Sola skinner og isolasjonen er over! Den siste uka har vært preget av myke klær, varme sokker og lite bevegelse, så det er veldig godt å kunne gå ut og strekke på beina igjen! Vi har ikke lidd noen nød, riktignok…

Jeg fikk endelig tid til å sy på en masse trykknapper, for det tar evigheter, i hvert fall for meg.

Det dukket opp en morgenlevering på døra, fra en omtenksom sjef i tebutikken, og den inneholdt makroner fra Mendels!

Snøen kom tilbake, hurra! Vi kunne stå i kjøkkenvinduet og se et hvitt teppe bre seg over byen, og når den lave vintersola får hele Oslofjorden til å gløde og gå i ett med himmelen, blir det ikke stort finere.

Vi har hatt tid til å se lange og klassiske filmer, som The Sound of Music! Det var NOEN her i huset (åpenbart ikke meg, haha) som ikke hadde sett den, og nå fikk vi gjort noe med det.

Når man ikke får gå ut, er det ekstra kjekt å ha balkong! Det er fint å kunne ta på seg yttetøyet, ta med seg et sittunderlag – og muligens en kaffe eller en øl – og tilbringe en time der ute. Kanskje aller helst når sola er på vei ned, og hele byen er rosa.

På lørdag kveld åpnet vi en flaske svært passende bobler. Tidenes mest private uke, haha.

Ellers har vi spilt dataspill, lest masse, hørt på musikk, spilt kort, laget god mat og drevet litt med bryllupsforberedelser. Vi hadde alt vi trengte her hjemme, og slapp å be om hjelp til noe. Hell i uhell, når det først skulle skje!

Jeg føler meg i det hele tatt veldig heldig, som fikk en så mild variant av dette hersens viruset, og som kunne gjøre det beste ut av isolasjonstida på denne måten. Jeg måtte jobbe fullt med teksting noen dager, for sånn er frilanslivet, men ellers hadde jeg mulighet til å ta det med ro, og jeg følte meg aldri mer enn forkjølet. Nå er det overstått, og det kjennes bra, og jeg unner alle en tilsvarende opplevelse når det blir deres tur.

Her kommer også noen anbefalinger fra meg, noen gode kulturopplevelser som kanskje kan gjøres andres isolasjonstid litt morsommere!

Serie: Baking Impossible
Det er faktisk blitt nevnt tidligere, men jeg synes denne Netflix-produksjonen var enormt underholdende. Jeg pleier ikke vanligvis å se på sånne matlagingskonkurranser, men denne virket så merkelig at vi måtte se en episode likevel, og så gikk hele serien ned på høykant. Her var det så mange dyktige folk, så mye skaperglede og så mange utrolige kreasjoner! Helt vilt!

Serie: Only Murders in the Building
Da denne serien dukket opp på Disney+ i fjor høst, var det først og fremst det rare navnet som pirret nysgjerrigheten min, og da jeg så at det var to aldrende hovedrolleinnehavere, var jeg solgt. (Jeg har jo snakket om det før, at jeg blir glad av serier som Grace and Frankie og The Kominsky Method, som faktisk har eldre folk i forgrunnen!) Her får to ringrever boltre seg, og samspillet mellom de tre hoverpersonene fungerer veldig godt. Dette er en svært forseggjort serie, den er visuelt lekker, den forhaster seg ikke; man føler seg godt ivaretatt når man ser på. Dessuten oppleves den som et kjærlighetsbrev til New York, synes jeg. Jeg håper vi får en sesong til!

Serie: Canada’s Worst Handyman
Dette er snevre saker, bare for å ha sagt det. Jeg gir dere herved et tips som jeg selv fikk i sommer, og jeg skal innrømme at jeg da var skeptisk, men vi endte opp med å omfavne konseptet og se hver eneste episode, haha! Det dreier seg om en femten år gammel kanadisk realityserie, som ikke kan strømmes noe sted, så den må sees på Youtube. Første sesong kom i 2006, og selv om innpakningen er gaaanske datert, så er innholdet tidløst! Dette er en slags anti-kåring, der folk ikke konkurrerer om å bli den beste, men om ikke å være den verste. Hva er det så de konkurrerer i? Snekring! Her har vi liksom det motsatte av alle typiske oppussingsprogram. Her blir som regel ikke resultatet verdt å vise fram, om så deltagerne faktisk klarer å fullføre en oppgave. Folks ulike personligheter og (mangel på) ferdigheter utleveres på freidigste vis, og man vet i det hele tatt aldri hva man kan forvente. Et forfriskende og egentlig helt absurd opplegg. Hvem visste vel at så mange voksne folk slo inn skruer med hammer?

Bok: The Ten Thousand Doors of January
Min mest overraskende leseropplevelse i fjor, fra en særegen fortellerstemme, full av språklig glede og eventyrlyst. Hvis du liker Philip Pullman og Neil Gaiman, vil du like denne romanen, men jeg tror den vil passe også for folk som ikke vanligvis leser fantastisk litteratur. Her er det litt historie, litt humor, litt alvor og mye kjærlighet – både mellom mennesker og til språk. Denne boka er noe for seg selv, rett og slett. Nå krysser jeg fingrene for at Alix E. Harrow vil skrive en oppfølger!

Film: Encanto
Dette er den nyeste animasjonsfilmen fra Disney, og jeg likte den veldig godt. Den er fargerik og pen å se på, musikken er fengende (og skiller seg fra den tradisjonelle musikal-stilen i mange mer klassiske filmer), og symbolikken taler til meg. Dette er et godt eksempel på en film som treffer barn og voksne på forskjellige måter, og jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i ulike ting; det å føle seg utenfor, være redd for å ikke strekke til, streve med samfunnets forventinger, ville opprettholde en plettfri fasade… Her er det mange lag – pluss mange sanger å få på hjernen, hoho.

Da skal jeg nynne videre, og så snakkes vi snart igjen!

– – – – –
In other words: Just a few snaps from our week of isolation, and some recommendations which might make other people’s isolation more entertaining! For an English version, please us the translation widget.