Kulturforskjeller er herlig. Når man lever hverdagslivet sitt i et annet land, selv et land vi ser på som ganske likt vårt eget, gjør de seg gjeldende på både den ene og den andre måten. Nå er det tre måneder siden vi forlot London, og jeg har tenkt litt på hva som pleide å være annerledes i det daglige.
Her kommer altså ei liste over små og store ting som er forskjellig når man kommer fra Norge og bor i England!
– Køkulturen. Den er fenomenal. Britene venter på tur, de er tålmodige og strukturerte. Jeg har lest et sted at dette bunner i en slags stilltiende forståelse av at alle kommer fram til slutt, alle får med tida. Det føles definitivt slik hvis man for eksempel står og venter ved to heiser, og når den ene heisen åpnes og den ene delen av folkemengden går inn, blir den andre delen stående og vente på sin heis. Den kommer snart, dette går fint. Dessuten vet alle hvordan man skal oppføre seg i ei rulletrapp – man står på høyre side og går forbi på venstre. Turister er lette å få øye på, for de står midt på trinnet, slik at ingen kan passere.
– Målesystemet. Yards, pounds, stone, feet, miles og inches brukes fortsatt i dagligtalen, og kan være ganske så forvirrende for oss som er vant til det metriske system. Melka kommer ikke i literskartonger, men i søte flasker på en pint.
– Tabloidavisene. De er sååå mye verre enn hva vi er vant til hjemmefra. De boltrer seg i paparazzi-bilder og persondrama, de trykker rykter og usannheter, de byr på lettkledde midtsidepiker… For noe ræl.
– Pubkulturen. Selvfølgelig. Jeg savner den sånn. Det ligger puber overalt, og mellom fem og åtte er de alle stappfulle, for da tar folk seg en pint (en drøy halvliter) eller to etter jobb. Det er så koselig! Franskmennene har sin vin, og engelskmennene har sin ale. (Det er annerledes enn pilsnerølet vi får i baren her til lands – ale er mer komplekst og variert på smak, inneholder mindre kullsyre og serveres ved litt høyere temperatur.) I Norge blir man gjerne uglesett og stemplet som alkoholiker hvis man drikker hver dag, men i England er det helt normalt. Det å ta seg én øl er ingen stående vits, som her hos oss, det er noe folk praktiserer. Gjerne i dress eller drakt, fordi de kommer rett fra kontoret. Det handler ikke om alkoholen; man tar seg et glass fordi det er fint å samles utenfor arbeidsplassen, fordi det er godt og sosialt. (Hvis britene faktisk drikker for å bli fulle, derimot, tyr de gjerne til shots. Plutselig er det noen som har spandert sprit på hele bordet. Det er uvant – og skummelt, haha!) Forresten er det fortsatt slik at de fleste damer drikker half-pints heller enn hele pints. Ølglass i ordinær størrelse er liksom forbeholdt menn. Spar meg for de holdningene der, altså. Jeg er stor jente og vil ha en stor øl, takk.
– Doble kraner. Åh, jeg skulle sånn ønske at dette bare var en hul klisjé, at det ikke lenger var slik, men nei. Vaskeservanter er stort sett av typen med to kraner, slike som er utformet for at man skal kunne ha propp i sluket og tappe i vaskevann med behagelig temperatur. De er selvfølgelig aldri utstyrt med proppen, for hvem ville vel finne på å lage seg vaskevann på et offentlig toalett? I stedet må man velge mellom å skru på det iskalde eller det glovarme vannet, og bedrive håndtortur hver gang man skal vaske seg. Idiotisk.
– Tekulturen. Britene drikker stadig store mengder te; denne klassiske stereotypien består! Det er ikke nødvendigvis god te, det er som oftest tynt, kjedelig skvip fra pose. Her i Norge har vi jo fått en slags terevolusjon de siste ti årene, og man får kjøpt alskens spennende ting i løsvekt, så folk eksperimenterer med grønn te, hvit te, oolong og årgangste. Disse tingene er jo tilgjengelige i England også, men når folk tilbyr deg «a cuppa», er det stort sett bare én type te de sikter til. Det masseproduserte, svarte standardbrygget som familien har sverget til i generasjoner. Enten Twinings, Lipton, Barry’s, PG eller Tetley. Gjerne med masse melk og sukker. Vanen er viktigere enn smaken, liksom.
– Tohjulinger med L. Merkelig nok er 90 % av alle Londons mopeder og lettmotorsykler utstyrt med en rød L, en sånn man setter på for å vise at føreren er under opplæring. Man kan jo være så naiv å tro at absolutt alle holder på å ta lappen, men det handler nok mer om at de håper folk skal ta hensyn til dem, og at de vil kjøre som gærninger uten at det blir slått ned på.
– Mildere klima og høyere luftfuktighet. Dette er jo ingen overraskelse – England ligger lenger sør enn Norge, og ettersom De britiske øyer er nettopp øyer, er det mye mer fuktighet i lufta enn her. Det medfører flere og større insekter, mer mugg og råte og mer krusete hår, men samtidig betyr det grønt gress og blomster i bedene gjennom hele vinteren.
– Venstrekjøring og -gange. En kjent klassiker! Bilene har rattet på venstre side, og alt er motsatt i trafikken, og som fotgjenger skal man stå til høyre og gå til venstre. Jeg synes faktisk sånt er lettere å venne seg til enn fra – jeg kan fortsatt være usikker på hvor jeg skal se når jeg skal krysse en vei her i Norge, eller prøve å sette meg inn på feil side av bilen. Full forvirring, hoho!
– Prisforskjellene. Husleiene er omtrent like høye som i Oslo og Paris, etter min erfaring, men mat og uteliv er langt rimeligere. På den annen side er London faktisk en av verdens dyreste byer når det gjelder kollektivtransport. Ta for eksempel månedskort, slike man jo gjerne kjøper når man bor i en by og vil kunne reise fritt omkring, av typen som i Oslo koster rundt 750 kroner for en voksen. Det tilsvarende koster 2500 kroner i London. Absurd! Som londoner kjøper man kontantkort i stedet, og fyller på med jevne mellomrom. Oyster Card <3
– Potetgull. Britene tror at det er mat? Voksne mennesker kan finne på å spise en pose potetgull og kalle det lunsj, og det er vanlig å sende porsjonsposer med barna på skolen hver dag. Ikke rart de blir stadig tyngre, kanskje.
– Klasseforskjellene. Dette er noe av det mest frustrerende ved det britiske samfunnet, synes jeg. Det er fortsatt slik at de som blir født med rett etternavn får alle dører åpnet for seg, mens andre må slite hele livet for å oppnå de samme mulighetene. Om de sistnevnte lykkes, må de hele tida forsvare arbeiderklassebakgrunnen sin, mens de ressurssterke bombarderes med mistro og misunnelse fra de som føler seg forbigått. På den ene siden av byen har folk herskapshus, sportsbil, nanny og barn som går på privatskole, og på den andre siden har folk tre jobber for å kunne kjøpe mat, betale strømregningen og kanskje gi barna sjansen til å studere. Det finnes selfølgelig sosiale forskjeller her i Norge også, men godene i vårt samfunn blir likevel langt mer rettferdig fordelt.
– Teppegulv. Nok en klassiker! Britene bryr seg ikke om allergier og inneklima. De vil ikke at det skal være lett å gjøre rent. De fnyser av parkettgulv (man ser det jevnlig i sånne boligjakt-programmer, dersom en internasjonalt innstilt sjel har vært modig nok til å rive ut gulvteppet). De vil ha tykke, myke vegg-til-vegg-tepper, helst i alle rom. I vårt bygg var det teppegulv i oppgangen. I OPPGANGEN, det var det første som møtte oss innenfor ytterdøra, mellom de ulike leilighetene. Som om huseieren ville forsikre seg om at mest mulig skitt utenfra fikk bli med inn, til glede for alle.
– Hjemlevering. Dette kommer jo sakte, men sikkert hit også. I London har alle de store dagligvarekjedene ordninger for hjemlevering av matvarer, slik at man slipper å gå i butikken, og det koster gjerne bare en femtilapp i måneden for så mange leveranser man vil. Ethvert spisested som tilbyr ta-med-mat tilbyr også å kjøre maten hjem til deg, og det er som regel helt gratis. Her til lands må man jo gjerne ut med hundreogfemti kroner! Det er også slik at nettbutikker tilbyr gratis levering (ikke bare postforsendelse, men levering på døra) når man handler for en viss sum. For eksempel kan man kjøpe en eske med vin og få den rett hjem uten kostnad. SAVN.
– Solkrem. Britene er kjent for å være bleke, rødhårede og fregnete, og selv om de egentlig er like varierte i utseendet som alle andre, tar de ingen sjanser når det gjelder å beskytte huden sin mot sola. Det er vanskelig å oppdrive noe med mindre enn faktor 30 – det meste i butikkene har 50. I sommer endte vi opp med å spørre pent om våre besøkende kunne ta med seg en vanlig åtter fra Norge.
– Regulering av alkohol og fyrverkeri. Det er ikke noe stress å kjøpe en liter med vodka på en lurvete kiosk klokka tre om natta, men hvis du vil gi barna stjerneskudd på nyttårsfesten, da må du oppsøke egne butikker med fyrverkerilisens.
– Rør og isolasjon. Britiske boliger slutter å fungere i minusgrader. De bygges gjerne bare av uisolerte betongvegger, så det blir ofte like kaldt inne som ute, og vannrør legges ikke inni eller under huset, men utenpå. Det sier seg selv at det ikke skal mye frost til før rørene tetter seg eller springer lekk. Dette er jo bare dumt.
– Brød. Vi skandinaver skal ikke ta gjærbaksten vår for gitt! Selv den kjedeligste kneipp er skikkelig mat i sammenligning med den kritthvite loffen, oftest ferdig oppskåret og stappfull av konserveringsmidler, som engelskmennene foretrekker. To skiver loff med syltetøy er en helt vanlig lunsj for skolebarn – det er jo bare luft og sukker! Grovbrød kan være skikkelig vanskelig å oppdrive på vanlige butikker, så det er best å gå på bakeriet. Det er ikke sikkert at de har det der heller, da. Det er tross alt for helsekost å regne.
– Vaskemaskin på kjøkkenet. Den er gjerne intergrert i kjøkkeninnredningen, og de fleste briter foretrekker altså å vaske klær på kjøkkenet heller enn på badet. Jeg aner ikke hvorfor.
– Mer klor og kalk i vannet. Britisk vann er ikke særlig godt, men man blir vant til det etterhvert (og etter tre årsopphold i ulike land har jeg visst mistet evnen til å smake klor i det hele tatt). Det dannes et belegg av kalk på alle kraner, og vannkokeren må renses jevnlig med eddik eller sitron. Vannet sliter på hud og hår, særlig i lengden. Vi nordmenn er jo bortskjemte med veldig rent og godt vann. Heldiggriser!
Om noen skulle være i tvil: Jeg er og blir anglofil, og London er og blir min favorittby. Lengter tilbake.
Har jeg glemt noe, dere? I så fall er det bare å si ifra! Jeg tar meg ei brødskive med brunost så lenge.
– – – – –
In other words: Cultural differences are so fun! They appear over time when you live your everyday life in another country, even a country which is pretty similar to your own. These are some of the things I noticed during our year in London.
– The imperial system. It’s so confusing, but not without charm, and I love the cute pints of milk. – Prices. Rents are high, but we’re used to that from Norway, and food and drink is quite a bit cheaper. Public transport, however, is very expensive in London. – The pub culture. Love it and miss it! – The tabloids. My goodness, they are so tacky, with their paparazzi photos and their sensationalism and their scantily clad girls. – The fact that every driver on two wheels (on mopeds and motorbikes) seems to be in training. 90 % of all the bikes you see in London have a big red L on the back, probably so that delivery guys can drive like maniacs. – Regulation of alcohol and fireworks. You can buy a bottle of vodka at any little kiosk in the middle of the night, but to buy sparklers for Bonfire Night you need to find a place with a special license. – Crisps. It’s not food, people. – Double faucets. You have to choose between washing your hands in ice cold water or scolding hot water. – Tea. An oldie and a goodie! The English still drink lots of tea, and it’s not interesting or varied stuff, it’s mainly those boring teabags from one of the big brands. Could it be that the habit is more important then the actual taste? – Carpeted floors. Another classic. Why on earth would you want that all over your house? It’s hard to clean and makes the air heavy to breathe. Where we lived there was even a full carpet in the hallway between the apartments, as soon as you came in through the front door, which soaked up all the dirt from outside. Yuck. – The queues. The Brits really know how to form an orderly line and wait their turn. It’s lovely. They also know how to use escalators; you can easily tell who’s a tourist when they block the passage. – The whole class thing. We do not have nobility in Norway, and so those traditions and attitudes have disappeared, and our society is more equal. It seems like tings are evening out in England too, though! – Home deliveries. I love how this is so normal and so cheap! In Norway they charge you fifteen pounds extra! – Plumbing and insulation. British houses, man. Why are the pipes outside, so that they clog or burst when there’s frost, and why is there no insulation in those concrete walls? get your act together, British builders. – Sunscreen. I dare you to find one that’s not a full sun block, factor 30 and 50 seems to be the norm. – Bread. Dull white pan bread with no substance and no taste, pre-cut and full of preservatives. We Scandinavians like the proper, wholemeal stuff. – The climate is milder and the humidity is higher. This is no surprise, but it’s so odd to see green grass through the winter! – Brits want their washing machine in the kitchen. Strange. – Driving and walking on the left. This is quite easy to get used to, but now I’m confused when crossing the road here in Norway! – – The water contains lots of calcium. Oh, looks like it’s time to treat the kettle with lemon juice again… We Norwegians are so spoiled when it comes to water, though, with our mountains and glaciers.
If anyone’s in doubt: I’m still a hopeless anglophile, and London is still my favourite city in the world. I miss it loads. Let me know if I’ve forgotten something!
