Noen ganger må jeg virkelig ta meg selv i nakken. Det skjer så mye her i Paris, og jeg klarer ikke holde følge med mitt eget liv! Det er så mye jeg vil dele med dere, men jeg rekker ikke vise frem én spennende opplevelse før en annen er i gang… Nå skal vi tilbake til november, folkens. Jeg var nemlig på oppdagelsesferd med selveste Peter!
La meg begynne med å si at Peter’s Paris er en blogg jeg har lest i tre år. Jeg vil anbefale den til alle som er litt ekstra glade i Paris, uansett om de har vært her før eller ikke. Peter er blitt en ordentlig autoritet i det virtuelle Paris-landskapet. Han har blogget lenge, og kjenner alskens spennende kriker og kroker i denne byen. Han beskriver dem og fotograferer dem på en detaljert måte som gjør at når man leser, føles det nesten som å være der selv. Han har vært en av mine inspirasjonskildre i årevis, og jeg var så heldig å få bli med ham på rusletur på Montmartre.
Jeg har truffet Peter én gang før, i vår, da jeg var i Paris for å se på leilighet. Da drakk vi vin i sola.
Da vi møttes i høst, var det mer grått. (Vi drakk etterhvert vin likevel, men det kommer vi til.)
For de som ikke kjenner til Montmartre: Det er en bydel som tidligere «tilhørte» kunstnerne og bohemene, og som enda tidligere ikke var en del av Paris i det hele tatt. Den har beholdt en del av særpreget og sjarmen sin, men er også blitt ganske turisifisert med årene. Tilsiget av turister fikk et oppsving med den herlige filmen om Amélie (tenkt at det allerede er snart tolv år siden den kom!), for handlingen foregår her. Montmartre ligger nord i Paris, og er den eneste naturlige høyden i en ellers flat by. (Første del av navnet, «mont», betyr fjell. Vi nordmenn vil knapt kalle det en ås, hoho.)
Peter og jeg møttes en lørdag formiddag, og det første vi gjorde var å ta en titt på kjærlighetsveggen. Den hadde jeg ikke sett før, selv om den ligger i et område jeg har besøkt mange ganger! Le mur des je t’aime har sin egen nettside og ble laget som et kunstprosjekt i år 2000, for å bekrefte Paris’ status som en av verdens mest romantiske byer. På denne veggen finnes ordene «Jeg elsker deg» på 250 forskjellige språk. Så koselig! I ettertid har noen plassert Rita Hayworth over alle ytringene, som en slags emosjonenes muse. Hvorfor ikke?
Jeg fant vår kjærlighetserklæring, så klart – vi nordmenn har faktisk to stykker! Bokmål og nynorsk!
Etter en såpass følelsesladd start på omvisningen, tok vi for oss litt historie. Peter pekte ut steder hvor det pleide å stå klostre, hvor viktige personligheter er blitt halshugget, hvor Picasso har bodd… Velig interessant! Det ligger så mye spennende her, rett under overflaten!
Enkelte ting er fine sånn i utgangspunktet også. Blå blomsterkasser, for eksempel.
Moulin de la Galette er litt mindre kjent enn Moulin Rouge, men finere å se på.
Vi gikk forbi en nydelig liten hage, med blomster og trapp og springvann og et majestetisk monument, sånn helt uten videre. Den franske estetikken, altså.
På torget sto kremmerne, som vanlig. De lot seg ikke stoppe av de fuktige forholdene.
Vi tok en titt på en gammel kirke.
Vi så oss om både inne..
…og ute. Man kunne se litt av kirkegården gjennom et hull i porten!
På andre siden av åsen, den som heller bort fra sentrum av Paris, er det nesten ingen turister. Det er få folk i det hele tatt – en rolig og tilbaketrukket del av byen, som i tillegg er veldig sjarmerende.
Selv på en grå dag kan jeg ikke unngå å la meg begeistre av brostein og eføy!
Vi passerte også Montmartres eget museum, som jeg fortsatt ikke har fått besøkt, men som jeg gleder meg til å ta en ordentlig titt på ved anledning. Det ligger latterlig fint til, i en liten hage med stakittgjerde rundt.
Rett før jeg knipset dette bildet, smøg en svart katt seg gjennom hekken. En chat noir, med andre ord – så passende! Denne kjente showbaren lå nemlig også på Montmartre, men har forsvunnet. Den lever videre gjennom alle plakatene, nøkkelringene og kjøleskapsmagnetene med dette motivet. Hadde selv katten på veggen i Oslo, jeg!
Vi ruslet videre, langs høstfargede småhus.
Her ligger det også en vingård!
Det produseres faktisk vin her fortsatt, og selv om den ikke har ord på seg for å være spesielt god, må jeg definitivt smake en dag. Kanskje de serverer kjempelokal vin på den kjente baren like nedenfor?
Her heter det i hvert fall «Au Lapin Agile«, og det sies at omtrent alle kjente artister i hele verden på et eller annet tidspunkt har opptrådd her. En slags showbar, dette også. Med studentpris, det lover godt!
Etter en tids vandring tok vi en pause. Vi gikk nemlig forbi et av byens kjempemange sjømatsteder. Vi spiser jo en del sjømat i Norge også, men jeg kommer fra innlandet (vi ha’kke noe hav!), og er ikke spesielt bevandret blant skalldyr og andre salte saker. Jeg er kjempeglad i fisk, men jeg hadde for eksempel aldri smakt slike.
Østers. Man ser dem overalt i Paris, føler jeg! På markeder og i matvareforretninger, i kasser som disse langs gatene, i reklamer for dyre klesmerker… Jeg tror kanskje det er ansett som overklassemat. Selv anser jeg det knapt som mat i det hele tatt – men da Peter spurte om jeg ville smake, kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg. Vi bestilte østers og slo oss ned. Det rant vann langs veggene, slik det ofte gjør på slike sjømatsteder.
Jeg følte meg klar for en ny erfaring. Etter kort tid dukket lunsjen vår opp.
La oss være ærlige. Man kan pynte med is og sitron så mye man vil, men dette ser ikke bra ut.
Jeg spiste likevel. Jeg er så tøff.
Drakk vin til også. Vel fortjent, spør du meg.
Min personlige dom over østers: Oppskrytt. Helt greit. Det smaker mest salt, slik som mange andre skalldyr. Godt med fersk brød, kryddersmør og eddikdressing til, for da smaker det ferskt brød, kryddersmør og eddikdressing… Konsistensen trenger vi ikke å nevne. Jeg tror ikke man egentlig er ment å spise disse greiene. Føles bra å ha smakt, da!
Et høydepunkt som veide opp: Mannen i veggen. Denne skulpturen har jeg lenge ønsket å se.
Dette forestiller en fransk forfatter, Marcel Aymé, som skrev en roman om en mann med evnen til å gå gjennom vegger. Aymé bodde i området, og da det skulle gjøres stas på ham, valgte de å gjøre det på denne måten. Jeg elsker slike humoristiske skulpturer! Jeg så den først her, hos Peter, og nå kunne jeg hilse på selv.
Aymé var den eneste av oss som hadde neglelakk, men jeg hadde i hvert fall rutete regnkåpe.
Til slutt tok Peter og jeg en kopp kaffe, på et sted med druer i taket og baguett på bokhylla.
Stort mer fransk blir det ikke, faktisk.
Tusen takk for turen, Peter!
– – – – –
In other words: Sometimes I need to grab myself by the collar. There is so much happening here in Paris, so much I want to share with ye, but I can’t seem to keep up with my own life! Before I find the time to tell ye about a lovely experience, another one is underway. Now we’re taking a little trip back to November, and a little trip to Montmartre. This part of Paris used to be the bohemian quarter, and although the tourists have invaded it (we’ve all seen Amélie, right?), it has kept some of its charm. I was lucky enough to meet Peter up there – one of my favourite bloggers and greatest inspirations. For three years I have read his detailed, varied and well-written blog about Paris. You should read it, too, if you have a soft spot for this city! I have met Peter once before, this spring, and then we had a glass of wine in the sun. This time the weather was greay, but we ended up having wine anyway! First, however, we saw the Wall of Love, an art installation from the year 2000 with the words «I love you» written in 250 languages. I found the two Norwegian expressions (we have two official written languages, and they are both represented!), and said hi to Rita Hayworth, who hangs above the emotional declarations like a muse. Then Peter and I went for a stroll along the cobbled streets, and he pointed out where there used to be convents, or where some historical person was decapitated, or where Picasso used to live – he knows it all! I loved seeing this more secluded part of Paris. Pretty gardens and ivy clad cottages always make me smile! Moulin de la Galette, the Montmartre museum, an old church, the vinyard and the show bar Au Lapin Agile are some of the sights we saw on our promenade. When it was time for a break, we passed a typical sea food bar, and Peter asked if I wanted oysters. Born and raised inland in Norway, where there is no sea, I had never tasted them! I decided it was time to do so. I see them everywhere in Paris, and I think they’re considered upper class food. I don’t consider them food at all, really, but I couldn’t miss the chance to have a taste. We ordered oysters and wine, and sat down by the running water wall (all the sea food places have’em). The oysters came, lying on their classic bed of ice and lemon. Let’s be honest: They look disgusting. I ate them anyway. Such bravery. I thought they tasted mainly like salt, and the consistency was just as nasty as I had feared, but at least I have gained an experience. I must admit I was more excited about meeting the Man in the Wall, a sculpture I’ve wanted to see for quite some time. A French author lived in the area and wrote a novel about a man with the ability to pass through walls. When they decided to honour the writer, they portrayed him in this way. I love the humourous take on things! I shook his hand. He wore nail polish, and I wore my checked rain coat. Finally, Peter and I had a cup of coffee at a café with baguettes on a shelf and grapes hanging from the ceiling – that’s about as French as they come. Thanks again for the guided tour, Peter!
