører med etter en stor begivenhet. Vi jobbet jevnt og trutt, med hver vår gryende forkjølelse og hver vår giftering!
Om kveldene kunne vi kose oss med rester i form av portvin og makroner, og lese kortene folk hadde skrevet til oss <3
Vi hadde også boller til overs, så vi gikk og banket på dører i blokka og delte med naboene, hihi.
Stuebordet vårt var (og er fortsatt) fullt av kort og gaver, og det står blomster i alle vasene vi eier, og jeg skriver ned fine ting jeg ikke vil glemme etterhvert som jeg kommer på dem, og vi har limt inn alle ekstra Instax-bilder i gjesteboka.
Nevnte jeg at vi har GIFTERINGER?
Surrealistisk!
På den ene siden er alt som før, og på den andre er alt annerledes. Nå er vi gift, han og jeg. Det var tross alt hele poenget med dette heisalaget, hele grunnen til at vi samlet så mange folk til en så svær feiring, og det føles inderlig fint og helt riktig. Litt som da vi skaffet ringen og forlovet oss, føles det liksom ganske selvfølgelig, samtidig som det er stort. Dessuten var dette bryllupet, selv om det krevde ei hel uke med hardt arbeid på heltid, månedvis med planlegging, flere år med sparing og to utsettelser og omorganiseringer, helt og holdent verdt det. Bryllupet vårt ble alt jeg hadde ønsket meg og turt å håpe på, og mer til.
Jeg gleder meg til å vise dere fotografens bilder, men det kjennes også bra å dele disse bildene, og tenke litt høyt rundt forberedelser og innsats. Det er jo greit å vite når man ser de mer glamorøse bildene, at det ligger mye arbeid bak. Hele denne opplevelsen har vært utrolig lærerik, og jeg er så glad for at det store, ambisiøse arrangementet vårt var vellykket. Det var det mange som bidro til, og vi føler oss så intenst heldige. Bryllupshelga vår var helt vidunderlig.
– – – – –
In other words: Photos I took with my camera and phone during our wedding weekend, and some thoughts on the days before and after. It was a lot of work, but it was so worth it! For an English version, please use the translation widget!
Et dryss kanel 