Kategoriarkiv: Meta

A header and three good deeds

Postet den av

Aller først:
Forandring fryder, og jeg fikk lyst til å prøve meg på en beskjeden header. Noe helt enkelt, en fane som ønsker besøkende velkommen, med noen kanelstenger og en liten snurr…
Jeg har planer om å ta en ordentlig virtuell vårrengjøring etterhvert, men inntil videre nøyer jeg meg med ny header. Håper dere liker den!

CinnamonEttersom jeg har vært forkjølet denne uka, kom jeg til å tenke på dette med smitte. Et veldig todelt konsept – om det er sykdommer som smitter, er det jo noe herk, men smittende latter har jeg absolutt ingenting imot!

Kall meg naiv eller gammeldags, men jeg mener at smil og gode gjerninger avler flere smil og gode gjerninger. Det er den fineste formen for smitte, når glede og engasjement virker inn på andre.

Denne uka har jeg vært mye innendørs, med pledd og papirservietter innen rekkevidde, men jeg har selvfølgelig også vært ute noen ganger. Da har jeg prøvd å være ekstra oppmerksom på hvordan positiv utstråling kan påvirke dem rundt meg.

Gode gjerninger denne uka

  • Å gi et kompliment til ei fremmed jente på trikken. (Hun hadde så fin veske at jeg ikke kunne dy meg, og hun lyste opp!)
  •  Å ta med tre ekstra småsjokolader til min venn da vi skulle på kino på onsdag. (Alt som er godt smaker enda bedre når man deler!)
  •  Å kjøpe en brus til en stakkar som sto utenfor butikken og ba om penger. (Jeg hadde ingen kontanter på meg, så jeg spurte i stedet om det var noe jeg kunne kjøpe med til ham. Han ble overrasket og ba pent om en cola, og det var jo det minste jeg kunne gjøre!)

Så enkelt kan det være, liksom.
Sånne småting kan skape stor glede både for den som gir og den som får, mener jeg.

Jeg synes slikt er så viktig. I et samfunn som blir stadig mer basert på teknikk og usynlig kommunikasjon, må vi ikke glemme å være tilstede i øyeblikket og å være gode mot hverandre. Å vise omtanke. Å si noe fint. Å gjøre noe snilt.

Om det så bare er å holde døra for noen man ikke kjenner, eller å lage middag til den man bor sammen med, eller sende et kort bare fordi man kom til å tenke på noen. (Det er ikke lenge siden sist jeg gjorde noen av disse tingene heller, for øvrig, for sånt er jo så hyggelig!)

Jeg mener ikke å låte som en moraliserende barnehagetante, altså, men jeg vil være et godt menneske. For min egen del og for dem rundt meg. Hver dag. Verden er full av fine folk, og vi kan påvirke hverandres tilværelse på en positiv måte om vi vil. Jeg tror at jo flere som gleder andre med gode ord og handlinger, jo flere gode ord og handlinger og mennesker vil det føre til.

Nå skal jeg ta helga til hjelp og få dette viruset helt ut av kroppen. (For mine beste forkjølelsestips, ta en titt på dette innlegget.) Håper alle får noen fine dager med mange smittende smil!

Har du gjort noen gode gjerninger i det siste?

– – – – –

In other words: I felt like a little change, and so I made a header, welcoming visitors with some cinnamon sticks and a swirl. It’s just a simple thing, and although I’m planning a proper renovation this spring, I’m just trying out this header for now. I hope you like it!
I believe in good deeds. Call me naive or old fashioned, but I really think that if we do and say good things to eachother, that those words and actions will create more positivity. It’s contagious. I love it when joy and excitement rubs off! I have spent most of this week inside with a cold, and that got me thinking about the whole contagious concept – and so when I’ve been out, I’ve tried to be extra mindful of how a positive attitude and a kind work can affect those around me. Three examples: I gave a compliment to a stranger on the tram. (Her handbag was so cute I couldn’t help myself!) I brought three extra chocolates to the cinema to give to the friend I was going with. (Goodies taste even better when shared!) I bought a soda for a poor lad asking for money outside my local grocery shop. (I had no cash, so I asked if I could by him something instead. He seemed very surprised and asked humbly for a cola, which of course was the least I could do.) I think little things like these are increasingly important in today’s society, with so much technology and so much invisible communication. We mustn’t forget to be good to eachother. To be comassionate, to be kind. Holding the door open for a stranger, cooking dinner for a loved one, sending someone a card just because you thought of them. (Those are also things I’ve done lately, if not this week – almost nothing feels as good as doing something nice for someone else!) I don’t want to sound like a moralist kindergarten teacher, but I want to be a good person. Every day. There are so many lovely people in the world, and I think we all have possibilities to affect someone else in positive way. The more people who do that, through kind words and thoughtful actions, the more kind words, thoughtful actions and good people we’ll end up with. I wish everyone a wonderful weekend with many contagious smiles and laughs! Have you done any good deeds lately?

On body image and bravery

Postet den av

Iblant går jeg meg litt vill i mine egne følelser, og da hjelper det å skrive for å finne veien!

For noen uker siden sto jeg foran et helfigursspeil i godt lys, og hadde lyst til å ta noen bilder for å vise frem skjørtet jeg hadde på meg. Det er et stort, nydelig, lyslilla vintageskjørt som faller i bølger og gjør meg glad. Ved siden av speilet var det en døråpning, og i rommet innenfor satt det noen fremmede og snakket sammen. «En av dem kan stikke hodet ut», tenkte jeg, «og det ønsker jeg ikke».
Selv om jeg ble stående en stund og ingen der inne gjorde mine til å gå, var jeg redd for at noen skulle se meg. Redd for at de skulle tenke at jeg var forfengelig eller egosentrisk. Kameraet ble i veska. Dere vet fortsatt ikke hvor fint skjørtet er.

Det er ofte slik at selv om jeg vil vise dere et antrekk, så tør jeg ikke. Fordi jeg ikke vil at noen skal se meg ta bilder av meg selv, eller fordi jeg ikke vil at noen skal tro at jeg er selvgod fordi jeg legger dem ut på nettet, eller fordi at jeg ganske enkelt ikke føler meg pen nok. Det er synd.

Innbilsk, overlegen, overfladisk. Vi har mange ondsinnede ord å bruke om dem som stikker seg frem. Janteloven ligger i bakhodet og sier at ingen skal tro at de er noe. Hver eneste gang jeg deler bilder av meg selv her inne, er jeg nervøs. Selv om jeg vil vise frem klærne, ikke meg selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på at de som ser bildene, kanskje mener at jeg virker selvopptatt.

Så tar jeg meg i det. Hvorfor bryr jeg meg?

Det er som om vi mennesker har en innebygget frykt for å bli oppfattet som jålete og selvsentrerte. En grunntanke som går ut på at man ikke skal være tilfreds med det man ser i speilet, for da er man innbilsk og usympatisk. Denne tanken får oss til å avstå fra ting vi gjerne skulle gjort. Den får oss til å vifte vekk komplimenter med en brydd, avvisende kommentar. Den får oss til å sammenligne oss med andre i enhver sammenheng, og ikke minst til å etterstrebe et kapitalistisk, konstruert og uoppnåelig skjønnhetsideal, slik at våre egne attributter og egenskaper alltid kommer til kort.

Vi føler oss aldri fine nok. Det er så synd.

Jeg velger å tro at det ikke er meg det er noe galt med, men denne absurde forestillingen om at man ikke skal være fornøyd med seg selv. Dyktige damer som Marianne, Elsa og Haleigh har også skrevet om disse tingene, og viser at jeg ikke er alene.

Derfor vil jeg prøve å tenke annerledes. Jeg vil prøve å tenke som følger.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt helt ordinær. Det bør ikke være slik at man må være ekstraordinært pen for å kunne legge ut bilder av seg selv, og skjønnhet er dessuten en subjektiv oppfatning.

Jeg er fin nok. Jeg har tross alt både smilerynker og grå hår, som jeg har gjort meg fortjent til gjennom mange år med gleder og utfordringer, og som jeg omfavner.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt sunn og blid, og det er mye viktigere enn å være billedskjønn.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt den jeg er, og det er jeg helt alene om. Ingen ser ut akkurat som meg, og det er ingen svakhet, men en styrke.

Dette er tanker som burde være selvfølgelige, for hver og én av oss, men jeg tror at mange kan trenge en påminnelse innimellom. Slik er det for meg, i hvert fall.

Jeg skal vise dere skjørtet om ikke så lenge. Om jeg så må ta bildene i offentligheten. Jeg skal prøve å gi blaffen i hva folk måtte tenke. Jeg lover. For jeg er fin nok, og jeg vil være modigere.

Jeg er fin nok, for søren, og det er du også.

– – – – –

In other words:

Now and then I get kind of lost in my own emotions, and writing helps me find my way! A few weeks ago I was standing in front of a full length mirror, and I wanted to take some photos to show ye the skirt I was wearing. It’s this big, flowy, light purple vintage beauty which makes me really happy! However, next to the mirror there was a doorway, and in the next room there were some people I did not know. One of them might step out, I though, and I don’t want to be seen. I stood there for a while, and no one seemed like they were going to leave the room, but still I was afraid they’d see me. I was afraid they’d think I was vain and selfish. My camera stayed in my bag, and ye still don’t know how lovely the skirt is.

Oftentimes when I wish to show ye an outfit, I dare not do it. Because I don’t want people to see me taking pictures of myself, or because others might think I’m arrogant if I share the pictures online, or because I quite simply don’t feel pretty enough. I think that’s a shame. No one wants to seem superficial and self-centered. Every time I share a picture of myself here, I’m nervous. Even when I want to show ye a new piece of clothing, I fear that someone will think I’m narcissistic.

Why do I even care? It’s like we humans have an inner fear of being concieved as vain and egocentric. There’s this idea that we should not be happy about what we see in the mirror, because that means we are selv-loving and unsympathetic. This idea keeps us from doing things we want to do. It makes us dismiss compliments. It makes us constantly compare ourselves to others, and to today’s capitalistic, constructed and completely unattainable beauty ideal, so that we always feel inadequate. We never get to feel like we look good enough. It’s such a shame.

I choose to believe that I’m not the problem – the problem is this absurd impression we have that we are not supposed to be content with how we look. Talented women like Marianne and Haleigh show that I’m not alone. That’s why I want to change the way I think about how I look. I want to think like this.

I look good enough. After all, I’m absolutely ordinary. It should not be necessary to be extraordinarily beautiful in order to share photos, and furthermore, beauty is subjective. I look good enough. After all, I have smile lines and grey hair, which I’ve earned through many years of challenges and joys, and which I embrace. I look good enough. After all, I am happy and healthy, and that’s much more important than being pretty. I look good enough. After all, I look like myself, and I’m the only one. No one looks exactly like this, and that’s a strength, not a weakness.

These thoughts should be obvious for each and every one of us, but I still think we might need a reminder now and then. I know I do. I’ll show ye the skirt soon. Even if I have to photograph it publicly. I’ll try not to care about what people might think. I promise. Because I look good enough, and I want to be brave.  I look good enough, blast it, and so do you.

Encore: Det magiske drivhuset

Postet den av

Jeg holder på å gjøre meg kjent med det nye kameraet mitt. Det er som å komme til et annet land!

Min nye følgesvenn er avansert og oppdatert og full av innstillinger, og dermed krevende å bruke for en glad amatør som meg. Min nye følgesvenn kan knipse helt rå bilder når jeg bruker det riktig, og jeg prøver å lære meg hvordan jeg kan utnytte potensialet best mulig. Min nye følgesvenn kommer nok til å sette sitt preg på bloggen med tida, etterhvert som vi blir fortolige med hverandre.

Jeg beholder det lille, lilla kompaktkameraet mitt. Det har bidratt trofast i mer enn tre år, og det er fortsatt i orden, og i enkelte situasjoner kan det være praktisk med et kamera som er lite og lydløst. Dessuten har det hjulpet meg med å forevige mange fine øyeblikk, blant annet det som følger her.

Dette innlegget kommer fra den forrige bloggen, og ble publisert i september 2011. Jeg kom til å tenke på det i dag, og legger det frem på nytt nå, til ære for min forrige følgesvenn. Som en påminnelse om at man ikke trenger store, kostbare kamera og dyre redigeringsprogrammer for å formidle en stemning.

Til glede for nye lesere, som man sier, og kanskje også for gamle.

– – – – – –

Det magiske drivhuset

Noen ganger er bare bildet der – alt du trenger å gjøre er å finne frem kameraet, sikte og trykke ned utløseren.

The Greenhouse

Klikk. Lyset er fanget. Ekte, inderlig, uredigert.

Dette er drivhuset i hagen til morfaren min i Våler. Siste helg i august var nemlig  Jonasflotte og jeg på biltur. Vi lånte bil, kjøpte boller og tok med masse god musikk, og så bar det først til Morfar for å hilse på, og deretter til hotellet på Rena for å spise søndagsmiddag med Suse-foreldrene.

Rart hvordan man kan tilbringe en hel dag i en bil og likevel føle at man utretter noe – jeg er så glad i å være i bevegelse, på vei mot noe fint!

– – – – –

Dette bildet er fortsatt blant favorittene mine, mer enn to år senere. Lyset var så nydelig.

Jeg redigerer ikke bildene mine. Jeg synes verdenen som omgir oss er inspirerende nok i seg selv. Dessuten vil jeg være flink til å tilpasse meg omgivelsene og fange øyeblikkene, ikke til å endre dem i etterkant. Det er nok journalisten i meg som gjør at jeg er så prinsippfast – jeg ønsker ikke å forandre på virkeligheten, men å dokumentere den slik den er.

Kanskje får jeg en ny slik fotomulighet en dag. Da vil jeg være klar. Sammen med min nye følgesvenn.

Jeg vil fortsette å more meg med bilder, og med å dele dem med dere her inne. Det ser jeg frem til!

– – – – –

In other words: I’m slowly getting to know my new DSLR camera. It’s a whole new world! My new companion has all kinds of complex settings which I wish to learn how to make the most of. My new companion can do very cool things when I get it right. My new companion is probably going to have a certain effect on this blog as we get acquainted with eachother. I’m still going to keep my old compact camera, though. It’s a tiny and purple thing, but it has been faithful for more than three years, and it has allowed me to capture moments like this one. After a look in the archives I decided to repost it today. As a tribute to my former companion, and for new readers to see. I took this photo in my grandfather’s garden two years ago, and the deserted, overgrown greenhouse looked exactly like this. The photo has not been edited or enhanced or otherwise changed in any way. I just saw the light, pointed my little camera, and pressed the button. It was a magical sight, and I think it’s quite a magical photo. It just goes to show that you don’t really need fancy equipment or expensive editing programs to convey an atmosphere. That being said, I’m really looking forward to using my new, advanced camera to capture future moments – but I won’t edit my photos. I stand by that. Maybe it’s my journalistic education that makes this important for me. I want to learn how to adapt to the circumstances, and I want to be able to capture them then and there, not change them afterwards. I want to document reality. It is more than enough to inspire me all on its own.

2014: Plans and wishes

Postet den av

Vi er to uker ut i det nye året. Det ligger femti uker foran oss, og de kan vi fylle med hva vi vil!

Jeg har allerede sett litt tilbake på 2013, i dette innlegget, og nå tenkte jeg å se fremover. Som tidligere nevnt synes jeg alltid at det er forfriskende når et nytt år tar til, for da blir jeg mer oppmerksom på hva jeg har og hva jeg vil. Det er alltid så mye å være takknemlig for og glede seg over.

Her følger tre planer og tre ønsker. Jeg håper og tror at 2014 blir et ypperlig år!

Tre planer

Å reise til Malaysia. Med hele familien, pluss kjærester, i ti dager, allerede i mars. Jeg gleder meg sånn! Etter å ha blitt begeistret både for Beijing og Bangkok er jeg spent på hva Kuala Lumpur har å friste med. Det er så mye interessant å utforske i øst! Forresten sparte jeg penger gjennom hele høstsemesteret for å kunne kjøpe flybilletten til Malaysia, og så endte jeg opp med å få den i julegave av verdens snilleste foreldre. Nå kan sparepengene brukes til noe annet! Mer spesifikt…

Å kjøpe meg et ordentlig kamera. Jeg tar alle bildene mine med et knøttlite, lilla kompaktkamera som er over tre år gammelt! Det er på tide å oppgradere, både i personlig og journalistisk øyemed. Jeg vil gjerne ha et speilreflekskamera, slik at jeg kan ta skarpe bilder med varme og dybde, og slik at jeg kan fotografere flere mennesker. Digitale kamera (og i hvert fall min trofaste lille sak) tar liksom så flate bilder av ansikter, synes jeg! Dessuten får kameraet mitt raskt problemer så fort lysforholdene avviker såvidt fra det optimale, og det må holdes heeeeelt i ro når det skal knipses. Jeg har utviklet ganske stødige hender i løpet av de siste tre årene, altså, men nå er jeg klar for å ta neste skritt… Jeg tror jeg vil gå til anskaffelse av et Canon EOS 600D. (Om noen med kunnskap og erfaring har innspill, tar jeg dem imot med stor takk!)

Å oppsøke mulige oppdragsgivere på utkikk etter flere frilansjobber. Jeg har nettopp bestilt visittkort (voksenpoeng!) som jeg gleder meg veldig til å finne i postkassa, og som vil gjøre det lettere å ta kontakt og være tilgjengelig. Spennende!

brighton marina wall

Bildet er lånt og linket

Tre ønsker

Å gjøre enda mer av det som betyr mest. Jeg vil gjerne gi mer til veldedighet, bli enda flinkere til å tenke på miljøet, tilbringe flere fine timer med dem jeg er glad i, utvide horisonten min og heve kunnskapsnivået mitt, øke antallet gode gjerninger, fortsette å uttrykke meg kreativt med lyd og bilder og ord, bidra ytterligere i viktige sammenhenger og prøve å gjøre folk glade.

Å dra til Paris, London og Roma. De to første byene er gamle venner som jeg kjenner godt og lengter til jevnlig, men den italienske hovedstaden har jeg aldri besøkt. Nå har en god venn av meg nettopp flyttet dit for å jobbe der i ett semester, og dermed passer det utmerket å reise dit i vår. Jeg krysser fingrene for storbybonanza i løpet av året, hoho.

Å lære meg noter. Dette er mitt nyttårsforsett for 2014! Jeg har alltid sunget og laget musikk, men jeg skjønner ingenting av takter og punkteringer og oktaver og sånt. Jeg drømmer om å kunne lese og skrive noter, slik at jeg kan skrive ned mine egne melodier og sette meg inn i andres, og i år har jeg veldig lyst til å gå systematisk til verks. Jeg vet ikke hvor mye det krever å lære seg sånt selv, men jeg vil prøve.

Tenk, så bra dette kan bli! Nå er jeg nysgjerrig på dere som leser!

Hvilke planer og ønsker har du for 2014?

– – – – –

In other words: We are two weeks into the new year, and fifty weeks are in store, and we can fill them up with whatever we want. As I’ve mentioned earlier, I think there is something so refreshing about starting a new year, because it makes me more focused. It makes me think about what I have got and what I would like. There are always so much to be thankful for and happy about. I’m certain that 2014 will be a magnificent year!
Three plans: Visting Malaysia. With my whole family (plus my boyfriend and my sister’s boyfriend), for ten days, in March. I cannot wait. I really like Beijing and Bangkok, and now I’m ready to explore another big city in the east, Kuala Lumpur. I saved money through all of last semester to afford the plane ticket, but the kindest parents in the world gave it to me as a Christmas present. Now I can spend those savings on something else, namely: Buying a proper SLR camera. I still use a tiny, purple compact camera, and I have for more than three years! It’s time to upgrade, for my own sake and for the sake of my journalistic profession. Also, on the same field: Contacting more potential employers and working more freelance. I’ve recently ordered business cards (such an adult act!) which will make it easier to connect and be available. Very exciting!
Three wishes: Doing more of what matters. I would like to donate more to charity, live even more environmentally friendly, spent more time with loved ones, broaden my horizon and add to my knowledge, up the number of good deeds, continue to express myself creatively, contribute further in important situations and make people happy. Going to Paris, London and Rome. The two first cities are places I know well and regularly long to go to, but I’ve never visited the capital of Italy. A good friend of mine is working there this semester, so it’s the perfect opportunity to go! Learning to read and write musical notes. My resolution of the year! I’ve always been singing and making music, but I don’t know the first thing about staves or keys. I would love to write my music down and to read others’ – this has been a dream of mine for so long, and this year I would like to make an effort. I don’t know how much it is going to take, but I wish to try.
Now I’m curious! What are your plans and wishes for 2014?

Bonne Année!

Postet den av

Tenk at et nytt år er over! 2013 fortjener en ordentlig avskjed, og 2014 skal ønskes velkommen.

Christmas

Jeg er klar for kvelden. Kjolen, sprudlevinen, stjerneskuddene og feststemningen er på plass. Jeg skal feire sammen med en kjempefin gjeng i hovedstaden, for fjerde gang, og jeg gleder meg. Man vet aldri hva nyttårskvelden bringer, annet enn klemmer og skåler og fyrverkeri (og et kyss ved midnatt hvis man er skikkelig heldig, da).

Jeg elsker den forfriskende følelsen rundt årsskiftet. Vi har et helt nytt år foran oss, og vi kan fylle det med hva vi vil. Vi kan gjøre og oppnå hva som helst hvis vi jobber hardt og drømmer stort!

Jeg ønsker alle som leser en formidabel nyttårsfeiring, og håper 2014 blir deres beste hittil.

GODT NYTT ÅR, dere!

– – – – –

In other words: Can you believe another years is over? It’s time to bid 2013 a proper farewell, and to give 2014 a warm welcome. I’m going to a party with a group of great people, and I’m so stoked. Everything’s ready: My dress, a bottle of bubbly, some sparklers and lots of festive spirit. Anything can happen on New Year’s Eve, but it always involves hugs, toasts and fireworks (and, if you’re really lucky, a kiss at midnight). There is something so refreshing about having a whole new year to play with. We can fill 2014 with whatever we want – there’s nothing we can’t do or achieve if we work hard and dream big! I wish everyone a superb celebration, and I hope 2014 becomes your best one yet. HAPPY NEW YEAR!

Happy Christmas!

Postet den av

Endelig er den her!

Christmas

Nå har jeg vært hjemme i et par dager, i det store hvite huset i lille Løten. Jeg har sovet lenge om morgenen, skrapet isete bilruter, spist småkaker og drukket kanelkaffe sammen med foreldrene mine, rørt tyttebær til julemiddagen, utvekslet klemmer og juleønsker med barndomsvenner, gledet meg stort over det beskjedne snøfallet og kjent julestemningen komme snikende for alvor.

Jeg vil gjerne ønske alle en formidabel julefeiring. Uansett hvor dere er, hvilke tradisjoner dere følger (eller velger å overse, hihi), hvem dere feirer sammen med og hvorvidt dere har fått snø. Jeg håper dere kan nyte julefreden i godt selskap, og at det står mye godt på bordet, og at det dessuten venter noen overraskelser under treet. Det fortjener dere, hver og én.

Jeg setter sånn pris på dere som leser, og jeg sender dere mine beste ønsker for tida fremover.

GOD JUL, ALLE SAMMEN!

– – – – –

In other words: We Norwegians celebrate Christmas on the 24th – it’s finally here! I’ve spent the last couple of days in my childhood home, a big, white, wooden house in a little village. I’ve slept in, scraped icy car windows, had biscuits and cinnamon coffee with my parents, helped prepare the Christmas dinner, exchanged hugs and best wishes with old friends and felt the Christmas spirit settle within. I would like to wish everyone a beautiful holiday season, no matter where you are or how you celebrate. I wish ye good company, lots of treats on the table and several surprises under the tree. Happy Christmas, everyone!

Be My Guest: Maren

Postet den av

Jeg har vært så heldig å få noen ord fra min kjære Maren. Vanligvis skriver hun på den nydelige bloggen Puddersky, men nå er hun gjest her på Et dryss kanel!

– – – – –

En fin historie

Det var januar, det var mørkt og kaldt, og jeg hadde tatt veien til et infomøte som gjorde meg litt nervøs. Kunne jeg bli med i studentradioen, sammen med alle de flinke og engasjerte menneskene jeg visste at holdt til der? Uten å kjenne noen i programmene jeg hadde lyst til å være med i? Hva skulle jeg gjøre? Hva kunne jeg bidra med? Og hvordan ville jeg passe inn?

Så kom det ei ekstra blid jente opp på scena. Hun smilte og sprudlet, og fortalte i vei om det fine programmet hun selv var med i. Etter presentasjonen gikk jeg bort til henne, sa navnet mitt, og at jeg hadde lyst til å søke. ”JA!” sa hun. Og slik møtte jeg Synne.

Av og til er alt man trenger et skikkelig stort og varmt og ekte smil. Og noen ganger, så kan man faktisk skjønne at man har møtt et menneske som føles viktig, og som du så inderlig håper at skal få bli en del av hverdagen din. Slik ble det heldigvis også. Snart er dette fem år siden, og det har vært fem år med radiosendinger og kanelboller og tekopper og Disneyfilmer.

Jeg er så glad for at jeg dro på det infomøtet.

Maren.

marenroser

– – – – –

In other words: I’ve invited some of my best blogger friends to write a few words while I’m in Thailand, and this guest post is by the lovely Maren – it’s the story about how me met.