What now? Onwards and upwards!

Sky / etdrysskanel.com

Dette er ingen politisk blogg, men det er godt å skrive når det stormer i hodet.

I månedsvis har Trump fått oss til å himle med øynene, og vi har ledd av hans tullete uttalelser og hans store ambisjoner. Så satte latteren seg fast i halsen, og så ble den til tårer i går morges, da vi sto opp og det var klart at han blir USAs neste president, et av verdens mektigste mennesker. Uventet og uvirkelig.

Dette handler ikke bare om ham. Ikke for meg, i hvert fall. Helt siden vi fikk Fremskrittspartiet i regjering i 2013 – noe jeg fortsatt synes føles fremmed – har jeg hatt en slags indre uro. Allerede da slet jeg med å forstå hva som foregikk. Hvor er vi på vei, liksom?

Tenk på Brexit, som kom like brått på. Ingen skjønte hva som skjedde. Det var så rart å bo i London da, og høre nyhetsoppdateringene og samtalene på pubene, etterhvert som landet forsonte seg med sin nye framtid. Samtidig var det fem millioner flere briter som stemte for å forlate EU enn som stemte for å bli. Det er mange. Folket talte, og de sendte et klart og tydelig signal.

Tenk på Front National i Frankrike, og på SVP i Sveits, som har modernisert og pyntet på gamle fordommer og gjort braksuksess med dem.

Tenk på Sverigedemokraterna, som stadig uttaler drøye og diskriminerende ting, blant annet gjennom absurde kampanjer i det offentlige rom, men som likevel gjør det sterkt på målingene.

Tenk på alle de hårreisende tingene folk (også i Norge) fikk seg til å skrive og si i fjor høst, i forbindelse med flyktningekrisen.

Tenk på Trump, som altså er USAs neste president, til tross for at han virker å være en løgnaktig, sexistisk, diskriminerende riking som mangler både politisk erfaring og alminnelig folkeskikk. Et tilbakeslag for kvinner, for minoriteter og for miljøet.

Alt dette henger sammen. Store deler av den vestlige verden virker å surfe på en slags populistisk høyrebølge. Dette vitner om at millioner av mennesker tenker og føler helt andre ting enn meg. De ser bakover («make America great again«) heller enn framover. De tenker «oss og dem» heller enn «vi». De vil bygge murer i stedet for bruer.

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, og det er frustrerende. Det er jo snakk om helt vanlige mennesker, i mange ulike land. «Folk flest» er visst folk jeg ikke omgås, folk jeg ikke forstår. Jeg skjønner ikke hvem de er eller hva de ønsker. Hvordan har vi havnet her, og hva vil skje videre?

Utviklingen gjør meg bekymret og motløs, men skuffelse og oppgitthet til tross: Jorda snurrer videre, og vi må gjøre det beste ut av situasjonen, og snart kan det snu. Det er som mørkest rett før det lysner, og jeg utvekslet smil med en fremmed på toget i går. Det finnes håp. I de små tingene, og i de store folkebevegelsene. Vi er mange som vil ha et mer åpent og inkluderende samfunn. Vi må ta standpunkt og ta diskusjonene. Vi må ikke miste håpet, for vi har medmenneskelighet og toleranse, og vi har hverandre.

– – – – –
In other words: This is not a political blog, but it feels good to write when your head is spinning. Yesterday morning we woke up to the news that Trump will be the next president of the USA, one of the most powerful people on Earth, and laughter turned to tears. It was so unexpected and feels so unreal. To me, this is not just about the Donald. I am worried about a general movement in the Western world.
Here in Norway the Progressive Party ended up in goverment in 2013, and ever since then I’ve been a little anxious. Think about Brexit. That was just as unexpected, and it was so strange to live in London when people voted, and to hear the news and the conversations afterwards, when people fought to grasp their new future. Then again, five million more Brits voted to leave than to stay. The people spoke, and they sent a powerful signal. Think about the Front National in France and the SVP in Switzerland, which have dressed up a lot of old prejudice and become very successful. Think about the way a lot of people react to the immigrant crisis, the awful things they say and write. Think about the Sweden Democrats, the party with increasing popularity which uses obscene advertising to get points across. And then there is Trump, who won the election, even though he is seems to be a lying, sexist, racist rich guy with no political experience and no manners. A setback for women, for minorities and for the environment.
These things are all connected. They show that the Western world is surfing on some sort of populist, right-wing wave, and that there are millions of people who feel and think very differently from me. They look to the past rather than the future («make American great again»), they see «us and them» instead of «we», they want to build walls instead of bridges. I can’t relate to this, and it’s frustrating. We’re talking ordinary people here, all over the world. It seems like I don’t know the people and don’t get the people. I don’t understand what they want. How did we get here, and what’s going to happen now?
This development worries me, but even with the disappointment and the confusion: The world keeps turning, and we have to make the best of the situation, and the tide will turn one day. The night is at its darkest right before dawn, and I exchanged smiles with a stranger on the train yesterday morning. There is hope, in the the little things and in large movements. There are many of us who want a more open and including society, and we have to make a stand and take those discussions. We can’t lose hope, because we have compassion and tolerance, and we have each other.

Reklamer

9 tanker på “What now? Onwards and upwards!

  1. det er veldig godt tenkt Synne ! men bildene som narre bygge hva som er ønsket av den politikk, gå med følelsene de provosere . og om emnet :»- vegger eller broer» som er trist , kanskje er spørsmålet om forskjellige generasjoner , Jeg ser ting mer innenfra og fra mer distansert. .og så hver gang når det er mer økonomisk sårbarhet og verdiendring av baser. selv om Trump er «coco» hans sekretær verden forbli klokt det er : – «reality-prinsippet». min eneste frykt er for miljøet økologi. men jeg er akkurat lykkeligere som helbreder godt når jeg ser fremover flotte trær foran solen. eller den pulserende , sanger av «Leonard Cohen» …

    Liker

    • Ja, det virker absolutt som at den eldre og den yngre generasjonen tenker forskjellig. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i 2016, men vi får håpe at han ikke kan gjøre så stor skade på fire år, og at det går bedre neste gang!

      Liker

  2. Tilbaketråkk: The year 2016 – goodbye and good riddance, really | Et dryss kanel

Thanks for your thoughts - I love hearing from you!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s