Hei, dere! Jeg er opptatt med frilansjobbing hele denne helga, men jeg tar pauser og drømmer meg noen uker tilbake i tid.

I fjor bodde jeg fortsatt i Paris på dette tidspunktet – og jeg savner byen veldig, så klart! I år har jeg riktignok fått med meg alt det beste ved Oslo-våren, blant annet den perioden når kirsebærtrærne på Schous plass står i full flor.

Disse blomstene er ganske magiske, da.

Hele plassen blir et enda koseligere sted. Bygningene rundt liksom lyser opp når trærne blomstrer.

Midt oppi det hele sto jeg, med et nytt, rosa skjørt og et stort smil.

Jeg fikk skjørtet av moren min, som vet at jeg ikke får nok av ruter. Sier ikke nei til sløyfebånd i livet, heller.

Jeg ruslet rundt under trærne og snuste og myste.

Solbriller måtte til. Disse med cat eye-form er blant favorittene mine.

Jeg hadde også en kattepus på håndleddet, som viste at det var tid for å kose seg.

Det som er ekstra fint på Schous plass, er at kirsebærtrærne omkranser hele torget.

Det oppstår en egen liten verden under en blå himmel og hvite, myke blomster.

Stort finere blir det ikke, synes jeg!

Nå er blomstringen over for i år. Jeg passet på å nyyyyte den da den var på sitt fineste.

Jeg skal fortsette å jobbe, men jeg har belønning på lur i form av melon i kjøleskapet. God søndag til alle!

– – – –

In other words: I am working this weekend, but I took a break to enjoy these photos from a few weeks ago. Last year I still lived in Paris at this time of year, but this year I got to enjoy all the best parts of spring in Oslo, like the short period of time when all the cherry trees at Schous plass are in bloom. I spent a good while walking around, drinking in the sight and the smell, wearing a new pink skirt which my mother bought me. (She knows how much I love tartan patterns, and I don’t mind a little bow on the side, either.) I also wore my cat eye sunglasses and a little kitty on my wrist telling me it was time to enjoy the surroundings. I think blossoming cherry trees are quite magical, and this cosy square is lined with them, so each year it becomes this little world white flowers. It doesn’t get much better, if you ask me.